Forfatter: Terje Cock Svane

M/S Harald Jarl ved kai

Den av Terje Cock Svane

Et bilde som viser en del av Honningsvåg slik byen tok seg ut kort tid etter at det kom fergeforbindelse inn til fastlandet. Det var i 1962 MS Tanahorn var ny og ble satt i drift. Ved kai ligger MS Harald Jarl, og ferga, «Tanahorn».

Det har skjedd mye, og byens sentrum har gjennomgått store endringer i løpet av de vel 60 årene som har gått siden ferga ble satt inn i rute mellom Honningsvå og Russenes, langt inne i Porsangerfjorden.

Et bilde fra Mittet kortforlag / Nasjonalbiblioteket

Da Gudmund Gjægtvik avsluttet sitt virke som fiskekjøper, og leverandør av olje for Mobil Oil, leide han bort en del av «bygningsmassen» og flyttet med familien sørover, til Trøndelag, der familien hans kom fra. Her skulle han begynne med fiskeoppdrett, kunne vi lese i Finnmarksposten, den gang, mener jeg å huske.

På bildet under, ser vi Gjægtvikbruket, Floerbruket, Sifi og fjellene der inne i bakgrunnen. Hva mer ser vi? Jo, naturen omkring, slik den var før utbygginga gikk videre da gjenreisingstida dar over.

Et bilde fra Mittet / Nasjonalbiblioteket

Neden for, igjen, har vi et nærbilde fra byen i tidlig etterkrigstid, der vi kan se de sterke fargene som ble brukt på bygningene i den tida. Det hadde blitt ei ny tid, med nye muligheter, og det kom bygninger satt opp i armert betong, noe nytt også i denne byen.

Det var i 1962 den nybygde ferga «Tanahorn» ble sat inn ruta mellom Honninsvåg og Russenes, ei sekning det gikk med fire timer hver vei. Da avløste den lokalrutebåten «Inngøy» som trafikkerte strekninga i sommertida.

Et bilde fra Mittet / Nasjonalbiblioteket

Hva, vet vi som har sett utviklinga. Ikke bare har fiskebruket der borte til venstre blitt borte. Sildemelfabrikken helt inne i fjorden har blitt borte. Det har også fiskebruket ved siden av den, blitt. Begge er, ikke bare nedlagt, men også fjernet.

Honningsvåg er en by som får besøk av et nytt hurtigruteskip hver dag, og det midt på dagen, mens det er mer liv ute i byen enn ellers i døgnet, og folk er ute. Så når det er middagstid, og folk går hjem, går også Hurtigruta videre, og livet går videre, uten det viktige innslaget i bybildet. Ja, den som vil, er velkommen om bord, og der blir det servert kaffe og kaker, naturligvis ikke gratis, men likevel.

Det kunne ha blitt skrevet mye om forandringene. Nevnes skal bare det at det har kommet et helt nytt kaiområde mellom der vi ser baugen på hurtigruteskipet og fiskebruket der til venstre. Så nå kan de mange turistskipene som anløper året rundt, finne kaiplass.

Med kilde …
HOME  BACK

Oppvekst i Kåfjord

Den av Terje Cock Svane

I fortellinga om Kåfjord, kan vi lese ei jente  som har vokste opp i Kåfjord. Her inne, på fastlandet tilbragt hun sine barne- og ungdomsår. Der er Kristine, ei jente som som het Kristine Severinsen som barn. Kristine  ble født i 1912. Barna der måtte til skoleinernatet i Porsangvik når de kom i skolepliktig alder. Kristine som da het Kristine Severinsen, begynte på skole i Porsangvika i 1919. Hun forteller til Laila Torsen i 1985, at hver gang de skulle til skolen, måtte de gå omtrent en time for å komme til Porsangvik. Her ble de værende åtte dager hver gang.

BILDE

Kristine Pettersen

Kristine Pettersen forteller at det var to klasser på internatet, småskole- og storskoleklassen. Over klasserommene bodde elevene, på et langt loft. Her stod det et bord som også var langt, og her satt de og gjorde leksene. Guttene satt på den ene siden av bordet og jentene på den andre.

På hver side av bordet, hadde de plassert sengene som barna lå i. Som ved bordet, så også når kvelden kom, guttene lå i sengene på den ene siden av bordet, og jentene på den andre. Oppe, på den sida der jentene sov, lå kokka. Det var ikke så mange senger til barna, så de måtte ligge omskarves, to i hver køye. Og når de stod opp om morgenen, var det bare et par-tre vaskefat og der vasket de hender og ansikt i kaldt vann før de bega seg ned til skoledagen.

Når skoledagen var over, fikk de lov til å være ute å leke, men de store guttene måtte også sage ved slik at de hadde nok til å fyre opp i ovnene. Det var ovn ikke bare i klasserommet, men også på loftet der de satt og gjorde leksene. Mat måtte de holde seg med sjøl, så foreldrene sørget for at de fikk bragt det som trengtes så barna hadde mat i den tida skolen varte. Bortsett fra brødmaten, fordelte hun som var pedell, det barna fikk med hjemmefra. Så alle spise det samme ved måltidene.

Hvordan gikk det videre med Kristine fra Kåfjord? kan vi spørre. Svaret har vi.

Da Kristine var ferdig med skolegangen, hadde de flyttet til Honningsvåg, og her fikk hun stå bak disken i butikken til Ole Grøtta noen timer om formiddagen. Faren var fisker. Mora døde like etter at Kristine var konfirmert. Da begynte hun å egne line, i ei bu som ikke var oppvarmet. For de pengene hun tjene på egninga, ble det ikke penger til annet enn melk og smør til henne og søstra Torbjørg som var litt yngre. Så det eneste hun fikk kjøpt seg, det året, var et par strømper, forteller hun.

Om fattigdommen, sier Kristine Pettersen, som hun het etter at hun giftet seg: «Fattigdommen var som bekjent stor i den tida…». Litt lenger ut i teksten, gjengir Laila Thoren et til utsagn: «Det var ei elendig tid…». Og ikke bare det, Kristine sier videre: «Det var et slitsomt liv.»

Hun fikk arbeid som kaféjente og hadde arbeidsted både på kafén i Normanset og i Vågen. Etter at hun giftet seg med sin Sigurd, flyttet de til Rishavn i Risfjorden, innenfor Kamøyvær. Her hadde mannen jobb og bolig på fiskebruket hos Waldemar Larsen. Og da veien ble bygd frem til Kamøyvær, var Sigurd med på veiarbeidene der.

Da evakueriga kom, hadde de flyttet tilbake til Honningsvåg og fant husvære inne i Storbukt. Kristine forteller at mange av dem gråt, da de med fiskeskøyta på vei sørover så flammene rundt omkring på småplassene i det de var på vei forbi Hammerfest. Kristine og mannen Sigurd ble aldri å flytte tilbake til Honningsvåg, likevel sier hun: «Og hjertet, det elta æ igjen der oppe.»

Publisert med kilde:

  • Laila Thorsen (1988) «Men hjertet mitt det ble igjen i Finnmark» i Årbok for Nordkapp 1990-91
HOME  BACK

Nordkapp kommune 100 år

Den av Terje Cock Svane

Folkefest ved 100-årsjubileet i 1961 – Finmarksposten skriver øverst på første side torsdag 25. mai 1961: «Nordkapp kommunes 100 års jubileum feires søndag 17. september»

Den gang da da kommunen ble opprettet, i 1861, var det fiskeværet og kirkestedet Kjelvik som hadde blitt det nye kommunesentret. Nå var det fiskeværet, havnebyen og skolesentret Honningsvåg som var det, og i ett århundre hadde vært det. Det skulle bli feiret.

Programkomiteen for feiringa av 100-årsjubileet består av Barre Prestbakkmo, Rudolf Andreassen og Harald Stenmark. Hovedkomiteen for jubileet er formannskapet, med en egen arrangementkomite. Den sistnevnte ble sammensatt av Harald Stenmark, Minda Olsen, Gyda Aronsen, Halvor Søreide, Ole K. Jensen, Aksel Mauno og Einar Eidesen.

Dagen skal bli innledet med parade der musikk- og sangforeningene medvirker. Deretter skal det bli feiret festgudstjeneste i Honningsvåg kirke. Det skal bli kinoforestilling for barn og leker og idrettsarrangementer for barn. Programkomiteen hadde vedtatt å bygge en egen paviliong, og her skulle musikk- og sangkonserten bli fremført.

Lørdag ettermiddag 16. september skulle kommunestyret samles med derpå følgende middag for medlemmene og en del innbudte. Feiringen av dagen skulle så avrundes med folkefest i Samfunnshuset, og i den sammenhengen skulle det bli et større arrangement med oppsending av fyrverkeri.

Folkevalgte ved 100-årsfeiringa

Bildet vi her ser ble tatt i 1961 da Nordkapp kommune feiret jubileum – 100 år som egen kommune.

BILDE

Folkevalgte i Nordkapp kommune i 1961, det året kommunen feiret sitt 100-årjubileum – Foto fra Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark

Fra venstre bakerst: Daniel Thommassen var fra Skarsvåg. Han jobbet på Nordkapp i turistsesongene. Ivar Utsi snakket også samisk og bodde på Repvåg. Waldemar Juliussen var ansatt som montør i Repvåg kraftlag. Gunnar Løkke var rørlegger i egen bedrift. Olaf Larsen drev fiskematforretning i Storgata. Joh. Jul. Kammersten var realskolens rektor.

I midterste rekke fra venstre: Harald Stenmark ble tilsatt i stillinga som skoleinspektør etter at Skyttemyr ble pensjonert. Håkon Helgesen var taxisjåfør og bodde i Nordvågen. Minda Olsen drev Reno Rens sammen med familien, renseriet i Honningsvåg. Hjørdis Heie er ukjent for meg som skriver dette. Rachel Eilertsen var lærerinne ved Honningsvåg skole. Arvid Andersen var taxisjåfør.

Foran fra venstre: Erling Andreassen var kommunens ordfører helt fra han ble utnevnt av fylkesmannen straks krigen var over, og senere valgt av folket. Sigurd Jørgensen var kaiformann på Finotro. Barre Prestbakkmo var kontorsjefen i kommunens administrasjon. Han hadde stillinga som senere lenge hadde betegnelsen rådmann. Olav Skyttemyr var skoleinspektøren frem til han senere gikk av med pensjon. Roald Elde jobbet på likningskontoret, så vidt jeg husker.

Hilsen fra Finnmark fylke

Av fylkesmann Peder Holt

100 år for en kommune er i og for seg ingen høy alder. Når imidlertid en rekke av fylkets kommuner har sin opprinnelse i årene fra midten av forrige århundre og utover, har dette i første rekke sammenheng med gjennemføringen av formannskapslovene i 1837, som skapte det første grunnlaget for kommunalt selvstyre. De gamle storkommuner som ble ledet av embetsmenn vist seg å være høyst uhensikmessig når folkevalgte representanter skulle komme sammen til formammkaps- og herredsstyremøter og det blir derfor rnødvendig å gå til en rekke oppdelinger for å muligjøre et mere aktivt kommunalt selvstyre.

Men 100 år er likevel en så vidt lang tidsbolk at det er vel verd et jubileum, særlig når en tenker på at det som er skjedd i løpet av denne tid. Primærkommunen er vokset frem til å bli et selvstendig og selvstyrt ledd i den samlede samfunnmekanisme, og har etter hvert fått stadig større muligheter til å lede og styre den økonomise, sosiale og kuturelle utvikling innenfor sine grenser.

Når man da ser på hvordan Nordkapp som kommune ser ut i dag — 16 år etter den totale krigs rassering — da er det all grunn til å ønske tillykke med det kommunale 100 års jubileum. Hvilket jeg herved gjør på hele fylkets vegne,

Vadsø, 15. sept 1961

PEDER HOLT

Denne artikkelen stod i Finnmarksposten lørdag 16. september 1961. Det året var det jubileum, og man feiret at det var ett hundre år siden kommunen ble opprettet. Det skjedde da Kjelvik annekssogn med 300 innbyggere ble utskilt fra Kistrand.

Publisert med kilde

  • Finmarksposten 16.09.1961
HOME  BACK