Som barn ble jeg kjent med Marit og Hilmar i Valan. Jeg dro dit en gang da jeg var åtte eller ni år gammel med en kamerat som kjente dem. Vi fikk servert kaffe og brødskiver, alltid med noe av det beste jeg kunne få tak i, på, sirup. De var begge hyggelige og imøtekommende, så jeg dro på besøk alene en gang i blant. Jeg fikk alltid kaffe og gode brødskiver. Jeg fortsatte med det til jeg var femten eller seksten år gammel.

Her, i dette huset vokste i Gullgammen, vokste Hilmar og de mange søsknene hans opp i de harde 1930-årene. Her ble jeg kjent med ei av søstrene hans, Ida, og her hos henne og familien møtte jeg Hilmar en sommer, kan hende var det i 1962.

Hilmars foreldre hadde innvandret fra Finland og bosatt seg i Gullgammen. Her vokste han opp med sine mange søsken. Vi har et bilde av begge foreldrene hans og huset de bodde i. Ida, en av søstrene hans, bosatte seg i Gullgammen etter krigen, men det gjorde ikke Hilmar og de andre søsknene.

Barndomshjemmet til Hilmar, ser vi til venstre, der borte, på et bilde tatt tidlig i 1930-årene av finlenderen Samuli Paulaharju da han vat her på besøk.

Hilmar snakket naturlig nok både finsk og norsk, men Marit, kona hans, snakket et språk jeg ikke forsto. Jeg syntes hun hadde problemer med å snakke, det hørtes så fremmed ut da hun pekte ut av vinduet ned mot minkfarmen nedenfor.

Men jeg har gradvis kommet til den konklusjonen at Hilmar kan ha vært i nabolandet og plukket opp en kone. Så det var sannsynligvis finsk hun snakket, men jeg vet ikke.

Marti var, så vidt jeg kunne se, en god del eldre enn Hilmar. En gang snakket han om noen som hadde løyet om alderen sin, kanskje det var Marit, den gangen i fortiden da han fant henne.

En sommer jobbet jeg med å ta ned tørrfisk i nærheten. Der jobbet vennene mine og jeg sammen med Hilmar og en tidligere vognmann, som vi kalte ham, Persen. Det kan ha vært sommeren vi, Per og Frits Tore og jeg, hadde fullført sjette klasse.

Huset der Hilmar og Marit bodde var todelt. I den ene enden hadde de kjøkken, stue og soverom. I den andre enden, på den andre siden av tverrgangen, var vedskjulet. Det var omtrent like stort som oppholdsrommene. Det var her jeg fant Hilmar en gang da jeg kom på besøk. Han satt og hogg ved til ovnen på kjøkkenet. Ellers sto han her og saget ved også.

Arbeidsdagen hans var variert. Om sommeren jobbet han på Finotro og tok ned tørrfisk, og om vinteren var han der og hengte fisk. Når det ikke var fisk å henge, fraktet han kull fra Kollagret mellom Vågen og Løkkebukta.

Han hadde en skikkelig stor slede, den største vi kunne se i Honningsvåg. Her lastet han opp mange sekker med kull, en halv hektoliter, eller omtrent femti kilo hver.

For å få dem opp bakken fra Kollagret, tror jeg han måtte ta flere turer. Når alle var oppe, lastet han dem på sleden og dro dem innover til Storbukt. Så han hadde noen kunder som leide ham inn for å frakte kull hjem om vinteren.

Det viste seg at en av de hyggelige sjåførene hos Finotro, Sigurd Bertheussen, lot Hilmar feste tilhengerfestet bak på lastebilen. Så dro han sleden forbi Løkkebukta, og så langt han, sjåføren, skulle.

Det var alltid hyggelig å møte Hilmar på veien når han kom forbi med kjelken. Sist jeg snakket med ham, tok vi texi fra Vågen, han innover til Valan, jeg til Løkkebukta. Det må ha vært i tida omkring 1972. Marit møtte jeg på aldershjemmet Kveldsol, noen år etter. Da var hun gammel, og kanskje skrøpelig.

HOME