Honningsvåg var en gang et lite fiskevær i vekst, og på bildet ser vi hvordan det en gang så ut på området som i fortida fikk betegnelsen Larsjorda. Når bildet har blitt tatt, og er ikke godt å si. Vi vet langt mindre hvem som har tatt det, men vi vet hvor det kommer fra.
BILDE
Da jeg for flere ti-år siden kom over bildene bestefaren min hadde hatt i sin lille samling fra førkrigstida, fikk jeg noe å spekulere på. Så jeg lot bilde ligge, lenge, kanskje et år etter å ha tatt det frem. Hadde det blitt tatt ute på Hjuldagsneset? Eller hvor? Så en dag begynte jeg å se på steinurene oppe fjellsida, og da gikk det opp for meg hva det kunne være. I tillegg hadde jeg berget til venstre, og da visste jeg svaret. Det var Larsjorda i fortida vi hadde fått et bilde av.
Vi som vet hvor Larsjorda er, og i alle år har hørt navnet, kan nok tenke oss det der, en gang har bodd en mann med navnet Lars. Da er det ikke utenkelig at det er Lars selv vi ser på trappa foran huset.
Larsjorda er også et område de også den gang måtte gjennom for å komme seg mellom Vågen og Løkkebukta, og Storbukta med, etter hvert også mellom Vågen og kaia inne i Nordmanset. Hvis det er Lars som står der oppe på trappa, ser vi vel en fiskerbonde og boligen hans.
Vi kan vite noe om Lars, ut fra det vi ellers ser på bildet. Hustypen forteller meg at det kan være bygd av en med røtter i Trøndelag, og det er ikke utenkelig. Det kom trøndere nordover og slo seg ned her i den tida da den nye innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart.
Vi vet også at det ikke bodde flere enn omtrent 300 mennesker i det som i 1861 ble det som nå er Nordkapp kommune. Det er ikke bare det vi vet, vi får også fått vite at det bodde bare et sted mellom fem og ti mennesker i Honningsvåg i 1855.
Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de 45 årene da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Trøndelag (Balsvik 1990). Fra da av kom det så mange hit og slo seg ned i Honningsvåg at befolkninga i 1900 hadde kommet opp i vel 500. Folketallet økte sterk i de neste to ti-årene, slik at folketallet i 1920 nesten hadde blitt tredoblet, det lå nå på 1.420.
Det her må vel være et av de tidligste bildene vi har fra Honningsvåg? Lenge siden bildet ble tatt er det i hvert fall. – Foto fra Engelbert Svane
Bildet har blitt tatt i makketida, så det er ikke fisk å så på hjellen, men litt klær har de hengt opp. Kanskje er det kona som står der, sammen med Lars, oppe på terrassen? At bildet har blitt tatt for lang tid tilbake, er klart, for det har verken kommet naboer i umiddelbar nærhet, eller vei. Og som vi kan se, hadde det knapt kommet en sti, så man måtte gå fjæraveien for å komme forbi.
Bildet kan ha blitt tatt etter 1878, for da ble det strukket telegraflinje mellom Kjelvik, Honningsvåg og Skarsvåg. Vi ser stolpene oppe under fjellsida. I 1875 hadde kommunen fortsatt ei svært lita befolkning, med bare 429 beboere. I Honningsvågs bodde det ikke flere enn at Lars fortsatt kunne få ha eiendommen sin i fred. Hvis det er tilfelle, må Larsjorda ennå i 1878 ha ligget ute på landet. Honningsvåg var et ubetydelig bosted for fiskerbønder mens Kjelvik var det sentrale stedet.
Lyngsværingen Karesius Løkke hadde kommet til Honningsvåg i 1856, i ei tid da stedet bare hadde noen få bofaste. Det lille vi vet om Honningsvåg i den tida, var at det bodde i enke her, kan hende to. Den ene hadde nylig mistet ektemannen på havet. Så kom det altså en hit, en av få vi vet litt om fra den tida. Løkke kan ha kommet under vårtorskefisket, eller ut på sommeren, han som de andre fiskerne langveisfra. Det må vi kunne tenke oss, men vi vet det ikke. De kom i alle fall, til et sted nesten uten fastboende.
Karesius Løkke var 25 år gammel da han fant fiskeværet så pass attraktivt, at han noen år etter, i 1865 fikk foreldrene og de mange søsknene til å flytte hit, og det bidro litt til befolkningsøkninga allerede da. Stedet hadde da allerede begynte å vokse.
Løkke tok arbeid hos ei av de to enkene som bodde her, ei med fire barn, fire jenter. Som ansatt hos henne, tok han seg av det nødvendige arbeidet på det som var et gårdsbruk med utslott blant annet i Breivika. Mye tyder på at det hørte med ei kai, og et lite fiskebruk. Da tida var inne for det, giftet enka seg med fiskeren, og han ble værende her. Så ble det vel til at fiskebruket kom i drift, kanskje det første i ei rekke fiskebruk som skulle komme.
Det er Honningsvåg etter 1876. Da hadde Robertsonbruket hadde kommet, det vi ser til venstre. Vi ser fiskebruket Karesius Løkke drev, der det ligger på den andre sida av Vågen.
Da sognet, Kjelvik annekssogn, hadde blitt et formannsdistrikt i 1861, kom Karesius Løkke etter hvert med i styret og stellet. Han ble også ordfører i det som i dag går under betegnelsen kommunestyret.
Stadig flere innbyggere
Det har fra gammelt av kommet mange fiskere også til Honningsvåg under vårtorskefisket, og under sommerfisket. Folketallet hadde begynt å øke, her som på Finnmarkskysten ellers akkurat i den tida. I Honningsvåg hadde det i 1861 ikke nådd opp i mer enn 159, men det var i rask vekst.
Begge deler var noe som medførte at det var behov for flere fiskeoppkjøpere. Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medføret behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart.
Det blir bygd kirke i fiskeværet
Befolkninga begynte å sette sitt preg på stedet, og man begynte å innse at kommunesentret Kjelvik lå litt vanskelig til. Allerde før kirka en vinterdag i 1882 blåste ned, var det folk som hadde tatt til orde for at Kjelvik ikke var den rette plassen å ha kirka. Man mente at Honningsvåg lå mer sentralt. I 1885 kom det kirke i fiskeværet, i et annekssog under Måsøy.
Honningsvåg etter 1885, og før 1896 da skolen kom.
Det var i 1861, da Kjelvik annekssogn hadde blitt til Kjelvik formannsdistrikt, altså en selvstendig kommune, at den kirkelige delen hadde blitt overført til Måsøy. Så hver gang det skulle bli utført kirkelige handlinger som gudstjenester og begravelser, var det soknepresten i Måsøy som kom hit. Soknepresten i Måsøy holdt til på øya Måsøy den gang, for der lå kirka, og der hadde presten sin bolig og sitt kontor.
Fiskebruk
Romsdølen Anton Tokle kom noen år etter både Finchenhagen og Robertson. Han hadde kommet til Honningsvåg som skrepphandler, i 1888, sammen med andre skrepphandlere som kom hit under de rike vårtorskefiskeriene. Han hadde også drevet fiske en periode. Tokle så mulighetene som var, slo seg ned og ble værende. Etter noen år overtok han det fiskebruket Karesius Løkke hadde hatt ansvaret for og drev det videre. Snart tok kremmerånda overtaket hos Tokle, så han bygde opp ei forretning like ved fiskebruket.
Så da O. J. Finchenhagen hadde kommet og anlagt sitt fiskebruk, hadde behovet for arbeidskraft åpnet mulighetene for folk som trengte arbeid.
Det var arbeid å få på fiskebrukene. Det utviklet seg et næringsliv utenom det som var nede på kaiene, for det skulle bygges, ikke bare kaier og pakkhus, men også boliger. En og annen skulle også ha innredet noen rom til butikk, eller satt opp et lite forretningsbygg. Uviklinga var i gang, og den økte på.
O. J. Finkenhagen, en fiskekjøper fra kjøpstaden Hammerfest, fikk bygd opp opp et fiskebruk også i Honningsvåg. Det skjedde allerede i 1872, på et sted med ei rimelig god havn. Finchenhagen må ha sett mulighetene, kan hende på grunn av de mange fiskerne som han forstod kunne trenge et sted å få omsatt fangstene sine. Han visste vel også at det ble bragt i land mye fisk i områdene omkring Magerøya, og så at det var gode forhold for å etablere et fiskebruk, inne i vågen.
Georg Robertson etablerte etablerte flere fiskebruk, også et i Honningsvåg, det var i 1876. Det skjedde bare noen få år etter at Finchenhagen hadde kommet med sitt. Robertson var en innvandret engelskmann som hadde slått seg ned Hammerfest i 1827. Han hadde etablert seg der og gått i gang med utbygginga av firmaet sitt.
Feddersen og Nissen-firmaet kom så med enda ett fiskeoppkjøp, inne i Vågen. Det var i 1880. Og det kom flere. Det kom mange flere og gikk i gang med å kjøpe fisk. De etablerte seg langs landet fra Juldagsneset, innover mot Storbukt og hele veien bortover mot Kobbhola.
Et par oversiktsbilder
Som vi kan se av bildet under, var det mange fiskefartøyer i det lille fiskeværet allerede før det kom kai borte på holmen, en holme som siden bidro til at bydelen like ved Larsjorda fikk sitt områdenavn, Holmen.Det er Honningsvåg vi ser, på et bilde tatt etter at hammerfestingen O. J. Finchenhagen i 1872 hadde kommet og fått bygd opp fiskebruket sitt. Bildet viser noen av de mange fiskebåtene som under vårtorskefisket har kommet nordover. Vi ser, ian hende også noen av pomorenes kjøpefartøyene fra Kvitsjøområdet, og muligens noen norske også.
Honningsvåg etter 1880
Det har blitt fylt ut og vei ut til Holmen har kommet. Vi kan se at der allerede er enda ei brygge bortenfor Kai Øst, eller Honningsvåg brygge som den også ble kalt.
På bildet over ser vi det lille fiskeværet Honningsvåg under vårtorskefisket, tidlig på våren en gang i tida etter 1880. Bildet har blitt tatt etter at Kai Øst, eller Honningsvåg brygge har kommet.
Honningsvåg under vårtorskefisket, med enda flere fiskefartøyer å se enn på bildet over, et bilder tatt etter 1880.
Når Honningsvåg brygge ble ført opp, har det ikke blitt gjort greie for, men vi vet at brygga kom en gang etter at Feddersen og Nissen hadde begynt med sitt fiskekjøp i Vågen i 1880.
Vi ser at Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen. Det skjedde en gang i tida etter 1880. Det gikk for seg allerede en tjuefem års tid etter at Karesius Løkke hadde kommet og slått seg ned i et lite vær der det akkurat da nesten var folketomt. Og nå ser vi at Larsjorda har blitt bygd ut, og Lars var kan hende en gammel mann den gang bildet av det lille gårdsbruket ennå stod der.
Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og Larsjorda har blitt utbygd. Foto: Mittet kortforlag
Fjorden og havet utenfor
Kysten utenfor Finnmark er et område med uvanling mye fisk. Så Honningsvåg har vært et velegnet sted både for dem som har villet slå seg ned, men også for dem som har villet gå i gang med å drive fiskebruk. Det har vært tider da det ble brakt i land like mye fisk i Finnmark som det til sammen har blitt brakt i land i hele Norge sammenlagt. Honningsvåg, med sin store fjord, er ei god havn for de mange fartøyene som har hatt behov for å legge seg til her. Det har fra gammelt av kommet fiskere lenger vestfra hit i sesongene, og mange fiskeoppkjøpsfartøyer sørfra. Også østfra har det kommet fiskere hit til den velkjente Finnmarkskysten som har vært så rik på fisk. Den gang Finland hadde korridor til havet, kom finlendere hit på fiske. Det samme gjorde pomorene fra Kem, Onega, Arkhangelsk og andre større og mindre landsbyer inne i og rundt Kvitsjøen i Russland.
Et fiskevær i sterk vekst
Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kommer flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola. Til og med skolelæreren Waldemar Larsen, fant det best å avslutte karrieren som lærer.
Det begynte, som vi skjønner, å bli mange fiskebruk i det fiskeværet som nesten ikke hadde hatt noen bofaste i 1853, og som hadde vært folketomt ei stund før det igjen.
Honningsvåg før 1914. Det kan vel være O.J.Finkenhagens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914
Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kom flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola.
Til og med skolelæreren Waldemar Larsen hadde funnet det best å avslutte karrieren som lærer. Det gjorde han i 1907. Han gikk i stedet i gang med å bygge fiskebruk, inne i Storbukt, ikke bare ett, men to.
Noen få år etter, kom det ei dame dame og begynte med fiskebruk inne i Vågen. Hun het Abel Bull, og kom fra Repvåg. Før det hadde hun hatt fiskebruk på Tamsøya og et på Jernøya.
Abel Bull (1865-1949) vokste opp på Repvåg. Det første fiskebruket hennes i Honningsvåg lå ikke langt unna Robertsonbruket, men i 1914, da hun var 49 år gammel, etablerte hun seg på nytt, nå på utsida av Holmen, ikke langt fra Dampskipskaia. Her hadde hun gått til anskaffelse av egen kai, med både pakkhus, egnebuer og tørrfiskhjell. Samtidig drev hun skipshandel og solgte kull.
Abel Bulls andre fiskebruk ble i 1930-årene overtatt av Sivert Maan. – Foto: Samuili Paulaharju
Waldemar Larsen (1869-1943) hadde kommmet som skolelærer til Honningsvåg i 1889. Etter nesten tjue år som lærer, sluttet han i 1907 og begynte som fiskekjøper. Han begynte med fiskebruk, og handel i Storbukt. Han gikk også til anskaffelse av et eget fraktefartøy. Det første fiskebruket han fikk bygd opp i Storbukt, lå der Finotro ble bygd etter krigen, og der Storbukt fiskeindustri, Stofi er i dag.
Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt kom en gang i tida omkring 1907 . Forbi der hadde det den gang kommet vei forbi. Etter krigen ble et av statsbedriften AS Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg bygd opp akkurat her. – Mittet / Nasjonalbiblioteket
Det neste fiskebruket Waldemar Larsen fikk bygd opp inne i Storbukt, ser vi her, like ved enda et av de mange små og større fiskekjøpene i Honningsvåg – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket.
Pomorenes handelsfartøyer
Pomorene, med sine oppkjøpsfartøyer kom fra områdene rundt Kvitsjøen i Russland i sommersesongene, de også. De byttet til seg fisk mot rugmel og andre varer som de brakte med seg. Når handelsmennene fra Kvitsjøområdene kom, fikk fiskerne i Nord-Norge solgt fisken også i sommertida. Det var ellers vanskelig å bli kvitt den, for sommertida var makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell.
Særlig i tida da Napoleonskrigene raste nede i Europa, i tida mellom 1800 og 1815 hadde det vært mange som sultet. Når fisket i tillegg slo feil, og det ikke var mulig å få penger til å kjøpe det livsnødvendige melet, var det til og med folk som døde av sult, både i Finnmark og andre steder i landet. Av den grunn var det Bottolfsen kaller «overdødeligheten» så usedvanlig stor i Nord-Norge at folketallet gikk betydelig tilbake.
Hadde det ikke vært for fisken, som det tross alt var en nok av til husbruk, i kommunen, hadde forholdene blitt vanskelige også her da engelskmennene hadde sperret for tilførselen av det nødvendige melet fra Arkhangelsk og områdene rundt. Korn sørfra kom det ikke. Så uten den kornimporten som tross alt kom frem, på tross av blokaden, hadde krigen som da pågikk gjort tragedien enda mer alvorlig.
Skole
Det hadde kommet fiskebruk og kirke. Tallet på innbyggere hadde økt sterkt og tida hadde kommet for å bygge skole. Den stod ferdig i 1896 elleve år etter at kirka hadde blitt bygd. Befolkninga var ikke større enn at man klarte seg med ble to klasserom. På loftet var det leilighet for læreren. Det ble slutt på omgangsskole i Honningsvåg, og barna helt inne fra Storbukt gikk den lange veien til det som ble kalt «Skolen på bakken».
Waldemar Larsen hadde kommet til kommunen i 1889, og begynt som omgangskolelærer. Han hadde da bopel på Sarnes. Da det kom skolebygg i Honningsvåg i 1896, og det ble satt i gang undervisning her, ble han kanskje den første læreren med fast stilling. I 1903 kom det et en lærer til, og ble ansatt ved den nye skolen. Det var Agnes Løkke. Hun var ung, nyutdannet fra lærerseminaret i Tromsø. Når hun ikke var i skolestua, var hun i arbeid på orgelkrakken i kirka.
Lensmannsdistrikt
Folketallet hadde økt, i 1900 hadde det kommet opp i så over 500. Når fiskerne og oppkjøpsfartøyene om vårene kom, ble det mange mennesker i fiskeværet. Da var det bruk for noen til å holde orden. Så kommunen ble i 1896 eget lensmannsdistrikt, med lensmann Fredrik Fredriksen.
Honningsvåg på et postkort stemlet i 1910. Toklebruket ligge bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet.
Bildet over viser litt av Honninsvåg en gang før 1910, noe vi kan vite siden det er et postkort stemplet i 1910. Var det den gang et helt nytt postkort, har bildet blitt tatt kort tid før 1911 da Kjelvik sogn opprettet.
Det året kom den da 26 år gamle Sverre Widsten hit som sokneprest. Den gang hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring 670, Kjelvik 180 og Nordvågen i underkant av 450. Samlet hadde herredet da nokså nøyaktig 2200 innbyggere.
Turnforening
Da Honningsvaag turnforening ble stiftet i 1904, lå innbyggertallet i Honningsvåg på nokså nøyaktig 570. Stedet var i sterk vekst og Ole og Simon Grøtta hadde kommet fra Romsdal og slått seg ned i Honningsvåg. De brakte med seg sin interesse for turnsporten, og det fikk flere til å bli interessert. Grøttabrødrene fikk også med seg folk fra hjemstedet Isfjorden hit til turneringer, og ikke minst det bidro.
Utenfor Turnlokalet en gang etter 1921.
I 1926 ble navnet endra til HTIF, Honningsvåg turn- og idrettsforening, og ei egen fotballgruppe med Cedolf Eilertsen som formann kom i 1934.
Helsevesen
Det hadde ennå ikke kommet legekontor, men området hørte inn under Måsøy legedistrikt. Legen der kom hit fra og med 1894 og hadde kontordager i Honningsvåg.
En ny sykdom hadde kommet og spredt seg utover landet i tida fra omkring 1895, en sykdom som, mens den stod på, tok livet av omkring 250 tusen mennesker i landet.
Mens arbeidet med å få bekjempet tuberkulosen stod på, og innsamlinga av penger til et tuberkulosehjem var i gang, ble kommunen eget legedistrikt. I 1915 kom den første fastboende legen hit, Edvar M. Erichsen. Og i 1921 stodTuberkulosehjemmet klart.
Sofie Aas, en pioner
Det var vel det hun var, en pioner, for våren 1911 fikk hun med seg legen i Måsøy, den nye presten Sverre Widsten, som nettopp hadde kommet, og noen andre til et møte i Turnlokalet. Det de hadde blitt enige om, var å se om det ikke skulle være mulig å få et tuberkulosehjem også her. Den frykta tuberkulosen hadde begynt å bre seg også i den lille kommunen med ikke mer enn så vidt det var, to tusen mennesker.
Det fikk de til, gjennom en innsats gjennom ti år, som deltakere i en kamp mot en sykdom som hadde spredt seg utover landet i tida fra omkring 1895, og som også hadde kommet hit. Det var en sykdom som, mens den stod på, tok livet av omkring 250 tusen mennesker her i landet.
Honningsvåg i tida mellom 1921 og 1933 – Foto: Mittet kortforlag / tcs
Mens arbeidet med å få bekjemptet tuberkulosen stod på, og innsamlinga av penger til et tuberkulosehjem var i gang, ble kommunen eget legedistrikt. I 1915 kom den første fastboende legen hit, Edvar M. Erichsen.
I 1921 stod Tuberkulosehjemmet klart til det viktige arbeidet.
Veibygging
Gangsti mot Nordvågen – Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. Samtidig med rydding av denne gangstien, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.
Vei mot Nordvågen
I 1891 søkte kommunestyret amtstinget om å få bygge en kjørevei mot Nordvågen, på den samme strekning som gangstien gikk. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik. Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Da ble de første spadetakene ble tatt oppe ved kirka. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen.
Når det gikk så mye som seks år før man kunne komme i gang med bygginga hadde det sin årsak i at amtstinget alene ikke kunne vedta utbygginga. Dens oppgave var å vurdere behovene omkring i distriktene, dernest å være pådriver overfor de sentrale myndighetene.
Vei gjennom Vågen
Det var etter at veibygginga mellom Honningsvåg og Norvågen hadde kommet i gang, man hadde bestemt at man også skulle bygge vei gjennom Vågen. Fra der hvor Nordvågveien begynte gikk man i gang, og veien ble ført ned til det som da var Honningsvåg brygge.
Vei innover til Nordmanset
Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. Det som til da hadde vært av vei innover, kan vel ikke ha vært annet enn forlengelsen av den litt brede stien vi kan se på et av bildene. Så kom det i 1913 ei bevilgning på 40.000 kroner til bygging av vei fra sentrum og innover til Nordmanset. Fra da av, gikk det to år til en noe over fire meter bred veien var bygd ferdig. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, i 1912, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.
Veien gjennom Vågen kom i 1897, to år etter at skolebygget stod ferdig.
Honningsvåg får dampskipskai
Det samme året som veien til Nordmanset stod ferdig, og kommunen ble eget legedistrikt, i 1915, gjorde man en forespørsel til Havnedirektøren i Kristiania om muligheten til å få anlagt ei Dampskipskai.
På det kom det positivt svar, ser vi, for i 1918 overtok Honningsvåg havnevesen det som var Honningsvåg brygge. Havnestyret gikk inn for at Hauans materialhandel i Hammerfest skulle få anbudet på ombygging og utvidelse kaianlegget (1.273).
Honningsvåg etter at Dampskipskaia hadde kommet på plass, en gang før 1921. Mittet/Nasjonalbiblioteket
Det var ikke før i tida rundt 1850-60 at folk på ny begynt å bosette seg i det den gang igjen nesten fraflytta Honningsvåg. Før det var det Kjelvik som var det sentrale stedet, og hadde vært det i flere hundre år.
Det kom folk fra Nordland og fra Trøndelag nordover og slo seg ned her i den tida da den nye innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart. Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de 45 årene da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Nordland og en like stor andel kom fra Trøndelag (Balsvik 1990). Fra da av kom det så mange hit og slo seg ned i Honningsvåg at befolkninga i 1900 hadde kommet opp i vel 500. Folketallet økte sterk i de neste to ti-årene, slik at tallet i 1920 nesten hadde blitt tredoblet, det lå på 1.420 det året.
Fiskeværet Honningsvåg
Lyngsværingen Karesius Løkke hadde kommet til Honningsvåg i 1856, i ei tid da stedet var så godt som folketomt. I hele sognet, annekssognet Kjelvik, som da lå under Kistrand (i Porsanger), var det ikke mer enn i underkant av 300 fastboende.
Publisert … med kilder som
- Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie, Vadsø
- Hagemann, Aksel (1891) Engelsmanden under Finmarken, Det Mallingske bogtrykkeri, Kristianaia
- Tobiassen, Alf Ragnar (1967) «Gatelangs i gamle Honningsvåg», serie i Finmarksposten
- Skavhaug, Kjersti (1990-91) «Abel Bull – en utradisjonell forretningskvinne i det gamle Honningsvåg», Årbok for Nordkapp 1990-91
- Aas, Sofie (1983) «Kjelvik herreds tuberkuloseforening» i Årbok for Nordkapp 1983, Honningsvåg
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.