Vi ser ei av hurtigrutene som har kommet i ordinær drift igjen etter krigen. Den er i ferd med å legge til ved det vi i gjenreisingstida betegnet som «Kollagerkaia».

Den kaia var nok gammel allerede, da krigen kom, og nokså skrøpelig. Men den stod igjen etter at alt som var av kull i området innenfor, hadde brent opp i desember 1944, ei brennings som kanskje fortsatte noen dager utover i januar 1945.

Vi er inne ved området som i fortida og kanskje ei stund etter at Finnmark Bunkerdepot hadde kommet med sitt kullager der, skal ha gått under betegnelsen Langstrand.

Mer enn fire tusen mennesker i den kommunen der Honningsvåg er kommunesenter, hadde blitt tvunget til å forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang (Grepstad 690).

Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp i løpet av mindre enn ett eneste århundre, hadde blitt rasert. Vi vet at det var bare noen få fastboende i Honningsvåg, kanskje ni mennesker, i 1856 da Karelius Løkke kom og bestemte seg for å slå seg ned i Honningsvåg.

I kommunen var ikke bare bolighus, forretninger, fiskebruk og fjøs brent ned. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen, bortsett fra «Kollagerkaia», som vi ser på bildet. Det som hadde vært av oljetanker, hadde blitt påtent, og fyret ute på Helnes, hadde blitt rasert.

De som kom hjem, de første kom omkring 10. juni i 1945, hadde fått se resultatet.

En av dem som hadde vokst opp i Honningsvåg, Hjørdis Lia, forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte forlate hjemmet sitt og gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å bli sendt vekk. Hun skriver at hun syntes det var grusomt å måtte forlate det man eide.

Men, heldigvis, så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold. Nå var det å begynne på nytt.

Hjørdis Lia, som mange andre, ble aldri å komme tilbake og bosette seg her. Det var det mange andre som gjorde, sikkert de fleste. Nå var krigen over, og brakketida hadde kommet. Etter hvert skulle de bli med og få oppleve det som har blitt omtalt som gjenreisingstida, og samtidig få oppleve det som ei tid for modernisering.

Myndighetene satte alle krefter inn på å få bygd opp igjen det som krigen hadde ødelagt. Det skulle ikke være finnmarkingenes ansvar alene, det var hele landets ansvar. Det var man klar på.

De såkalte harde 1930-årene med arbeidsløyse og trange tider hadde satt sitt preg på samfunnet i førkrigstida, også i kommunen, i Finnmark og i landet for øvrig. Så hadde krigen kommet, og med den rasjonering og nye problemer.

Fylkesadministrasjonen i Finnmark hadde kommet i arbeid igjen straks tyskerne var ute av Øst-Finnmark, og det allerede lenge før russerne etter nesten ett år her, også hadde blitt trukket ut av landet.

Etter at Erling Andreassen hadde kommet tilbake, ble han av den daværende fylkesmannen, innsatt som midlertidig ordfører, frem til det kunne bli holdt valg.

Bare kirka og gravkapellet stod igjen, da de første kom nordover omkring den 10. juni 1945.

Slik som på bildet, så det ut i område der kirka står, etter at brakkematerialene Einar Gerhardsens regjering hadde sendt nordover.

Hva Hilmar Hansen opplevde da han kom hjem, skrev han i et brev, datert 14. juli 1945 i Honningsvåg. Han skrev at det var 50 mann og ei kvinne i det nedbrente fiskeværet. Så forteller han dem han hadde bodd som flyktning hos, hva han fikk oppleve da han kom hjem, i det han skriver:

«Jeg havde forberedt mig på hvordan her vilde se ut hjemme, men dessverre, jeg maa indrømme at jeg ved ankomsten hit blev møtt av et syn som langt overgik mine antagelser. Det kan ikke fuldt ut beskrives. Det må sees, og naar jeg gikk over baade min egen og andres branntomter, saa følte jeg mig nesten syk av aa se saa megen djevelsk ødeleggelse som her er foretat.»

Hilmar Hansen skriver videre at tyskerne ikke bare hadde sprengt vannbassenget, men også alle murene i byen. For å komme frem i gatene måtte man rydde bort alle murblokkene som lå spredt utover. De hadde slått i stykker alle ovnene. Det hadde blitt funnet 17 pengeskap fra forskjellige bygninger, og de var alle sprengt.

Hilmar Hansen hadde bodd i Honningsvåg i 35 år, men også han hadde problemer med å finne ut hvilken tomt han stod ved siden av da han gikk rundt mellom de knuste kjellermurene.

Statsministeren, Einar Gerhardsen og hans etterfølger i statsministerposten, Oscar Torp, kom hit. Her har de tatt turen til Kamøyvær for å få sett litt mer av kommunen, ikke bare sentrum.

Hvordan det hadde gått videre, kan vi se her.

Straks regjeringa i London hadde fått høre om tragedien, hadde den satt i gang arbeidet med å planlegge gjenoppbygginga. Planene for hvordan det skulle gå for seg, lå klare da statsminister Nygaardsvold med regjeringa kom tilbake. Man hadde kommet frem til at ingen skulle få flytte tilbake før de nedbrente områdene hadde blitt bygd opp igjen. Dem man tenkte seg å la få komme tilbake, var nødvendige bygningsarbeidere, så skulle befolkninga få komme senere.

Allerede den 14. november 1944, mens de store russiske styrkene fremdeles stod i Øst-Finnmark, ble den tidligere ordføreren i Vardø, Peder Holt, av regjeringa konstituert som fylkesmann med sin virksomhet her. Den fylkeskommunale virksomheten ble da gjenopprettet (Bottolfsen 360).

Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, var med og fikk opprettet et midlertidig fylkesutvalga. Det oppnevnte midlertidige ordførere i de områdene tyskerne hadde forlatt, og der russerne i all vennskapelighet oppholdt seg frem til 11. september 1945, mens de ventet på ny ordre fra Moskva, jf. iFOKUS.

Etter hvert som de evakuerte begynte å komme tilbake sommeren 1945, ble den kommunale administrasjonen også gjenopprettet lenger vestover i Finnmark. Honningsvågingen Erling Andreassen hadde kommet tilbake og ble i november oppnevnt som ordfører i Nordkapp, den kommunen som da bar navnet Kjelvik kommune (Bottolfsen 361).

Einar Gerhardsens regjering hadde tatt over i juni 1945, før nytt stortingsvalg ble holdt 8. oktober. Så kom den nye regjeringa med Gerhardsen som statsminister, den 5. november. Da ble Peder Holt konsultativ statsråd for gjenreisinga (Bottolfsen 356).

Også den nye regjeringa nektet folk å dra nordover, men mange trosset forbudet og dro nordover så fort de kunne. Ja, folk strømmet nordover. Det var ikke mulig å holde dem igjen. Man innså at det ikke gikk an å sette i gang ei ny tvangsevakuering. Dermed ble det alle de finnmarkingene som uten tillatelse dro hjemover som bestemte hva myndighetene måtte gjøre.

Man så da at det ble nødvendig å få sendt de aller viktigste livsfornødenheter nordover, og materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker. Det måtte man komme i gang med så fort som over hodet mulig. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det aller mest nødvendige av det befolkninga trengte. Så satte man i gang, og det gikk fort.

Harald Hofseth hadde vært ansatt som overingeniør i vegvesnet i Finnmark frem til evakueringa. Han hadde fått vite at regjeringa i London ikke hadde laget noen form for planer for å få organisert tilbakeflyttinga av folk til Finnmark. Det han da så, og skjønte st han måtte si fra om, var at om det skulle kunne bli gjort noe effektivt, måtte finnmarkingene selv ta fatt for å få områdene opp fra ruinene. Det gjorde han klart i et brev datert 9. mai 1945 til den norske legasjonen i Stockholm der han arbeidet (Bottolfsen 349).

Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Det som hadde vært, hadde blitt satt opp nokså tifeldig, som vi kan se av bildene fra førkrigstida.

Bebyggelsen som nå skulle komme, hadde man planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød.

Så satte man i gang, og det gikk fort. Allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer. Og, som vi har kunnet se på bilde øvert, hadde det allerede kommet store mengder kull.

I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig, og fiskeriene måtte komme i gang. Det gikk lang tid før hurtigrutene kunne begynne å gå, men fisk måtte man få sendt sørover. Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg ble påbegynt i 1951.

Gerhardt Voldnes hadde allerede i 1947 kommet i gang med Sifi, Sild og fiskeindustri A/ i 1947. I 1950 hadde man fått opp mer enn fire hundre permanente boliger i kommunen.

Husdyr måtte man ha, og barna skulle ha melk. Myndighetene gikk til anskaffelse av sauer og kyr fra sør i landet, og fra Sverige. I begynnelsen fikk mange kreaturene vederlagsfritt overlevert, og slik kunne også det som hadde vært av landbruk i kommunen komme i gang igjen.

Kong Håkon på besøk i Honningvåg i brakketida. Til venstre for ham går ordførerer Erling Andreassen, innsatt midlertidig av fylkesmannen for å få kommunen opp å gå igjen. Til høyre ser vi sokneprest Odd Lothe.

Odd Lothe hadde kommet hit som sokneprest i 1936 og hadde i 1942 blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen. På bildet ser vi at han har kommet tilbake og går sammen med kongen og ordføreren.

Det å få undervisningen for skolebarna i gang etter etter at folk hadde begynt å komme tilbake var en av de viktigste oppgaver for kommunen. Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen.

Ni år etter at de første kom tilbake, hadde de to første permanente skolebygningene stått ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg.

Om det forteller ordfører Erling Andreassen, da avisa Vestfinmarken, den 12. november 1954 er i samtale med ham.

Oppdatert onsdag 18. mars med kildene

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
2. Grepstad, Ottar, (2003) Fotefar mot nord, Forlaget Press, Oslo
3. Gyllenhaal, Lars (2001) Slaget om Nordkalotten, Historiska media, 221 05 Lund
4. Gorter, Anastasia A.,  (2015) Frigjøringen i Nord-Norge 1944-1945, Vardø-Arkhangelsk
5. Thomassen, Ottar (1983) «Da vi rømte fra tyskerne», Årbok for Nordkapp 1983

.HOME  TOPPEN  BACK.