Sakprosa & Fiksjon

Utenfor allfarvei og innenfor

Artikkelen «Birtavarre sommeren 1961» er ei fortelling om det jeg opplevde i Birtavarre og Kåfjordalen, da jeg var der i to måneder sommeren 1961. Jeg var ti år gammel, og tilbrakte sommeren blant folkene på familiens morside.

Det er i Kåfjordalen i Kåfjord kommune denne slekten har hatt sitt tilhold og sitt utgangspunkt. Der holdt de til den gang, sammen med et folk med samisk som morsmål, like så vel som med norsk som morsmål.

Kåfjordalen i Troms – Foto: Torleif Lyngstad

Min bestefar på morsida, Georg Cock, hadde en far fra Drammen, og ei mor fra Storfjord i Lyngen. Han vokste opp i Kåfjordalen, blant barn som snakket samisk, og giftet seg med ei som hadde det språket som et av sine morsmål. Så hva gjorde han selv? Han lærte begge språkene.

Min mor lærte ikke språket, for familien med to barn, Elea og Georg med Thor og Gyda, flyttet til Honningsvåg i 1928. Thor var 7 år og Gyda et år gammel.

Etter at de hadde bodd i Honningsvåg i tre år, reiste faren til Talvik tuberkulosehjem, og kom aldre tilbake. Hun døde i 1933, da Gyda var fem fem år gammel, og Thor 10 år år.

Ruth hadde blitt sendt til Kåfjordalen som baby, der hun vokste opp hos Eleas søster Malene.

Fortellinga ble nedskrevet etter avtale med min mors søster Ruth Cock, i 2006, og sendt til henne i posten. Det er en tekst som er så godt som uendret siden da. Da hun da hun hadde lest fortellinga, sa hun: «Ja, det var jo akkurat sånn det var.»

Her er den, ei fortelling om det jeg var så heldig å å få oppleve i Eventyrlandet som barn. Den er også skrevet med tanke på dem jeg møtte den gang, sommeren 1961, og da jeg var der i et par uker to år før, sammen med foreldre og søsken, i 1959.

Slektskrønikene

Birtavarre sommeren 1961

AV TERJE COCK SVANE

Det var sommeren 1961, noen dager før skoleslutt han var på tur med Arne. De kjørte varer med Valter, hesten til faren, i Honningsvåg. Arne er onkelen, sønn av besteforeldrenenElida og Georg Cock. Det var en stille sommerkveld med godt vær, de to skulle fra Sigurd Sagens trevarefabrikk til Løkkebukta med materialer til inngjerding av en av eiendommene der inne. Underveis fortalte Arne at han skulle reise til Kåfjorddalen om ikke mange dagene, sammen med Edvard, onkelen. Kåfjorddalen ligger i Kåfjord kommune i Troms. Edvard som jobbet på fiskebruket i Kamøyvær, skulle hjem etter at vårtorskefisket var over. Mens Terje og Arne satt der, på hestevogna, kom de på idéen at Terje også kunne dra dit samtidig, med dem.

Og tanken hadde ikke før slått ned i dem før det ble alvor. Tanken ble tatt opp med foreldrene, og han skulle få bli med. Ingen hadde tenkt tanken før, og ingen hadde noe imot det. Det var utrolig, syntes han. Desuten hadde han jo vært der en gang før, da han vat åtte, og møtt flere av slektningene sine der. Nå var han ti.

Dagen etter leverte han meldingsboka til læreren, med forespørsel om han kunne få avslutte skoleåret noen få dager før de andre. Også det gikk problemfritt. Da var det bare pakkinga igjen, samt ventinga på tida for oppmøtet på kaia søndag morgen før hurtigruteavgang som stod igjen.

Ventetida, og pakkinga husker han ikke noe av. Da dagen hadde kommet, og avgangstida for sørgående hurtigrute ikke var langt unna, var han klar. Det regnet litt, men det var noenlunde vindstille da han og faren gikk utover for å møte Arne og Edvard på Dampskipskaia, det husker han.

På kaia, tidlig om morgenen i sekstiden, møtte han  og faren en mann med frakk og hatt, som tydeligvis kjente faren godt. Han hadde nok drukket litt alkohol, det forstod de, og han var i normalt godt humør. Da han hørte hva slags planer gutten var i ferd med å gjennomføre, gav han ham fem kroner i form av en blå papirfemmer, og plusset på med noen småpenger han fant i lomma i tillegg. Så da gutten hadde kommet vel om bord, hadde han fått henimot ti kroner ekstra  i kontanter som han kunne gjøre med som jeg ville. I tillegg hadde han hjemme fått to brune papirtiere som skulle være i reserve.

Edvard og Arne kom i tide, så da båten gikk, var de samlet der. Og selve reisen fram til Tromsø, forteller han, husker han ikke så mye av, for han har  reist så mange ganger med Hurtigruten siden, ja, også en gang tidligere.

Vi lar ham selv få fortelle om reisen videre og om alt det nye han fikk se og høre, ja oppleve den sommeren før han begynte i fjerde klasse.

Til Tromsø ut på kvelden

Ja, det jeg husker, det er det som var forskjellig fra alt det andre jeg hadde opplevd før, og etter, men som jeg ikke har opplevd siden. Jeg husker for eksempel at vi tok inn på et gjestgiveri sent på kvelden den dagen vi kom frem til Tromsø.

Arne og jeg delte seng, vi lå omskrives, han med hodet motsatt vei av det jeg gjorde. Natta gikk tydeligvis helt uten problemer, for jeg husker ikke noe fra den. Derimot husker jeg at vi spiste frokost sånn cirka klokken åtte på morgenen, før vi gikk ut i byen. Edvard betalte, for jeg vet at jeg betalte ikke.

Edvard, Arne og jeg la ut fra gjestgiveriet, Skipperhuset, og gjennom hovedgata der vi sannsynligvis også hadde gått kvelden i forveien, da vi kom. Turen fram til bestemmelsesstedet til Edvard husker jeg ikke noe fra, bortsett fra at jeg så flere vognmenn med hest og kjerre som dro forbi da vi hadde kommet dit, frem til trappa på kafé Sagatun.

Her, sa Edvard, kan dere bli stående til jeg kommer tilbake. Og her ble vi stående. Vi stod og ventet på at han skulle komme. Det gikk lenge, han viste seg ikke, men vi stod der. Ut på dagen, sikkert da sola hadde kommet så høyt den kunne på himmelen, fant vi ut at vi skulle gå for å se inne i domkirka. Den ligger rett over veien, og dit gikk vi. Inne i kirka, fremme ved koråpninga kom vi i prat med en mann som viste oss litt rundt vil jeg tro. I alle fall viste han oss at man kunne slå av og på lysene i kirka slik at de sakte kom på, og sakte sloknet. Han trykket på en hvit knapp, og der sovnet liksom lysene, og ble borte. Det var nytt, vi hadde ikke sett noe tilsvarende før, i alle fall ikke jeg.

Så bar det tilbake til trappa foran Sagatun. Her stod vi videre, og ventet og ventet på Edvard som ikke kom. Om han kan hende hadde vært og sett etter oss, hørte jeg ikke noe om. Så, ut på ettermiddagen dukket han opp, endelig, litt før bussavgang mot Kåfjord. Det var en lettelse, men hvorfor han ble så lenge, og hvor han hadde vært, hørte jeg heller ikke noe om, etter at vi hadde ventet i åtte timer.

Så satt vi der da, Arne og jeg ved siden av hverandre, en ti-åring og en elleve-åring, på venstre siden litt bak i bussen. Vi ventet på avgang, for vi ville vel at noe skulle skje, vi hadde jo en spennende reise foran oss. Jeg visste sånn noenlunde hva som lå foran, jeg hadde jo vært i Kåfjorddalen, der Tante Anne Malene bodde.

Og jeg skulle til henne, til Agnete og Olaf, de voksne barna hennes, og alle de andre jeg hadde blitt litt kjent med da vi var der forrige gang.

Mens vi satt der og ventet, på setene våre, slo en pappeske plutselig hardt i bussruten, og inn kom glassbiter som havnet i fanget på Arne. Uhellet skjedde da noen drev og lempet esker som skulle plasseres i grinda på taket. Dermed ble det ny venting, denne gangen på at ny glassrute skulle bli satt inn. Og etter ei stund kom det en mann med ei firehjulet vogn med en rute på, og så var det gjort, ruta var på plass og bussen kunne kjøre.

Edvard satt sikkert i nærheten, men det var Arne jeg hadde oversikt over, vi holdt sammen og var gode venner hele veien.

Da vi gikk av bussen på Lyngseidet, registrerte jeg at vi kom om bord i ei stor, ny og fin ferge. Jeg husket den forrige, for jeg hadde vært i Olderdalen en gang tidligere og stadig vært ned på kaien og sett på trafikken som var der, og ferga som stadig kom og gikk.

Om bord Jäggevarre

Edvard, Arne og jeg hadde satt oss oppe i salongen, da det kom en fremmed mann bort og hilste på oss. Det var Erik Steinnes, broren til Georg Cock i Honningsvåg. Han var på vei fra Jan Mayen, langt ute Nordishavet der han hadde vært på jobb. Han hadde dress, frakk og hatt på, og skulle til Birtavarre han også, nærmere bestemt til oppe i Kåfjorddalen, dit vi også skulle. Ham hadde jeg hørt om, det var onkelen til mor, og det viste seg at jeg skulle komme til å bli godt kjent med ham etter hvert.

«Jäggevarre» var helt ny da jeg i juni 1961 kom fra Lyngseidet til Olderdalen med den. Foto: Mittet & Co

I Olderdalen gikk vi på den samme bussen som vi hadde brukt to år tidligere, en grønn og gulhvit langsnutebuss, kjørt av en som het Tharald.

Jeg hadde naturligvis en spent forventning i meg, knyttet til det å komme til Kåfjorddalen, og det helt uanmeldt. Ingen hadde fortalt Tante Anne Malene at jeg skulle komme, men det tok jeg ikke så tungt, og ofret ikke en tanke underveis. Verre var det at den hjelpen jeg trengte for å finne huset jeg ikke kjente igjen, ikke ble slik jeg hadde tenkt. Edvard hadde gått av der han hørte til lenger nede i dalen, og kunne ikke gjøre stort for å bidra.

Han hadde noen unge nevøer i bussen som jeg tror kom fra et eller annet arbeid i Finnmarka, som de kalte Finnmark for. De satt helt bak ved bakvinduet, ikke langt unna meg, og de gjorde det de kunne for å hjelpe til.

De pekte ut porten der jeg skulle gå inn, og dermed forlot jeg bussen. Jeg tok den store kofferten med meg, satte den fra meg og så meg rundt. Så begynte jeg å gå mot den første og beste grinda, men den var nok feil, for jeg så at nevøene til Edvard satt der med ansiktene i bakvinduet og vinket meg lengre bortover. Dermed gav jeg opp å gå inn der det siden skulle vise seg at Åse og Odmund, Elvine og Mikael og resten av familien til Peder Bakkevoll bodde.

Jeg gikk til neste grind. Der var det en liten, rød fjøs helt inn til gjerdet og grinda, og der gikk jeg inn. Jeg bar kofferten den lange veien opp til det gule huset inne ved det høye fjellet. Det må jeg sikkert ha kjent igjen, da jeg så det, for der hadde jeg jo vært tidligere.

Her bodde Tante Anne Malene, mors tante og søskenebarna hennes, Agnete og Olaf.

Det hadde blitt kveld, klokka må ha nærmet seg åtte, og været var fint. Det var ingen å se utenfor. Jeg satte kofferten fra meg på plattinga, banket på døra og gikk inn. Her presenterte jeg meg og sa hvem jeg var, hvorfra jeg kom, og hvorfor. På bildet under kan vi se hvordan omgivelsene så ut der jeg hadde kommet.

Hit var det jeg kom tilbake til Kåfjordalen i 1961, to år etter første gang, i 1959. – Foto fra Petter Bakkevoll

Det var i huset bak det store treet, Anne Malene, Agnete og Olaf bodde. Anne Malene var søstra til min bestemor i Honningsvåg, Elea. Hun døde av tuberkulose i 1933, da moren vår var fem år gammel. I det lille, rødbrune uthuset med to dører hadde de boden deres, og her hadde de sitt baderom, med et hjemmelagrt  badekar, i tre. Bak uthyset ser vi vinterfjøset med høysjåen.

I huset oppe til venstre med flaggstang og fjøs nedenfor, bodde sønnen Jacob, min mors fetter, med sin familie. Nedenfor huset ser vi fjøset deres. I huset nærmest bodde sønnen Peder, også min mors fetter, sammen med familien sin. Bak huset deres ser vi også et uthus og et fjøs. Vi ser i alt fem hvite bolighus på bildet, i de tre midterste holdt Bakkevollfamilien til.

Ikke lenge etter at jeg hadde kommet inn døra, den kvelden i juni 1961, kom Johanna, kona til sønnen Jakob. De bodde huset ved siden av. Hun hadde nok sett at det kom en liten gutt med en stor koffert, og var helt sikkert nysgjerrig, tror jeg fortsatt, etter å få vite hvem det kunne være. Hun ble ikke lenge, men hun hadde i hvert fall fått tatt meg i øyesyn, og fått rede på at jeg var sønnen til Gyda i Finnmarka.

Det gikk mot kveld, og det ble tid for å ordne seng til meg. Seng fikk jeg, og ledig soverom hadde de til meg. Der sov jeg hele sommeren med åpent vindu, og våknet til lysen av en bekk som kom ned fra fjellet bak husene.

Første dag i Kåfjorddalen

Neste morgen ble jeg vekket, allerede ved seks-tida, for jeg skulle være med for å følge kyrne oppover gjennom dalen på beite. Før jeg gikk, ble jeg servert kaffe i kopp med asjett under. Det ble fylt fløte i kaffen, og jeg fikk to gode, lyse og tørre kaker til. Slik jeg ble servert det hver eneste morgen de neste to månedene. Som en prins ble jeg oppvartet, og det var noe nytt. Det hadde jeg ikke opplevd før.

Jeg husker ennå den første morgenen jeg gikk oppover dalen med kyrne. Agnete hadde melket, men hvem som fulgte med oppover har jeg glemt. Det var kanskje nabogutten Odmund, eller Olaf, sønnen i huset, denne første morgenen. Det var sikkert ikke Agnete, for hun hadde problemer med beinet og haltet.

Fra da av hadde jeg fast jobb, hver dag til skogs med kyrne, etter kaffe – og før frokost. Slik kom jeg meg tidlig opp hver dag, etter å ha gått til køys ved ti-tiden, også det, hver eneste kveld.

Sykkel

Ikke mange dagene etter at jeg hadde kommet, tok Olaf meg med inn i sjåen, eller opp på låven. Her fant han fram ei sykkelpumpe, fylte godt opp med luft i dekkene og lot meg få en svart, noe eldre sykkel beregnet på voksne. Det hadde jeg over hodet ikke tenkt på at jeg hadde behov for, men jeg tok imot den, og snart viste det seg at også her, i Kåfjorddalen, hadde jeg god bruk for sykkel.

Stadig dro jeg av gårde med den, ikke bare oppover i dalen til Onkel Erik og Nils Bestefar, og nedover i dalen til Amanda, der Arne bodde. Av og til syklet jeg helt nedover til Onkel Marius og Tante Lena, Lydia og Harald, søskenbarna til mor, og tremenningene mine der. Noen ganger ble jeg sendt ærender helt ned til Bjørn-butikken, nede ved sjøen.

Dermed fikk jeg lang rekkevidde, og kom langt på kort tid, slik jeg var vant til det hjemmefra der jeg hadde egen sykkel.

Formaninger med hjemmefra

Før jeg dro hadde mor sagt at jeg ikke måtte reke rundt på gårdene. Hva hun hadde ment med det forstod jeg, men om jeg brøt instruksen når jeg besøkte slekta, det hadde jeg ingen formening om. Formaninga lå likevel der, og jeg var ikke helt i stand til å skjønne om det hun hadde sagt var relevant for meg. Uansett, reke eller ikke reke på gardene, jeg dro oppover i dalen til Nils Bestefar, og Onkel Erik, stadig vekk. Foruten noen få andre barn i de nærmeste husene, var det Inger og Bjørg, døtrene til Anna og Onkel Hjalmar jeg så her. Både dem, Ann Marie og Åse – som ikke var å se denne sommeren – var jeg blitt kjent med allerede to år tidligere, da jeg hadde jeg vært der i to uker sammen med mor og far, Grete og Sonja.

Nils, ja, jeg tenkte på ham som en med navnet Nils Bestefar, og de andre som en slags onkler, slik mor alltid omtalte dem.

Her har vi Gammelgården i Kåfjorddalen der mora og faren til min «Bestefar Cock», foreldrene til Georg Cock i Honningsvåg og søsknene hadde sitt hjem. Her møtte jeg Nils Bestefar allerede i 1959, stedfaren til bestefaren min i Honningsvåg. Han hadda da nettopp blitt enkemann. Foto: Terje Cock Svane 2019

Nils Bestefar var svært gammel i mine øyne. Han og Onkel Erik bodde i det som ble omtalt som Gammelgården. Det var her vi bodde i 1959 da vi var her.

Nils, eller Nils Bestefar, stedfaren til min bestefar Georg Cock i Honningsvåg, hadde denne sommeren fått seg en hundehvalp, Pan, en liten hvalp som han helt tydelig var glad i og som han fornøyd klappet og strøk til stadighet.

På gården stod det et fjøs, og hit kom Anna, kona til Onkel Hjalmar, broren til bestefaren min i Honningsvåg for å melke kua. Og ved veien stod en av de to garasjene til Hjalmar, garasjer det forekom meg at han ikke brukte til lastebilene, for de var sikkert etter hvert blitt for store til at han kunne få dem inn. Jeg beundret den store lastebilen, en fin, blå og svart Volvo, i en størrelsesorden jeg ikke hadde sett tidligere. Og jeg beundret sikkert mannen selv fordi han hadde så stor bil, ja han hadde ikke bare en, men to. Det hendte, selv om det vel ikke var så ofte, at jeg ble med Hjalmar på tur med den store lastebilen, blant annet til Olderdalen

Nedover i dalen

Jeg dro også nedover til Arne, onkelen min som jeg hadde kommet til Kåfjord sammen med, der han holdt til hos sin nærmeste slekt. Det ble etter hvert ikke så ofte, tror jeg, og han kom en gang iblant til meg. Arne bodde hos sin Tante Amanda, ei lita dame som jeg opplevde som blid og vennlig. Jeg så mannen hennes og husker ham. Ham snakket jeg aldri med. Han virket lukket og alvorlig, der han en gang gikk forbi i rødrutet skjorte med oppbrettede ermer og med ei bøtte i den ene hånda.

Arne hadde et par søskenbarn som jeg ble kjent med, jeg husker dem godt, Leif og Emil, og jeg tror de hadde ei søster også. Ja, jeg vet det nå, for jeg har møtt henne og mannen en gang siden.

Jeg husker moren deres, og faren, Jens. Han var klokker eller kirketjener i Olderdalen. Ham så jeg av og til, og husker ham som en mann som gikk i dress. Heller ikke ham var jeg i kontakt med ham, så vidt jeg husker, og minimalt med moren deres. Edvard så jeg nok, men det var ikke mye, ja svært lite, kan hende på kirkevei, men det tenkte jeg ikke over.

Amanda hadde geiter, og Arne gikk med henne, forstod jeg på dem, ut i marka for å få dem melket. Hvor de holdt til fikk jeg aldri vite, men jeg husker at hun omtalte stedet der de befant seg i hemmelige vendinger. Ja, det virket som om hun og Arne hadde et hemmelig sted oppe, under fjellet dit bare de gikk. Familien til Leif og Emil hadde hest, en blakk en og den kjørte Leif, den eldste av dem husker jeg.

Til Onkel Marius og kona Lena, onkelen og tanta til mor, dro jeg av og til. Marius var broren til bestefaren min, Georg Cock. De hadde både ei ku, ei mengde geiter og høner, ja til og med en hane. Her bodde også sønnen Harald og kona Lydia med barna, og oppe i bakken datra Olga og Håkon med sine barn.

At Marius og Lena hadde datteren Olga oppe i bakken, visste jeg, og at hun var halt husket jeg også fra vi var der to år før, men mannen kjente jeg bare navnet på. De hadde en sønn, Håkon og muligens andre barn.

Konfirmasjonsøndag

En søndag ble jeg å dra til Olderdalen, siden det var konfirmasjonssøndag. Hjalmar kjørte dit med lastebilen, og jeg satt på med ham, sannsynligvis plassert på lasteplanet, og sikkert sammen med flere andre. Her gikk jeg rundt i sentrum ei god stund før jeg langt om lenge gikk bortover og opp til kirka, som tydeligvis svært mange andre. For kirka var så full at jeg kom ikke lenger inn enn i gangen, i våpenhuset som vi lærte på skolen at gangen het. Så jeg gikk tilbake til sentrumsområdet etter ei kort tid der.

Utenfor butikken til Onkel Erling, enda en bror av bestefaren min, Georg Cock i Honningsvåg, stod Håkon, tremenningen min, sønnen til Olga og Håkon. Her solgte han pølser med sennep og ketchup. Det så godt ut. Jeg hadde etter hvert blitt sulten, og stod lenge, altfor lenge og så på appelsinkassen der kasserollene med varme pølser stod.

Jeg hadde ikke penger, for de to tierne jeg hadde med, hadde jeg blitt bedt om å gi fra meg til Olav, mannen i huset der jeg bodde. Og med meg hadde jeg heller ikke husket å ta matpakke. Til slutt forbarmet Håkon, tremenningen min som var et par-tre år eldre enn meg, seg over meg og gav meg en aldri så kort, liten, avbrukket pølseende som lå på botnen i panna og rullet.

Kjøpmannen selv, Erling, onkelen til mor, var der, utenfor butikken en tur med pipa i hånda, av og til i munnen og fulgte med i det som skjedde. Da så jeg ham, slik jeg stadig hadde sett ham, og siden skulle komme til å se ham oppe i dalen der han hver uke kom for å selge fersk fisk, store «stabseier» på fem-seks kilo. Jeg hadde jeg lyst til å snakke med ham og fortelle hvem jeg var, men gjorde det ikke.

Jeg snakket ikke med ham, heller ikke til ham, verken utenfor butikken denne dagen, eller de andre gangene jeg så ham oppe i dalen, selv om jeg husket ham godt fra den gangen vi overnattet hos ham sommeren to år tidligere.

Og selv om jeg alltid hadde lyst til å gå bort til ham å si hei, og fortelle at jeg var sønnen til Gyda og Dagfinn i Honningsvåg, tok jeg ikke mot til meg for å gjøre noe med saken. Jo lengre jeg ventet, jo vanskeligere ble det tydeligvis. Det var sikkert dumt at jeg ikke gjorde det, for akkurat denne søndagen i alle fall, kunne det ha brakt meg et godt og kjærkommet måltid, om han da hadde, selv som mann, sett muligheten til å gi en sulten slektning noe å spise.

Forsamling

Inn i kirka i Olderdalen hadde jeg ikke kommet, derimot var jeg ofte i kirka i Birtavarre, nederst i Kåfjorddalen. Her var det «forsamling» (i den luthersks-læstadianske menigheta) hver eneste søndag hele den sommeren jeg var der – tror jeg – og da var jeg selvskreven kirkegjenger, her som hjemme i Honningsvåg, men der bare annen hver søndag.

Talene eller preika ble alltid tolket til samisk, uten unntak. Jeg husker at Jaklin Oldervold var en av predikantene, og at Johannes Nyvold, som jeg fikk vite var broren til predikanten Peder Nyvold i Skjervøy, som regel var tolk.

Jaklin som han ble omtalt, var søskenebarnet til mor, og ham hadde jeg møtt før, ja til og med vært på besøk hjemme hos ham sammen med foreldrene og de to søstrene mine. Det var sommeren 1959. Også kona hadde jeg møtt, da, og fosterdatteren deres, ei jente noen år eldre enn meg.

Og Jaklin Oldervoll, ham kom jeg til å møte senere, i Honningsvåg, slik jeg også hadde møtt, og kom til å møte Peder Nyvold, da som predikanter i «forsamlinga».

Tolken kom forresten en søndag ettermiddag på besøksrunde i området rundt der jeg bodde. Jeg husker at han leide sykkelen, og hadde sin lille datter, eller kan hende en sønn i barnesetet, bak på.

Alle predikantene var godt voksne menn i mine øyne den gang, og jeg så naturligvis spesielt opp til dem som de autoritetene de vel også var, både som personligheter og i kraft av at de var predikanter.

Når jeg var i kirken, satt jeg vanligvis nokså langt framme, og hadde min noenlunde faste plass på høyre side. Jeg husker godt at jeg aktivt prøvde å lytte til det predikantene sa, og at jeg tok litt ekstra i for å vise at jeg var interessert, men det ble nå helst til at tankene var andre steder. Så det var nok ikke så mye jeg fikk med meg av det som ble sagt.

Jeg kan bare huske at det én gang var gudstjeneste med presten til stedet i løpet av de to månedene. Etter at gudstjenesten var over, samlet etterkommere og venner seg rundt ei grav der en som hadde gått bort i løpet av våren var gravlagt. Det ble holdt «jordpåkastelse», og jeg hadde gått bort for å se. Det jeg nå så, hadde jeg ikke opplevd før. Jeg så ei eldre dame kledd i sort, med svart kåpe og svart tørkle som hadde lagt seg ned på kne inn mot grava. Med hendene foldet foran seg, og med ansiktet helt nede mot bakken. Slik lå hun mens presten sikkert holdt en kort tale, foretok jordpåkastelse og mens det ble  sunget en salme. Jeg fikk ikke sett ansiktet på denne dama, for jeg gikk nok før hun reiste seg og forlot stedet, men det gjorde et inntrykk som det ikke har latt seg gjøre å glemme.

Om søndagene, da jeg kom hjem fra kirka, satt tante Anne Malene i gyngestolen foran sidevinduet i kjøkkenet. Da måtte jeg fortelle litt om hva jeg hadde hørt i kirka. Det var normalt ikke mye jeg kunne bidra med, men hun gav aldri uttrykk for at hun var misfornøyd. Og så pleide jeg å lese en salme høyt for henne, i alle fall noen ganger, fra ei sangbok med tittelen «Vekkeropet». Det gjorde vi, Arne og jeg, en gang han ble med dit, en søndag etter kirketid.

Det var forresten langt å gå, fra langt oppe i Kåfjorddalen og helt nedover til Kirka, nede i Birtavarre, i nærheten av fjordbotnen. Det var så langt at i dag, i god fart går det med minst en hel time, kan hende en og en halv time. Hele denne strekninga gikk vi, begge veier, hver søndag.

Den første tiden

De første ukene i Kåfjorddalen hadde jeg ingen plikter utenom det å følge kyrne oppover dalen hver morgen, og gå dem i møte for å få dem hjem for melking om kveldene.

Det første jeg hørte om morgenen da jeg våknet, var skjæren i trærne på utsida av soverommet, og lyden av bekken som rislet nedover fjellet, eller kan hende lyden av alle bekkene i nærheten som rislet nedover. Ja, jeg har hele tiden fram til nå tenkt at lyden kom fra den lille bekken bak huset til Johanna og Jakob, men det var det sikkert ikke, så liten som den var. Her, i bekken, som i så mange andre bekker så mange andre steder, ble melkespannet satt til kjøling, for dette var i tiden før det ble vanlig med kjøleskap i hjemmene.

Tohjulstraktor med slåmaskin foran

Det hadde kommet ny traktor til storfamilien. De tre sønnene var de ansvarlige. Sammen med søstra Agnete, koner og voksne barn hadde de gått til innkjøpet av en tohjulstraktor. Det var en blå, en som det sto «Motostand» eller noe i den retning på. Med den kunne de slå graset, og bak på den ble det ordnet med tilhenger.

På flere gårder hadde jeg sett at man hadde slåmaskin som ble trukket av hest, og jeg fikk gleden av å se dem i bruk, noe jeg ikke hadde gjort andre steder enn akkurat her, oppe i Kåfjorddalen

Først prøvde de en liten, sikkert den minste tohjulstraktoren som var på markedet, men de fant ut at de trengte en større. Så kjøpmann Knut Aspelund tok den lange veien fra Nordreisa en gang til og kom og leverte en større, samtidig som han tok med seg tilbake den lille.

Hans, som var ti år eldre enn meg, og sønn til Jacob og Johanna Bakkevoll, var en sentral aktør i alle sammenhenger som hadde med traktoren å gjøre, det var helt tydelig. Han hadde moped, en nyinnkjøpt, svart Tempo, med hvitt og rødt sete, og han hadde vært til sjøs ikke lang tid i forveien. Beltet han bar rundt livetsom bestod av tusen små perler, og på det var det skrevet «Singapore» med de samme perlene.

Da den nye traktoren var vel på plass, ble den prøvekjørt, slik som den lille hadde  blitt det. Også jeg kunne se at graset la seg fint bak den, akkurat som det skulle, så her gikk alt greit. Verre var det med vogn, det ble ikke kjøpt inn vogn. Man hadde en hestekjerre med gummihjul, i eie, og den skulle de bruke. Problemet var å få koblet denne til traktoren, og få laget en høvelig sitteplass til traktorkjøreren. Begge deler gikk man i gang med å ordne. Osvald, en blid nabo som bodde på den andre siden av veien i forhold til huset til Gydas onkel Hjalmar, hjalp til. Den samme Osvald hadde også denne sommeren blitt ansatt som det de kalt «elvepoliti». Han skulle påse at alle som fisket i den store elva som rant gjennom dalen hadde sørget for å få betalt fisketrygdagift. Hjemme i kjelleren hadde han smergelskive. Dit ble Odmund sendt med det runde jernstykket som skulle passe inn som del av sammenkoblingsmekanism mellom traktoren og vogna.

Jeg husker at Odmund, tremenningen min som var stor og kraftig, i alle fall i forhold til meg, ti-åringen fra Honningsvåg. Han var antakelig fem år eldre enn meg. Sammen dro vi av gårde, gående, han med tohjulstraktoren foran seg, og med Rolf og meg ved sidan av. Og Osvald slipte, og slipte, og prøvde og slipte videre, helt til jernstykket ble en del av et brukbart ledd i forhold til det å koble sammen traktoren og vogna.

Samisk

Mens det ble spekulert, og diskutert om hvordan man skulle få til det her med sammenkoblinga og med sitteplass for den som skulle kjøre, snakket Hans samisk med de andre, og bare samisk. På meg virket det som om han hadde stor glede av å gjøre nettopp det. Han snakket ikke et ord norsk når han var i kontakt med Olav og Peder og de andre som var der for å bidra, og for å se på den nye traktoren og arbeidet med å klargjøre den.

Hans tok en spade, holdt den der setet skulle komme og foreslo at man kunne bruke den. Det var tydelig at det var en spøk, og han lo slik han ofte gjorde, og slik de svært ofte lo når de pratet sammen. Særlig når det gikk på samisk, da lo de mye. Slik var det også rundt kaffebordet inne når de hadde gjester, og da gikk de – slik jeg husker det, så godt som uten unntak – over til å snakke samisk.

Jeg forstod naturligvis ikke et ord, men det brydde jeg meg ikke om, det tok jeg som den naturligste ting av verden. Jeg tenkte ikke en gang over spørsmålet om hvorfor det ble snakket akkurat det språket som jeg viste at samene i Honningsvåg og i Gullgammen også snakket. De kalte det lappisk. Det hendte en gang at jeg bare måtte le med, selv om jeg ikke hadde skjønt noe av hva de lo av.

Arbeid og fritid

Da perioden med slottonn hadde kommet godt i gang, og vi var ferdig på jordene omkring husene der vi bodde, kom tida for å dra oppover dalen til området de kalt for Moski. Traktoren hadde for lengst kommet i drift, og det meste av graset hadde de fått kappet med den.

Men altså, etter at de første fire ukene jeg var i Kåfjorddalen var over, hadde slottearbeidet kommet i gang, og jeg hadde straks fått fulldagsjobb. Mens Olaf slo, i begynnelsen med ljå, senere med den nyinkjøpte slåmaskinen, bar jeg graset inn mot hesjene, med høygaffel eller greip, og nabojenta hesjet. Hun hadde tydeligvis blitt ansatt for sommerens høyonn.

Slik holdt vi på, Olaf, Elvine og jeg, sikkert i fire uker. Jeg bar og bar, enten det var sol eller regn. Og oppe i Kåfjordddalenhar jeg inntrykk av, der regner det mye og ofte. Jeg har alltid innbilt meg at det er på grunn av de spesielle naturforholdene, med høye fjell på begge sider av den nokså trange dalen.

Noen dager gikk arbeidet som en lek, andre dager var det tyngre, akkurat som naturlig er, i alle fall for meg. Elvine som fylte hersjene med nyslått gras, var blid og hyggelig å arbeide sammen med, aldri et vondt ord å høre. Og ikke så sjelden berømmet hun meg og sa at i dag var jeg kvikk. Var jeg det ikke, sa hun ikke noe, for jeg kan som sagt ikke huske at hun sa noe som helst annet enn godt, der vi sammen med Olaf arbeidet ute på markene.

Vi spiste seimølje

Fisken vi spiste ble brakt oppover i dalen og solgt her av Erling Steines, den før omtalte onkelen til mor, og halvbroren til bestefaren min i Honningsvåg, Georg Cock. Og når onkel Erling, som mor kalte ham, kom med sin rødbrune varebil, da slapp vi alt vi hadde i hendene. For da gikk vi , Olav og jeg, og flere med, bort for å møte ham og kjøpe fisk.

Det var på den tiden ikke småsei, slik som jeg etter hvert skulle bli vant med å få se den hjemme i Honningsvåg. På den tida, i 1961, var størrelsen på fisken betydelig, sikkert en tre til fire kilo i snitt, tror jeg, antakelig mer.

Etter at slotten begynte ble det ikke så mye tid til å renne rundt sammen med de andre ungene, ikke om dagen i alle fall. Og tar jeg ikke feil, så var det seks dagers arbeidsuke, her som ellers i samfunnet.

Også for Olaf ble det mer å gjøre, og til meg sa han at han ikke kom til å få tid til å lese avisa, «Nordlys» i tida framover, så han skulle si opp abonnementet i slåttetid. Om han gjorde det, vet jeg ikke, blant annet fordi jeg ikke leste «Nordlys», og fordi jeg ikke tenkte mer over saken.

Når det var tid for mat, formiddag som ettermiddag, kom Tante Anne Malene eller Agnete ut med kaffe og påsmurte brødskiver. Det gjorde de, enten vi arbeidet på det stykke jord som lå nærmest huset eller det var på den andre siden av veien. Dette skjedde hver dag, så vi kastet ikke bort arbeidstida med å gå til og fra. Før jeg forteller videre om arbeidet, skal jeg fortelle litt om eiendomsforholdene der jeg bodde denne sommeren.

Jordbrukseiendommen

Som vi kan se på bildet, ligger det flere bolighus i området. Tre av dem tilhørte BakkevolIfamiliene. I huset jeg holdt til i bodde Anne Malene Bakkevoll. Hun var enke. Sammen med henne bodde sønnen Olav og datra Agnete, som vi vet. I nabohuset til venstre bodde Jakob, en av de tre sønnene og i nabohuset til høyre bodde Peder. Før de kom til verden, hadde Anne Malene og mannen Peder større eiendom enn den Malene, Olav og Agnete nå hadde. Da de ble voksne, hadde Jacob og sønnen Peder fått hver sin tredjedel av eiendommen. Huset vi, Anne Malene, Olav, Agnete og jeg bodde i var det som vi på bildet ser ligger så godt som helt skjult bak et stort, og noen mindre ripsbusker.

Så tilbake til arbeidet.

Men middag, det spiste vi inne, ved ett-tida. Ikke sjelden var det seimølje, og her kokte man nesten alt, fra ende til annen, bare det verste av sloget ble fjernet. Både hodet og spord var med på det store fiskefatet. Og med lever, flatbrød og pepper, hadde vi verdens beste fiskemiddager, akkurat som hjemme, sikkert en gang hver uke. Og jeg fikk stadig beskjed om at jeg måtte spise mye, slik at jeg ikke ble tynn mens jeg var der.

Under middagen stod radioen på, så vi hørte både Dagsnytt og lokalnyhetene for Troms og Finnmark, ja «Fiskerimeldinga» fra Bergen og «Oslo børs, verdipapirer» akkurat slik man nok gjorde det i andre tusener av hjem landet rundt. Det var snakk om antall skjepper mussa nede på Vestlandet, og antall kilo hyse og torsk på stampen i Kamøyvær, Honningsvåg, Torsvåg og på Vannøya. Jeg husker det veldig godt, og det var trivelig.

Enda mer arbeid – til Moski

Da alt graset omsider var slått, båret til hesjen og hengt opp, var det ikke slutt med arbeidet, slik jeg lenge hadde trodd, og sikkert også håpet. Nei, da kom neste etappe. Da var det som for litt siden fortalt, jordstykket som var et godt stykke lengre opp i dalen, i Moski som stod for tur. Kanskje jeg kan kalle det, «oppe på setra».

Til Moski dro vi hver morgen. Vi fylte opp traktortilhengeren, og hadde med mat, og kaffe og alt vi trengter for å få det vi kunne komme til å få bruk for i løpet av dagen. Oddmund kjørte, og oppover dalen gikk det i god fart, og fram kom vi. Husker jeg ikke feil, så var jordstykket delvis gjerdet inn med steinmur. Og det stod en eller to små, umalte, grå løer innenfor der.

Her arbeidet vi en uke vil jeg tro, og jeg beit meg merke i at det var Elfrida, som hver dag tente bålet, gjorde i stand til måltid og kokte kaffen. At jeg ble sulten var ikke så rart, og jeg husker at jeg hver dag gledet meg til matpausen. Elfrida hadde nettopp kommet tilbake fra sommerferie i Kautokeino, vi kan se henne også på et av bildene i teksten.

Slekt

Jeg opplevde at det skjedde mye mens jeg var der, og jeg hadde jo kommet inn i en annen verden enn den jeg hørte til i. Det var spennende, nye mennesker som jeg ble kjent med, eller bare så rundt meg, unge og gamle.

Jakob, Johanna og barna deres

Jeg hadde møtt Johanna, kona til Jacob Bakkevoll, mor til Elfrida og Rolf, Petter, Hans, Margit og Johannes allerede den kvelden da jeg kom. Jakob, faren, kom nok hjem for å ta del i høyånda på deres teig, men det husker jeg ikke så godt. Det var ikke så mye prat i ham, og han var normalt på arbeid «i Finnmarka».

Allerede den første morgenen hadde jeg møtt Rolf, vi var jevngamle. Og noen av kameratene hans, de dukket opp, noen allerede utover formiddagen/ den første dagen. Det gjorde de mens Rolf og jeg vi stod i døråpninga til låven, med brettet på golvet foran oss og spilte ludo. Ludo spilte vi mens vi sto i døråpninga til den etter forholdene, store loven. Golvet var i høyde enn beltespennene våre, eller litt høyere, men det gikk fint å stå og spille.

Etter hvert ble jeg kjent med søsknene til Rolf. Hans var tjue, ti år eldre enn Rolf og meg. Petter husket jeg godt fra før, han var sikkert mer enn ti år eldre enn meg. Margit hadde vært konfirmant første gang jeg var her, altså to år tidligere, hun måtte ha blitt sytten, nå og var sju år eldre enn meg og Rolf. Mange uker senere kom Elfrida hjem fra ferieturen sin i Kautokeino. Helt siden jeg hadde spurt om hvem det var som eide den splitter nye sykkelen som sto på låven, og hadde fått vite at det var ei søster av dem sin, hadde jeg vært spent på få se hvem hun var. Ut på høsten kom enda en bror, Johannes hjem på ferie, han arbeidet ved Syd-Varanger i Kirkenes, der han kjørte lastebil.

Peder, Elida og deres barn

I det nærmeste huset på den andre siden av gjerdet bodde Elida og Peder Bakkevoll, med sine barn. Det var Åse og Odmund, Elvine og Mikal jeg kom i kontakt med, samt enda ei av flere døtre. Henne så jeg bare så av og til og den dag i dag vet jeg ikke navnet.

Tante Anne Malene

Anne Malene Bakkevoll var enke, Peder var død en tre fire år før jeg kom. De hadde som kjent tre sønner, Jacob, Peder og Olaf, og døtrene Agnete og fostedatra Ruth. Ruth var lillesøstra til Gyda, moren min og broren Thor.

Det var da Ruth var ett år, hun ble sendt til Anne Malene og Peder Bakkevoll i Kåfjorddalen. Hit kom hun, og her ble hun værende til hun ble voksen.

Mora deres, Elea hadde blitt angrepet av tuberkulose, og måtte reise til Tuberkulosehjemmet i Talvik, i Alta. Her ble hun og kom aldri hjem igjen, for hun døde i 1933. Da var mor var fem år gammel, og Thor var elleve. De ble uten mor og faren Georg ble enkemann.

>   Om det har Gyda, mor min skrevet.. Det kommer her.   <

Og midt opp i alt dette kom så jeg, både uventet og uanmeldt, og det for å tilbringe to hele sommermåneder hos dem, og det uten noen som helst planlegging eller avtale.

Anne Malene, Agnete, Olaf og jeg bodde da i huset. Ruth var ikke hjemme, hun hadde reist fra Kåfjorddalen for lengst. Den første gangen jeg hørte om henne jobbet hun om bord i hurtigruteskipet M/S Polarlys i fart  mellom Kirkenes og Bergen.

Jeg hadde fått et helt ordinært, fint lite rom over kjøkkene. På golvet lå det en utgave av bladet «Nordlys» med ei overskrift om et drap som hadde blitt begått i Ramfjorden, et sted jeg aldri hadde hørt om. Denne overskriften så jeg hver kveld, hver natt og hver morgen, hele sommeren, og har siden aldri glemt ordlyden: «Ramfjordrapet».

Trivdes gjorde jeg og stor frihet hadde jeg. Vi hadde det fint sammen, Olaf var blid og vennlig, alltid, og det var Agnete også, og Tante Anne Malene med. Bortsett fra under onnearbeidet, kom og gikk jeg som jeg ville. Og mange bekjente hadde jeg, og svært mange av dem var jeg i slekt med. Det var ikke så rart for både bestefarene min, Georg Cock og bestemoren min, Elea Bakkevold, som hun het før hun ble gift med ham, hadde mange slektninger i dalen.

Bare en gang var det noen som var sure på meg, det var en lørdag jeg hadde tatt meg friheten til å bli med Odmund da han var og kjørte inn høy for en nabo ikke langt unna. Da truet de med riset, for at jeg hadde kommet så sent hjem. Odmund så jeg på som en voksen, i alle fall som en voksen, og stolte på at det skulle gå bra når jeg var med ham. Ris ble det ikke, og jeg ble heller ikke synderlig skremt da de truet med det, selv om jeg syntes det var litt ekkelt.

En gang langt ut på sommeren hadde jeg dratt opp en potetplante da jeg var oppe i bakken ovenfor fjøset. Jeg hadde bare villet se hvordan poteter så ut mens de ennå var i vekst, så jeg dro opp en plante med noen bitte små poteter, og lot dem ligge der sammen med planten. Det hadde de oppdaget, men jeg nektet for å ha noe kjennskap til saken, og det ble ikke snakket mer om det.

Unger i nabolaget

Det dukket fra tid til annen opp barn som fortalte at de var tremenningene mine. Det kom gutter og jenter gjennom grinda, like ved trappa der Rolf bodde. Og det kom barn innom som ikke hørte hjemme i dalen, som barna til Knut Aspelund i Nordreisa, også dem fikk jeg en følelse av at det også var tremenninger. Vi ser dem på bildet der nede.

Jeg ble ellers møtt med velvilje så godt som over alt. Bare et sted møtte jeg ei mor som virket kritisk innstilt til meg, men det skulle da bare mangle. Alle trenger vi korrigering i blant, og gjerne en impuls til å tenke etter om det er noe som kan eller bør bli gjort annerledes. Og jeg var vel litt vill av meg, i enkelte situasjoner, kan hende, men det er jeg ikke så sikker på at jeg var i Kåfjordalen. Jeg har en mistanke om at det var andre forhold jeg ikke har oversikt over som spilte inn. Men der holdt jeg meg litt unna, og dro etter hvert ikke så ofte i den retning

Trivsel

Og trivselen, den var der, naturligvis, for alle var hyggelige å ha med å gjøre og det var mange barn å være sammen med, både jenter og gutter. Og de voksne, og dem jeg oppfattet som de halvvoksne, var vennlige og lette å ha med å gjøre, hele tiden.

Det var ingen som kjeftet og smelte, eller stilte meg til regnskap for det ene eller det andre etter som de var i lune til det. Derfor var det ikke slik at jeg ønsket å reise hjem noen gang, ja jeg tenkte aldri som så at nå, nå vil jeg heller dra til Honningsvåg for der er alt så mye bedre.

Jeg tenkte naturligvis på dem hjemme, og en gang drømte jeg om dem, at de var ute og fisket i robåten i Gullgammen. I noen dager etter savnet jeg dem, men det savnet var ikke noe problem, bare et godt og naturlig savn som fort gikk over.

Og så hadde jeg jo stor frihet, det ble ikke lagt store restriksjoner på meg, så jeg kunne dra oppover til Onkel Erik og Nils Bestefar når jeg syntes at det var naturlig, og jeg visste at jeg alltid, og uten unntak var velkommen.

Jeg hadde alltid noen å være sammen med og noe å gjøre, ikke bare i høyonna, men uavlatelig. Så jeg satt aldri med noe fritidsproblem, over hodet ikke.

Her har vi fire av barna jeg hadde møtt første gangen jeg var i Kåfjorddalen, sommeren 1959. Det er fire av tremenningene våre, og søstrene mine Sonja og Grete, og jeg. Sonja er nummer to fra venstre, og Grete er ytterst til høyre. Jeg, åtter år gammel, står sammen med henholdsvis Åse og Elfrida, begge med etternavn Bakkevoll. Foto: Dagfinn Svane

I den verden jeg nå var, møtte jeg helt andre barn, helt andre ungdommer, for ikke å si helt andre voksne, for en stor del opptatt med andre gjøremål enn folk hjemme i Honningsvåg.

Her var det ingen kai å klatre i, her hadde jeg ingen steder å utforske havbunnen med alle de ulike fiskene og de mange sjødyrene, sjøstjerner, krabber, marulliker, småsei eller taregjedder. Heller ikke var det noen kaiplanker å ligge på mage på med hodet stikkende ut over kanten på, med fiskesnøre i hånde. Det var ingen båter å se, eller fiskersnører av nylon snurret rundt en liten trepinne. Og jeg savnet det heller ikke, det var glemt.

Jeg var kommet, alene, til en annen verden, en verden der vi var opptatt av alt annet enn det jeg var vant med hjemmefra. Og det var andre regler og normer, det var andre fortellinger og skrøner jeg skulle komme til å få høre.

Det var stille her på så mange måter, ingen sirene som varslet om at nå var det matpause, eller middagstid, slik vi kunne høre det fra Sifi i Honningsvåg. Det var så godt som ingen biler å se, bortsett fra  en rutebuss som gikk to ganger i døgnet til Olderdalen, morgen og kveld. Ja, det var da lastebilen til Hjalmar Steines, og fiskebilen til Erling Steines, ellers kan jeg ikke huske at jeg så andre biler. Og det var heller ikke slik at det daglig og til faste tider strømmet en mengde fiskearbeidere og kontorfunksjonærer forbi Løkkebukta på vei til eller fra jobb på et fiskebruk.

Vi kjente ikke fiskelukten, og lukten fra noen sildoljefabrikk. Vi hørte ikke dunkingen fra fiskebåtmotorene eller duren fra påhengsmotorer som fór forbi, slik som hjemme. Og vi hørte heller ikke ramlingen fra tunge ankerkjettinger når de store skipene ankret opp ute på fjorden, eller når trålere fløytet utålmodig for å få los om bord.

Det var grønt her, det var lukt av gras og trær, særlig når det regnet. Og det var en stor elv med fisk i, og elvesus og lyder av småfugl. Her var Elfrida og jeg og fisket, og det var ei lita elv der jeg var og så på når de store guttene fisket. Det var geiter her, kuer og sauer, og hester. Ja, det var en mengde hester. Noe slikt hadde jeg aldri sett før, så mange hester på en gang, sikkert hundre. De stod i flokker ned ved sjøen, i ei innhengning, det må ha vært når de ikke var i bruk foran slåmaskinene eller foran vogna med høy. Og det var kan hende på søndager jeg så dem, når de ikke var i bruk.

Og så hørte jeg snakk om jerv og gaupe, det er ikke rart at jeg skulle få mye å fortelle om, og litt av hvert å skrøne om, når jeg kom hjem ut på høsten det året.

Lek på melkerampen

Vi oppholdt oss i melkerampene, slik som barn alltid har gjort, og var dermed rampegutter, selv om vi ikke var rampete på noen som helst måte. Jeg husker spesielt at Rolf og jeg var oppe i en av dem en søndag ettermiddag, når vi kjedet oss litt, den eneste gangen jeg kjenta på meg at det var litt kjedeli. Vi lekte butikk i fjøset, med store mengder av oppsamlede sigarettpakker som varer, og vi spilte ludo og kinasjakk på låvegolvet.

Søndagen

Om søndagene var det naturligvis fred og ro, her som ellers på den tiden, det var helg og hviledag. Da var det å gå til kirken, og det gjorde jeg, og mange med meg. Jeg tror nesten alle som var spreke nok til det nedover daglen til kirke på søndagene. I bygda var det ei drosje, men ingen buss kom og gikk nedover ved kirketid. Så folk gikk, og det tok sin tid, det var en lang bakke opp og en enda lengre bakke ned, og lange strekninger og mange svinger å gå gjennom, før man endelig kom fram til kirka som ligger nede i det lille sentrumet som da var. Sentrumet bestod av ei kirke, kan hende en butikk, i tillegg til butikken oppe i dalen, i området som gikk under navnet Skattvold handel.

Arbeidet på gården

At barn arbeider slik jeg gjorde, og skal kunne delta i forefallende arbeid på den måten, er for meg den naturligste ting av verden. Av og til måtte jeg dra slipsteinen også, og det var naturligvis et arbeid som krevde noe, det var ikke bare lek.

Jeg husker en dag Rolf og jeg sammen skulle hjelpe Olaf da han skulle slipe ljåen igjen. Det var et godt stykke ut på høsten, og jeg hadde allerede vært i Kåfjord lenge, kan hende litt for lenge. For plutselig sa Rolf til Olav mens vi stod der og sveivet etter tur: «Terje traller.» Olav svarte, uten å si noe mer: «Å, ja, han er en sånn kar.» Mer ble ikke sagt om den saken, men jeg tenkte da mitt, om lekekameraten jeg hadde møtt snart et par måneder før.

Til Sabetjohka

Det begynte å nærme seg høst, og vi skulle til Sabetjohka noe det lenge hadde vært snakk om. Og endelig kom dagen, da vi skulle av gårde.

Tidlig på morgenen, en godværsdag la vi i veg. Av dem som var med, husker jeg bare noen få helt sikkert, det var i alle fall Mikal og søsteren Åse og ei av venninnene hennes. Jeg tror ikke Elfrida var med. De holdt seg i alle fall for seg selv. Det forekommer meg i alle fall at vi var en åtte til ti stykker. På turen oppover skjedde det ikke noe spesielt spennende, men vi fulgte stien gjennom Ankerlia, gikk forbi det nedlagte kobberverket, opp den bratte bakken mot den store murbygninga uten tak. Vi så inngangen til en av gruvene oppe i fjellsiden til venstre, og på høyre siden kunne vi se hvordan kjerreveien svingte seg oppover fjellsiden, og noen falleferdige «bukker» fra den tiden det gikk heis oppover fjellsiden.

Vel framme i Sabetjohka, så vi et lite hus, eller en sommerhytte. Her banket en av de voksne på, og vi ble sluppet inn. Her bodde det noen samer, og vi ble servert et måltid der vi kunne spise så mye tørket kjøtt vi bare ville. Hva det ble snakket om, husker jeg ikke et ord av, men vi hadde det hyggelig. Noe annet gjorde vi ikke, og så bar det hjemover igjen, uten at det hendte noe som gjorde inntrykk, naturligvis, siden jeg ikke husker noe.

Derimot gjorde det inntrykk når Olaf spurte etter «tidende» da jeg kom hjem, det var noe nytt. Og slik husker jeg at jeg på en naturlig måte lærte et nytt ord. Og det var jo et ord som er i bruk i for eksempel navnet på avisen Harstad Tidende. Ordet hører hjemme i mitt passive ordforråd, for jeg bruker det ikke selv, og kan heller ikke huske at jeg noensinne har brukt det i noen naturlig sammenheng.

Med på arbeid i skogen

En dag dro Olaf og jeg til Moski alene. Han skulle finne noe trevirke som skulle brukes til plank eller som erstatning for å kjøpe kostbare materialer til den forestående utbygginga av fjøset. Her tilbrakte vi en dag, jeg antakelig mest som kamerat for ham, for det var han som arbeidet. Jeg gikk rundt og studerte naturen, og de veldige steinene som ligger der, på oversiden av det som da var en steinete kjerrevei.

Her fant jeg noen kjempemaur som jeg aldri har sett maken til. Og jeg har aldri sett så store maur senere. Jeg fortalte det jeg så til Olaf, mens jeg rotet i mosen oppe på en av de store steinene. Han sa bare at jeg måtte passe meg så jeg ikke fikk dem inn i ørene, for der kunne de grave seg inn og slå seg til. Etter det levde jeg ei tid i frykt for at en eller flere av dem hadde lurt seg opp og inn uten at jeg hadde merket det, ja, for jeg trodde jo at Olaf var seriøs og hadde ment det på alvor.

Samtaleemner i bygda

Det var på den forrige turen til Birtavarra og Kåfjordalen sommeren 1959 jeg hadde møtt, i alle fall vært i det samme kjøkkenet som han. Denne mannen fra nabolaget hadde forsvunnet, blitt borte oppe i fjellene ovenfor Kåfjordalen, og siden aldri kommet til rette. Det var det mye snakk om den tida da jeg var der, så vidt jeg kan huske, ut på seinsommeren og det hadde så smått begynt å bli mørkt om kveldene. Det var også snakk om villdyrene jerv og gaupe, som nevnt, dyr jeg aldri hadde opplevd å høre om i mitt nabolag hjemme.

Tid for hjemreise

Så kom høsten for alvor og det ble mørkt om kveldene. Jeg opplevde at den fine sommeren som hadde vært, var på hell, og at stemningea forandret seg tydelig i meg også. Alt ble liksom forandret, ja det fikk jeg også oppleve, takket være det faktum at jeg kom så pass tidlig og ble så pass lenge.

Agnete skulle koke ost, og jeg så at hun hadde en svært stor panne på ovnen til det. Her hadde hun melk på kok. Og ost ble det. Jeg fulgte ikke så godt med i det som foregikk, men jeg la i alle fall merke til at hun helte den brune massen opp i ei form av tre, og at det ble en stor brunost ut av det hele, liten i forhold til all melken, men dog en stor en, en god del større enn de største vi finner i butikkene, i alle fall mye bredere.

Og denne brunosten fikk jeg med meg hjem da jeg reiste. Det var naturligvis artig, både at jeg hadde opplevd at hun kunne lage ost, men også det at jeg fikk den, med hjem. Hjemme skapte det naturligvis lykke, og jeg husker ennå at vi spiste av den, la skivene med brunost på mors hjemmelagede grovbrødskiver. Selvfølgelig var det godt.

Men før avreisen, en mørk høstkveld gikk jeg opp til Rolf og Petter og søsknene for å ta farvel. De hadde besøk, flere av søskenbarna deres var der, tremenningene mine. De satt på kjøkkenet, og jeg tok hver enkelt i hånda og takket for meg, det husker jeg så godt. Og det er vel grunnen til at jeg ikke kan huske at jeg dro bort i huset der Åse og Odmund, Elvine og Mikal bodde for å ta farvel, jeg fant det ikke nødvendig. Jeg hadde heller ikke vært inne hos dem der borte den sommeren. Så da reiste jeg vel uten å gå innom der.

Jeg så tårene i øynene på tante Malene da jeg tok farvel, morgenen etter, og hun sa at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen.

Så bar jeg kofferten ut til veien, gikk på bussen, den samme som Tharald Ballovara hadde brakt meg opp i dalen med to måneder tidligere, og dro med den til Olderdalen. Der gikk jeg på ny om bord Jäggevarre på vei mot Lyngseidet og derfra videre til Tromsø. Og før jeg visste ordet av det var jeg om bord i hurtigruta på vei mot Honningsvåg, sammen med Arne og noen slektninger av oss, deriblant enda en tremenning, så vidt jeg vet, som heter Finn Arild og mora hans.

Tilbake mange år etter

Da var reisene inn i det ukjente over, og det skulle gå mange år før jeg kom tilbake, ikke bare en tre-fire, men mer enn som så. Jeg kom ikke tilbake til Kåfjorddalen før det hadde gått tolv år, sommeren 1973, og ble der i flere dager. Da hadde søstre til min bestemor, Anne Malene som jeg bodde hos, gått bort for lengst. Hun døde i 1963, litt over ett år etter at vi hadde tatt farvel. Men Rolf, og Petter, Elfrida og Åse, ja Oddmund med, dem møtte jeg igjen. Elfrida og mannen hennes så jeg, men Åse og Oddmund var jeg sammen med, og hjemme hos, flere ganger.

Åse spurte meg om hvorfor jeg ikke kom tilbake, hun mente den gang vi var barn. Jeg kunne ikke svare, men jeg visste hvorfor, men det er i annen fortelling, så svaret på det lar jeg stå åpent, som i så mange andre fortellinger.

Men Olaf og Agnete møtte jeg igjen, dem også, og foreldrene til alle de her, Jakob og kona, og Peder og kona, og mange flere. Erik Steinnes var der,  men Nils, han som gikk under navnet Nils Bestefar, faren til Erik, han hadde gått bort.

Det hadde skjedd noe mer. All den bebyggelsen vi der på det øverste bildet, hadde blitt borte. Folket hadde blitt bedt om å flytte vekk fra den rasfarlige fjellsiden. Nå bedde de alle på den andre sida av veien, der de tre familiefruppene hadde mer av jordene sine.

Det at jeg i 2006, da fortellinga ble skrevet, kunne huske så mye, tror jeg kommer av at jeg ikke ble å reise tilbake mens jeg ennå var barn. Alle de mange, og gode mi

Skrevet 2006.09.02 etter avtale med Ruth Cock, en tekst så godt som uendret før publisering her.

Publisert på ny 14. februar 2024 

T I L L E G G — E T   P E R S O N R E G I S T E R

Anne Malene Bakkevoll var tante til mor, ikke til meg, og søster av Elea, den første kona til Georg Cock, bestefaren min i Honningsvåg.

Anne Malene Bakkevoll, min mors tante og sønnen Olaf Bakkevoll, min mors fetter sammen med søsteren min Sonja, faren vår og vår søster Grete på et bilde tatt i 1959 – Foto: Gyda Cock Svane

Anne Malene hadde fem barn, Jacob, Peder, Olaf, Agnete og fostedatteren Ruth.

Anne Malene, omtalt som Tante Malene, mor til Agnete som sitter mellom mor og Elvine, den samme Elvine som hersjet alt høyet jeg bar inn til henne sommeren to år etter at bildet ble tatt. Foran sitter jeg, Sonja og Grete, et bildet tatt 1959. – Foto: Dagfinn Svane

Anne Malene Bakkevoll (1886-1963) og Peder Henriksen Bakkevoll (1875-1957)

Peder døde i desember 1957, 82 år gammel. Anne Malene døde i februar 1963, 77 år gammel, i følge dødsannonsene som Petter Bakkevoll har tatt vare på og lot meg avfotografere sommeren 2019.

Ruth er datter av Elea og Georg Cock, og søster til Gyda og Thor, altså barna fra det første ekteskapet.

Foreldrene til Georg Cock var Elise og Thor Cock, i Kåfjorddalen. Elise var fra Balsfjord, mens Thor hadde vokst opp i Drammen, men også bodd ei tid i Oslo.

Elise Cock, til venstre som rimelig ung, sammen med to jeg ennå har fått rede på hvem er.

Nils bestefar var den Elise giftet seg med etter at mannen hennes, Tor Cock døde. – Foto fra Gyda Cock Svane

Elise og Nils fikk flere sønner, Erling, Hjalmar og Erik (Onkel Erik), han som hadde kommet fra «Jan Mayen», altså halvbrør av min bestefar Georg Cock i Honningsvåg. Nils het Nilsen til etternavn, men sønnene til Elise og Nils som var Erling, Hjalmar og Erik tok navnet Steinnes i stedet for Nilsen. Så de ble å hete henholdsvis Erling Steines, Hjalmar Steines og Erik Steines.

Erling Steinnes og kona, sammen med Erik Steinnes. Erling og Erik er sønner fra det andre ekteskapet. – Foto fra Gyda Cock Svane

Det er Anna Steinnes som står til venstre for faren min. På høyre sida av ham står Ann Mari, Annas datter, Anna er Hjalmars kone. Hjalmar er halvbror av Georg Cock. Det er Åse og Inger, døtrene til Anna og Hjalmar, de to største jentene som sitter på huk foran. Sammen med dem er Sonja og Grete. – Bildet ble tatt Kåfjordalen sommeren 1959. Foto: Gyda Cock Svane

Edvard Blomli Larsen, var bror til Elida. Det var med ham Arne og jeg reiste til Kåfjordalen. Elida var Georg Cock sin andre kone, den han ble gift med etter at den første kona døde.

Marius Cock, bror til Georg Cock, sønn til Thor og Elise Cock, sammen med kona Lena, og antakelig datra, Olga.

K Å F J O R D A L E N

Flyfoto tatt av den øverste delen av Kåfjordalen

Foto: Fjellanger Widerøe A/S i Brox, Ottar (1993) Nord-Norge sett fra luften, Hjemmets bokforlag A/S, Oslo

T I L B A K E   I   K Å F J O R D A LE N

Det var i mai 2019 jeg var tilbake i Kåfjord. Grunnlovsdagen, 17. mai, feiret jeg der, inne i og  ved Birtavarre kirke. Da det var over ble jeg med presten til gudstjeneste i Olderdalen kirke. Og jeg deltok i feiringa også der, med middag og ettermiddagskaffe.

Jeg skal vise noen bilder derfra som jeg tok den dagen og noen av dagene i Birtavarre.

Birtavarre kirke ligger, som navnet sier, i Birtavarre. Tettstedet het Kåfjordbotn frem til gruvedriften kom i gang i tida etter 1898. 

Kransnedleggelse utenfor kirka i Birtavarre, 17. mai 2019 ved ordfører Bent Erik Isaksen. – Foto: Terje Cock Svane

K Å F J O R D

Kåfjord kommune ligger rundt Kåfjorden, kan vi lese på Wikipedia. Vi leser at «Store deler av befolkninga består av samer og kvener.» Kåfjord kommune vle i 1992 innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk.

B I R T A V AR R E

Birtavarre er et tettbebygd sted i Kåfjord i Troms. Birtavarre er et av tre tettsteder i kommunen, og huser blant annet kommunens helsetjenester på Kåfjord helsesenter.

Det er et tidligere gruvesamfunn med smelteverk i Ankerlia. Kåfjordbotn var stedsnavnet før det blebyttet ut med Birtavarre. Siden det var gruvedrift i Kåfjord i Alta samtidig, og mange arbeidere endte opp i feil Kåfjord, gjorde man en navneendring av praktiske årsaker. Navnet Birtavarre kommer av fjellet Pirttivaara.

G R U V E D R I F T E N

Det første kjente malmfunnet i området ble gjort i 1860-årene. Christian August Anker fra Fredrikshald, nå Halden, var den som i 1898 gikk i gang med selskapet «Norwegian Copper Mines Ltd.».

Malmen som ble tatt ut av fjellet innehold 3-6 prosent kobber. Gruvene var i drift frem til 1919.

De som arbeidet arbeidet ved anlegget i Birtavarre kom hovedsakelig fra nærområdet, og  fra Nordreisa. Det kom også folk langveisfra, som fra Finland, Russland og Karelen.

Ankerlia var administrasjonsstedet for driften i perioden 1898-1919. Vi kan se rester etter smelteverket, boliger, brakker, kontor og butikk, står det å lese på Wikipedia.

Fra Ankerlia går anleggsveier og stier opp til de forskjellige gruvene på Moskogaisa og i Sabetjohk og Skaidi. I Moskogaisa var det skole for barna som bodde der.

K A R TE N E

Kartet nedenfor viser Birtavara i Kåfjord kommune i Troms, med kirkestedet Birtavarra nederst i dalen. Det er en dal omgitt av høye fjell, og det regner støtt og stadig om somrene. Dalen ligger ellers slik til atsola skinner oppover hele formiddagen og til et godt stykke ut på ettermiddagen.

Birtavarre ligger på kartet i det absolutte sentrum. Sabetjohka, der vi var og besøkte reindriftsamene, kan vi ane beliggenheta av, om vi finner et lite flellvann der, Gullas, litt lenger ovenfor dalen.

Publisert på ny 14. februar 2024

HOME