Vi som kjenner Finnmark, har fått med oss at det er det mest omtalte fylket i landet. Det er ikke så rart, for det er jo det området i landet som sist har blitt en dela Norge.

Den første offisielle folketellingen i landet hadde hadde blitt gjort i 1769. Den hadde da vist at det var 5.984 innbyggere i det som ti år etter skulle bli det store Finmarkens amt (1.41).

Finnmǫrk ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over svensk og finsk lappland til og med Kolahalvøya. – Et kart fra Wikimedia Commons

Finmark ble betegnelsen på det enorme landområdet nord og øst for Hålogaland. Det strakte seg fra og med Tysfjord i Nordland, over de svenske og finske lappmarken til og med Kolahalvøya og de nærmeste områdene innerst i Kvitsjøen.

Her har det i lange tider har bodd folk til dels med røtter annet sted enn i det urnordiske. Finnmarka var til ut på 1500-tallet først og fremst tilholdsted for samene. Ute ved kystene holdt sjøsamene til mens fjellsamene befolket de indre strøkene. Her hadde folk til alle tider hatt fri ferdsel, uten landegrenser. De var aldri mange, men det er snakk om europere så godt som noen. Som alle andre områder i Skandinavis, ble områdene i nord gradvis befolket en gang i tida etter at isen forsvant, for 8.500 år siden.

Språkforskere kan fortelle hvordan samiske språk har tatt opp i seg norske stedsnavn i nordisk form, og at språket har mange lånord med urnordiske språkmerker innenfor jordbruk, februk og tamreinhold. Både stedsnavn og funn fra fortida kan vise at det har vært bosetting oppe i nord, lenge før en samisk kultur hadde nådd å blitt utviklet, eller sagt på en annen måte, lenge før man ble bevisst sin forskjellighet fra de andre.

Noe annet er at det kan ha bodd folk i kystområdene her under istida. De har da levd omtrent som eskimoene, og som samojedene ikke så veldig langtunna. Mye kan tyde på det, for på Magerøya ble det for noen få ti-år siden, funnet de eldste spor etter mennesker i Norge.

Det var etter Den stor nordiske krigen, Finnmark nesten ble som det er i dag, det skjedde i 1751, da grensen mellom Norge og Sverige ble gått opp. Landene ble enige om at det som i dag er Karasjok kommune og Kautokeino kommune skulle bli en del av Norge, og en grensegtraktat ble fastlagt. Det som da stod igjen, var å få løst grensespørsmålet med Russland. Ved grensetraktaten mellom Russland og Norge i 1826, ble så Norge slik landet er i dag.

Mer om det kan vi finne i kapittel 3. Finnmark i historien, nå skal vi se på det forunderlige Finnmark.

Det var i de harde 1930-årene Mona Beichmann kom til Finnmark. De årene brukte hun godt, hun og og mannen. De reiste over Finnmarksvidda, sommer som vinter. Det gjorde de med reien og pulk. De gikk til fots, uten og med innleid fører. Ofte reiste de med elvebåt, de leide inn fører med hest for å få transporter´ det de trengte under veis.

Veien mellom Alta og Kautokeino var langt fra ferdig, så da leide de elvebåt for å komme frem. De var på de utroligste steder, og inne i samenes telt, og i deres små stuer. Språket kunne de ikke, og ikke mange av samene snakket norsk, men kontakt fikk de likevel, som vi skjønner.

Det var i slutten av november, noen år før boka kom ut i 1939, for 86 år siden nå. De kom til Finnmark for å være her i noen år, det ble i nesten fire. Hun omtaler det som å komme inn i polarnatten og inn i midnattsolens land.  Aldri så jeg slike  vidder, og aldri slik en nattblå fjord, skriver hun. Den beryktede mørketida hun hadde hørt om, som varte i en seks, sju uker, med noen timer tålelig brukbart dagslys, det var noe nytt for henne. Det var også midnattsola, som lyste omtrent like mange uker, det skjønner vi.

Hit var det de kom, til Altagård, hun, ektemaan og to barn, midt i 1930-årene. – Foto: Mona Beichmann 1939

Da er den andre innledninga skrevet, så nå går vi over til å se på hva hun så, og opplevde de årene hun og ektemannen brukte så godt, mye bedre enn oss fastboende i Finnmark noensinne har gjort, vil jeg anta.

De kom til Kautokeino, og og fikk se det største statsinternatet, som hun kaller det, skoleinternatet der. Det var den gang mellom åtti og nitte barn som bodde der, i 1935, med de fastboende kom det opp ett hundre.  (65)

Kautokeino ligger på omkring 310 meters høyde, mens Karasjok ligger på 155, så det er en viss forskjell i beliggenhet også slik. Kirka i Kautokeino, den gang, hadde blitt bygd av svennene og stod der som et minne fra fortida.

Den gang, i de store ødemarkene, mener hun at det bor noe over tusen mannesker, en overveiende del av dem er flyttsamer. De bor i telt, året rundt, ikke i gammer, gjerne to tre familier i samme sida, får vi vite, den gang. Her blir barna født, i teltet, og her vokser de opp. De blir svøpt i fine små skinn, og ungt i komsa under taket. Flere av samene er velstående og har både gjetergutt og tjenestepike. Hver familie har både fem og seks, ja opp til sju hunder.

Foruten samene som lever omkring på vidda, finnes det noen får, fastboende utenfor kirkestedene. De lever litt kummerlig, skriver hun, med litt primitivt jordbruk, fiske og fangst.

På de mange fjellstuene staten har bygd for sin embedsmenn, har vi oppsitterne, fjellstueoppsitterne. De er statsansatte, med ei beskjeden lønn, noen hundre kroner i året. De har også sitt lille gårdsbruk

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . .. . .. A . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .  VVV

Mona Beichmann kom fra Sørlandet, slo seg ned i Oslo og kom til Finnmark noen år før krigen, og tilbragte nesten fire år her. Det er fra henne tittelen på artikkelen Forunderlige Finnmark, kommer. Barna som bor utenfor Kautokeino, kommer foreldrene med etter å ha reist ikke bare i timer, men i av og til også i dagevis, om høsten. Slik var det for eksempel med Ole Henrik Magga, som bodde langt sør for Kautokeino, nesten i Finland. Her lærte han norsk, og det gjorde de andre barna med samisk som morsmål.

Ole Henrik Magga, vokste opp langt inne på Finnmarksvidda, sør for Kautokeino. Han forteller om livet der, og om skolegangen sin, slik livet artet seg lenge før han ble den første Sametingspresidenten.

Mari Boine,  vokste opp inne på Finnmarksvidda, utdannet seg til lærer, og ble som vi vet…

En artikkel under utarbeiding i dag, onsdag 25. juni 2025, med kilder

1. Beichmann, Mona (1939) Forunderlige Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
2. Tonstad, Per Lars (2020) Ole Henrik Magga, Kamp og kompromiss, Pax forlag, Oslo
3. Tonstad, Per Lars (2012) Fly med meg! Mari Boine, Kagge 2012, Oslo

HOME