Fiskerbøndene Ida og Paul Paulsen sammen med sønnen Trygg Eriksen kom til Gullgammen like etter krigen. Paul Paulsen hadde vokst opp i Tana. Etter å ha vært gruvearbeider ved Ankerlia gruver i Birtavarre, kom han til Honningsvåg. Her ble han gift med Ida Tapio fra Gullgammen. Først hadde de slått seg ned på Bismarhallen. Her ble de boende i noen år og rodde fiskere. Jeg regner med at de hadde sauer og kanskje ei ku også mens de bodde der. Paul og Ida fikk ingen barn, men de «tok til seg» Trygg, sønnen til Pauls bror i Tana. De tre bodde en periode i Honningsvåg, frem til Trygg var ferdig med sine sju å på folkeskolen (2). Samtidig rodde de fiske, og det var et fiske der årene ble brukt. Motorbåt hadde de ikke.

Etter at krigen var over, flyttet de til Gullgammen og slo seg ned på eiendommen der Ida hadde vokst opp. Det var da de kom dit med sine før omtalte» to tomme hender» og gikk i gang med å bygge seg en enkel bolig. Den hadde to rom og gang over redskapskjelleren, og ei bratt trapp opp dit fra gressbakken.

Det er Trygg Eriksen som står med ei ferdig hengt hesje. I bakgrunnen ser vi naboen, Odin Leirviks bolighus. – Foto fra Evy Bær

Like ved bygde de også et lite fjøs med en utedo i gangen. Både boligen og fjøset de bygde, lå så nær sjøen som det er mulig å komme uten at den stien som kanskje alltid hadde ligget der, ble lagt innenfor gjerdet. De fikk da på ny tak i noen sauer, og ei ku. Ida fortalte meg at de hadde noen rein også, som ble passet av andre.

Familien anskaffet etter hvert større båter. Den største av dem, den omtrent 35 fot store M/K Svanen overtok de fra en fisker i Honningsvåg, Håkon Ellingsen. Mens Ida fisket fra sin lille to-roms spissbåt ute på sundet, sommeren igjennom, fisket Paul og Trygg med line, sikkert også med jukse lenger unna. For alt jeg vet, dorget de også etter sei. Om vintrene kunne jeg høre den noe spesielle lyden fra den 25 hestekrefter store motoren, en svenskbygd Bolinder når de gikk forbi Løkkebukta på vei med fisk til Fi-no-tro.

For å gi et lite inntrykk av hvordan Paul og Trygg kunne arbeide om somrene når de ikke holdt på med slottonna, forteller jeg om den gangen de lot meg få bli med dem på fiske med landnot etter sei litt lenger vest i Magerøysundet. Ut på ettermiddagen like før flo sjø, dro vi en godværsdag til området ved Gåsvika. Her ble skøyta ankret opp like ved land, nota flyttet over i robåten og vi tok oppstilling på bergene. Her ventet vi på at strømmen skulle føre seibøen inn mot land. I det havet kom i opprør med en mengde sei, rodde en av dem som var fast mannskap raskt ut fra land og rundt seibøen. Da var det bare å fylle robåten. Det hele ble gjentatt noen ganger, til skøyta var fullastet.

Terje en av de første gangene han møtte Prins. – Foto: Dagfinn Svane

Familien hadde ku, de første årene jeg hadde kontakt med dem. Som gutt var det min jobb å gå dit med spann for å kjøpe den daglige literen med melk. De hadde også noen sauer, i sitt lille fjøs. Prins var hunden de hadde, i, men den var gammel og levde ikke mer enn et par tre år etter at jeg ble kjent med den. Lenge før jeg kom i kontakt med Paul, Ida og Trygg i 1956, hadde de bygd nytt bolighus, oppe under bakken. I 1966 gikk de i gang med å bygge nytt, et rimelig stort fjøs for å begynne med høns og eggproduksjon. På det øverste bildet ser vi både det første bolighuset nede ved sjøen, det nye, hvitmalte bolighuset fra tidlig i 1950-årene, og fjøset som stod ferdig ut på høsten i 1966.

.HOME  BACK.

Grunnen til at det var så mange tyske soldater her, var at Honningsvåg og Magerøya lå midt i leia for de tyske krigskipene og transportfartøyene med last for Kirkenes og videreforsendelse til Murmanskfronten, og forsendelse videre sørover til frontene i Russland. Slik var det også den dagen da de russiske bombeflyene rammet flere av skipene i den tyske konvoyen på 38 skip. Konvoien var på vei til Kirkenes, men lå ei hel uke oppankret inne på havna i juli 1942, skriver Thor Cock. Han var vitne til det som skjedde..

Josef Terboven er mannen med sigaretten i hånda, soldaten han snakker med, er nok en av de fem hundre som er stasjonert her.. – Foto fra Riksarkivet

Det var omkring 700 tyske soldater stasjonert i kommunen, og det var tyske kanonstillinger flere steder, blant annet ute på det som da ble kalt Juldagsneset, nå Hjellplassen, restene ligger der ennå. På bergene, inne i Valan hadde de satt dem opp, og på Porsangneset.

I tida mellom 10. og 27. juli 1942 kom også Josef Terboven med følge til Honningsvåg, mest sansynlig var de her etter 14. juli, noe vi kanskje kan se av den ramponerte bygninga på det det øverste bildet.

Josef Terboven, tysk nazist og SA-general som var øverste sivile tyske leder i det tyskokkuperte Norge, var Honningsvåg med følge. Der er de på vei fra Storbukt til Honningsvåg sentrum, etter de sivjetiske bombenedslagene 14. og 19. juli 1942. – Foto fra Riksarkivet

Terboven er nummer tre fra venstre. – Foto fra Riksarkivet

Publisert med kildene

• Cock, Thor (1991) Erindringer fra en annet tid, Fra Vallas til Honningsvåg og Opplevelser under krigen, Trykt manuskript
• Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
• Løkke, Gunnar (1983) «Storbombingen 1942» i Årbok for Nordkapp 1983

.HOME  BACK.

Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S, i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annet Johan Jensens fiskebruk, det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, det kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, som Sifi, en fabrikk for produksjon av mel og olje fra guano, sild og lodde. Den kom i Kobbohola.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, kom med et av anleggene i Honningsvåg. Det var en statsbedrift opprettet av Storting og regjering like etter krigen. Staten eide 98% av aksjekapitalen, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten. Hovedkontoret ble lagt til Honningsvåg der det største av de mange Finotro-anleggene ble anlagt.

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» kom jevnlig med fisk. Større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honnigsvåg, og en stor hjell i flere etasjer for tørking av fisk, like ved anlegget i Storbukt. Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk og sei, det kom produksjon også av grilletter og lakserstatning. Det ble kjøpt inn kveite, brosme, steinbit og hyse. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel, og jevnlig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

Vi skjønner at det var mange arbeidsplasser ved et anlegg som Finotroanlegget. Det var folk i arbeid nede på brygga der fisk ble tatt imot, bearbeidet og sendt videre til andre avdelonger. Fisk skulle saltes, fisk skulle gjøres klar for henging på hjell, taes taes ned igjen, og klargjøres for eksport. Fisk og noen ganger hvalkjøtt skulle sendes opp til bearbeiding i andre avdelinger. Her skulle produktene pakkes, bli sendt gjennom innfrysningsmaskinene før de ble sendt inn på fryselagrene. Det var egne folk som tok seg av maskineriet som holdt fryselagrene i drift og vi hadde administrasjonen som bestyrte det hele.

Og stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget og hentet frosne fiskeprodukter.

Floerbruket med sitt tankanlegg og Sild- og fiskeindustri, Sifi, et bilde tatt lenge før driften for ved de mange fiskebrukene stoppet opp.  Foto: Mittet/Nasjonalbiblioteket

Det var flere mindre fiskebruk, som Richard Floers fiskebruk, for eksempel, også det inne i Storbukt. Her var det tørrfisk som var det viktigste produktet, men også tran fra fiskelevra, som ved Jensenbruket. I Vågen hadde vi Jægtvikbruket og Robertsonbruket som begge kjøpte fisk for hengig, kanskje også for salting. Ved fiskebruket som Robetson bygde opp, og siden solgte videre, kom det i gang også rekeproduksjon.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran. Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Honningsvåg var altså et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. Det var ikke bare de store store godsrutebåtene som kom og lastet frosne fisk- og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Det kom tankbåter til sildoljefabrikkene og fikk tankene fylt opp med olje fra silde- og loddeproduksjonen, slik større fartøyer kom og lastet dytefor i form av mel fra guano, sild og lodde.

Ved begge fiskemel- og fiskeoljefabrikkene ble det liv ut på etterjulsvinteren. Da kom loddefisket i gang, og da var alle snurperne og loddetrålerne her og fylte opp fjorden med loddesnurpere og loddetrålere. Det skapte liv ute på fjorden, og liv inne på Vågen med tiskere som med lettbåtene kom på bytur mens fartøyene ble losset. Det samme var det under sildefisket om somrene. Større og mindre fartøyer kom lastet med sild innover til Storbukt der Sifi tok imot fangstene, og til Norfi i Kobbhola. Det ble enda mer liv enn det hadde vært i perioden mellom de to sesongene med lodd- og sildefisket.

Hvor man kommer på kysten i Norge, kan man møte folk som har vært på fiske i Finnmark og kjenner Honningsvåg fra sin tid som fiskebåtmannskap.

Men så endret det seg

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

Finotro ble overtatt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter.

Så en sommerdag da folk inne i Storbukt våknet, kunne de høre lyden fra en maskin som banket i stykker den største av bygningene. Og da vi andre kom forbi, fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Bygningen der tørfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. og fiskehjellen. Bygningen der egnerbuene var, og nothjellen, begge ble brent ned sammen med trekaien.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ved anleggene ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende arbeidskontoret, og sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledigetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

En liten del av det store Finotroanlegget ser vi her. Foto: Terje Cock Svane

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

Cape Fish A/S

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S kom riktig nok. Det var i 1991, etter at alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt. Det har sin beliggenhet der det store Finotroanlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, driftet mindre målestokk enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til ferskfisk, tørrffisk og saltfisk.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringen

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor?

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg. Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter.

Svaret vi kommer frem til er omstrukturering, her som på andre områder.

Med kildene…

HOME  BACK