Aksel og Olufine Lindset hadde stukket seg bort sammen med barna, i stedet for å la seg evakuere. De hadde satt kursen over til Rekvika på den andre sida av Porsangerfjorden. Med sin lille motorbåt la de i vei fra Nordvågen, like før de ble beordret å evakuere sammen med de andre.

Fra Rekvika kunne de se  skipstrafikken, og de kunne se når både Nordvågen og Honningsvåg ble satt i brann. Tyskerne begynte å brenninga i november. De kunne følge med på det som gikk for seg til langt ut i desember 1944. Da hadde alle innbyggerne som krigsmakta fikk tak i blitt deportert for lengst.

BILDE

Gammen i Rekvika som de fikk satt i stand så familien hadde et sted å bo – Foto: Roald Grimsø

Den 12. november kunne de se at Nordvågen sto i brann, og nesten fjorten dager etter, den 24. november så de at det hadde begynt å brenne i Honningsvåg. De så da at det steg opp røyk fra Vågen og fra Klubben.

Aksel Lindseth førte dagbok, og noterte den 13. desember i den at Juldagsneset stod i brann. Det var først mandag den 18. desember han så, og noterte, at den store brannen i Honningsvåg var satt i gang. Da han så at hele Vågen sto i brann, forstod han at også oljetanken på Klubben hadde tatt fyr.

Den siste natta de hadde hørt dundringen over havet, var natt til lørdag den 23. desember, og da var det vindstille. Helt frem til 22. desember holdt de på. Julaften, søndag den 24. hadde flammene om sider sloknet, det var ikke mer å se, skriver Lindseth i dagboken.

Publisert med kilde

• Hansen, Roald E. (1982) «Den siste krigsvinteren – jul i gammen», Årbok for Nordkap 1982

HOME  BACK