Molobygging i etterkrigstida – Moloen vi ser på bildet nedenfor, ble påbegynt i tida rundt 1957. Før de gikk i gang med den, kunne vi gå ut på neset der, og gjennom det klare vannet beundre den grønne sandbotnen og speide etter flydre og andre fisker. En dag kom de med kompressorer og maskiner som kunne bore i fjell.

Slik tok den seg ut i landskapet, moloen som ble stikende ut for å skjerme litt mot bølgene ved Finotro-kaia inne i Storbukt. — Foto: Bernt Arild Liland

Før det lille fjellet ble sprengt i stykker, fjernet, brukt som materiale og spredt utover havet, var vi der rett som det var der og lekte. mange av oss fikk som barn være med der når det ble feiret sommersolhverv eller Sankt Hans-aften. Da ble bålet fyrt opp, pølser spiddet og grillet og brusflaskene og kjekspakkene åpnet. Til og med trekkpillkofferten ble åpnet og det ble spilt gamle, for oss barn, nye melodier. Noen av oss små visste sikkert ikke riktig hvorfor denne feiringa, men vi fikk se hva og hvordan.

Det gikk flere år fra vi begynte å høre boremaskinene, kompressoren og de første sprengningene til moloen stod ferdig. At arbeidet pågikk kunne vi høre dagen lang, utover vinteren mens det stod på. Var vi i nærheten, kunne vi også se en mann med det røde flagget kommme oppover stien, og oppe på veien vifte med flagget og med kraftig, grov røst rope ut: «Varsko her! Fyr var det her!» Ja, det var som om de sang: «Vaaarskoo hæær»! Fyyyr var det hæær!» Så hørte vi smellet og regnet med at de store, sammenbundne risbuskene som de hadde lagt over berget hadde løftet seg i det berget ble sprengt i stykker.

Det ble jobbet med moloutbygginga bare enkelte vintre, som sysselsettingsarbeid når det ellers var smått med arbeid. I den første tida hadde de ikke bare en stor, men en svær kran, boltet med sterke vaiere til bergene rundt. Med den løftet de store steinblokker opp på vogna som gikk på jernbanesviller.

Etter at en vinterarbeidsperioden var over, ble den svære kranen fjernet. Da var den vinterens skippertak unnagjort, og årets sysselsettingspenger brukt opp. Etter et år eller to uten at det skjedde noe mer med berget de skulle bruke som fyllmasse, gikk de i gang igjen. Nå kom de med en adskillig mindre, men kanskje mer moderne kran, og transportmateriell av mindre format. Og moloen ble ferdig, etter noen år, slik den fremstår på bildet over. Til slutt kom det ei fyrløkt der ytterst ute.

HOME

HOME