Kapitlet & Artiklene & Bildene

Skarsvåg, et fiskevær ytterst mot nord på Magerøya i Nordkapp kommune. I «Årbok for Nordkapp 1982» skriver Arnold Losvik om Skarsvåg i gamle dager. Losvik forteller at det kom folk flyttende helt fra Sørlandet og slo seg ned inne i den vågen som bærer navnet Skarsvåg.

Innbyggertallet i Skarsvåg ligger i dag på omkring seksti.

Med fembøring til vårtorskefisket i Finnmark

«Det var et hårdt liv, og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det er Arnold Losvik som skriver det i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Han forteller hvordan det var å drive fiske fra udekkede båter. Løftingen kaller han for «et lite krypinn» over akterskottet. Losvik forteller at William Sannes fra Vestrålen kom til Finnmark i sine unge år.

William Sannes kom første gang nordover til Finnmark i 1877. Han var fisker og rodde, som man sier, med en fembøring, slik vi ser dem på bildet.

BILDE

Med en fembøring var det William Sandnes seilte på fiske til Finnmark med.

Fembøringene hadde råseil og løfting bak til å legge seg inn i for å få noen timers søvn under fisket. Wiiliam Sandnes og mannskap kom altså til Finnmark og Skarsvåg så langt borte fra som et sted i Vesterålen. Det betyr at de var langt hjemmefra, og at de var heldige og kunne ta inn i ei rorbu med jevne mellomrom.

Vesterålingene vi snakker om, drev fiske og visste hvordan de skulle ordne seg når de var langt unna hjemmet eller rorbua i været de rodde ut fra.

Normalt var det fire til fem mann på en fembøring, skriver Losvik og forteller at fiskene holdt sengetøyet tørt ved å lagre det i tønner. Når det var tid for å få seg litt søvn, var det å finne et høvelig bukt der man kunne kaste ut dreggen. Så ble tønna åpnet, man dro opp sengetøyet og la seg til å sove.

Det var først i 1917 William Sandnes fant å ville slå seg ned i Finnmark, og det i Skarsvåg. Da var han antakelig ferdig med å sove i løftingen bak i båten, for da hadde det kommet motor i fiskebåtene, og lugar med et par-tre køyer framme. Dessuten bodde han nå like ved fiskefeltet.

Hvordan var det så i Skarsvåg i den tida da William Sandnes drev fiske her?

Arnold Losvik forteller at det i 1889 var sju familier med forsørgere som drev fiske i Skarsvåg, et av de nordligste fiskeværene. Det var rorbuer her så fiskere langveisfra kunne leie seg inn. Det var åtte rorbuer i fiskeværet, og de gav plass til mange mann.

Skarsvåg hadde i året 1900 ei befolkning på 66, og noen av dem hadde husdyr som kyr, sauer og geiter får vi vite. Det var også en som hadde hest. Folketellinga det året oppgir at det også var noen som hadde høns, skriver han.

Omkomne ute på havet

«Det var et et hårdt liv og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.» Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982.

Arnold Losvik forteller om en tragedie som skjedde en vinterdag utenfor skarsvåg. Det som hendte er så langt tilbake som i tida før første verdenskrig, og da brukte både tre- og fire-roringer. Vi som lever nå, skriver han, kan vanskelig gjøre oss noen forestilling om slitet gamlekarene hadde.

Da det som skjedee, var en dag det var mye fisk å få, og det var flere båter ute på feltet. De fisket også med line, og de kunne få bra fangster med bare noen få stamper. Ut på vinteren i tida etter at sola hadde kommet tilbake, hadde det blitt vanlig å la bruket stå i sjøen i bare noen få timer. Da skulle det allerde være tid for å hale opp.

Skarsvåg i førkrigstida – Foto: Samuli Paulaharju

En dag skarsvågingen Stasius Pettersen og mannskapet holdt på å dra opp fisk, kom uværet plutselig settende. Det ble til at de måtte kappe lina og se til å komme seg i land for å bege livet. Det første de gjorde etter å ha brukt tollekniven, var å ta ned seilet og masta. Så var det å begynne å ro mot land. Det var tre mann om bord, og det var å bruke alt de hadde av krefter for å ro mot stormen som ville drive dem til havs.

Etter en stund fikk de øye på en til båt som var i farvannet. De kunne se at det var skarsvågingen Bernhard Pettersen og mannskapet hans. Det de da så, var at de hadde både mast og seil oppe. De ropte over til dem at de måtte ta ned seilet. Mer rakk de ikke, for de mistet dem av syne etter noen minutter i det forrykende uværet.

Etter ei stund, fikk de øye på dem igjen, og så at de prøvde å seile mot været, mot den sterke vinden for å komme seg inn mot Skarsvåg. Så med ett, mistet de båt og seil av syne. Båten med Berhard Pettersen og manskap hadde kullseilt.

For Stasus Pettersen og mannskap var det bare ett å gjøer, og det var å slite seg mot land med årene. Etter ei stund hadde de kommet i ly for de verste vindkastene og de største sjøskavlene fra vest. Da ble det letterer, og til slutt klarte de å komme seg inn til land i Skarsvåg.

Det de etter noen dager fikk vite, var at det var andre ute på feltet samtidig, som ikke hadde klart å komme seg helt hjem. En av dem var Oluf Hoel og hans mannskap. De hadde greid å komme seg i land vest for Opnan, og der hadde måttet bli til været hadde blitt bedre.

Enda en båt var det som var så langt ute, at det var umulig for dem å komme seg opp mot land i den stormen som den dagen raste utenfor Magerøya. Det var Henrik Pedersen og hans mannskap. Det de hadde måtte gjøre, var å holde oppe et lite stykke av seile og på den måten få hjelp til å få forflyttet seg litt vestover og litt østover til været hadde løyet. Slik holdt de på, til de om sider fikk rodd seg opp mot land.

Det gikk bra både med Stasius Pettersen, Oluf Hoel, Henrik Pettersen og mannskapet deres. Men Bernhard Pettersen og hans mannskap hadde forulykket den dagen. I land, skriver Losvik, satt der en som ikke bare ble enke, men som også mistet en av brødrene sine.

Evakueringa

Den 5. november 1944, ble innbyggerne i Skarsvåg sendt derfra. De litt mer enn 200 som bodde i Skarsvåg, hadde fått beskjed noen dager før om hva som kom til å skje. Som ellers der deportasjon eller evakuering var forestående, måtte buskapen slaktes, om det ble tid til det før man måtte flykte.

I Skarsvåg gikk man i gang med å slakte høns, sauer, geiter og kyr. Man hadde da med mat på veien. Tønner ble funnet frem, og i dem ble kjøttet saltet, og gravd ned i bakken. Håpet var å kunne komme tilbake, og da finne maten. Det kjøttet som var mer enn de kunne få plass til, kastet de på sjøen for at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av det.

BILDE

I familien til Torbjørn Øvervold (f.1934) fikk de ikke bare saltet og gravd ned kjøttet, de fikk også pakket ned noen av eiendelene sine. Også dem pakket de i tønner som de også grov ned, mens rasende tyskere gikk rundt i bygda og kommanderte.

Det var «i håp om å finne det igjen hvis vi noen gang kom tilbake», forteller Øvervold 73 år etter til reporter Knut Hovind i ukebladet Hjemmet for uke 23, 2017.

På avreisedagen gikk de om bord i den gamle dampbåten «Røst» sammen med resten av skarsvågingene som skulle transporteres vekk. Under veis kunne de se at det brant langs hele leia mens de seilte mot Tromsø.

Når han, som da var 10 år gammel, i dag blir spurt om han var redd, svarer han: ”Nei, faren min var jo der hele tiden, men jeg var svært spent”. Så legger han til: ”Men jeg gråt, og kjente et voldsomt hat til tyskerne”.

Publisert med kildene

1. Berg, Carl Oluf i opptak i tida rundt 1991, oppbevart gjort av meg, på tape
2. Berg, Åse Marie i mail av 21.08.2018
3. Hansen, Einar Richter (1990) Nordkapp – en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag Nordkapp kommune, Honningsvåg
4. Hovind, Knut (2017) «Jeg hatet tyskerne til jeg møtte deg» i ukebladet Hjemmet, uke 23/2017
5. Losvik, Arnold (1982) «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982

HOME  TOPPEN  BACK