Da krigen var over, kom de første tilbake omkring den 10. juni. Etter hvert som båtene med folk sørfra kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet stod inntakt.

Myndighetene i London og i Oslo hadde kommet frem til at ingen skulle få flytte tilbake før de nedbrente områdene hadde blitt bygd opp igjen. Dem man tenkte seg å la få komme tilbake, var nødvendige bygningsarbeidere. Straks regjeringa i London hadde fått høre om tragedien, hadde den satt i gang arbeidet med å planlegge gjenoppbygginga. Planene for hvordan den skulle gå for seg, lå klare da Nygaardsvold med regjeringa kom tilbake.

Så kom regjeringa Gerhardsen i 1945 og tok over. Den nektet folk å dra nordover, men folk trosset påbudet og dro nordover så fort de kunne. Ja, folk strømmet nordover. Det var ikke mulig å holde dem igjen. Og, man innså at det ikke gikk an å sette i gang ei ny tvangsevakuering.

Fylkestinget i Finnmark, med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver historikeren Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Man så da at det ble nødvendig å få sendt de aller viktigste livsfornødenheter nordover, og materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det aller mest nødvendige av det befolkninga trengte.

Husdyr som sauer og kyr ble kjøpt inn og sendt nordover til utdeling Finnmark. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for at befolkninga skulle få det mest nødvendige av det de trengte, og fiskeriene måtte komme i gang igjen.

Det var mer enn fire tusen mennesker, i det som i dag er Nordkapp kommune, som hadde blitt tvunget til å forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet. I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent så godt som hvert bolighus, alle forretningene, fiskebrukene og hvert et fjøs. Så godt som hver liten sjark, og hvert litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold. Noen hadde senket motorbåten sin i håp om å få den opp igjen når krigen en gang var over.

Vi ser et bilde med Asbjørg og Ottar, bror og søster i Kjelvik i 1946. Midt på bildet, Jan og Magda Larsen. Til høyre, Grete Sofie Olsen, mor til Asbjørg og Ottar.

Et bilde fra Ottar Olsen, tatt etter st de kom tilbake til Kjelvik. Det er Asbjørg og Ottar, bror og søster, vi ser til venstre. Midt på bildet står den lille gutten, Jan og mora Magda Larsen. Til høyre ser vi Grete Sofie Olsen, mor til Asbjørg og Ottar

Hva Hilmar Hansen opplevde da han kom hjem, skrev han i et brev, datert 14. juli 1945 i Honningsvåg. Han skrev at det var 50 mann og ei kvinne i det nedbrente fiskeværet. Så forteller han dem han bodde som flyktning hos, om hva han fikk oppleve da han kom hjem:

«Jeg havde forberedt mig på hvordan her vilde se ut hjemme, men dessverre, jeg maa indrømme at jeg ved ankomsten hit blev møtt av et syn som langt overgik mine antagelser. Det kan ikke fuldt ut beskrives. Det må sees, og naar jeg gikk over baade min egen og andres branntomter, saa følte jeg mig nesten syk av aa se saa megen djevelsk ødeleggelse som her er foretat.»

Hilmar Hansen skriver videre at tyskerne ikke bare hadde sprengt vannbassenget, men alle murene i byen. For å komme frem i gatene måtte man rydde bort alle murblokkene som lå spredt utover. De hadde slått i stykker alle ovnene. Det ble funnet 17 pengeskap i forskjellige bygninger, og de var alle sprengt. Hilmar Hansen hadde bodd i Honningsvåg i 35 år, men også han hadde problemer med å finne ut hvilken tomt han stod ved siden av da han gikk rundt mellom de knuste kjellermurene.

Oppdatert 9. mars 2025 med kildene

1. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
2. Hansen, Hilmar (1945) «Hr. Karl Sundseth m/familie, Vallersund» i Årbok for Nordkapp

Informant

1. Ottar Olsen, oppvokst i Kjelvik

HOME  BACK