Norsk & Also in English

Det kom fort opp flere fiskebruk i Honningsvåg straks befolkninga for alvor hadde begynt å komme tilbake. For sentralmyndighetene var det også viktig å få de viktige fiskeriene i gang.

Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S, i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annet Johan Jensens fiskebruk, det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, det kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, som Sifi, en fabrikk for produksjon av mel og olje fra guano, sild og lodde. Den kom i Kobbohola.

Problemet i begynnelsen var å få sendt fisken sørover, men det løste seg gradvis. Som vi har vært inne på bestemte regjeringa at det skulle settes i gang ei viss sentralisering. Ikke alle fiskeværene som hadde eksistert i førkrigstida skulle bli bygd opp igjen. Honningsvåg ble det satset på, men Berlevåg mente man ikke var liv lage, og skulle legges ned.

1. Eilertsenbruket

Eilertsenbruket lå ytterst på Klubben, vi kan se det på bildet under.

Eliertsenbruket slik det tok seg ut frem til et godt stykke ut på 1960-tallet.

2. Floerbruket

Anton Richar Floer hadde flyttet til Honningvåg fra Breivikbotn på Sørøya allerede i tida  omkring 1920. Her bygde han opp sitt fiskeimperium, med ei avdelign i Tyskerbrygga på Holmen. Inne i Storbukt bygde han ei til avdeling, foruten at han hadde fiskebruk et par tre andre steder utenfor Honningsvåg. Straks krigen var over, og det var mulig å få komme tilbake, var han i gang igjen.

I samarbeid med oljeselskapet Shell levert han olje både til utenlandske trålere, trelastfartøyer, men i blant også til forsvarets marinebåter.

I førkrigstida sendte han ut to oppkjøpsfartøyer for å kjøpe opp tørrfisk som fiskere rundt omkring på småplassene i Vest-Finnmark selv hadde tørket på egne hjeller og hesjer. I etterkrigstida ble M/K Saltsalen brukt som innkjøpsfartøy for Floerbruket. Med Magnus Wagelid som skipper, og Einar Johansen som tørfiskvraker, dro de rundt om til de mange småstedene i Vest-Finnmark på oppkjøpsturer etter tørrfisk.

Richard Anton Floers fiskebruk inne i Storbukt – Foto: Kåre M. Hansen

Knut Erik Jensen ble med skipper Magnus Vagelid og fiskevraker Einar Johansen på en slik innkjøpstur tidlig i 1970-årene og lagde en film om en av de mange turene som ble gjort med fartøyet.. Filmen ble vist i NRK TV i 1975/76, og den skal det være mulig å få sett. De har den blant annet på Nasjonalbiblioteket.

Floerbruket ble lagt nedd i 1985, etter å ha vært i drift helt fra tida omkring 1916 da Gerhard Voldnes kom dit på fiskearbeid, ja enda lenger tilbake i tid.

3. Jensenbruket

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene – Foto: i priavat eie.

Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro,  da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og tanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

4. Finotroanlegget

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, kom med et av anleggene i Honningsvåg begynnelsen av 1950-årene. Det var et av fiskeværene myndighetene hadde vedtatt det skulle satses på. Det var en statsbedrift opprettet av Storting og regjering like etter krigen. Staten eide 98% av aksjekapitalen, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten.

Hovedkontoret for denne organisasjonen med flere fiskebruk på kysten av Finnmark og Nord-Troms ble lagt her.

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» kom jevnlig med fisk. Større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honnigsvåg, og en stor hjell i flere etasjer for tørking av fisk, like ved anlegget i Storbukt.

Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk og sei, det kom produksjon også av grilletter og lakserstatning. Det ble kjøpt inn kveite, brosme, steinbit og hyse. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel, og jevnlig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

Finotroanlegget fikk ikke bare flere avdelinger, men gav også mange nødvendige arbeidsplasser i gjenreisingstida og i flere ti-år utover.

Det var folk i arbeid nede på brygga der fisk ble tatt imot, bearbeidet og sendt videre til andre avdelonger. Fisk skulle saltes, fisk skulle gjøres klar for henging på hjell, taes taes ned igjen, og klargjøres for eksport. Fisk og noen ganger hvalkjøtt skulle sendes opp til bearbeiding i andre avdelinger. Her skulle produktene pakkes, bli sendt gjennom innfrysningsmaskinene før de ble sendt inn på fryselagrene. Det var egne folk som tok seg av maskineriet som holdt fryselagrene i drift og vi hadde administrasjonen som bestyrte det hele.

Og stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget og hentet frosne fiskeprodukter.

Før byggingen av Finotro-anlegget kunne bli satt i gang, ble et nybygd, privat  fiskebruk som alt hadde kommet, fjernet.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i 1950-årene. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finotro var i drift fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro ble etablert etter tilråding fra Fiskeridepartementet, ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950 forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning. Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene. Finotro, Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri ble solgt til Frionor, Norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt i 1990.

5. Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik kom tilbake da evakueringstida var over, og gikk i gang. Han fortsatte i farens spor, og bygde opp sitt fiskebruk der de hadde hatt et frem til sommeren 1942.

Inne på, og mellom bergene i Nordmanset hadde han hjellene og hesjene der fisken ble tørket, slik både Finotro og Robertsonbruket også hadde. Om våren ble det tansportert fersk, sperret og «råttskjært» fersk fisk innover til hjellene. Ut på sommeren ble fisken plukket ned og fylt opp på lasteplanet. Edmund Jørgensen kjørte lastebilen i hele etterkrigstida, så lenge bruket var i drift.

I 1962/63 kom Mobil Oil og bygde opp to store oljetanker i tilknytning til fiskebruket, og Jægtvik fikk med det et utvidet arbeidsområde, og større inntjening.

De siste årene bruket var i drift, gikk han til anskaffelse av en liten fraktbåt. Med den førte han fisk innover til Lafjord for henging, i stedet for innover til Nordmanset.

Jægtvikbruket slik det tok seg ut frem til det ble revet, etter en brann i slutten av 1960-årene.

I en annonse i Vestfinmarken kunne vi lese:

«Bank og bankfiskere Jeg kjøper alle sorter fisk til ising, salting og henging. Gudmund P. Gjægtvik»

De siste årene drev Jægtvik innkjøp av fisk, førte den med egen båt innover til Lafjord. Her ble den hengt på hjell til tørk.

Så gikk det slik at allerede før 1967 hadde Gudmund Gjægtvik lagt ned fiskebruket sitt. Han hadde sine aner i Trøndelag, og da bedriften i Honningsvåg ble lagt ned i tida omkring 1966-67, flyttet han med familien dit. Der gikk han i gang med lakseoppdrett, fortalte han, kom set frem i en artikkel i Finmarksposten på den tid, kan vi huske.

6. Robertsonbruket

Robertsonbruket i Vågen kom også fort i gang etter krigen. Som vi husker var det Georg Robertson, engelskmannen, som kom og bosatte seg i Hammerfest som etablerte seg også i Honningsvåg. Sønnen Charles Robertson overtok etter hvert, og drev virksomheten videre frem til 1958.

Robertsonbruket slik det tok seg ut i tida omkring 1960

7. Sild og fiskeindustri A/S — Sifi

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

8. Nordkapp fiskeindustri A/S — Norfi

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt. Vi ser havøysundsnurperen MS Hugo Trygvason ved Nordfikaia en gang i 1960-årene. — Foto fra Finmarksposten

Honningsvåg ble altså et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. Det var ikke bare de store store godsrutebåtene som kom og lastet frosne fisk- og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Det kom tankbåter til sildoljefabrikkene og fikk tankene fylt opp med olje fra silde- og loddeproduksjonen, slik større fartøyer kom og lastet dytefor i form av mel fra guano, sild og lodde.

Ved begge fiskemel- og fiskeoljefabrikkene ble det liv ut på etterjulsvinteren. Da kom loddefisket i gang, og da var alle snurperne og loddetrålerne her og fylte opp fjorden med loddesnurpere og loddetrålere. Det skapte liv ute på fjorden, og liv inne på Vågen med tiskere som med lettbåtene kom på bytur mens fartøyene ble losset. Det samme var det under sildefisket om somrene. Større og mindre fartøyer kom lastet med sild innover til Storbukt der Sifi tok imot fangstene, og til Norfi i Kobbhola. Det ble enda mer liv enn det hadde vært i perioden mellom de to sesongene med lodd- og sildefisket.

Men så endret det seg

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

Finotro ble overtatt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter.

Så en sommerdag da folk inne i Storbukt våknet, kunne de høre lyden fra en maskin som banket i stykker den største av bygningene. Og da vi andre kom forbi, fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Bygningen der tørfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. og fiskehjellen. Bygningen der egnerbuene var, og nothjellen, begge ble brent ned sammen med trekaien.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ved anleggene ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende arbeidskontoret, og sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledigetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

En liten del av det store Finotroanlegget ser vi her. Foto: Terje Cock Svane

Alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene Honningsvåg som hadde blitt nedlagt, blebogså gradvis fjernet, helt.

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringen

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor?

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg. Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter.

Svaret vi kommer frem til er omstrukturering, her som på andre områder, blant annet oppkjøp og nedleggelser, og det at oppkjøpte fiskebruk so Jensenbruket og Robertsonbruket går med i dragsuget

All fiskeindustrien var blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene som Honningsvåg hadde hatt ble nedlagt og gradvis fjernet helt.

Så kom Storbukt Fiskeindustri A/S, Stofi, som det 9. fiskebruket. Det var i 1991 det kom. Stofi ligger der det store Finotro-anlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, og opererer i mindre skala enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til fersk fisk, tørrfisk og saltfisk.

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

Oppdatert Søndag 9. august 2026 — 23:57 med kildene

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring» Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Utgitt av Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie, Vadsø kommune, Vadsø

HOME  DBL BACK