In English & In Norwegian

Kjelvik has been a church and trading post for several hundred years. As early as 1589, Kjelvik was the centre of a parish with three churches. The main church was in Kjelvik. There were annex churches at Helnes and out at Opnan.

Olaf Simonsen, who grew up in Kjelvik, wrote in Vestfinmarken in 1930 about Kjelvik. In one place he writes about how much and what was exported from the trading post Kjelvik between 1765 and 1788, and lists fish products, goat skins, reindeer horns and bird feathers. It is a time of decline that he is writing about and we read:

«At that time, the common people of Kjelvik county, along with the Finns in Porsangerfjorden, were placed under this trading post, which in recent times has not been of particular importance.»

We can understand this when we see how few people lived there then, and when we also know that people moved around.

Kjelvik as it looked from the footpath between Nordvågen and Kjelvik, when Elisabeth Meier went there during the war, in the summer of 1941.

BILDET

Road construction in the municipal center of Kjelvik In 1907, the population of Kjelvik had applied for a road in the fishing village, which had now become a municipal center. As many as 1,000 people could live in Kjelvik during the spring cod fishing at this time. When it rained and the snow melted, the water came trickling down from the surrounding mountains and turned the entire area people moved around into a dissolved mud. The road inside Kjelvik was begun in 1912, with a grant of 8,500 kroner from the county council, and was completed in 1913. Culverts were also laid under the road to drain the water.

From further back we know that the fishing village and church site Kjelvik has had a varying number of residents throughout the ages. The population peaked around 1690, with close to 60 households. With little and big, almost 300 people lived in the fishing village. People moved on, and in 1717, says Thomas von Westen, there were only a couple of poor fishing families left, but the church, that was it then too.

A smallpox epidemic came to the areas of Midt-Finnmark around 1760, and many also died in the fishing village of Kjelvik while it was going on. Nevertheless, the population had increased, for there were 85 residents here in 1769. When we come to 1801, and there were, as is stated, 7,701 inhabitants in all of Finnmark – or as is also mentioned, just under eight thousand, the population in the fishing village, at the church site and in the centre of the annexed parish of Kjelvik had again shrunk. Now there were no more than 38 permanent residents to be found, and it was constantly decreasing. It decreased so much that in 1825 there were only 14 left.

At the census in 1900 it was found that there was an increase in the population, as the number of residents had again increased, now to 114.

We learn about Olaf Simonsen, who had grown up in Kjelvik around 1875, in what he wrote in «Vestfinmarken» on 9 October 1930. He says that after reviewing written and unwritten sources, he will give a small description of the older church buildings in Kjelvik. He writes:

«Since ancient times, the fishing village of Kjelvik has been known as a church and trading place.» and that «In 1589, Kjelvik was its own parish with three churches: namely the main church in Kjelvik and annex churches in Opnan and Helnes (Helganes), later annex churches were also built in Måsøy, Skarsvåg and Sværholt.» And further that «In 1593 it is reported that the parish included the following places: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen and Sværholt. Opnan and Helnes were then added to Tune’s parish.»

We ourselves see that it was a different life they lived than we do. And they moved from the coast to the inland, somewhat depending on how the fishing was. Many drowned at sea, sailing with the small boats with sails, instead of engines. And people kept coming north when times were bad further south.

Published with the sources…

HOME  BACK

Norsk & Also in English

Det kom fort opp flere fiskebruk i Honningsvåg straks befolkninga for alvor hadde begynt å komme tilbake. For sentralmyndighetene var det også viktig å få de viktige fiskeriene i gang.

Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S, i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annet Johan Jensens fiskebruk, det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, det kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, som Sifi, en fabrikk for produksjon av mel og olje fra guano, sild og lodde. Den kom i Kobbohola.

Problemet i begynnelsen var å få sendt fisken sørover, men det løste seg gradvis. Som vi har vært inne på bestemte regjeringa at det skulle settes i gang ei viss sentralisering. Ikke alle fiskeværene som hadde eksistert i førkrigstida skulle bli bygd opp igjen. Honningsvåg ble det satset på, men Berlevåg mente man ikke var liv lage, og skulle legges ned.

1. Eilertsenbruket

Eilertsenbruket lå ytterst på Klubben, vi kan se det på bildet under.

Eliertsenbruket slik det tok seg ut frem til et godt stykke ut på 1960-tallet.

2. Floerbruket

Anton Richar Floer hadde flyttet til Honningvåg fra Breivikbotn på Sørøya allerede i tida  omkring 1920. Her bygde han opp sitt fiskeimperium, med ei avdelign i Tyskerbrygga på Holmen. Inne i Storbukt bygde han ei til avdeling, foruten at han hadde fiskebruk et par tre andre steder utenfor Honningsvåg. Straks krigen var over, og det var mulig å få komme tilbake, var han i gang igjen.

I samarbeid med oljeselskapet Shell levert han olje både til utenlandske trålere, trelastfartøyer, men i blant også til forsvarets marinebåter.

I førkrigstida sendte han ut to oppkjøpsfartøyer for å kjøpe opp tørrfisk som fiskere rundt omkring på småplassene i Vest-Finnmark selv hadde tørket på egne hjeller og hesjer. I etterkrigstida ble M/K Saltsalen brukt som innkjøpsfartøy for Floerbruket. Med Magnus Wagelid som skipper, og Einar Johansen som tørfiskvraker, dro de rundt om til de mange småstedene i Vest-Finnmark på oppkjøpsturer etter tørrfisk.

Richard Anton Floers fiskebruk inne i Storbukt – Foto: Kåre M. Hansen

Knut Erik Jensen ble med skipper Magnus Vagelid og fiskevraker Einar Johansen på en slik innkjøpstur tidlig i 1970-årene og lagde en film om en av de mange turene som ble gjort med fartøyet.. Filmen ble vist i NRK TV i 1975/76, og den skal det være mulig å få sett. De har den blant annet på Nasjonalbiblioteket.

Floerbruket ble lagt nedd i 1985, etter å ha vært i drift helt fra tida omkring 1916 da Gerhard Voldnes kom dit på fiskearbeid, ja enda lenger tilbake i tid.

3. Jensenbruket

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene – Foto: i priavat eie.

Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro,  da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og tanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

4. Finotroanlegget

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, kom med et av anleggene i Honningsvåg begynnelsen av 1950-årene. Det var et av fiskeværene myndighetene hadde vedtatt det skulle satses på. Det var en statsbedrift opprettet av Storting og regjering like etter krigen. Staten eide 98% av aksjekapitalen, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten.

Hovedkontoret for denne organisasjonen med flere fiskebruk på kysten av Finnmark og Nord-Troms ble lagt her.

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» kom jevnlig med fisk. Større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honnigsvåg, og en stor hjell i flere etasjer for tørking av fisk, like ved anlegget i Storbukt.

Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk og sei, det kom produksjon også av grilletter og lakserstatning. Det ble kjøpt inn kveite, brosme, steinbit og hyse. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel, og jevnlig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

Finotroanlegget fikk ikke bare flere avdelinger, men gav også mange nødvendige arbeidsplasser i gjenreisingstida og i flere ti-år utover.

Det var folk i arbeid nede på brygga der fisk ble tatt imot, bearbeidet og sendt videre til andre avdelonger. Fisk skulle saltes, fisk skulle gjøres klar for henging på hjell, taes taes ned igjen, og klargjøres for eksport. Fisk og noen ganger hvalkjøtt skulle sendes opp til bearbeiding i andre avdelinger. Her skulle produktene pakkes, bli sendt gjennom innfrysningsmaskinene før de ble sendt inn på fryselagrene. Det var egne folk som tok seg av maskineriet som holdt fryselagrene i drift og vi hadde administrasjonen som bestyrte det hele.

Og stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget og hentet frosne fiskeprodukter.

Før byggingen av Finotro-anlegget kunne bli satt i gang, ble et nybygd, privat  fiskebruk som alt hadde kommet, fjernet.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i 1950-årene. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finotro var i drift fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro ble etablert etter tilråding fra Fiskeridepartementet, ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950 forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning. Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene. Finotro, Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri ble solgt til Frionor, Norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt i 1990.

5. Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik kom tilbake da evakueringstida var over, og gikk i gang. Han fortsatte i farens spor, og bygde opp sitt fiskebruk der de hadde hatt et frem til sommeren 1942.

Inne på, og mellom bergene i Nordmanset hadde han hjellene og hesjene der fisken ble tørket, slik både Finotro og Robertsonbruket også hadde. Om våren ble det tansportert fersk, sperret og «råttskjært» fersk fisk innover til hjellene. Ut på sommeren ble fisken plukket ned og fylt opp på lasteplanet. Edmund Jørgensen kjørte lastebilen i hele etterkrigstida, så lenge bruket var i drift.

I 1962/63 kom Mobil Oil og bygde opp to store oljetanker i tilknytning til fiskebruket, og Jægtvik fikk med det et utvidet arbeidsområde, og større inntjening.

De siste årene bruket var i drift, gikk han til anskaffelse av en liten fraktbåt. Med den førte han fisk innover til Lafjord for henging, i stedet for innover til Nordmanset.

Jægtvikbruket slik det tok seg ut frem til det ble revet, etter en brann i slutten av 1960-årene.

I en annonse i Vestfinmarken kunne vi lese:

«Bank og bankfiskere Jeg kjøper alle sorter fisk til ising, salting og henging. Gudmund P. Gjægtvik»

De siste årene drev Jægtvik innkjøp av fisk, førte den med egen båt innover til Lafjord. Her ble den hengt på hjell til tørk.

Så gikk det slik at allerede før 1967 hadde Gudmund Gjægtvik lagt ned fiskebruket sitt. Han hadde sine aner i Trøndelag, og da bedriften i Honningsvåg ble lagt ned i tida omkring 1966-67, flyttet han med familien dit. Der gikk han i gang med lakseoppdrett, fortalte han, kom set frem i en artikkel i Finmarksposten på den tid, kan vi huske.

6. Robertsonbruket

Robertsonbruket i Vågen kom også fort i gang etter krigen. Som vi husker var det Georg Robertson, engelskmannen, som kom og bosatte seg i Hammerfest som etablerte seg også i Honningsvåg. Sønnen Charles Robertson overtok etter hvert, og drev virksomheten videre frem til 1958.

Robertsonbruket slik det tok seg ut i tida omkring 1960

7. Sild og fiskeindustri A/S — Sifi

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

8. Nordkapp fiskeindustri A/S — Norfi

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt. Vi ser havøysundsnurperen MS Hugo Trygvason ved Nordfikaia en gang i 1960-årene. — Foto fra Finmarksposten

Honningsvåg ble altså et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. Det var ikke bare de store store godsrutebåtene som kom og lastet frosne fisk- og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Det kom tankbåter til sildoljefabrikkene og fikk tankene fylt opp med olje fra silde- og loddeproduksjonen, slik større fartøyer kom og lastet dytefor i form av mel fra guano, sild og lodde.

Ved begge fiskemel- og fiskeoljefabrikkene ble det liv ut på etterjulsvinteren. Da kom loddefisket i gang, og da var alle snurperne og loddetrålerne her og fylte opp fjorden med loddesnurpere og loddetrålere. Det skapte liv ute på fjorden, og liv inne på Vågen med tiskere som med lettbåtene kom på bytur mens fartøyene ble losset. Det samme var det under sildefisket om somrene. Større og mindre fartøyer kom lastet med sild innover til Storbukt der Sifi tok imot fangstene, og til Norfi i Kobbhola. Det ble enda mer liv enn det hadde vært i perioden mellom de to sesongene med lodd- og sildefisket.

Men så endret det seg

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

Finotro ble overtatt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter.

Så en sommerdag da folk inne i Storbukt våknet, kunne de høre lyden fra en maskin som banket i stykker den største av bygningene. Og da vi andre kom forbi, fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Bygningen der tørfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. og fiskehjellen. Bygningen der egnerbuene var, og nothjellen, begge ble brent ned sammen med trekaien.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ved anleggene ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende arbeidskontoret, og sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledigetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

En liten del av det store Finotroanlegget ser vi her. Foto: Terje Cock Svane

Alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene Honningsvåg som hadde blitt nedlagt, blebogså gradvis fjernet, helt.

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringen

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor?

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg. Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter.

Svaret vi kommer frem til er omstrukturering, her som på andre områder, blant annet oppkjøp og nedleggelser, og det at oppkjøpte fiskebruk so Jensenbruket og Robertsonbruket går med i dragsuget

All fiskeindustrien var blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene som Honningsvåg hadde hatt ble nedlagt og gradvis fjernet helt.

Så kom Storbukt Fiskeindustri A/S, Stofi, som det 9. fiskebruket. Det var i 1991 det kom. Stofi ligger der det store Finotro-anlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, og opererer i mindre skala enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til fersk fisk, tørrfisk og saltfisk.

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

Oppdatert Søndag 9. august 2026 — 23:57 med kildene

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring» Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Utgitt av Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie, Vadsø kommune, Vadsø

HOME  DBL BACK

In English & In Norwegian

Several fish farms were quickly established in Honningsvåg as soon as the population had seriously started to return. It was also important for the central authorities to get the important fisheries going.

As early as 1947, Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S, started up in Storbukt, what had been the Honningsvåg guano factory before the war. The same was true of Johan Jensen’s fish farm, which had been started up in 1924 and started up again in 1947. This was the case with several others, such as Jægtvikbruket, Eilertsenbruket and Robertsonbruket, and even Floerbruket. This was also the case with the Finotro plant, which came into being at the very beginning of the 1950s. In 1962, Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, came into being, as Sifi, a factory for the production of flour and oil from guano, herring and capelin. It came into being in Kobbohola.

The problem at the beginning was getting the fish shipped south, but that was gradually resolved. As we have discussed, the government decided that a certain degree of centralization should be initiated. Not all the fishing villages that had existed in the pre-war period were to be rebuilt. Honningsvåg was the focus, but Berlevåg was considered unviable and should be closed down.

1. Eilertsenbruket

Eilertsenbruket was located at the far end of Klubben, as we can see in the picture below.

Eliertsenbruket as it appeared until well into the 1960s.

2. Floerbruket

Anton Richar Floer had moved to Honningvåg from Breivikbotn on Sørøya already around 1920. Here he built up his fishing empire, with a department in Tyskerbrygga on Holmen. Inside Storbukt he built another department, in addition to having fish farms in a couple of other places outside Honningsvåg. As soon as the war was over, and it was possible to return, he was back in business.

In collaboration with the oil company Shell, he supplied oil to foreign trawlers, timber vessels, but occasionally also to the Norwegian Navy’s boats.

In the pre-war period, he sent out two purchasing vessels to buy up stockfish that fishermen around the small towns in West Finnmark had dried on their own shelves and baskets. In the post-war period, the M/K Saltsalen was used as a purchasing vessel for Floerbruket. With Magnus Wagelid as skipper, and Einar Johansen as dry fish wrecker, they went around to the many small towns in West Finnmark on buying trips for stockfish.

Richard Anton Floer’s fish farm in Honningsvåg

Knut Erik Jensen joined skipper Magnus Vagelid and fish wrecker Einar Johansen on such a buying trip in the early 1970s and made a film about one of the many trips made with the vessel. The film was shown on NRK TV in 1975/76, and it should be possible to see it. They have it at the National Library, among others.

The Floer farm was closed down in 1985, after having been in operation since around 1916 when Gerhard Voldnes came there to work as a fisher, and even further back in time.

3. Jensenbruket

Johan Jensen built his fish farm in Storbukt in 1949, not far from the area where Waldemar Larsen senior had his second fish farm in the pre-war period.

At Johan Jensen’s fish farm, one of the first years after starting up, 660 tons of fish were iced, and 264 tons were salted. So much was hung that it amounted to 21 tons of dried fish. In the same year, 115 tons of cod liver oil were produced.

This is how the Jensen factory in Honningvåg turned out — Photo from Privat

While the spring fishing was underway, Jensenbruket could have as many as 25 to 40 employees in business.

Johan Jensen sold his fish farm to A/S Finnmark and Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, when operations there began in the early 1950s. From now on, the largest of the buildings was used as a stockfish warehouse. The transhipment plant was left unused, as were the private cabins and the tank that had been set up for the delivery of solar to the fishing fleet.

4. The Finotro plant

A/S Finnmark and Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, came with one of the facilities in Honningsvåg in the early 1950s. It was one of the fishing villages that the authorities had decided should be targeted. It was a state-owned enterprise established by the Storting and government shortly after the war. The state owned 98% of the share capital, the Norwegian Fishmonger’s Association, the Norwegian Fishermen’s Association and the National Confederation of Trade Unions, LO owned the rest.

The head office for this organization with several fish farms on the coast of Finnmark and Nord-Troms was located here.

At the Finotro facility in Honningsvåg, fish was purchased in large quantities. Large trawlers, such as «Hans Egede» and «Kristian Tønder» regularly brought fish. Larger and smaller fishing boats from far and near delivered their catches for a number of years. Fish drying racks were built in several places on the outskirts of Honnigsvåg, and a large multi-storey rack for drying fish was built next to the plant in Storbukt.

A large number of fish products were produced, such as stockfish, salted fish, cod and saithe fillets, and there was also production of grilled fish and salmon substitutes. Halibut, tusk, catfish and haddock were purchased. Cod liver oil was steamed, bottled in large barrels, and boxes of animal feed, frozen offcuts from fillet production, were packed and shipped. Guano was also delivered in the form of fish heads for grinding for the production of fishmeal, and iced, fresh fish was regularly shipped south to Trondheim with the Hurtigruten ships.

In the spring and into the summer, Finotro also received whale meat. When whale meat arrived, production was changed, the meat was cleaned, packed and frozen. The product was sent to the markets in Norway and Europe, like all the fish.

The Finotro plant not only got more departments, but also provided many necessary jobs during the reconstruction period and for several decades beyond.

There were people working down on the pier where fish were received, processed and sent on to other departments. Fish had to be salted, fish had to be prepared for hanging on shelves, taken down again, and prepared for export. Fish and sometimes whale meat had to be sent up for processing in other departments. Here the products would be packed, sent through the freezing machines before they were sent to the cold stores. There were special people who took care of the machinery that kept the cold stores in operation and we had the administration that managed the whole thing.

And we could constantly see the large ships, the cargo ships, that came to the Finotro plant and picked up frozen fish products.

Before construction of the Finotro facility could begin, a newly built, private fish farm that had already arrived was removed.

A/S Finnmark and Nord-Troms fishing industry, Finotro in Honningsvåg seen from Richard Anton Floer’s fish farm in Storbukt 

Finotro was in operation from 1952 to 1982, writes Harald Vik in the book «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro was established on the recommendation of the Ministry of Fisheries, by a resolution in the Storting on March 31, 1950, he says. Harald Vik was managing director from 1954 to 1977.

Not only was fish purchased for hanging and salting, but fillets were produced on a large scale for the foreign market, sold through the organization Frionor. When the plant was expanded in the early 1960s, it also began producing manufactured fish sticks and so-called salmon substitutes. Almost all types of fish were purchased, such as cod, saithe, haddock, tusk and halibut, and occasionally redfish, but only if large enough quantities arrived. If whale meat arrived, production was changed and whale meat was packaged until there was no more left.

In the 1960s, the two large stern trawlers «Hans Egede» and «Kristian Tønder» fished for the Finotro facility.

Large cargo ships, such as the sister ships «Torfinn Jarl» and «Sote Jarl», continued to arrive, loading frozen fish for the large markets «out in Europe».

Loads of fresh, iced fish were constantly being shipped out to Vågen for shipment to Trondheim and Bergen with the Hurtigruten ships. Finotro, Finnmark and Nord-Troms fishing industry was sold to Frionor, Norsk frossenfisk A/S and then closed down in 1990.

5. Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik returned when the evacuation period was over and got started. He continued in his father’s footsteps and built up his fish farm where they had had one until the summer of 1942.

Inside and between the rocks in Nordmanset he had the shelves and the hesjene where the fish was dried, as both Finotro and Robertsonbruket also had. In the spring, fresh, barred and «raw-cut» fish was transported inland to the shelves. In the summer, the fish were picked off and loaded onto the truck bed. Edmund Jørgensen drove the truck throughout the post-war period, as long as the farm was in operation.

In 1962/63, Mobil Oil came and built two large oil tanks in connection with the fish farm, and Jægtvik gained an expanded work area and greater earnings.

In the last years that the farm was in operation, he purchased a small freight boat. With it, he transported fish inland to Lafjord for hanging, instead of inland to Nordmanset.

The Jægtvik farm as it looked until it was demolished, after a fire in the late 1960s.

In an advertisement in Vestfinmarken we could read:

«Bank and bank fishermen I buy all kinds of fish for icing, salting and hanging. Gudmund P. Gjægtvik»

In recent years, Jægtvik bought fish, brought it inland to Lafjord with his own boat. Here it was hung on a rack to dry.

Then it happened that even before 1967, Gudmund Gjægtvik had closed down his fish farm. His ancestors were from Trøndelag, and when the company in Honningsvåg was closed down around 1966-67, he moved there with his family. There he started salmon farming, he said, and it was mentioned in an article in Finmarksposten at the time, we remember.

6. Robertson Farm

The Robertson Farm in Honningsvåg also got started quickly after the war. As we remember, it was Georg Robertson, the Englishman who came and settled in Hammerfest who also established himself in Honningsvåg. His son Charles Robertson eventually took over and continued to run the business until 1958.

The Robertson farm in Honningsvåg as it appeared around 1960

7. Sild og fiskeindustri A/S — Sifi

After a period of waiting, the 1990 season at Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, started up again, but it did not go well, so it was the last. The following year it was over. There was not enough raw material to get hold of, the state had no more subsidies to assist with, and the owners did not see the benefit of investing. The factory, which was built in 1947, went bankrupt in 1991.

Sild og fiskeindustri A/S — Sifi, or in English, Herring and fishing industry A/S — Sifi, beyond Ricard Floer’s fish farm

We learned that the processing machinery had been removed and we saw that the department where production took place was destroyed.

8. Nordkapp fiskeindustri A/S — Norfi

Nordkapp fiskeindustri A/S, had been built up around 1961, by the company Odd Berg in Tromsø. The silo came ten years later, and was completed in 1972. This fishing enterprise is also out of business, it was closed down in 1986, and dismantled the following year. The factory was then razed to the ground. Apart from the quay, all that remains is the flour warehouse and the flour silo, and a small office and welfare building used by those who were responsible for the delivery of bunker oil, coal and salt.

We see Nordkapp fiskeindustri A/S in a photo taken in the late 1960s — Photo from Terje Cock Svane 

Honningsvåg thus became an important fishing village in Coastal Finnmark. The Hurtigruten ships came by daily. Several local liners had Honningsvåg as their starting point, and there was a lot of activity at Damskipskaia with loading and unloading. It was not only the large cargo liners that came and loaded frozen fish and fish products with courses for Norwegian and foreign ports. Tankers came to the herring oil factories and had their tanks filled with oil from herring and capelin production, just as larger vessels came and loaded feed in the form of meal from guano, herring and capelin.

At both fishmeal and fish oil factories, life came to life in the post-Christmas winter. Then the capelin fishing started, and all the purse seiners and capelin trawlers were here and filled the fjord with capelin purse seiners and capelin trawlers. It created life out on the fjord, and life in Vågen with fishermen who came on a city tour in their light boats while the vessels were unloaded. The same was true during the herring fishing in the summers. Larger and smaller vessels came loaded with herring inland to Storbukt where Sifi received the catches, and to Norfi in Kobbhola. There was even more life than there had been in the period between the two seasons with the pollock and herring fishing.

But then things changed

The many smaller fish farms that were built up after the war did not remain in operation for more than a couple of decades. The Eilertsen farm out at Klubben was only operated for a short time, then it remained there for a few years before it was bought up by others and converted into a so-called seiner. Gudmund Jægtvik, who had rebuilt the facility early in the post-war period, closed it down around 1970. At about the same time, the Floer farm was closed down.

When A/S Finnmark and Nord-Troms fiskeindustri’s plant, Finotro, came, some of the other plants were closed down, such as the fish farm that was first where Finotro came. Jensenbruket at the bottom of Storbukt was very well run for a few years in the post-war period. It was taken over by Finotro and used as a warehouse for stockfish.

All together, every single one of the fish farms that came in the post-war period has either been closed down, demolished and removed, such as Jægtvikbruket, and Floerbruket. Or they have been sold, as have Robertsonbruket in Vågen and Eilertsenbruket. Robertsonbruket was taken over by the Bergen firm Clemet Johnsen and operated effectively for a few years, until Finotro took it over.

The herring oil and herring meal factories went the same way. Sild og fiskeindustri a/s in Storbukt, Sifi, and Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi in Kobbhola were gone. One was allowed to go bankrupt. The other was closed down and the factory department was removed. There was a shortage of raw materials.

Finotro was taken over by Frionor in 1986, and went bankrupt in 1990. A new government had come into power, the Labour Party had lost power and the new government was not to have state-owned fishing companies.

Then one summer day when people in Storbukt woke up, they could hear the sound of a machine knocking the largest of the buildings to pieces. And when the rest of us passed by, we saw that the Finotro plant was being crushed. The building where the dried fish was stored, and the one where the fish was salted, were demolished. and the fish shed. The building where the private cabins were, and the net shed, were both burned down along with the wooden quay.

Unemployment and eviction

The many employees at the plants were laid off. The result was what we saw, the workers noticed, the municipality felt the tax revenue, and the then employment office, and the social welfare office experienced when the demands for unemployment benefits and other benefits came. Many were forced to find work elsewhere and move away from here. The decline in the population began.

The daily flow of workers through Storbukt and down to Finotro stopped completely. Everyone who had flowed through Løkkebukta and inland to the plant in Storbukt every morning was gone. The bus from Nordvågen with workers to the salmon substitute production department did not arrive.

The fishing boats and trawlers did not arrive anymore.

A small part of the large Finotro facility is shown here. Photo: Terje Cock Svane

All of the fishing industry had been closed

Everything that had been built up by the fishing industry in Honningsvåg had been closed. All eight of the Honningsvåg fishing industry facilities that had been closed were also gradually removed, completely.

What had happened?

The nets had become larger and better equipped. With echo sounders and ASDIC, it was no problem to locate the shoals of herring and capelin. With a power unit, the net could be hauled in when the shoals were surrounded and the nets emptied. Fishing became more efficient, not as many men were needed to do the job, and the quantity caught grew larger year by year. The result was that both the North Atlantic capelin and herring stocks virtually collapsed. When the capelin almost completely disappeared, the rich cod fisheries disappeared. The same thing happened with the herring.

When the capelin, with its accompanying schools of cod, were supposed to have come in large numbers from the Barents Sea and towards the Finnmark coast, but did not, it was no longer profitable to use longlines. There was a long period of shortage of fish, and incomes fell. Regulations in the form of quotas were introduced.

Herring oil and herring meal factories were closed down, not only in Honningsvåg, but also in Øksfjord and Vadsø, among others. It was no longer profitable to keep them running due to a lack of raw materials. The little that was caught went to the factories further south in the country.

The other fishing villages

People began to wonder what was happening. Or, perhaps it was only after everything had run its course that the wonder came? Why had it happened like this? Foreign tourists asked the question: What do people do for a living? What should we answer? That was when I, who am writing this, began to think about the matter.

Did the fish farms in Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg and Gjesvær continue to operate as before, and still do? It was the fishing village of Honningsvåg, the fishing village that is the topic here, that went downhill.

The answers to the question

After working hard to get money to modernize operations at the Finotro plant, which was going to require expensive investments, the government decided that we should not have state-run fishing enterprises. That was when Finotro was sold to Frionor frozen fish A/S.

Why was the newly acquired plant sold to Frionor and then closed down? Were there problems getting enough fish for production? That remains to be found, but that could be one explanation.

The answer to why the fish farms and the important fishing village have gone the way they have is something I have been trying to find out. And the answers have been found to a large extent. We have them, at least enough to see the drawing.

Restructuring

What was once the large fishing village of West Finnmark, both before the war and in the post-war period, is no longer there. Why?

When there was talk of modernising the Finotro plant in Honningsvåg, the answer from the government we had at the time was that we should not have state-run fishing industry plants. We know how it went with the many fish farms in Vardø, and with Findus in Hammerfest. It went the same way, through the acquisition of plants and the buying and selling of quotas.

Quotas were introduced where each fishing vessel and its owner had to stay within the allocated amount of fish. No sooner had that happened than what had to come came, the buying and selling of quotas.

The answer we come up with is restructuring, here as in other areas, including acquisitions and closures, and the fact that acquired fish farms such as Jensenbruket and Robertsonbruket are joining the drag

All the fishing industry had been closed down

Everything that had been built up by the fishing industry in Honningsvåg had been closed down. All eight fishing industry plants that Honningsvåg had had were closed down and gradually removed completely.

Then came Storbukt Fiskeindustri A/S, Stofi, as the 9th fish farm. It was in 1991. Stofi is located where the large Finotro plant had been. Stofi A/S is now the only fish farm in Honningsvåg, and operates on a smaller scale than Finotro. In return, they also deal in crabs, in addition to fresh fish, stockfish and salted fish.

Cape Fish A/S with Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S which came along in 1991 – Photo: Terje Cock Svane

This is how Honningsvåg, what had once been West Finnmark’s large fishing village, was transformed into something completely different from what it had been.

Updated Sunday August 9, 2026 – 11:56 PM  with sources

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring», Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie, Vadsø municipality, Vadsø

HOME