Krigen viste seg for alvor i Honningsvåg den 14. juli 1942. Det som skjedde den dagen, hadde begynt med at en tysk konvoi med 38 fartøyer kom sigende innover fjorden. Det var lastebåter og eskortefartøyer på vei mot Kirkenes. De ankret opp og ble liggende, noen tror av frykt for sovjetiske ubåter. Det gikk noen dager, så gikk flyalarmen, og før alle som hadde kjellere, hadde rukket å komme seg dit ned, var flyene der.

Thor Cock forteller

Det kom fire store, sovjetiske bombefly. De ble beskutt både fra skipene på havna og fra det luftvernartilleriet tyskerne hadde på land. Om levenet som oppstod, forteller Tor Cock som stod og så på, at det glemmer han aldri, og skriver: «Det var forskrekkelig!».

Thor Cock som da var 21, opplevde det som skjedde og skriver i sine erindringer:

«Så kom smellet! Det kjentes ut som om hele huset skulle rase sammen. Glassrutene som jeg nettopp hadde tittet gjennom, de singlet innover golvet. Det regnet splinter og ueksploderte granater over hele Honningsvåg. Det kom faktisk støv og nedfall i flere minutter etter eksplosjonen». 

Thor Cock forteller videre: «Helt ut til Holmen var kaier og bebyggelse blåst til pinneved. Befolkningen i H.våg og omland, som den gang tellet nesten fire tusen, var naturligvis lammet at sjokk. Folk rømte fra byen. Det var jo fare for at russerne kom igjen, så lenge denne konvoien lå der.»

Innbyggerne i Honningsvåg hadde fått oppleve det som for mange siden har gått under navnet Storbombinga. Fem dager etterpå, den 19. juli, kom de russiske bombeflyene tilbake, og Thor Cock forteller:

«De russiske bombeflyene kom igjen, men denne gangen var tyskerne bedre forberedt. Flere tyske jagerfly kom fra Banak flyplass. Det ble derfor luftkamper. Bombeflyene fikk derfor ikke siktet inn bombene sine. Mange bomber falt innover fjellene. Vi så at ett bombefly ble skutt ned. En flyver reddet seg i fallskjerm og kom nedover ovenfor Sarnes et sted»

Flere av av de russiske bombeflyene ble skutt ned. Sju mennesker ble drept denne kvelden. Mange hadde blitt skadet av splinter. Gunnar Løkke ble truffet av en splint og fikk ødelagt det ene øyet.

Vi ser Jægtviks fiskebruk ute til venstre der ammunisjonspramma lå da den ble truffet. Det var om kvelden den 14. juli mens tyskerne var i ferd med å tømme den for ammunisjon. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Den tyske ammunisjonspramma som lå ved Jægtvikbruket ble truffet av ei av bombene ved halv-ni-tiden på kvelden den 14. juli 1942. Flere bomber eksploderte i området omkring Dampskipskaia. Også et eller flere av krigsskipene som lå der, ble truffet. En kanonbåt og flere mindre fartøyer gikk til buns. Ammunisjonspramma hadde hatt 300 tonn ammunisjon om bord, og 50 tonn var allerede losset og lå på kaia. Mange ble alvorlig såret, 11 nordmenn ble drept og 19 tyskere.

Mange flykter fra Honningsvåg Da det første angrepet hadde kommet den 14. juli, hadde flere forlatt hjemmene og lagt i vei opp mot Brockmannhaugen, områder mange kaller Lillefjellet. Nå, da det andre angrepet kom, var det flere som ble skremt. Noen dro til Kjelvik, andre til Gjesvær, Sarnes, Kobbholdalen og andre steder for å komme i sikkerhet.

 Slik så det også ut, ovenfor Jægtvikbruket etter at bombene falt.

Bjørgvin Jensen forteller at en hel del honningsvåginger ble forflyttet til Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær. Til og med familien hans i Tufjord måtte ta imot fire familier, og sier at:

«Selv om husrommet var knapt for oss som bodde der fra før av så greide vi allikevel å plassere disse menneskene sammen med oss.»

Hjørdis Lia, som hadde vokst opp her og som ble evakuert og aldri ble å flytte tilbake, skriver hva hun opplevde da den tyske ammunisjonslekteren, gikk i lufta:

«Etter den første store bombingen av Honningsvåg, ble en del av hjemmene så skadet at vi bare måtte rømme i hui og hast.»

Dagfinn Svane var 29 da han og flere fra familien hans så seg nødt til å dra til Kobbholdalen for å komme seg i sikkerhet. Hit kom en av de russiske flyverne som hadde blitt skutt ned ikke langt unna. Da en av dem som var der, faren hans, hadde prøvd å ta pistolen fra flyveren, gikk han sin vei, dro oppover dalen og forsvant. Det fikk vi høre omtrent tjue år etter, i tida omkring 1960.

Viggo Svane, Dagny Selnes, Johan Selnes og Dagfinn Svane, på hytta i Kobbholdalen. Legg merke til flagget, og det uvanlige: Andre enn det vanlige hyttefolket er der nå. – Foto fra Dagfinn Svane 

Det var ikke bare evakuering, deportering og brenning befolkningen i kommunen fikk oppleve da krigen var et faktum. De to første månedene av krigen ble forbindelsen med Sør-Norge helt brutt. Det var varelagre så man klarte seg en stund, men å få forsyninger av mat, brensel og drivstoff sørfra, kom til å bli problematisk under hele krigen. Fra Finland fikk man poteter, kondensert melk, gjær til brødbaking, tobakk og høy. Da forbindelsen igjen hadde blitt opprettet kom tragediene.

D/S Richard With  

Da hurtigruteskipet D/S Richard With på sørgående mellom Honningsvåg og Hammerfest ble torpedert den 13. september 1941, var det 135 mennesker om bord. Skipet som gikk i hurtigrutefart sank på bare noen minutter og 103 omkom, herav 16 fra kommunen. Fiskebåten Skolpen på 43 fot som drev seifiske like i nærheten kom til og fikk berget 32, mens mannskapet og de av passasjerene som hadde blitt berget måtte stå å se på at mange av de andre som lå i sjøen druknet (Balsvik 1989, 211).

D/S Vesterålen

Da hurtigruteskipet D/S Vesterålen den 17. oktober 1941, på nordgående fra Tromsø med 39 passasjerer og en besetning på 22, ble truffet av en torpedo fra en uidentifisert ubåt, var den var på vei inn til Øksfjord. Torpedoen traff midtskips på babord side ved 16-tiden, og DS «Vesteraalen» brakk i to og sank i løpet av 30 sekunder. Seks av besetningsmedlemmene og én av passasjerene overlevde. 54 mennesker omkom.

Hurtigruteskipet D/S Vesterålålen

Det var ikke bare evakuering, deportering og brenning befolkninga i kommunen fikk oppleve da krigen var et faktum. De to første månedene av krigen ble forbindelsen med Sør-Norge brutt. Det var varelagre så man klarte seg en stund, men å få forsyninger med mat, brensel og drivstoff sørfra, kom til å bli problematisk under hele krigen. Fra Finland fikk man poteter, kondensert melk, gjær til brødbaking, tobakk og høy. Da forbindelsen igjen hadde blitt opprettet kom tragediene.

Ut over det gikk livet stort sett som vanlig; med skoler, kommunikasjonene og driften av sykehusene i nærheten som man var avhengige av.

Richard With blir torpedert

Dette stod å lese i avisa Finnmark folkeblad etter at hurtigruteskipet M/S Richard With hadde blitt torpedert:

«Den store ulykke som inntraff ved senkningen av passasjerskipene «Barøy» og «Richard With» har gjort et dypt inntrykk overalt i Finnmark. Det har hittil ikke vært mulig å få en fullstendig oversikt over hvor mange mennesker fra Finnmark som omkom ved disse to forlis, da passasjerlister som foreligger ikke viser hvor passasjerene er fra.»

Vi gjengir navnene på de fra Finnmark som mistet livet ved «Richard Withs forlis:

Fru Paula Fredriksen, Honningsvåg, Fru Borghild Elde, Honningsvåg,  Fru Fredrikke Helgesen, Honningsvåg, Frk. Elisa Bjørnå, Honningsvåg, Byggmester Nils Alterskjær, Honningsvåg, Odd Hansen, Honningsvåg, Harder Hansen, Honningsvåg, Kystlos Waldemar Johansen, Nordvågen, Frk, Lailas Johansen, Nordvågen, Roald Pettersen, Nordvågen, Reidar Pettersen, Nordvågen, Ulrik Larssen, Nordvågen, Fru Henny Sørensen, Kamøyvær, Kristoffer Sørensen, Kamøyvær og deres lille barn Ada Marie, 11 måneder gammel.

«Nordkappsamfunnet var det som ble hardest rammet etter torpederingen av D/S Richard With» står det. Av de 21 omkomne fra Finnmark var 15 fra henholdsvis Honningsvåg, Nordvågen og Kamøyvær.

Oppdatertmed lørdag 7. mats 2026 men kildene

• Jensen, Bjørgvin (1977) Gjesvær 71º 6′ nord, Gjesvær skole, Økonomitrykk, Bodø
• Løkke, Gunnar (1983) «Storbombingen 1942» Årbok for Nordkapp, Honningsvåg
• Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp – en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Balsvik, Randi Rønning (1989) VARDØ Grensepost og fiskevær 1850-1950 Vardø kommune, Vardø
• Klo, Allan (2016) «Den siste reisen med hurtigruta» NRK 2016.12.18
• Wikipedia

.HOME  BACK.

Samefolket vi møtte, i Honningsvåg, og omkring på Magerøya, har sine røtter i nordområdene tilbake i århundredene, for ikke å si tilbake i årtusenene.  

Deres forfedre og formødre har levd sine liv i det vi kan kalle Sapmi, her hvor midnattsola skinner sommeren igjennom, og mørketida ubønnhørlig kommer et stykke ut på vinteren og varer i et par måneder.

Samer vi møtte i Honningsvåg i etterkrigstida, folk som i sommerhavåret gjennom generasjoner, ja helt fra 1600-tallet, har fulgt reinflokkene sine inne fra Finnmarksvidda og ut hit.

Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader utviklet seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former.

Med sin levmåte under andre forhold enn folk lenger sør, og dermed under vilkår forskjellig fra folk omkring, har de levd med sine egne språk, og med sine egne religiøse forståelser av tilværelsen.

Samtidig har de gjennom sin kontakt med omverdenen sett og erfart det, og oppfattet seg som annerledes, som samer. Identiteten deres har vært en annen, en identitet vi betegner som samisk.

Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere.

Formålet ble etter hvert å å få underlagt seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Områdene der samene har holdt til, i Sapmi, har blitt delt opp og  bunderlagt Norge, Sverige og Russland, og fra 1917 også Finland.

Publisert med kildene

• Eriksen, Thomas Hylland, (2013) Fredrik Barth, Universitetsforlaget, Oslo
• Barth, Fredrik, red. (1969) Ethnic Groups and Boundaries, The Social Organization of Culture Difference, Universitetsforlaget, Oslo
• Eidheim, Harald (1969) When Ethnic Identity is a Social Stigma, in Barth, Fredrik, red. (1969) Ethnic Groups and Boundaries, The Social Organization of Culture Difference, Universitetsforlaget, Oslo
• Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg

.HOME  BACK.