I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var i Honningsvåg:

Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av utenforstående? I boken Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen kan vi lese:

Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum»

Det har begynt å komme, det man i etterkrigstida omtalte som prmanenthus, i motsetning til de midlertidige boligene, brakkene.

De blir videre skrevet at:

Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene…

Vågen ble fylt ut som erstatning for den gamle bryggestrukturen. Pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Adskilt fra fiskebrukene ble det lagd servicestasjoner med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne, noe som var et nytt element i fiskeværene. Avhengighetsforholdet til fiskekjøperne skulle demed bli mindre. Trebygningene er solide landemerker foran Sjøgata, bygd fra 1955 til 1961.

Avslutningsvis blir det lagt til at

Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.

Publisert , med kildene

• Grepstad, Ottar og Thorheim, Kirsti Mathilde (2003) Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen Forlaget Press og Landsdelsutvlget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten
• Barlaup, Asbjørn (1945) «Verdens Gang«, nå VG 15. november 1945

HOME  BACK

Honningsvåg, på bilder tatt i etterkrigstida, i dette tifellet, etter 1961. Honningsvåg har markedsført seg som Byen ved Nordkapp, og hadde i fjor, i 2021, et innbyggertall på 2.326. – Under utarbeiding 30/11.22

BILDET

Ytterst på høyda servi Statens Fiskarfagskole. Nærmest den ser vi rådhuset med fargen som var inn den gang. Honningsvåg skole stod ferdig høsten 1954, med den andre fargen som var typisk i tidlig etterkrigstid. Kirka er fra 1885, og både den og gravkapellet fikk stå da brenninga ble gjennomført seinhøstes i 1944.

BILDET

Midt på bildet set vi hotellet, Grand hotell, den blå bygninga, drevet av NORD NORSK HOTELLDRIFT AS fre i etterkrigstida, med kafe åpen for befolkninga.

Gjægtvikbruket ble gjenreist og modernisert, ogvi ser det til venstre på bildet. Det er nordgående hurtigrute «Harald Jarl» som ligger ved kai, og den ferga «Tanahorn» som fra og med 1962 ble satt inn i rute mellom Russenes og Honningsvåg.

Bildet nedenfor har blitt tatt etter at Honningsvåg skole hadde blitt utvidet og tatt i bruk høsten 1963.

BILDET

Tankanlegget vi ser i Kobbhola, kom i tidlig etterkrigstid. Sildemel- og sildeoljefabrikken Norfi kom i drift i 1962. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

HOME  BACK

Nordkapp kommune i historien

Bare kirka og gravkapellet stod igjen. – Foto: Åge Floer

Alt det andre er nedbrent, men kirka ser vi. – Foto: Albin Hartvigsen

På tur i retning mot Tokleelva, og oppover mot Øvergata

De knuste alt de maktet, og sprengte alle pengeskapene de kom over

Midt i byen så det slik ut før oppryddinga kom i gang

Over de sprengte kjellermurene kjenner vi igjen fjorden og fjellene på den andre sida.

Og lengere inne i fjorden ser vi Kolstads oljetank og – etter det jeg har blitt fortalt – restene etter det som var Einar Pettersens bolighus.

Finnmark Bunkerdepot var her, og hele kolldungen brente de. Vi ser at Kolstads oljetank står der fortsatt.

Det er branntomta og det som står igjen av Finnmatk Bunkerdepot. Et utklipp fra fortellinga som ligger her, på nettstedet om det Ottar Thomassen opplevde:

«Den 24. desember, julaften, rodde Arnt Thomassen, Jakob Hansen og Ottar Thomassen over til Falkebergbukta. De gikk derfra til Nordvågen, og så der at: «Bare svarte loddpiper  sto og pekte i været.» De fulgte veien til Honningsvåg og da de kom til kirka, gikk de inn før de la veien videre innover til Storbukt. Da de kom til kollagret, så de seg nødt til å gå langt oppover i fjellsida, så sterk var varmen fra den brennende kolla.»

Kjelleren som stod igjen etter Toklegården

Her kan vi tydelig se at kjellermurene har blitt sprengtk

Restene av Robertsonbruket, Dampskipskaia og Sivert Maans fiskebruk

Kaistolpene stikker opp av sjøen der dampskipskaia hadde vært

Rester som var å finne inne på Floerbruket i Storbukt