I fortellinga om Kåfjord, kan vi lese ei jente  som har vokste opp i Kåfjord. Her inne, på fastlandet tilbragt hun sine barne- og ungdomsår. Der er Kristine, ei jente som som het Kristine Severinsen som barn. Kristine  ble født i 1912. Barna der måtte til skoleinernatet i Porsangvik når de kom i skolepliktig alder. Kristine som da het Kristine Severinsen, begynte på skole i Porsangvika i 1919. Hun forteller til Laila Torsen i 1985, at hver gang de skulle til skolen, måtte de gå omtrent en time for å komme til Porsangvik. Her ble de værende åtte dager hver gang.

BILDE

Kristine Pettersen

Kristine Pettersen forteller at det var to klasser på internatet, småskole- og storskoleklassen. Over klasserommene bodde elevene, på et langt loft. Her stod det et bord som også var langt, og her satt de og gjorde leksene. Guttene satt på den ene siden av bordet og jentene på den andre.

På hver side av bordet, hadde de plassert sengene som barna lå i. Som ved bordet, så også når kvelden kom, guttene lå i sengene på den ene siden av bordet, og jentene på den andre. Oppe, på den sida der jentene sov, lå kokka. Det var ikke så mange senger til barna, så de måtte ligge omskarves, to i hver køye. Og når de stod opp om morgenen, var det bare et par-tre vaskefat og der vasket de hender og ansikt i kaldt vann før de bega seg ned til skoledagen.

Når skoledagen var over, fikk de lov til å være ute å leke, men de store guttene måtte også sage ved slik at de hadde nok til å fyre opp i ovnene. Det var ovn ikke bare i klasserommet, men også på loftet der de satt og gjorde leksene. Mat måtte de holde seg med sjøl, så foreldrene sørget for at de fikk bragt det som trengtes så barna hadde mat i den tida skolen varte. Bortsett fra brødmaten, fordelte hun som var pedell, det barna fikk med hjemmefra. Så alle spise det samme ved måltidene.

Hvordan gikk det videre med Kristine fra Kåfjord? kan vi spørre. Svaret har vi.

Da Kristine var ferdig med skolegangen, hadde de flyttet til Honningsvåg, og her fikk hun stå bak disken i butikken til Ole Grøtta noen timer om formiddagen. Faren var fisker. Mora døde like etter at Kristine var konfirmert. Da begynte hun å egne line, i ei bu som ikke var oppvarmet. For de pengene hun tjene på egninga, ble det ikke penger til annet enn melk og smør til henne og søstra Torbjørg som var litt yngre. Så det eneste hun fikk kjøpt seg, det året, var et par strømper, forteller hun.

Om fattigdommen, sier Kristine Pettersen, som hun het etter at hun giftet seg: «Fattigdommen var som bekjent stor i den tida…». Litt lenger ut i teksten, gjengir Laila Thoren et til utsagn: «Det var ei elendig tid…». Og ikke bare det, Kristine sier videre: «Det var et slitsomt liv.»

Hun fikk arbeid som kaféjente og hadde arbeidsted både på kafén i Normanset og i Vågen. Etter at hun giftet seg med sin Sigurd, flyttet de til Rishavn i Risfjorden, innenfor Kamøyvær. Her hadde mannen jobb og bolig på fiskebruket hos Waldemar Larsen. Og da veien ble bygd frem til Kamøyvær, var Sigurd med på veiarbeidene der.

Da evakueriga kom, hadde de flyttet tilbake til Honningsvåg og fant husvære inne i Storbukt. Kristine forteller at mange av dem gråt, da de med fiskeskøyta på vei sørover så flammene rundt omkring på småplassene i det de var på vei forbi Hammerfest. Kristine og mannen Sigurd ble aldri å flytte tilbake til Honningsvåg, likevel sier hun: «Og hjertet, det elta æ igjen der oppe.»

Publisert med kilde:

• Laila Thorsen (1988) «Men hjertet mitt det ble igjen i Finnmark» i Årbok for Nordkapp 1990-91

HOME  BACK