Norsk & Also in English

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930:

«Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» 

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Den sterke stormen som ødela kirka i Kjelvik og knuste også mange av bryggene i Hammerfest, og herjet i fiskeværet Berlevåg. Her ødela stormen som kom inn fra havet, mange av fiskebåtene.

Sognet hadde blitt uten kirke, og det ble satt i gang arbeid for å få ny, og det naturligvis uten at det skulle ta for lang tid. Mens man ventet på ny kirke, ble de kirkelige handlingene utført i Porsangvik, der man tok i bruk skolehuset. Som en erstatning for kirka som ble borte, fikk Kjelvik et lite menighetshus, ei bygning som gikk under navnet «Kirkestua». Vi kan se den der den er satt opp mellom skolen og lærerboligen.

Når vi får kjennskap til det som her blir fortalt, har vi bakgrunn til å se hvordan det den gang var, da Kjelvik mistet kirka. På bildet under, ser vi hvordan det etter hvert ble seende ut der kirka hadde stått.

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941. 

I avisa Finmarksposten som da kom ut i Hammerfest, kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger: «Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.» Det  står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boken «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.» 

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

«Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Kirka hadde blitt bygd i 1844, mens Kjelvik var etbannekssogn under Kistrand hovedsogn (Porsanger). Den hadde blitt finansiert av Det Nordlanske Kirke- og Skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene.

Kirka var ei hvitmalt, åtte-kanta bygning av lafta tømmer med steinlagt tak. Den var uten ovn og uten lysekroner, og det hadde blitt holdt gudstjenester kun i tida fra og med april til ut oktober.

Om kirka som stormen tok, skriver en som bodde i Kjelvik som barn, redaktør Olaf Simonsen i Vestfinnmarken, i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker:

«Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i samme avis, litt om kirkas størrelse.

«Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Publisert på ny som artikkel fredag 28. juni 2024 med kildene

• Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmakene», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900, Finnmark fylkeskommune, Vadsø

Informant

• Ottar Olsen, i 2018, angående de tre hvitmalte bygningene som står samlet på rekke i Kjelvik, på bildet tatt av Elisabeth Meyer i 1941.

HOME  BACK

Johnny Ingebrigtsen, oppvokst i Gjesvær, skriver: «Det er viking samling i Gjesvær 6-15/8. Markering av 1 000 år siden Tore Hund dro forbi her.»

Et opplegg laget med ChatGPT. De historiske fakta stemmer, mens den kunstneriske friheten har vært stor nok til at fuglefjellet på ei av øyene har blitt sterkt fremhevet, og litt annet også. Det lever vi med.

Oppdatert 18. juli 2026

 

Som barn ble jeg kjent med Marit og Hilmar i Valan. Jeg dro dit en gang da jeg var åtte eller ni år gammel med en kamerat som kjente dem. Vi fikk servert kaffe og brødskiver, alltid med noe av det beste jeg kunne få tak i, på, sirup. De var begge hyggelige og imøtekommende, så jeg dro på besøk alene en gang i blant. Jeg fikk alltid kaffe og gode brødskiver. Jeg fortsatte med det til jeg var femten eller seksten år gammel.

Her, i dette huset vokste i Gullgammen, vokste Hilmar og de mange søsknene hans opp i de harde 1930-årene. Her ble jeg kjent med ei av søstrene hans, Ida, og her hos henne og familien møtte jeg Hilmar en sommer, kan hende var det i 1962.

Hilmars foreldre hadde innvandret fra Finland og bosatt seg i Gullgammen. Her vokste han opp med sine mange søsken. Vi har et bilde av begge foreldrene hans og huset de bodde i. Ida, en av søstrene hans, bosatte seg i Gullgammen etter krigen, men det gjorde ikke Hilmar og de andre søsknene.

Barndomshjemmet til Hilmar, ser vi til venstre, der borte, på et bilde tatt tidlig i 1930-årene av finlenderen Samuli Paulaharju da han vat her på besøk.

Hilmar snakket naturlig nok både finsk og norsk, men Marit, kona hans, trodde jeg hadde problemer med å snakke. Det hørtes så fremmedartet ut da hun pekte ut av vinduet ned mot minkfarmen nedenfor og fortalte noe. Jeg forstod ikke noe av det hun sa, ikke da, og ikke ellers heller.

Marti var, så vidt jeg kunne se, en god del eldre enn Hilmar. En gang snakket han om noen som hadde løyet om alderen sin, kanskje det var Marit, den gangen i fortiden da han fant henne.

En sommer jobbet jeg med å ta ned tørrfisk i nærheten. Der jobbet vennene mine og jeg sammen med Hilmar og en tidligere vognmann, som vi kalte ham, Persen. Det kan ha vært sommeren vi, Per og Frits Tore og jeg, hadde fullført sjette klasse.

Huset der Hilmar og Marit bodde var todelt. I den ene enden hadde de kjøkken, stue og soverom. I den andre enden, på den andre siden av tverrgangen, var vedskjulet. Det var omtrent like stort som oppholdsrommene. Det var her jeg fant Hilmar en gang da jeg kom på besøk. Han satt og hogg ved til ovnen på kjøkkenet. Ellers sto han her og saget ved også.

Arbeidsdagen hans var variert. Om sommeren jobbet han på Finotro og tok ned tørrfisk, og om vinteren var han der og hengte fisk. Når det ikke var fisk å henge, fraktet han kull fra Kollagret mellom Vågen og Løkkebukta.

Han hadde en skikkelig stor slede, den største vi kunne se i Honningsvåg. Her lastet han opp mange sekker med kull, en halv hektoliter, eller omtrent femti kilo hver.

For å få dem opp bakken fra Kollagret, tror jeg han måtte ta flere turer. Når alle var oppe, lastet han dem på sleden og dro dem innover til Storbukt. Så han hadde noen kunder som leide ham inn for å frakte kull hjem om vinteren.

Det viste seg at en av de hyggelige sjåførene hos Finotro, Sigurd Bertheussen, lot Hilmar feste tilhengerfestet bak på lastebilen. Så dro han sleden forbi Løkkebukta, og så langt han, sjåføren, skulle.

Det var alltid hyggelig å møte Hilmar på veien når han kom forbi med kjelken. Sist jeg snakket med ham, tok vi texi fra Vågen, han innover til Valan, jeg til Løkkebukta. Det må ha vært i tida omkring 1972. Marit møtte jeg på aldershjemmet Kveldsol, noen år etter. Da var hun gammel, og kanskje skrøpelig.

HOME  BACK