Den gang da bildet ble tatt, var det noe som ble kalt Reinskue, og da kom turistene fra nordgående hurtigrute med buss innover til Nordmanset, et par kilometer utenfor Honningsvåg.

Vi som vokste opp i den tida, var kan hende alle der inne for å se sameleiren, samene med et av de mange reinsdyrene, og ikke minst alle turistene. Reinskuet i Nordmanset ble nedlagt i tida omkring 1965, men vi møtte de mange karasjoksamene til daglig i byen. Så jeg med min oppvekst i Honningsvåg, kjenner igjen hver eneste en av dem vi ser på bildet fra den gang.

Over Magerøysundet svømte karasjoksamenes reinflokker. Det gjorde de vår som høst, år etter år, helt fra reindriftsamene gikk over til å bli nomader på 1600-tallet, og frem til et par tre ti-år etter krigen. Da ble det slutt, for da av begynte forsvarets landgangsfartøyer å frakte reinflokken over.

Reinsvømming over Magerøysundet – Foto: Aune kunstforlag

Da det ikke lenger var mulig å ha tilhold i Nordmanset, ble alternativet å trekke opp på fjellet, og fortsette der, straks snøen hadde trukket seg tilbake. Så i dag, møter turistene samer md sine utsalg og den reinen de har med, der.

Reindriftsamer i Gullgammen

Foruten reinflokken, stor eller liten, hadde familien sauer og ei ku og hver sommer en kalv, det Berit kalte kreaturene. Kua og kalven, sammen med naboens ku og kalv skulle følges innover til Svarthola om morgenen, og møtes i det de var på vei hjem for å bli melket om kveldene.

Reindriftsamene Johan og Berit Bær i sine yngre dager, på et bilde tatt av finlenderen Samuli Paulaharju da han var i Gullgammen, en sommer i tida omkring 1930 — Foto: Samuli Paulaharju / erh

De bodde året rundt i Gullgammen, hadde de kanskje noen utenom familien til å se etter reinflokken inne på vidda om vintrene. Foruten at Berit Bær, som mor til ti barn, hadde hun husdyrene å ta vare på, med daglig melking av kua. Så tjente hun også på å sy skaller og pesker

For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren.

Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg: «En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.

I denne lille stua i Gullgammen bodde Berit og Johan Bær den gang da  Samuli Paulaharju var der og møtte dem, og de to barna deres. – Foto: Samuli Pauluharju / erh

Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole på Repvåg. Da internatet på Sarnes kom etter krigen, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake.

«Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.»

Berit Bær vokste opp i Karasjok, giftet seg og hadde kommet til Gullgammen i 1927.

Det var flere familier i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet.
I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien litt lenger bort hadde i alle fall to som gikk på skole på Sarnes i de årene. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i noen uker hver gang.

Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et nærmere tre timer å ro herfra til Honningsvåg. Og det har gjennom årene vært robåten har man brukt for å komme til Honningsvåg. Innlagt strøm kom det ikke hit før i tida omkring 1960, så her var det frem til da som i førkrigstida og under krigen. Det var stearinlys og parafinlampe.

For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren.

Berit og Johan bær sitt gårdsbruk i etterkrigstida, et bilde tatt i 1973 eller et par år etter. – Foto: Terje Cock Svane

Samer i Sápmi

Samefolket vi møtte, i Honningsvåg, og omkring på Magerøya, har sine røtter i nordområdene tilbake i århundredene, for ikke å si tilbake i årtusenene. 

En samisk kultur

Oppe i nord der midnattsola skinner sommeren igjennom, på samme måte som sør for den samme sola som skinner året igjennom, har det utviklet seg en egen kultur allerede for to til tre tusen år siden, blir vi fortalt. Vi kan også lese at man, før det ble vanlig med husdyrhold, streifet rundt som jegere og samlere. Det var ingen nasjonale grenser, og menneskene beveget seg over store områder, større enn Den skandinaviske halvøya.

Slik har det siden istida vært et tilsig av folk til et så godt som folketomt område i det nordlige Skandinavia, gjerne betegnet som Fennoskandia. Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusenårene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sápmi. På de store viddene her har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader fått utvikle seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Den samiske befolkninga var ikke stor. Man har anslått tallet på samer til å ha vært omkring 3000 da finnmarkskysten på 1200-tallet begynte å bli befolket i større utstrekning utenfra enn tidligere.

Deres forfedre og formødre har levd sine liv i det vi kan kalle Sapmi, her hvor midnattsola skinner sommeren igjennom, og mørketida ubønnhørlig kommer et stykke ut på vinteren og varer i et par måneder.

Samer vi møtte i Honningsvåg i etterkrigstida, folk som i sommerhavåret gjennom generasjoner, ja helt fra 1600-tallet, har fulgt reinflokkene sine inne fra Finnmarksvidda og ut hit.

Området der samekulturen i løpet av de to til tre siste tusen årene har utviklet seg, blir av samer gjerne omtalt som Sapmi. På de store viddene har den samiske kulturen med sine språk, sin religion, og sin levemåte som nomader utviklet seg uten større påvirkning fra folk lenger sør.

Med folk utenfor har det blitt drevet handel, kanskje mest i fredelige former.

Med sin levmåte under andre forhold enn folk lenger sør, og dermed under vilkår forskjellig fra folk omkring, har de levd med sine egne språk, og med sine egne religiøse forståelser av tilværelsen.

Samtidig har de gjennom sin kontakt med omverdenen sett og erfart det, og oppfattet seg som annerledes, som samer. Identiteten deres har vært en annen, en identitet vi betegner som samisk.

Etter at nord-norske stormenn eller høvdinger helt fra 900-tallet begynte å interessere seg for landområdene, ble det sendt skatteoppkrevere inn i områdene. Både norske og svenske utsendinger, og utsendinger fra fyrsten i Novgorod kom hit som skatteoppkrevere.

Formålet ble etter hvert å å få underlagt seg områdene. De som ble avkrevd skatt, ble ansett som beboere i skattoppkrevernes landområde.

Områdene der samene har holdt til, i Sapmi, har blitt delt opp og  bunderlagt Norge, Sverige og Russland, og fra 1917 også Finland.

.HOME

Skipstrafikken i Magerøysundet

Nesten all skipstrafikk til og fra Honningsvåg, og til steder øst for Honningsvåg, gikk gjennom Magerøysundet. Både Hurtigrutene, de mange godsbåtene og fiskefartøyer i alle størrelser, har gjort det og gjør det fortsatt.

Det samme gjorde de utenlandske trålerne, året rundt helt fra de under første verdenkrig begynte å komme nordover til fiskefeltene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet.

I sommerhalvåret fulgte de mange trelastbåtene på vei til og fra Kvitsjøen og enda lenger øst, skipsleia gjennom her.

Skipene var mindre enn i dag og mange av dem dårligere teknisk utstyrt, samtidig som det var viktig å kunne seile i smult farvann.

BILDE KOMMER

D/S Vardal med trelast, kanskje på vei mot Magerøysundet, og her i fart, kan hende nedover Jenisei 

I øst-enden av Magrøysundet ligger Honningsvåg, og herfra er det åpent hav hele veien videre østover. I Honningsvåg ble de utenlandske fartøyene, og de norske som var ukjent med skipsleia, møtt av Losbåten. Losene sørfra kunne da gå fra bordet og bli satt i land.

Det var ikke bare lostjeneste å finne her , men også flere store tankanlegg der de kunne få etterfylt drivstoff, kull eller olje. På vei tilbake, måtte de igjen innom, nå for å få los om bord for kunne legge i vei gjennom Magerøysundet for og følge den samme leia videre sørover.

Et par-tre ti-år etter krigen, ble det slutt på den store skipstrafikken Magerøysundet. Tolvmilsgrensen ble 1. januar 1977 utvidet til 200 nautiske mils økonomiske soner. Over natten var de utenlandske trålere borte.

Trelastbåtene forsvant også, sakte men sikkert. De gamle hadde blitt hugd opp, de nye hadde blitt større, og bedre utstyrt. Det skulle effektivitiseres og det er billigere å gå utenskjærs når de slipper å betale for to loser i flere døgn. Så nå går de ytre lei, langt til havs.

HOME  TOPPEN  BACK