Skoleloven av 1739 har den blitt kalt, den nye loven som ble utstedt av kongen i København det året. Den het egentlig «Forordning Om Skoleholderne paa Landet i Norge, Og hvad Klokkerne og Skoleholderne derfor maa nyde». Loven ble utstedt i København den 23. januar 1739.

Før denne loven kom, hadde det eksister en lov som var utstedt da reformasjonen ble innført, et par århundre tidligere. Denne hadde pålagt kirken å sørge for at den kristne barnelærdommen ble godt kjent blant folk. For å få dette til, hadde prestene blitt pålagt å bruke halvparten av prekentida ved gudstjenesten til å lese gjennom det som hørte til barnelærdommen. Dette skulle gjøres så sakte at den enkeltes deltaker i gudstjenesten, stille for seg selv kunne gjenta etter.

Etter at den nye skoleloven hadde kommet, skulle kirken fortsatt ha hovedansvaret for at folk fikk den nødvendige opplæringa. Kirken, med prest og klokker fikk oppgave, fortsatt å kontrollere at den enkelte hadde skaffet seg de nødvendige kunnskapene.

BILDE

Skolestua i Kjelvik før krigen, det tredje hvite bygget i rekka, sett fra venstre, forteller Ottar Olsen.  Han gikk på skolen der til og med høsten 1944. – Foto: Elisabeth Meyer 1941

Luthersk konfirmasjon

Konfirmasjon ble innført i Danmark-Norge 1539, og den var påbudt for alle. Å bli konfirmert innebar at man i løpet av ungdomstiden skulle gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro, og en kirkelig innvielse med håndpåleggelse og forbønn. Men først måtte konfirmanten høytidelig gjenta det dåpsløftet foreldrene hadde gitt, om å bli værende i den kristne forsakelse og tro.

Hver konfirmant måtte lese, lære, pugge og gjengi ordrett alle de 759 forklaringene til biblelske tekster som biskop Erik Pontoppidans hadde samlet i sin bok «Sannhet til Gudfryktighet.»

Dette var en juridisk ordning for å kunne tre inn i den voksnes verden. Det innebar videre at ingen kunne inngå ekteskap eller være fadder ved dåp, eller vitne i rettetn hvis de ikke kunne legge frem konfirmasjonsattest. Den som ikke var konfirmert, fikk ikke delta i nattverden, og i denne tiden var det vanlig at alle gikk til alters, minst to ganger hvert år. Å ikke være konfirmert, når du fylte 19 år, kunne medføre at du ble straffet med tukthus eller satt i gapestokk. Du kunne heller ikke bli tatt ut til å gjøre militærtjeneste om du ikke hadde bestått den offentlige kinfirmasjonseksaminasjonen i kirken.

BILDE

Skolebarn i Kjelvik, på et bildet tatt utenfor skolehuset like før evakueringa, der vi kan se Ottar Olsen i bakre rekke til venstre. – Foto fra Ottar Olsen

Skoleholder og prest

Det var klokkeren som fikk ansvaret for undervisninga. Dette hadde de jevnt over liten lyst til. Læreryrket hadde for liten prestisje til det, og de hadde dessuten nok av arbeidsoppgaver fra før. Prestene utover i landet måtte gå i gang med å eksaminere klokkeren som fantes for å finne ut om de var skikket til å være lærere for barna. Den som ikke holdt mål, kunne få dispensasjon inntil man kunne finne en som var bedre egnet. Det nødvendige utstyr til undervisningen måtte presten sørge for å få skaffet til veie, som Bibel, katekisme med forklaring, og huspostill. Han måtte også skaffe tavle, og det nødvendige for å kunne bruke den, som linjal, for eksempel.

Ved siden av klokkeren, skulle det ansettes skoleholdere der det var behov for det, og det var det der det var mange barn. Skoleholderen måtte være fylt 22, og ha god vandel. Lese måtte de kunne, om enn ikke skrive og regne. Loven av 1739, ga også anvisning på hvordan klokker og skoleholder skulle lønnes, og hvordan dette skulle finansieres.

Skolemotstand

Det ble innbitt motstand mot skolevesnet mange steder i landet. Motstanden var så hard at kongen måtte trekke deler av loven tilbake. Allerede to år etter, i 1741 kom «Placat og nærmere Anordning angaaende Skolerne på Landet i Norge». Her ble deler av loven fra 1739 trukket tilbake, og det ble overlatt til de enkelte menigheter selv å sørge for at barna fikk den nødvendig opplæring.

Økonomien måtte man greie med selv, det var ingen økonomiske tilskudd å få. Hver enkelt menighet måtte bestemme hvordan midler skulle skaffes. Presten, lensmannen og fogden, skulle sammen med fire av bygdens beste menn utarbeide en plan for hvordan man best kunne skaffe midler til å drive skole. Slik fikk man en skole som ikke bare var knyttet til embetsmenn, men med røtter i lokalmiljøet.

Unødvendige byrder

Folk utover i landet forstod ikke nødvendiheten av innføringen av den nye loven med skoleplikt for barna. Mange følte det som om unødvendige byrder ble påført dem. For det første hadde man bruk for barna i arbeidet. For det andre mente man at man selv kunne gi barna den nødvendige opplæringen. Dessuten likte man ikke at klokkeren i så stor grad overlot ansvaret til yngre menn uten tilstrekkelige kunnskaper. Resultatet var at det ble mye skulk, men myndighetene hadde bestemt at skole, det skulle det innføres.

Omganskoler

Skoleundervisninga som hadde blitt satt i gang i 1739 hadde for det meste blitt en omgangskole. Det var naturlig, da det ikke fantes skolehus. Å bygge egne skoler hadde man ennå ikke begynt med, så læreren ble omgangskolelærer. Etter hvert hadde prestene utover i landet fått lagt det fornødne press på allmuen, slik at det ble satt i gang omganskoler. Det greide de ved hjelp av kirkens forordninger om katekismehøringene, konfirmasjonen, bispe- og prostevisitasene.

Barna måtte møte frem til skoleundervisning i den perioden skolen varte, fra de var sju til de fylte tolv år. Skoletiden ble etter hvert utvidet slik at man holdt på til man var konfirmert. Ordninga med tvungen konfirmasjon ble det slutt på i 1912, og da bortfalt alle straffeforordningene som hadde vært tilknyttet den.

Lærernes betingelser

Presten, kongens embedsmann, var lærerens overordnede og bestemte hvor skoleholderen til enhver tid skulle holde skole. Lærerens plikt var å stille opp fem eller seks dager i uken når barna skulle ha undervisning, de ukene skolen varte. Den lørdagen læreren skulle flytte, skulle han være fritatt fra undervisning.

Lønnen til en omgagskolelærer, i for eksempel Østerdalen i 1739, varierte fra 12 til 20 riksdaler, alt etter hans dyktighet og skolekassens tilstand. Vilkårene for denne læreren var slik at han hadde rett til kost, varme, lys og seng, samt bekvem husværelse alt etter forholdene i huset der han kom.

Instruksen læreren hadde, fortalte at han burde legge vinn på å være nøysom i sine fordringer i husene der han skulle holde skole. Han måtte være høflig mot alle, og vise renslighet og orden i sin påkledning.

I det hele måtte han legge vinn på, står det, å være et godt eksempel. Han måtte beflitte seg på sann gudsfrykt og en kristen vandel. Utuktig tale og gjerning måtte han passe seg for, og likedan lettsindig omgang

Noen steder måtte skoleholderen hver søndag holde katecisasjon, beregnet for ungdommen. Da leste man noen kapitler fra Bibelen, helst søndagens tekst, og det ble også lest fra andre gudelige bøker. Og ungdommen kom ofte langveis fra, for å høre, se og treffe andre.

Om somrene var det ikke undervisning, og da kunne læreren, ta seg annet arbeide. Samtidig måtte han passe på at han ikke var for langt unna, i tilfelle det var noen som, mot betaling, skulle ha bruk for hans tjeneste.

Lærer i Kjelvik i 1881

Skolesituasjonen i Kjelvik herred i 1881 kan vi se av en annonse i Finmarksposten den 6. november 1880, satt inn av formannen i skolekommisjonen, for Måsøy sokn, som Kjelvik hørte inn under, sokneprest Carl Cornelius Dons:

BILDE                 

Publisert … med kilder som

• Prestbakmo, Barre (1971) Skolevesenet i Nordkapp Litt historikk, Stensil i arkiv hos Nordkapp kommune, Ark. 12/2 b BP/l
• Prestbakkmo, Barre (1986) «Skolevesenet i Nordkapp kommune» Årbok for Nordkapp 1986, Honningsvåg
• Prestbakkmo, Barre (1954) Skolestellet i Nordkapp, Stensilert hefte, udatert
• Prestbakkmo, Barre (1954) Ho
• Annonse angående ledig lærerstilling i Porsangvik, Repvåg og Sinkelvik kretser i Finmarksposten 6. november 1880

HOME BACK