Kapitlet & Artiklene & Bildene
Kjelvik annekssogn ble skilt ut fra Kistrand (Porsanger) i 1861, og ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune. Den kirkelige delen ble samtidig overflyttet fra Kistrand sogn til Måsøy.
Den nye kommunen med navnet «Kjelvik formannskapsdistrikt» hadde, da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. Det økte raskt i denne tida, men mest i Honningsvåg, som begynte å bli det sentrale stedet. I 1885 besluttet de lokale myndighetene å føre kommunearkivet fra Kjelvik til Honningsvåg. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt eget formannskapsdistrikt.
Betegnelsen formannskapsdistrikt ble gradvis endret til herred utover på 1800-tallet, og videre til kommune utover på 1900-tallet.
Det var i Kjelvik kirka stod, og det var her kirkebygg gjennom flere hundre år hadde stått. Og det var her det meste hadde gått for seg like lenge. Det året, 1861, hadde dampbåten, eller postdamperen som vi også kunne kalt den, da kommet og gått i snart ti år.
Kjelvik før stormen i 1882
Det at Kjelvik annekssogn ble et eget formannskapsdistrikt skjedde i ei tid da innbyggertallet i sognet var svært lavt. Tallet på beboere i hele formannsdistriktet, eller omvi vil, i hele kommunen, lå på ikke med enn omkring 300 (2).
Kommunestyrevalget
Det første valget av representanter til formannskapet, og til representantskapet i det nye Kjelvik formannskapsdistrikt, det nye herredet, eller den nye kommunen, ble avholdt på sommertinget i 1861. Det ble valgt tre representanter til formannskapet, Ingebrigt Simonsen, Karesius Løkke og Jørgen O. Wiig. Da det første kommunestyremøtet ble avholdt 21. juni det året, ble møtet ledet av Jørgen O. Wiig. I tillegg til de tre i formannskapet, ble det valgt ni til representantskapet slik loven foreskrev.
Da det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt, hadde man bare én sak på dagsordenen. Det var å få valgt medlemmer til skolekomisjonen. Det var 122 år etter at det i 1739 hadde blitt lovpålagt at alle barn i Danmark-Norge skulle gå på skole. Det året hadde det blitt bestemt av kongen i København at det fra da av skulle bli oppnevnt egne skolekommisjoner’ i hvert sogn. Nå hadde tida kommet til det i Kjelvik formannskapsdistrikt.
Fire år etter det første møtet i skolekommisjonen, ble det satt i gang skole. Det var da 71 barn i skolepliktig alder. Det hadde blitt opprettet fem skolekretser og tilsatt én omgangsskolelærer. Hvert barn hadde rett til undervisning i seks uker hvert år. Året etter, i 1866, ble Lorents Iversen formann i kommisjonen, og skolekommisjonen fremla eget budsjett, som det daværende kommunestyret, (distriktsfirmannskapet) måtte godkjenne. Skolebudsjettet i 1867 var på 156 spesiedaler, og til sammenligning var hele kommunebudsjettet på 276. I datidens pengeverdi, svarte 1 speciedaler til fire kroner. Skolebudsjettet var følgelig på 624 kroner, mens hele kommunebudsjettet var på 1.104 kroner.
Vanskelige kommunikasjoner – Møtene i formannskapet og representantskapet ble gjerne avholdt der ordføreren bodde. Da Olaf Bull hadde blitt valgt til ordfører, trakk han seg etter hvert fra vervet. Det gjorde han i 1869 siden delegatene for det meste bodde ute på Magerøya, mens han bodde på Repvåg. Med ham der inne, ble det store vanskeligheter med å få avholdt møtene. Karesius Løkke, som bodde i Honningsvåg, ble da ordfører i stedet.
Den nye kommunen, hadde da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. I Honningsvåg lå tallet på beboere på omtrent det halve, på 159. Honningsvåg ble av flere grunner etter hvert det sentrale stedet, og i 1885 besluttet man å flytte kommunearkivet hit. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt egen kommune. Tar vi for oss utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668. Ti år senere, 1920 hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og på 1.421 i Honningsvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.
Kommunalt sjølstyre
Det var i 1836 «Lov om Formannskaber i Kjøbstæderne» og «Lov om Formandskaber paa Landet» hadde blitt vedtatt av Stortinget, begge deler etter at landet i 1814 hadde blitt en overført fra Danmark og blitt en del av Sverige. Året etter, i 1837 ble loven sanksjonert av kongen, Carl Johan i Stockholm.
Det var «Lov om Formandskaber paa landet» som gjaldt for kommunene, og det var den som sa at hvert prestegjeld skulle være et formannskapsdistrikt. Det skulle ha et bestemt antall formenn og tre ganger så mange representanter. Formennene skulle utgjøre formannskapet, med en ordfører og en varaordfører. Det vi i dag kaller kommunestyret, skulle da bestå av tre formenn, og representantene, tre ganger som mange som formennene.
Amtsformannskapet
Det var «Lov om Formandskaber paa Landet» som kom til anvendelse her. Denne loven bestemte at det også skulle innføres et amtsformannskap, det som siden ble Fylkestinget. Amtsformannskapet skulle ta seg av de oppgavene som var felles for kommunene. Ordførerne fra alle kommunene i amtet skulle utgjøre amtsformannskapet. Her var det ordførerne alene som hadde myndigheten til å vedta beslutningene, så amtmannen og fogdene som deltok i møtene ble fra nå av uten stemmerett.
Prestegjeldinndelinga
Da formannskapslovene hadde blitt lov i 1837, hadde Finmarkens amt allerede i 1789, blitt en del av et nytt, store Finmarkens amt. Det var et amt som fra 1787 til 1866 bestod av det egentlige Finnmark og de to fogderiene Senjen fogderi og Tromsø fogderi, utskilt fra Nordlandenes amt.
Kartet under viser prestegjeldinndelinga i 1837 i det egentlige Finnmark da «Lov om Formandskaber paa Landet» kom.
Kartet viser inndelinga av sognene i Finnmark slik den lenge hadde vært. Kistrand sogn har nummer 5 på kartet. Fra Øystein Bottolfsen 1990
Kistrand hovedsogn hadde tre annekssogn, Kjelvik, Kautokeino, Karasjok.
Kistrand formannskapsdistrikt
Det som hadde vært Kistrand hovedsogn med annekssoknene Kjelvik, Karasjok og Kautokeino, hadde, slik formannskapslovene la opp til, i 1837 blitt gjort om til Kistrand formannskapsdistrikt. Soknepresten der, Søren von Krogh Zetlitz, hadde blitt valgt til ordfører i den fra da av nye storkommunen, Kistrand formandskapsdistrikt.
Kistrand formannskapsdistrikt blir delt
I 1861 ble det store Kistrand formannskapsdistrikt delt. Kjelvik annekssogn hadde med ett blitt et eget formannskapsdistrikt. Det samme hadde Kautokeino og Karasjok blitt. Og det store Kistrand formannskapsdistrikt hadde blitt mye mindre.
Det neste kartet viser annekssoknene som nå ble nye formannskapsdistrikt, etter hvert herreder for så å bli kommuner.
Sognene og annekssoknene som nå hadde blitt egne formannskapsdistrikt. – Fra Øystein Bottolfsen 1990
Ordfører Alfred Vågnes
Alfred Vågnes hadde blitt valgt til ordfører i det som da var Kjelvik herred, og som ordfører satt han også i fylkestinget, slik alle ordførerne den gang gjorde. Det var mens Finnmark fylkesting var samlet til møte i 1934 han satte frem et forslag om at det derfra skulle bli sendt en protestresolusjon mot nazistyret i Tyskland.
Alfred Vågnes, kommunens ordfører 1931-1934
I brevet som han foreslo å sende, hadde han skrevet:
Til den tyske legasjon, Oslo.
Finnmark fylkesting samlet til møte på Kirkenes uttaler sin mest harmfylte protest mot det fascistiske regimes voldshandlinger mot den tyske arbeiderbefolkning og intellektuelle. Vi krever at den forestående rettsforfølgning mot Ernst Thälmann m. fl. innstilles og at alle antifascister som sitter i fengsel og konsentrasjonsleirer blir frigitt. Fylkestinget oppfordrer arbeidere og fiskere i Finnmark fylke til å fortsette kampen mot reaksjon, krig og fascisme.
Øystein Bottolfsen skriver at at Alfred Vågnes med gru hadde registrert det om foregikk (Bottolfsen 1990). Det var 19 ordførere som var samlet i Kirkenes da han la frem forslaget sitt. Av dem stemte 14 mot at resolusjonen skulle sendes, og 5 stemte for. Bottolfsene stiller seg spørsmålet: Kanskje mente de at det var problemer som ikke vedkom oss. Så skriver han: Det skulle ikke gå mange årene før de skulle få merke noe anna.
Alfred Vågnes, var sønn av en gårdbruker og fisker i det daværende Tromsøysund. Vågnes drev fiske allerede fra han var 14 år gammel. Etter å ha bodd noen år i Tromsø, flyttet han til fiskeværet Honningsvåg. Her drev fiske frem til han 56 år gammel, i 1936, begynte som sekretær i Norges Fiskarlag.
Vågnes var medlem av Kjelvik herredstyre fra 1917 til 1940. Han var ordfører i Kjelvik herred fra 1931 til 1934, og varaordfører i flere perioder.
Krigen kommet, nazifiseringa begynner
Man kan undre seg på hvor formannskapsmøtene og kommunestyremøtene ble avholdt i årene før krigen, og under hvilke forhold de ellers arbeidet. Det er nå tida har kommet til prøve å finne ut av det, om mulig. Så langt får vi vite av Øystein Bottolfsen at Hagbart Lund, den nye fylksemannen fra 1922, hadde bedt kommunestyrene om følgende da han ville ha svar på noen viktige spørsmål: «Utskriftene og statusoversikten bedes om mulig maskinskrevet». Bottolfsen skriver at kontorutstyret i kommuner i den tida kunne innskrenke seg til et blekkhus på ordførerens kjøkkenbord (1). Slik var det naturligvis den gang da Kjelvik annekssogn i 1861 ble utskilt ut fra Kistrand.
Førerprinsippet inn i kommunalforvaltninga
Det kommunale selvstyret skulle nå byttes ut med et enklere, men mer handlekraftig fagstyre. Denne nyordninga skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. Førerprinsippet skulle nå gjennomføres. Kommunene skulle styres slik Nasjonal Samling hadde programfestet det.
Ordføreren og varaordføreren skulle fra nå av bli oppnevnt av departementet, etter forslag fra fylkesmannen i samråd med NS sin fylkesordfører, og dette skulle begynne å gjelde fra 1. januar 1941. I Kjelvik satt Samuel Giæver fra 1941 til 1944.
Det skulle være yrkesrepresentasjon i de styrende organene, og ordføreren skulle fra nå av alene fatte alle vedtak, men før det skulle han ha lagt sakene frem for formenn. Formennene hadde ikke bare plikt til å uttale seg, det var også lagt opp til at formenn som var uenige i en sak, uten å ha fått det protokollført, stod ansvarlige sammen med ordføreren for vedtak som hadde blitt fattet.
Kommunenen skulle fra nå av styres, ikke bare i samsvar med Nasjonal Samlings program, men statens kontroll skulle styrkes.
Demokratiet er tilbake
Tyskerne hadde tapt krigen, de siste tyske soldatene hadde reist hjem. Allerede før det skjedde, hadde Finnmark og Nord-Troms befridd fra Nazi-Tyskland. Den kommunale, og den fylkeskommunale administrasjonen hadde allerede begynt å komme i gang. Øystein Bottolfsen skriver:
Gjenopprettingen av folkestyret var forberedt av regjeringen i London ved «provisorisk anordning om foreløpig ordning av det kommunale styret i Norge» av 5. mars 1943.
Først skulle det bli opprettet et fylkesutvalg med fylkesmann og to andre som han skulle velge. Straks det var etablert, eller konstituert, skulle dette fylkesutvalget oppnevne midlertidige ordførerer i alle kommunene. Dernest skulle ordføreren etablere et midlertidig kommunestyre. Det skulle bestå av like mange som det hadde vært i det siste formannskapet før krigen. De midlertidig valgte ordførerne skulle så utgjøre det midlertidige fylkestinget.
Peder Holt ble konstituert som fylkesmann, og han fikk oppgaven med å sette det hele i gang.
Blant dem som hadde kommet tilbake var det å finne høvelige folk. I Kjelvik ble Erling Andreassen i november 1945 oppnevnt til å ta på seg vervet som ordfører (Bottolfsen 1990).
Kong Håkon på besøk i Honningsvåg 9. juli 1964, her sammen med ordføreren, Erling Andreassen utpekt av fylkesutvalget med den nyutnevnte fylkesmann, her sammen med kong Håkon VII og soknepresten nazistene hadde avsatt da han satte seg opp mot dem.
Stortingsvalg høsten 1945
I Finnmark fikk Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti samlet 82% av stemmene. De resterende 18 prosentene fikk Høyre og Venstre til sammen. Av dem kom det 3 representanter fra Finnmark inn på Stortinget, 2 fra Arbeiderpartiet og 1 fra Norges kommunistiske parti. Arbeiderpartiet fikk 60,5 av stemmene, Høyre 10,9, Venstre 7,1, og Norges kommunistiske parti 21,5 prosent av de 12.355 som hadde stemt.
Før det ble mulig å avholde kommunestyrevalg i Finnmark, ble ordførere utpekt av fylkesutvalget. Erling Andreassen ble utpekt til ordfører i kommunen, av fylkesutvalget med fylkesmann Peder Holt i spissen.
Det ble hold kommunestyrevalg i Finnmark, i noen kommuner 3. desember 1945, og i andre den 24. juni 1946. I Kjelvik fikk kommunistene ordføreren.
Første møtet i fylkestinget
De nyvalgte ordførerne, også kommunens ordfører, møtte til fylkesting i Vardø den 18. juli 1946. Hans Gabrielsen hadde blitt utnevnt til fylkesmann.
Folkefest ved 100-årsjubileet i 1961
Finmarksposten skriver øverst på første side torsdag 25. mai 1961: «Nordkapp kommunes 100 års jubileum feires søndag 17. september Med klingende fanfarer og spill, fest og fyrverkeri».
Den gang da, i 1861, var det fiskeværet og kirkestedet Kjelvik som hadde blitt det nye kommunesentret. Nå var det fiskeværet, havnebyen og skolesentret Honningsvåg som lenge hadde vært det, og her det skulle bli feiret.
Programkomiteen for feiringa av 100-årsjubileet består av Barre Prestbakmo, Rudolf Andreassen og Harald Stenmark. Hovedkomiteen for jubileet er formannskapet, med en egen arrangementskomite. Den sistnevnte ble sammensatt av Harald Stenmark, Minda Olsen, Gyda Aronsen, Halvor Søreide, Ole K. Jensen, Aksel Mauno og Einar Eidesen.
Dagen skal bli innledet med parade der musikk- og sangforeningene medvirker. Deretter skal det bli feiret festgudstjeneste i Honningsvåg kirke. Det skal bli kinoforestilling for barn og leker og idrettsarrangementer for barn. Programkomiteen hadde vedtatt å bygge en egen paviljong, og her skulle musikk- og sangkonserten bli fremført.
Folkevalgte i perioden ved 100-årsfeiringa
Bildet vi her ser viser skolestyret i Nordkapp, og ble tatt i 1961 da Nordkapp kommune feiret jubileum – 100 år som egen kommune.
Nordkapp skommune i 1961, med bildet av medlemmene i det daværende skolestyret. – Foto fra Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark
Fra venstre bakerst: Daniel Thommassen var fra Skarsvåg. Han jobbet på Nordkapp i turistsesongene. Ivar Utsi snakket også samisk og bodde på Repvåg. Waldemar Juliussen var ansatt som montør i Repvåg kraftlag. Gunnar Løkke var rørlegger i egen bedrift. Olaf Larsen drev fiskematforretning i Storgata. Joh. Jul. Kammersten var realskolens rektor.
I midterste rekke fra venstre: Harald Stenmark ble tilsatt i stillinga som skoleinspektør etter at Skyttemyr ble pensjonert. Håkon Helgesen var taxisjåfør og bodde i Nordvågen. Minda Olsen drev Reno Rens sammen med familien, renseriet i Honningsvåg. Hjørdis Heie er ukjent for meg som skriver dette. Rachel Eilertsen var lærerinne ved Honningsvåg skole. Arvid Andersen var taxisjåfør.
Foran fra venstre: Erling Andreassen var kommunens ordfører helt fra han ble utnevnt av fylkesmannen straks krigen var over, og senere valgt av folket. Sigurd Jørgensen var kaiformann på Finotro. Barre Prestbakkmo var kontorsjefen i kommunens administrasjon. Han hadde stillinga som senere lenge hadde betegnelsen rådmann. Olav Skyttemyr var skoleinspektøren frem til han senere gikk av med pensjon. Roald Elde jobbet på likningskontoret, så vidt jeg husker.
Lørdag ettermiddag 16. september skulle kommunestyret samles med derpå følgende middag for medlemmene og en del innbudte. Feiringen av dagen skulle så avrundes med folkefest i Samfunnshuset, og i den sammenhengen skulle det bli et større arrangement der det skulle bli sendt opp fyrverkeri.
Så spør avisen: «Men hva med en ny Nordkappfestival?» og skriver «Nu er det fem år siden vi hadde en Nordkappfestival i Honningsvåg. Hvorfor ikke noe lignende til høsten?»
Nordkapp kommune 100 år
Av fylkesmann Peder Holt
100 år for en kommune er i og for seg ingen høy alder. Når imidlertid en rekke av fylkets kommuner har sin opprinnelse i årene fra midten av forrige århundre og utover, har dette i første rekke sammenheng med gjennomføringen av formannskapslovene i 1837, som skapte det første grunnlaget for kommunalt selvstyre. De gamle storkommuner som ble ledet av embetsmenn vist seg å være høyst uhensiktsmessig når folkevalgte representanter skulle komme sammen til formannskaps- og herredsyremøter og det blir derfor nødvendig å gå til en rekke oppdelinger for å muliggjøre et mere aktivt kommunalt selvstyre.
Men 100 år er likevel en så vidt lang tidbolk at det er vel verd et jubileum, særlig når en tenker på at det som er skjedd i løpet av denne tid. Primærkommunen er vokst frem til å bli et selvstendig og selvstyrt ledd i den samlede samfunnsmekanisme, og har etter hvert fått stadig større muligheter til å lede og styre den økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling innenfor sine grenser.
Når man da ser på hvordan Nordkapp som kommune ser ut i dag — 16 år etter den totale krigs rasering — da er det all grunn til å ønske til lykke med det kommunale 100 års jubileum. Hvilket jeg herved gjør på hele fylkets vegne.
Vadsø, 15. september 1961
Peder Holt
Denne artikkelen stod i Finnmarksposten lørdag 16. september 1961. Det året var det jubileum, og man feiret at det var ett hundre år siden kommunen ble opprettet. Det skjedde da Kjelvik annekssogn ble utskilt fra Kistrand kommune.
Demokratiet
Da eneveldet i Danmark-Norge gikk mot slutten, kom embetstaten der vanlige arbeidsfolk, bønder og fiskere ble holdt utenfor. Embetsmenn som sakførere, prester, forretningsmenn og rikfolk hadde regnet med at de skulle få styre uforstyrret av småkårsfolk. Det som da gikk for seg, var i tida før den store industrialiseringa, så da det ble nokså frie valg, var det bønder og andre småkårsfolk som kom til makta, til forskrekelse for dem som styrte embetstaten.
De som hadde sittet med makten, måtte se at det ikke gikk så galt som de hadde trodd. Flertallet av dem som hadde stemmerett, gikk inn for at det skulle gå fint, så de valgte dyktige folk med tillit. Folk hadde lært å lese. Folkehøgskolen og Grundtvig hadde beredt marken. Kong Christian II hadde innført obligatorisk skolegang for alle barn i Danmark-Norge forlengst.
Så viste det seg at det gikk som det alminnelige folk hadde regnet med. Det som hadde begynt i Danmark, det fortsatte i Norge. Industrialiseringa hadde kommet i gang, og bønder og industriarbeidere ble de ledende i styre og stell, i Storting og regjering, etter hvert i det kommunale og den fylkeskommunale administrasjonen.
Publisert med kildene
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark fylkeskommune, Vadsø
- Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
- Richter Hansen, Einar (2012) «Nordkapp kommunes første dager», i Årbok for Nordkapp 2012, Honningsvåg
- Wikipedia 7. august 2022 om kommunens ordfører Alfred Vågnes
- Koch, Hal (1945/1981/1991) Hvad er demokrati? Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, a.s., Copenhagen
- Finmarksposten 25. mai 1961
Noter
- Store norske leksikon
- Richter Hansen, Einar 1990
Bildene
- Kjelvik kirke før 1882 – Ytreberg, N. A. (1980) Handelssteder i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim
HOME TOPPEN BACK
E K S T R A
Ser vi på utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.
Ti år senere, i 1920, hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og 1.421 i Honningvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.
Kommunens administrasjonssenter i dag, er Honningsvågmed sine 2.245 innbyggere. Komunen som helhet hadde i 2022, et innbyggertall på 2.947 (1). Fra 1861, da kommunen ble opprettet, og frem til 1885, var det Kjelvik, det nå fraflytta fiskeværet og kirkestedet som var sentrum i det som den gang gikk under betegnet formannsdistrikt.
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.