Kapitlet & Artiklene & Bildene
Når begynte førkrigstida? Vi vet når etterkrigstida kom, og hvor lenge krigstida varte, men når begynte førkrigstida? Enn fortida, da? Hvor kan vi sette grensen?
Svaret må vel bli at fortida og førkrigstida må få overlappe hverandre.
Kunnskaper i denne sammenheng er langt på vei bilder. Det eldste bildet vi vel så langt har sett, som kan fortelle noe om Honnigsvåg i fortida, er da kan hende det som viser Larsjorda og området rundt. Der må en som het Lars ha bodd. Men når var det? Ut fra bildet er det ikke god å si. Og det vi vet ut over det, er det vi har hørt om de få som bodde her i tida før fiskeren Karesius Løkke og de andre fiskerne lenger vest fra kom hit i tida omkring 1853.
Larsjordområdet i gamle dager. Foto fra Engelbert Svane
Løkke giftet seg med Kirsten Pedersdatter Johansen, som bodde her sammen med sine fire døtre og noen få andre da han kom. Det var enka etter Kristoffer Johansen, en mann som hadde kommet flyttende fra Skarsvåg noen år før, hvor mange vet vi ikke. Så dem vi her nevner er da noen av de få første vi hører noe om, som hadde tilhold i Honningsvåg før 1853. Da har vi kanskje fanget inn litt av det vi vet om da førkrigstida i Honnigsvåg begynte, ei tid som varte frem til i 1940.
De eldste kjente spor etter mennesker i Norge
De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Finnmark. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.
FOTO
Sarnes i førkrigstida, med skolehuset lengst borte – Foto: Skoland
Mye, som at det har bodd mennesker på Magerøya for 10.300 år siden, kan tyde på at mennesker har holdt til her under hele eller deler av den istida som tok slutt for 8.000 år siden.
Historikeren, professor Einar Niemi, skriver at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som de gjør, folkene som lever enkelte steder i Arktis nå. Han tenker vel på eskimoene, og folk i det nordlige Russland, dem vi gjerne kaller samojeder.
At det har vært fisk i havet, sel og hval vet vi, og fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde. Leveforholdene har ikke vært enkle, så det har vært som mange steder ellers, en kamp for tilværelsen.
Det har vært spekulert på hvorfra de kan ha kommet. En stund undret man seg på om de kunne ha kommet østfra, fra dagens Russland. Siden det ikke har vært gjort funn som kan tyde på det, er oppfatningen i dag at de kan ha kommet fra sør.
Selv om det her, fra kildene blir påstått, er det andre som mener at denne boplassen ikke er den eldste som har blitt funnet. Det får så være, det oppstår kan hende enighet etter hvert.
Maximilian Hell i Kjelvik
Kjelvik på ei tegning fra 1769 – Den største bygninga er kirka, ei kirke uten tårn, med prestegården i stil med kirka til venstre for den. Illustrasjon: Maximilian Hell
Mens de ventet, innrettet de sitt huskapell. De observerte nordlyset, og studerte polarområdets flora og fauna. Janos Sajnovics gikk i gang med grundige sammenliknende studier av samisk.
Da så dagen kom, og Venus skulle passere solskiva, dekket kjølig ishavtåke himmelen. Ut på kvelden ble det klarvær, og dermed fikk de gjort de observasjonene de skulle.
Observasjonene som Maximilian Hell fikk gjort i Vardø, gjorde det mulig å beregne middelavstanden mellom jorda og sola til 149,5 millioner kilometer, noe som var riktig i forhold til dagens måling på 149.450.000 km.
Hjemreisen ble en triumf for de to jesuittene.
De hadde brukt seks måneder på turen hjemmefra til Vardø, da de kom dit den 11. oktober. På veien hjem, etter åtte måneder i Vardø, kom de ut for storm og måtte tilbringen noen dager i Kjelvik mens de ventet på bedre vær.
Vi skjønner at det var noen allsidige menn, Maximilian Hell og Janos Sajnovics, for det ble til og med lagt ei tegnet av det de så i Kjelvik, eller kan hende, av det de husket å ha sett.
Ludvig Filip på Nordkapp
Den franske stat, mens Charles de Gaulle var president, sendte en byste av den franske kongen, Ludvig Filip som gave til Finnmark. Bysten ble i 1959 satt opp på Nordkapp, og står der i dag. Ludvig Filip var fransk prins. Den sommeren han fylte 22, i 1795, la han ut på sin reise mot Nordkapp, et Nordkapp-platå som hadde vært kjent helt siden 1600-tallet. Med seg hadde han to andre, og under veis fikk de med seg en tolk. Så det var et følge på fire som dro nordover. I Trondheim hadde de fått anbefalingsbrev med fra biskoppen, og stiftamtmannen.
FOTO
Måsøy, med den lyse sandstranda innerst på havna, og et landskap og en bebyggelse vi som har vært der, kjenner igjen. Illustrasjon fra 1801.
Reisen nordover Offentlige transportmidler eksisterte ikke, så de måtte skaffe seg skyss der det lot seg gjøre. De fikk være med jekter, og mot betaling fikk de noen til å føre dem stykkevis, videre nordover, og frem til Nordkapp greide de å komme. Campingplasser, gjestgiverier og hoteller fantes det ikke. Men, med sine anbefalingsbrev fikk de overnatte på prestegårder og hos andre embedsmenn langs leia nordover. At de som danna reisende var velkomne, kan vi forstå, men også at det på enkelte handelsteder fantes dem som hadde rom til utleie.
Nordkapp var målet Da de kom til Måsøya den 20. august, fikk de overnatte hos C.P. Buck, handelsmannen. De besøkte også sokneprest Bernhoft. Til Nordkapp kom følget den 24. august 1795, og da hadde sokneprest Tobias Brodtkorb Bernhoft slått følge med dem, kanskje som kjentmann.
FOTO
Prins Ludvig Filip besøker Nordkapp 24. august 1795 – Illustrasjon fra 1824-29 i Biblioteque Nationale, Paris/hdb
Fransk konge Ikke før i 1830, da Ludvig Filip hadde blitt 57 år gammel, ble han fransk konge. Han satt i 18 år på trona, til han ble styrtet. Ludvig Filip hadde nok utviklet en interesse for nordområdene for han sende ut flere vitenskapelige ishavsekspedisjoner i slutten av 1830-årene.
FOTO
Kong Ludvig Filip (1773-1850)
La Recherche, som skuta het, besøkte Havøysund, blant annet, og Måsøya. Sommeren 1839 hadde La Recherche med en byste av kong Ludvig Filip. Det var et gave fra kongen til handelsmann C. P. Buck på Måsøya.
Med skuta var det tegnere som har etterlatt seg vakre illustrasjoner, som vi skal se i en annen artikkel, annet sted. På ett av dem kan vi se Havøysund i gammel tid bli presentert. Først etter at Ludvig Filip og følge hadde forlatt Norge, fikk man i takkebrev vite at en av dem som hadde blitt ønsket velkommen, var en fransk prins som en gang skulle bli konge.
Andre verdenskrig Under brenninga i 1944, ble bysten som kongen, Ludvig Filip sendte nordover i 1839, ødelagt. Restene av den, ansiktet, finner vi på Måsøy museum i Havøysund.
Hvalfangststasjon i Tufjord
Hvalfangst på finnmarkskysten var noe nytt. Man hadde begynt i tida omkring 1860, og det ble skutt en god del hval utenfor Finnmark. Sven Foyn hadde kommet til Vadsø i 1868. I 1881 hadde man bygd opp en hvalfangststasjon også på Magerøya. Det var hvalfangere fra Vestfold som ville prøve seg her nord.
FOTO
Hvalfangststasjonen på Magerøya ble anlagt i Tufjord, og var i drift fra 1881 til 1902
Det var sikkert flere grunner til at de søkte seg nordover, tenker jeg, og én av dem var at handelen var blitt liberalisert i 1860-årene. Fra 1863 var det ikke lenger nødvendig med kongelig bevilgning for å starte opp forretning. Fogden ordnet med det, og fra da av ble det mange flere som gikk i gang med forretningsdrift. Resultatet var at konkurransen ble mye større. En følge av det hadde blant annet vært at også handelsfirmaet Charles Robertson i Hammerfest bygde opp et fiskebruk, og etablerte dermed en filial i Honningsvåg allerede i 1876.
Selskapet som bygde opp hvalfangststasjonen i Tufjord, var hjemmehørende i Tønsberg, og begynte med en hvalbåt i 1881. Den het Nordcap, og man fikk skutt atten hvaler det første året. Det antallet hval man hadde fått brakt i land dette første året, var lite sammenliknet med det andre hvalbåter klarte å bringe i land. Men produksjonen kom i gang. Man kokte både spekket, kjøttet og knoklene for å få ut all oljen. Denne ble brukt som smøreolje, noe gikk til såpekoking og en del til stearin. Alt av bein ble malt til beinmel, og av det kunne man lage lim. Kjøttet som ble igjen, ble regnet som dyrefor og gikk til guano.
Neste sesong ble ikke noe bedre. Da fikk de bragt i land enda færre hval, og året etter ble antallet kun tretten stykker. Tre år senere, i 1884, gikk hvalfangstselskapet i Tufjord til anskaffelse av en til hvalbåt, den fikk navnet Nordkyn. Et par år etter denne anskaffelsen lyktes man bedre. Det var mye hval å se, og det ble et par gode år. Så gikk det nedover, og i 1902 la man ned.
At fiskerne var imot hvalfangsten er en annen sak. De mente at man ikke skulle skyte hval, for de trodde det var den som jaget lodden inn til kysten, og dermed kom torsken. Uten hval, ingen torsk, var tanken, og man fikk etter hvert forbud mot hvalfangst fra 1904.
Publisert med kildene
- Balsvik…
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.