Kapitlet & Artiklene & Bildene

Vi gikk på tur gjennom Honningsvåg, en søndag etter gudstenesten. Lokalhistorikeren, sognepresten, var med, han ville vite mer om byen, og sognet han for et par år siden hadde kommet til.

Det var et godt stykke oppe i bakken ovenfor Juldagsneset, vi hadde avtalt å møtes.

Her oppe har vi god utsikt nedove mot Nordvågveien. Vi skal gå bortover fjellsida et stykke, før vi går ned og inn mellom husene for å komme ut på Klubben. Derfra vil vi få god oversikt nesten i alle retninger. Deretter går vi ned over i Vågen, forbi butikkene og fiskebrukene, og ned på Dampskipskaia. Så går vi innover, forbi kollagret på Nystrand, videre gjennom Løkkebukta og Storbukta og helt innover til Nordmanset som er målet.

Den østlige delen av byen

Her oppe fra har vi den store oversikten over områdene i den østligeste delen av byen.

Juldagsnesområdet før 1921 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Mellom Juldagsneset og Menes har vi et fiskebruk, ser vi, men vi ser også en antydning til det fryseriet som kom i 1889, gjerne kalt «Fryseriet på Menes». Det ligger der ute til venstre.

Vi legger merke til Nordvågveien, en vei som ble påbegynt i 1897, og som stod ferdig frem til Vestersida i 1902. Vestersida, det er partiet vi har fra og med der vi har gått rundet svingen så mye at vi kan se hele Nordvågen og inn til botnen.

Da veien så langt lå ferdig, hadde Honningsvåg fått sin første kjørbare vei, med ei bredde på fire meter, det var det vanlige. Fartsgrenen var ikke stor, den hadde til 1899 vært på 15 km/t. Helt rundt fram til Nordvågen og gjennom hele bebyggelsen kom den ikke før i 1924.

Vi går litt nedover og nærmer oss prestegården.

Vikaområdet med fiskebruk, jordbruksområde og prestegården med sine to uthus, herav et fjøs slik det så ut  før 1921 – Mittet / Nasjonalbiblioteketmed

Om prestegården stod ferdig samtidig med kirka i 1885, er ikke godt å si. Vi må gå ut fra at den i alle fall stod ferdig i 1911, eller kort tid etter, for da ble Kjelvik eget prestegjeld, etter å ha vært annekssogn under Måsøy siden 1861. Den nye soknepresten, Sverre Widsteen ble tilsatt i stillingen i 1911.

Vi nærmer oss lensmannsgården og gravplassen og kirka. Midt på bildet ser vi sletta der turnhallen har fått sin plass. Presten spør hva navnet på området vi ser, er. Svaret han fikk, var det nærmeste noen kom på, var at da skolebygninga kom, ble området der den ble satt opp, omtalt som bakken. Skolen ble omtalt som «Skolen på bakken».

Som vi ser, er vi i seilskutetida…

Med prestegården i forgrunnen og kirka litt lengere der borte, før 1921 – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Her oppe hvor vi nå står, har vi snudd oss litt og rettet blikket mot Klubben. Dit bort skal vi også. Det første huset vi ser på høyre sida, er Lensmannsgården. Bortenfor den har vi fiskehjellene til Karesius Løkke, han som hadde gitt tomt til bygging av kirka, og tomt til anlegg av kirkegård. Og vi ser kirkegården, med de inngjerda familiegravstedene.

Det er noen som er tidlig oppe, vi ser dem på veien nede ved lensmannsgården.

Vi skal bortover fjellsida

I det vi går videre bortover, får vi vite at komunen hadde blitt eget lensmannsdistriket i 1896. Samtidig blir vi på ny minnet om at vi er i et fiskevær, for på venstre side av veien, der nede, har vi den vanlige, oppreiste kjegla, bestående av råvedstenger. Dem har det vært mange av i Honningsvåg, og er det fortsatt.

Vika-området med lensmannsgården, til høyre, nærmest og de mange fiskehjellene, før 1921. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Men Honningsvåg var ikke bare et fiskevær, det var også noen som drev med sauer, geiter og kuer. Det ser vi, når vi legger merke til gårdsbruket til venstre. Vi ser både fjøset og bolighuset til gårdbrukeren.

Bygget som står lengs borte, på venstre side av veien, nedenfor kirka, er turnlokalet, det ble bygd en gang før 1911, er det vi vet. Vi får vite at Honningsvåg turnforening ble stiftet i 1904, og at det var romsdølene Ole og Simon Grøtta som hadde bragt med seg sin interresse for turnsporten hit. Ettersom interessen for turn i Honningsvåg vokste, fikk de to brødrene turnere fra hjemstedet Isfjorden i Romsdal hit. Det bidro også til at interessen for turn økte.

2. Bortover mot havna

Vi er i tida etter at dampskipene har begynt å komme, men seilskutene sier også sitt om tida vi er i.

Prestegården og kirka

Her har vi veistrekninga den første soknepresten, Sverre Widsten, hadde å gå for å komme frem og tilbake til kirka, kanskje helt fra han kom hit i 1911. Den gikk etterfølgerne også, helt til og med den siste soknepresten før brenninga, Ola Røkke.

Da han gikk ut døra med det han fikk med seg, og ned til kaia for å bli sendt herfra sammen med de andre høsten 1944, hadde prestegården stått her med uthus og fjøs for kua i 33 år. Og her hadde vel også den til enhver tid værende biskop overnattet noen dager hvert femte år, i løpet av de årene prestegården fikk stå der.

Sokneprest Nils Øritsland ble utnevnt til soknekprest i Kjelvik i desember 1927. Da kona, Anette var ferdig med medisinstudiene i 1929, kom også hun hit. I prestegården har hun kontor, og spisestua blir brukt som venteværelse.

Men nå skal vi ta beina fatt og bevege oss over lyngtuene, mellom steinene og bergene som utgjør en så stor del av landskapet. Vi skal ta Dampskipskaia i nærmere øyesyn.

Vi forflytter oss videre gjennom terrenget

Da ser vi også Dampskipskaia med det nyrenoverte kaianlegget. Både kaia og ekspedisjonsbygget for hurtigruta har blitt bygd ut etter at havnevesnet overtok det gamle kaianlegget i 1918.

BILDE

Med havneområdet og Dampskipskaia, før 1921 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Befolkningsutviklinga

I hele Kjelvik sogn var det i 1845 ikke mer enn 160 innbyggere, men tallet på beboere hadde økte til nær inn på 300 i 1861 da sognet ble egen kommune.

Hvordan var det i Honningsvåg i den tida?

Svaret er at stedet hadde vært avfolka en periode, men at det kom folk hit igjen og slo seg ned. I 1855 hadde kommet så pass mange at det var 14 beboere å finne her. Det økte på, og i 1861 hadde det kommet enda flere, nå var det 159 fastboende.

Etter at kirka i Kjelvik hadde blitt ødelagt av stormen vinteren 1882, ble den nye satt opp i Honningsvåg, og da begynte befolkningsøkninga for alvor. Så kom det skole, og det ble undervisning med nyutdannede lærere.

I 1900 hadde folketallet nådd 505, og i 1910 hadde tallet på innbyggere nådd 668. Det økte videre, slik at det i 1920 hadde kommet opp i 1.421.

Vi går videre

Og her oppe fra hvor vi nå står, har vi det store overblikket.

BILDE

Sentrum i Honningsvåg før 1921, et bilde tatt før Telegrafstasjonen ble bygd – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Stadig hadde det kommet fiskere fra Troms og Nordland hit under vårtorskefisket, og omtrent like mange under sommerfisket.

Vi ligger nær de enorme fiskefeltene man hadde blitt oppmerksomme på i århundredene før, og mange fant nok ut at: Hvorfor ikke ta familien med og slå seg ned her? Det hadde Karesius Løkke gjort allerde i 1863, etter først å ha kommet hit alene noen år før. Han fikk både mora og faren og alle søsknene med hit.

I løpet av de neste tjue årene, fra 1900 hadde befolkninga i Honningsvåg blitt nesten tredoblet. Fra 505 i 1900 hadde den i 1920 passert 1400.

Ut på Klubben

Men vi skal videre, vi skal gå litt tilbake, bortover mot aldershjemmet. Ved aldersjemmet svinger vi ned forbi kirka og skolen for å komme bortorver til Klubben. Da må vi også gå forbi turnlokalet. Det er steinete og vanskelig å gå om vi ikke har høvelig fottøy, men ned kommer vi og nok.

BILDE

Tuberkulosehjemmet, Fiskarhjemmet, skolen, aldershjemmet «Kveldsol» og prestegården langt der borte – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Den nye skolen

Vi har kommet oss hit vi hadde planlagt, og nå står vi her og ser oppver mot skolen, aldershjemmet og kirka. Vi har turnlokalen like foran, men nesten skjult av et par store hus.

Skolehuset er det vi ser til venstre. Det stod ferdig i 1896. Det hadde da to klasserom og ei leilighet oppe for en lærer. Men befolkninga har jo økt så fort, og skolen ble etter kort tid for liten. Læreren som bodde oppe, måtte ut, og leiligheta ble omgjort til klasserom.

Håkon Henrik Bartnes var en av lærerne da, og det var Waldemar Larsen allerede da Agnes Løkke kom og ble tilsatt i 1903. Fru Løkke har vært organist og har lenge spilt under gudstjenestene.

Mot Larsjorda

På den andre sida av vågen ser vi fiskebrukene og bebyggelsen oppover fjellsida.

BILDE

Feddersen og Nissen driver fiskebruket til høyre, ser vi. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Aldershjemmet

Aldershjemmet vi ser oppe under fjellet kom i 1920. Det har åtte rom, og plass til 18 eldre. Det har helt fra og med innvielsen den 29. oktober blitt bestyrt av Frelsesarméen.

Det er gamlehjemsforeningen som har reist aldershjemmet. Foreninga ble stiftet i 1912 med formål å få reist et gamlehjem. De holdt på frem til 1920, i åtte år, og klarte å få samlet inn 65.000 kroner, blant annet ved loddsalg, og da var de i  mål.

Som vi vet, er det det mange fremmedfiskere her,  og de har også bidratt sterkt til at det kom inn nok penger.

3. Videre gjennom byen

Først er det Tuberkulosehjemmet

Vi retter blikket bortover mot Tuberkulosehjemmet der oppe under bakken, og Fiskarhjemmet like ved.

BILDE

Tuberkulosehjemmet, Fiskerhjemmet og skolen etter 1921 og før den nye skolen kom i 1929 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Tuberkulosehjemmet hadde tolv plasser da det ble startet opp, men behovet var så stort at man ved å sette inn ekstra senger klarte å få plass til atten.

Det var Sofie Aas som i april 1911 fikk med seg presten, legen og noen andre interesserte til et møte i Turnlokalet med tanke på å få dannet ei tuberkuloseforening. Bare noen uker etter ble foreningea formelt stiftet, og man gikk i gang med arbeidet for å få bygd et eget tuberkulosehjem.

Folk har stilt opp, og allerede etter to måneder var det penger nok til å få sendt pasienter til sanatorier for tuberkuløse andre steder i landet. Noen ble send så langt av gårde som til Lyster sanatorium i Sogn, og noen til Vestnes ikke langt unna. Tuberkuloseforeninga betalte, til og med de gangene den syke måtte ha reisefølge.

Penger fikk man inn ved å holde basarer, og andre tilstelninger som Tuberkulosedagen hvert år i oktober. Det kom også inn penger ved ofring i kirka, og i 1916 bevilget staten 10.000 til bygging. Tomt fikk man gratis. Det kom to sykepleiere hit, samme året, utsendt fra Nasjonalforeningen for folkehelsen, og i 1921 stod Tuberkulosehjemmet ferdig.

Fiskerhjemmet

I boken «Baptisternes historie i Nord-Norge»som kom i 1922, kan vi lese at: «Like ved Nordkap ligger det store fiskevær Honningsvaag.» 

Fiskarhjemmet, også kalt Baptistkirka, hadde en større og en mindre forsamlingsal, kontor, forstanderbolig, kafé og leseværelse. I tillegg var det ei sykeavdeling, og en fast tilsatt sykepleier.

BILDE

Det norske baptistsamfunns fiskerhjem kom i 1921

Hele byggeforetaket kom på 120.000, står det. Et beløp på 70.000 kom fra baptistkirkene i Amerika, mens resten kom gjennom innsamlinger i baptistmenighetene i Norge, også fra baptistmeningheta i Honningsvåg.

Sykestue i regi av Røde Kors

I 1932 stod sykestua ferdig, ikke i regi av den offentlige helse – og sosialtjenesten, men i regi av Røde Kors. Sykestua lå oppe i bakken, ikke langt fra den nye skolen.

BILDE

Vi ser den nye skolen som kom i 1929, i bakgrunnen og sykestua i forgrunnen. – Foto fra Anna Petterson 1941

Det var flere som led av smittsomme sykdommer i førkrigstidas Honningsvåg. Harald Borgersen kom hit som distriktslege i 1927, og ble her til høsten 1944.

Flere hadde tyfus og difteri i 1925, og en hadde fått diagnosen tubekulose. De ble alle innlagt på «Hospitalskipet Viking» som da lå i Honningsvåg. «Viking» ble drevet av Røde Kors, med litt støtte fra Finnmark fylkeskommune.

Da sykestua kom i 1932, ble det opprettet diagnosestasjon for tubekuløse. Allerede det første året ble de avdekket at 14 av de 40 som var diagnostisert led av tuberkulose.

Kommunen hadde i 1936 fått tre helsesøsterstillinger.

Nedover mot kaiområdene

Fra Klubben og bort mot Nergata, tar vi veien mellom lyngtuene og noen store steiner for å komme nedover til Vågen. Her følger vi veien bortover mot Nergata og går mot Holmen.

BILDE

Vågen med Nergata i tida omkring 1915.

Etter at vi nå har kommet oss ut på Nergata, gått et stykke bortover, og forbi den gamle bygninga på øversida av veien, snur vi oss og ser oss tilbake. Da ser vi Skjæringa, veien opp mot den nye skolen og kirka, den som fører mot Nordvågen. Til høyre har vi det store Turnlokalet.

Like foran oss, i det nærmeste lille pakkhuset til høyre, har Posthuset vært en  periode. Butikken i det hvite, lille huset, er det romsdølen Ole Grøtta som driver. Bortenfor er det butikken til Anton Tokle, oftest kalt Toklegården. Både Anton Tokle og Ole Grøtta var romsdøler, men har blitt finnmarkinger. Mange romsdøler har kommet nordover på fiske og som handelsfmenn, og begge deler drev Anton Tokle og broren med da de kom nordover. Inne i Romsdal har det lenge vært vanlig med hjemmeproduksjon for salg utenfor bygda. Det drev også Toklebrødrene med en periode.

Romsdølene har kommmet, slik andre skreppekarer har gjort. De har kommet i tida mens de viktigste fiskeriene har stått på, som Vårtorskefisket. Da har det vært mange fiskere utenfra samlet i fiskeværene, fiskere med mer penger da enn ellers.

De riktig gamle stuene ovenfor veien, har nok stått her lenge, og vært i bruk i perioder, over svært lang tid. Men vi skal ned på kaia, for å få sett ordentlig på turnlokalet, og Robertsonbruket.

Vi svinger ned mot kaia

Det første i ser når vi kommer nedover mot Damskipskaia er blant annet det store skiltet på Charles Robertsons fiskebruk. Vestlandske petroleum står det, og området har også gått under navnet Vestlandske.

BILDE

Herfra kan vi se det nye aldershjemmet «Kveldsol». Det har vi helt til venstre, øverst, ikke langt unna skolen. Turnlokalet og apoteket ser vi til høyre, bak Robertsonbruket. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Vi ser både turnlokalet og Robertsonbruket på litt avstand. Hammerfestingen Charles Robertson gikk i gang i Honningsvåg i 1876. Robertson overtok fiskebruket i Kjelvik og drev det en periode, det samme gjorde han på Repvåg.

Det nye kommunesentret

Til det nye kommunesentre har det blitt mye enklere å komme for folk rundt om i værene, som når de skal til kirke. Og her var det man også av den grunn valgte å bygge den nye kirka. Men man ventet på kirka, ble skolehuset i Porsangvik tatt i bruk når de kirkelige handlingene skulle bli utført. Så stod den der, kirka, ferdig  og klar til å bli tatt i bruk høsten 1885, tre år etter at kirka i Kjelvik ble ødelagt av stormen.

Man hadde fått større båter, og båter med motor. Båtmotorene begynte å komme i tida omkring 1900. Dem var det ikke så lett å dra opp, man trengte ei god havn. Det var det her, inne i den lille vågen, og i Storbukta. Etter hvert som det har kommet motor i den ene fiskebåten før, og den neste etter, har det ikke vært like viktig å bo helt ute ved der det er kort utror.

Og når kirka først hadde kommet, og det kom flere forretninger her, og telegraf, da begynte grunnlaget å bli lagt for et nytt kommunesenter. Allerde i 1896 hadde kommunnen blitt eget lensmannsdistrikt, og lensmann Fredrik Fredriksen ble tilsatt.

Vi går nærmere kaikanten, og da får vi god oversikt. Vi ser Feddersen og Nissens fiskebruk borte til Høyre

BILDE

Jacobsenbruket, Tuberkulosehjemmet høyt der oppe, Toklegården og Fiskerhjemmet – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Vi snur oss og går videre ned på Dampskipskaia. Herfra ser rett frem foran oss Robertsonbruket. Oppe til venstre har vi Turnloklet. Herfra kan vi også se apoteket på så pass avstand at vi kan lese bokstavene på veggen. Honningsvåg fikk sitt apotek i 1918.

Når var det aldershjemmet ble bygd? blir det spurt. I 1920, hører vi det blir svart. Enn turnlokalet, spør en annen. Ikke noe svar, ingen av oss vet det. Men så kommer det. Det er en som husker at Sofie Aas i 1911 hadde fått med den nye presten, og en lege med til et møte i turnlokalet for å planlegge bygging av et tuberkulosehjem. Men møtene i herredstyret, spør en annen, hvor ble de holdt? Vi vet ikke.

BILDE

Turnlokalet, apoteket og Robertsonbruket – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Måsøy var eget legedistrikt før kommunen her ble det, og da kom legen hit. Her hadde han faste kontordager, og fra 1894 fikk han eget kontor til bruk når han var i Honningsvåg.

Før det igjen, før kommunen ble fast legedistrikt, hadde det fra 1911 vært en lege bosatt her, men det var en lege uten fast legedistrikt. I perioder måtte han være i Kistrand, i Måsøy og i Lebesby også. Kommunen ble eget legedistrikt i 1915. Edvard M. Erichsen het den første legen i det nye legedistriktet. Harald Borgersen  er her nå, han kom i 1927.

I tillegg til Harald Borgersen, er Anette Øritsland her. Hun kom hit som lege i 1929, og bruker spisestua i prestegården som venteværelse og et av de andre rommene som legekontor. Hun er gift med soknepresten, Nils Øritsland.

Hva så med legesituasjonen ellers? Vi vet at den første offentlige legen i Finnmark ble tilsatt i 1778, først og fremst for å forebygge og hindre epidemier (1).

Men vi skal videre. Vi skal se om vi ikke får lånt oss en båt når vi kommer innover til Storbukt, for vi vil gjerne se området fra sjøsida der inne også.

4. Innover mot Løkkebukta

Videre, runder den første svingen, med Jægtviks fiskehjeller eller fiskehesjer nedenfor veien og bolighuset på oversida. Det nærmeste kaianlegget er Finnmark Bunkerdepot som ble bygd opp og satt i drift av Trondhjems Kullkompani. I tida rundt 1935 ble det tatt over av firmaet til Harald Berg i Tromsø. Det kaianlegget vi ser lengst borte, like før Ørnessvingen, som den ble kalt i førkrigstida, er Kolstad sitt oljetankanlegg.

Langt der borte ser vi et fiskebruk inne i Løkkebukta.

BILDE

På veien mellom Vågen og Løkkebukta ser vi Kolstads oljetankanlegg og «Kollagret» i 1941 da Elisabeth Meyer var i Honningsvåg – Foto: Elisabeth Meyer

Videre innover mot neste sving

Vi skal forbi oljetankanlegget og dermed Sandbergsvingen med kurs for Løkkebukta.

Innover i Løkkebukta

Nå ser vi Løkkebukta som den blir kalt på folkemunne. Lengst borte bor Carina og Carl Berg. Familien flyttet hit i 1930 etter å ha bodd i Porsangvika der hun var lærer ved skoleinternatet. I huset ved siden av, har Gerdt Olsen kolonialforretning. I det neste huset bor Ole Løkke, og så er det Ingvald og Nina Loua. I det minste av husene vi ser, bodde Berit og Edvard Løkke. Det var foreldrene til Carine Berg og Nina Loua som begge bor her nå. Engelbert og Emilie Svane flyttet hit innove fra Vågen i tida omkring 1932.

Det vi har til venstre for oss i det vi runder svingen, må være en del av Skedelskybruket, det fiskebruket Joakim Sandberg bestyrte for vardøværingen Skedelsky i førkrigstida. Skedelsky selv var her hvet år, men bare under vårtorskefisket.

Det gikk en smal vei gjennom Løkkebukta allerede i 1880- årene. Den ble gjort bredere i forbindelse med det store veiprosjekte som ble satt i gang omkring 1915 da veien ble forlenget helt innover til Nordmanset. Vi ser de mange kantsteinene her  som ellers langs veiene der det er bratt nedenfor. De har  tatt seg arbeidet med å sett opp en skikkelig forstøtningsmur av stein, kan vi også se.

Fiskehjeller har vi her inne også, akkurat som ute i Vågen. De er ikke bare nedenfor veien, men oppe på berget bortenfor bebyggelsen også.

Fiskebrukene i Løkkebukta

Vi har kommet nærmere fiskebruket vi så tidligere, der det ligger ute til venstre. Det går under navnet Svanebruket og tilhører Engelbert Svane. Det har han overtatt  etter stedfaren, trønderen Martin Rånes, som har tatt kona med og flyttet sørover igjen.

Kaia og fiskebruket vi ser midt i bukta, tilhører Gerdt Olsen, han som driver kolonialbutikken. I en periode har kaianlegget vært leid ut til fiskekjøperen Bjarne Wilsgård i Mehamn. Han har hatt en ti-femten damer til å pakke reker.

BILDE

Vi ser så vidt Honningsvåg guanofabrikk langt der bort på andre sida av Storbukta. På neset til venstre har vi Engelbert Svanes fiskebruk, og midt i bukta, Gert Olsens fiskebruk.

Holmbukt ble det offisielle navnet da de lå en holme like inne ved land, «i gamle dager». Berit og Edvard Løkke var kanskje de første til å satte opp hus her inne. De fikk mange barn, elleve som sprang og lekte fra morgen til kveld. Når så Ole Løkke kom med familien og bosatte seg, da var det gjort. Da ble navnet Løkkebukta på folkemunne. Siden har det stort sett vært Løkkebukta. Det er ingen å se her inne akkurat nå, og ingen å slå av en prat med, så vi går videre innover.

5. Gjennom Storbukt til Nordmanset

Vi har kommet rundt enda en sving og ser innover i Storbukta. Helt der borte ser vi Waldmar Larsens fiskebruk, det som går under navnet Nykaia, og er det andre han har bygd opp her inne.

Waldemar Larsens nye fiskebruk, på et bilde tatt etter 1923 – Mittet / Nasjonalbiblioteket/tcs

På oversida går veien innomver mot Nordmanset, og ut fra den kan vi også se litt av den vel 2 kilometer lange veienstekninga mot Kobbhola. Den ble bygd i 1925, og planlagt med ei bredde på fire meter.

Kostnadene ved bygging av denne 2.130 meter lange veien var beregntet til 50.000 kroner. Men vi går videre innover, og har nå gått forbi det første fiskebruket han bygde opp etter at han sluttet som lærer ute i Vågen i 1907. Det har han nå overlatt til den eldste sønnen, Markus.

BILDE

Isaksenslippen og Nielsenverkstedet, på et bilde tatt i tida etter 1923 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Søren Emil Nielsens mekaniske verksted og kaianlegg lå inne i Storbukt. Nielsens verksted var i drift fra 1921 til i oktober 1944. Da Emil Nielsen døde i 1943, ble verkstedet ikke bygd opp igjen etter krigen. 1)

Fiskehjeller er det her også, og et lite pakkhus med kai, eller kanskje er det et fiskebruk. Men vi skal se nærmere på bebyggelsen.

BILDE

Seppolaverstedet ligger like ovenfor veien, på et bilde tatt i tida etter 1923 – Foto: Mittet / Nasjonalbibloteket

Ovenfor veien har vi Seppolaverkstedet. Ingvar Seppola begynte med verkstedet i 1909. Her blir det laget vinsjer og linespill til fiskebåter. Og det blir montert inn motorer i fiskebåter, og reparert motorer.

BILDE

Vi ser det meste av Nerbukta, på et bilde tatt etter 1923 – Mittet/Nasjonalbibloteket/tcs

Vi ser Waldemar Larsens bolig, den lyse bygningen oppe til høyre, nærmest. Og vi møter flere som er ute på gata, og vi ser folk borte ved verkstedet. Ute i vågen så vi et par tre som var tidlig oppe, i Løkkebukta ingen, men det er jo tidlig på dagen.

Veibygging innover til Nordmanset

Man hadde i 1911 beregnet at veien fra Holmen til Nordmanset ville komme til å koste 70.000. Den gang var veidirektøren på befaring, og han gikk inn for bygging innover gjennom Løkkebukta og Storbukt og helt frem til Nordmanset.

Stabbsteiner langs veien har vi her også, ser vi, selv om det meste av transport foregår med hest og vogn, og med slede om vinteren. Det har kommet biler, men fartsgrensa er ikke høy, som vi vet. Vi går videre, vi skal helt innover til Nordmanset, dit veien, som vi husker, ble ført frem i 1915.

Vi ville se Storbukt fra sjøsida

Vi går ned på den kaia Waldemar Larsen nå har overlatt til den eldste av sønnene. Vi blir tilbudt en tur med den minste at fiskebåtene som ligger der, og tatt med ut så vi får sett fiskebruket ute fra fjorden.

BILDE

Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt, på et bilde tatt etter 1923 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Et stykke ut fra land får vi det litt større overbliket og ser fiskebruket, men ikke veien som går langs fjellet, og som vi kom langs da vi gikk ned på kaiområdet. Waldemar Larsen hadde også ei fraktskute, og en av de to som ligger der kan være hans.

BILDE

Waldemar Larsens andre fiskebruk med litt av kolonialforretninga til høyre på bildet, slik vi fikk se det hele ute fra bukta. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Det er ikke mange husene her inne heller, men vi ser begge husklyngene, og de mange fiskehjellene, og Gammelkaia.

BILDE

Det meste av bebyggelsen, og den lange rekka med fiskehjeller, sett fra sjøen. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

BILDE

Nykaia, var betegnelsen vi fikk høre at de brukte når de snakket om fiskebruket vi ser her. I det mindre bygget til høyre, er Larsens kolonialforretning. Slippanlegget vi ser er det Isaksenbrødrene som driver.

Vi har kommet i land, og legger vi i vei, og i det vi står like ovenfor Nykaia til Waldemar Larsen, snur vi oss og ser oss tilbake. Vi ser Storbukt fra motsatt ende. Vi ser i retning Gammelkaia hans, som vi vel må kunne kalle den. Det vi glemte da vi var der borte, var å spørre om Waldemar Larsens frakteskute var en av båtene som lå der ved kaia, eller om den er en av dem som ligger fortøyd ute på fjorden. Rett nedenfor oss har vi flere fiskehjeller, og på dem er det fisk. Vi kjenner duften.

BILDE

Vi snur oss og ser utover bebyggelsen slik den har blitt i dag, med to fiskebruk, to mekaniske verksteder og et slippanlegg, og en by som for kort tid siden, i 1920, hadde omkring 1.421 innbyggere. – Foto: Karl Kleppe Korneliussen 1923

Ved veis ende – inne i Nordmanset

Vi har nå kommet omtrent så langt den går. Noen meter lenger bort svinger den ned til kaia. Herfra går det skyssbåt til og fra Kamøyvær.

BILDE

Det vi ser her inne i er  lant annet huset der Severin og Sesilie Johansen bor. – Foto: Samuli Paulaharju

Vi har vært ute på Klubben og vi har gått gjennom Vågen. Vi har gått forbi Nystrand, videre gjennom Løkkebukta, og innover til Storbukt. Så har vi vært nede på et par kaier, og ute på en liten formiddagstur med båt, før vi nå har endt opp inne i Nordmanset. Under veis har vi hørt litt av hvert om Honningsvåg som vi ikke har hatt så mye greie på fra før. Sola har allerede kommet høyt på himmelen, og her stopper vi vandringa.

Publisert med kildene…

HOME  TOPPEN  BACK