Undervisninga skulle avsluttes, det hadde skolemyndighetene fått beskjed om den 22. oktober. Den 26. oktober fikk befolkninga i Honningsvåg beskjed om at nå hadde tida kommet. Byen skulle evakueres.

Da beskjeden kom om å sette i gang evakueringa, hadde NS-ordfører Samuel Giæver allerede sendt ut beskjed til befolkninga i Honningsvåg om at evakueringa skulle begynne. I løpet av natt til den 26. oktober, og vi er i 1944, ble alle de 300 som hadde telefon oppringt og gitt følgende informasjon:

Om ikke folk evakuerte neste morgen, ville den mannlig befolkningen bli arrestert og betraktet som krigsfanger.

Honningsvåg med Dampskipskaia før like før krigen, et bilde med ukjent opphav

Mens telefonene kimte rundt om, ble det banket på dørene i hele Honningsvåg. De mer enn to tusen innbyggerne ble vekket av tyske soldater og NS-folk som gikk rundt med den samme beskjeden. De fikk i tillegg vite at mennene ville bli tatt som gisler og sendt til Østfronten om ikke alle forlot husene sine.

Når de tok så hardt i, var det fordi befolkninga ikke tok tyskernes og nazistenes beskjed om evakueringa på alvor. På et møte noen dager før, det 22. oktober 1944, hadde ordføreren gitt beskjed om at skoleundervisninga i skolen skulle stoppe.

Alle skulle bli sendt vekk, det var ordre dra Hitler. Fra Skarsvåg ble ikke folk sendt av gårde før søndag 5. november. Da hadde alle de noe over 200 som bodde der, blitt ført om bord i lokalruteskipet D/S Røst.

Lensmann Knut Valle hadde tydelig sagt fra til de tyske myndighetene i Honningsvåg at ei evakuering ikke var aktuelt. Valle nektet, og adlød ikke ordren om evakuering. Han sa at det befolkninga da måtte igjennom ville by på store problemer, og lidelser.

Ingenting hjalp, kommandanten lånte ikke øre til det. Ordfører Giæver forlangte lensmannsfullmektig Valle arrestert. Knut Valle og familien ble arrestert. NS-ordføreren i Hammerfest, Peder Berg, var evakueringsjef i Vest-Finnmark. Han mente at Valle burde bli skutt, kunne telegrafbestyrer Peder Hvalrygg, som hadde avlyttet telefonsamtalene, fortelle (Jaklin 2016).

Da NS-ordfører Samuel Giæver ga opp under anstrengelsene, ble Ola Røkke, presten, av okkupasjonsmakten bedt om å overta ansvaret for evakueringa. Etter litt betenkningstid, kom han til at det var det riktige å gjøre, slik situasjonen var (Jaklin 2016).

Det ble satt inn både tyske marinefartøyer for å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Folk ble satt om bord i alle slags fartøyer, fra små fiskebåter til det store, nybygde fraktefartøyet til fiskekjøper «Sivert Maan».

BILDE

Frakteskuta «Sivert Maan» ble solgt til Ibestad i Troms, og omgjort til fiskefartøy etter krigen.

Det første skipet folk hadde fått beskjed om å møte frem til, var frakteskuta «Sivert Maan».  Den var klar for avgang søndag 29. oktober, slik jeg forstår det Einar Richter Hansen skriver i Nordkapp, en fiskerikommune (Hansen 1990,450).

Den 13. november 1944 satte tyskerne i gang med å brenne Honningsvåg, og da hadde man allerede brent både Skarsvåg, Kamøyvær, Sarnes og Nordvågen. Tyskerne gikk så nøye til verks at de ikke ble ferdige før i slutten av desember, men flere hadde stukket seg bort, har vi hørt fortellinger om.

Her som i resten av fylket, fikk innbyggerne tjuefire timer på seg til å gjøre seg klare til å dra, og det var omtrent bare det de gikk og stod i de fikk med seg.

Raseringa hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Honningsvåg var et av de største fiskeværene i Finnmark, det største i Vest-Finnmark og hadde 2.500 innbyggere. Samtidig var det viktig for tyskerne å sette alt inn på å få hindret russerne i å finne mulighet til å sette seg fast her.

Evakueringshøsten var uvanlig mild det året, ellers hadde det gått adskillig verre for dem som ble stuet om bord i alle slags fartøyer for å bli fraktet bort.

Hjørdis Lia forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å forlate alt.

«Det var grusomt å måtte forlate det man eide, men vi var jo optimister og trodde dette bare skulle bli et kortere opphold som viste seg å vare i 4 år.»

Evakueringa, en dem forteller

Gudrun Salamonsen fra Honningsvåg var på familiens sommersted da evakueringa kom i gang. I samtale med Laila og Thor Thorsen, forteller hun at de ble hentet i Kobbholdalen av lokalbåten «Rolløy». I det de hadde tatt om bord folkene i Laholmen, gikk båten videre til Honningsvåg. Her så de at brenninga hadde kommet i gang, og at det krydde av tyske soldater. På havna lå det en mengde av alle slags fartøyer.

Etter et døgn ved kai, ble båten fylt opp med folk. Det kom så mange om bord at det ikke var plass til flere.

Avreise fra Honningsvåg – Fra Honningsvåg gikk «Rolløy» direkte til Kvalsund, hvor de evakuerte ble servet noe å spise, inne på kaia. Så fortsatte reisen, og de kom til Tromsø hvor de ble overført til et annet fartøy. Det var også fylt opp med andre som skulle sendes videre sørover. Tyske soldater hadde blitt beordret om bord for å holde vakt.

Turen gikk videre til Narvik, og her fikk de gå i land, for båten de reiste med hadde fått problemer med motoren. Gudrun, Åsmund og de to barna ble innkvartert hos en familie der de fikk bade. Det syntes de var godt, etter mange dagers reise i to overfylte båter.

Familien fikk dra fra Narvik til Svolvær med ei av erstatningshurtigrutene, da Åsmund sa at han var fisker. De andre i familien ble sendt videre sørover med skipet «Stella Polaris».

I Svolvær ble familien innkvartert i kirka, før de kom seg videre til Risøyhamn. Dit ville de, for der hadde de slektninger. Da de kom dit, ble de boende i ei kårstue der det tredje barnet, Bernt født.

Krigen er over – Straks krigen var over, dro Åsmund nordover. Gudrun og  barna ble igjen. Ikke lenge etter kom faren hennes og søstrene med sine familier til Risøyhamn.

Motorbåten Åsmund hadde drevet fiske med, lot han gå til bunns på et sted der han kunne finne den igjen når krigen var over.

Gudrun Salamonsen forteller at de, over alt hvor de kom, hadde blitt godt mottatt, men alle hadde de den samme drømmen. De ville hjem til øya – hjem til slekt og venner.

Med kildene…

HOME  BACK