NORDKAPP I HISTORIEN

DE FIRE FØRSTE KAPITLENE KOPIERT INN KLAR TIL UTSKRIVING

Innledning

Nordkapp i historien er også Finnmark i historien. Begge har sitt utspring i nysgjerrigheta. Det begynte for alvor da tyske turister spurte meg om hva folk lever av i Honningsvåg. Det var mens jeg fremdeles bodde og arbeidet i byen. Da begynte jeg å se meg rundt på en annen måte. Jeg begynte å tenke tilbake på det som hadde vært.

Vi som vokste opp i etterkrigstida, vi husker den store trafikken ute på fjorden. Hva med den? Hvorfor hadde det blitt så stille der ute? De utenlandske trålerne som det hadde kommet så mange av året rundt, de hadde uteblitt, og det over natta. Det var ikke trelastbåter på vei til- eller fra Russland å se mer. De mange tankanleggene hadde blitt uten anløp av store og små oljetankere. Av de mange oljetankanleggene var det bare ett igjen. De andre hadde blitt fjernet.

En dag så jeg at de holdt på med å knuse det store Finotroanlegget. Nye spørsmål kom. Hvorfor hadde det gått så sterkt nedover med så mye av næringslivet i fiskeværet og havnebyen Honningsvåg? Hvorfor ble alle fiskebrukene borte? Det kom ikke røyk fra sildeolje- og sildemelfabrikkene mer. Begge hadde blitt stengt ned for godt. Den gang hadde den ene av dem blitt delvis knust, den andre helt fjernet. Og nå, i 2023 har også den andre blitt tilintetgjort. Det er i juni bare ruiner å se av Sifi, en industribedrift som var der fra i tidlig etterkrigstid.

Det stoppet ikke med det. Hvordan har utviklinga gått for seg i Honningsvåg, og i kommunen fra gammelt av og frem til brenninga? Hvordan var det under krigen, og i evakueringstida? Og hvordan var det med den evakueringa så mange av oss hadde hørt om, men de fleste av oss så fryktelig lite. Bakgrunnen for brenninga og evakueringa i 1944, og den sammenhengen den hadde med det som skjedde øst for Finnmark og Nord-Troms, har langt på vei også vært ukjent.

Det er mulig å få vite en god del. Vi har blant annet litteraturen. Det har nå gått mer enn tredve år siden viktige bøker om Finnmark kom ut, som for eksempel Øystein Bottolfsens «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Einar Richter Hansens «Nordkapp. En fiskerikommune fra de eldste tider til i dag», Randi Rønning Balsviks «Vardø. Grensepost og fiskevær» og Reidar Hirsti sin antologi «Finnmark». Vi har også filmserien «Norge mellom øst og vest» med Knut Erik Jensen som regisør, og ikke minst, årbøkene fra historielagene, som for eksempel dem Nordkappmuseet i samarbeid med Nordkapp historielaget har gitt ut helt fra 1982. Og vi har Nasjonalbiblioteket med avisene fra fortida, bøkene og bildene.

Det har gitt grunnlaget som trenges for å kunne skrive om kommunen som med bare 300 innbyggere ble opprettet i 1861 og som 8. juli 1949 fikk navnet Nordkapp, og om Finmarkens amt som i 1919 fikk navnet Finnmark fylke. Det tynt befolka området hadde om sider blitt en del av Norge, et eget fylke som så mange av oss har visst så lite om, så lenge.

Lokalhistorie er formidling og dokumentasjon. Det er et ledd i det å ta vare på kulturarven. Med innsikt i også den, kan vi bedre reflektere over hvem vi er, og hvor vi er på vei. Kjennskap til fortida er en viktig del av vår kulturelle utvikling og dannelse, og er viktig både for den enkelte, for lokalsamfunnet, så vel som for Norges nasjonale identitet. Samtidig er kjennskap til lokalhistorien med på å gi ei forankring i det lokale noe som bidrar når vi skal bygge vår identitet. Sidsel Hindal skriver at «En av de viktigste funksjoner er nettopp identitetsskaping, med dokumentasjon og bidrag til demokratiet som to andre.»

Da har vi viktige nok begrunnelser til å kunne rettferdigjøre også at denne lokalhistorien har blitt påbegynt. Det er dessuten slik at det meste av det som kommer her, ligger spredt i litteraturen som det har blitt funnet frem til, for så å få det skrevet frem og kanskje få på trykk viktige historiske kunnskaper, samlet inn og gjort tilgjengelig, til glede for oss alle etter hvert som vi begynner å søke tilbake også til våre trakters fortid.

Nettstedet ble opprettet i 2016. Det er ikke ei vitenskapelig avhandling, for det blir ikke stilt et spørsmål som interesserer meg særlig, og som jeg søker svar på, for så å publisere det slik at forskere kan ta resultatet med i sine betraktninger. Det dreier seg for det meste om å finne frem til, sette seg inn i, popularisere det, for så å gjøre det tilgjengelig med tanke på et allment publikum og for at skoleungdom skal kunne ha utbytte av det.

Det har også blitt sagt, at «Uten fortelleren dør fortida» og at «Kunnskap endrer alt.» Begge deler gir begrunnelser for det som her blir utformet og tilrettelagt.

Sist oppdatert tirsdag 10. oktober 2025

TOPPEN

KAPITTEL 2 FORHISTORIEN

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Nordkapp. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Sarnes, på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

KART: MAGERØYA

Allerede for 10.300 år siden, kan det ha bodd mennesker på Magerøya, er det mye som kan tyde på. De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

Historikeren, professor Einar Niemi, skrev i boken «Finnmark» som kom i 1979, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i havet, kanskje også i elver, sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Kjelvik

Kjelvik er har vært kirkested og handelsted i flere hundre år. Alleredei 1589 var kjelvik sentrum i et prestegjeld med tre kirker. Hovedkirka var i Kjelvik. På helnes og ute på Opnan var det annekskirker. Olav Simonsen skriver i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» skriver Olaf Simonsen.

«Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.»

Og videre at

«I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt.»

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:

«Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Handelstedet Kjelvik

Simonsen skriver om hvor mye, og hva som ble utført fra handelstedet Kjelvik i tida mellom 1765 og 1788, og lister opp fiskevarer, bukkeskinn, reinhorn og fuglefjær. Det er ei nedgangstid han da skriver om og vi leser:

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.»

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Fra lenger tilbake vet vi at fiskeværet og kirkestedet Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, var det bare et par tre fattige fiskerfamilier tilbake, men kirke, det var det også da.

En koppeepidemi kom til områdene i Midt-Finnmark i tida omkring 1760, og mange døde også i fiskeværet Kjelvik mens den stod på. Likevel hadde folketallet økt, for det var 85 beboere her i 1769. Når vi kommer til 1801, og det i hele Finnmark var, som det blir opplyst, 7.701 innbyggere – eller som det også blir nevnt, i underkant av åtte tusen, hadde befolkninga i fiskeværet, på kirkestedet og i sentrumet av annekssognet Kjelvik igjen skrumpet inn. Nå var det ikke mer enn 38 fastboende å finne, og det gikk stadig nedover. Det gikk så mye ned at det 1825 bare var 14 igjen.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Av Olaf Simonsen som hadde vokst opp i Kjelvik i tida omkring 1875, får vi vite av i det han i «Vestfinmarken» 9. oktober 1930 skriver. Han forteller at han etter gjennomgang av skrevne og uskrevne kilder, vil gi en liten skildring av de eldre kirkehus i Kjelvik. Han skriver:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

Selv ser vi at det var et annet liv de levde, enn det vi gjør. Og de flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Svært mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i stedet for motor. Og det kom stadig folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør.

Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det mangel på jord å dyrke opp, og det var ofte ikke mer av jorda å dele opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker. Av nordmenn, kom de fleste fra Trøndelag og Nordland, men også fra lenger sør enn det, både fra Vestlandet og fra Østlandet. I Finnmark ble folketallet fordoble i løpet av de fire-fem ti-årene fra 1860 og utover, i ei tid da flesteparten av de 800.000 nordmenn som dro til Amerika forlot landet. Befolkninga i Finnmark økte i denne perioden fra 16 tusen til 32 tusen.

Kirker i Kjelvik

Det har vært flere kirker i Kjelvik. Heller ikke den forrige kirka, ei kirke som hadde blitt bygd i 1741, gikk det så bra med. Under Napoleonskrigene kom engelskmennene og herjet og raserte den kirka.

I de krigsårene, i tida mellom 1800 og 1815, ble almuen i Kjelvik satt meget tilbake, skriver Olaf Simonsen i Vestfinmarken i oktober 1930:

«Man hadde også i disse år fiendtlige besøk, således i Hasvik og Hammerfest og det følgende år var «de Engelske» i land på Magerøya og «bl.a. ruinerte Kjelvik kirke.»

Det var i 1810 engelskmennene hadde kommet til Kjelvik og herjet, men Olaf Simonsen skriver at han ikke har kunnet få brakt på det rene hvorvidt den ødelagte kirka ble gjenoppført.

TEGNING KJELVIK

Kjelvik på ei tegning laget av den slovakiske jesuittpateren og astronomen Maximilian Hell etter oppholdet i Kjelvik i 1769, mange år før denne kirka ble rasert.

Einar Richter Hansen har sett i Kjelvik kallsbok, og skriver om kirka fra 1741. Han siterer i det han skriver at den ble «kastet halvveis over av en sterk xxx, som på grunn av de høye bratte fjellvegger, som på tre sider omkranser sletten som kirken xxx overmåte voldsomt her.»

På grunn av det vanskelige været på Kjelvik kirkested, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted enn i Kjelvik. Vi har ikke bilde av denne forrige kirka, men bildet over kan gi et inntrykk av hvordan Maximilian Hell opplevde Kjelvik, eller i alle fall husket kirkestedet. Da vil det være opp til oss å spekulere på hvor den lille, muligens spartanske kirkebygningen kunne ha stått. Ei ny kirke i Kjelvik ble bygget i 1844, og av den har vi et par bilder.

Ny kirke kom i 1844

Den nye kirka i Kjelvik kom i 1844. Det var i en tid da Kjelvik var annekssogn under Kistrand (Porsanger), og Honningsvåg i perioder hadde vært et fraflyttet sted. Kirka ble finansiert av Nordlands kirke- og skolefond, et fond som hadde blitt opprettet i 1716 for å finansiere misjon blant samene. Flere år før uværet tok den forrige, hadde folk sett problemet med at den lå i Kjelvik. Selv om det var gudstjeneste bare i sommerhalvåret, var det en lang og slitsom sjøreise for mange å komme dit.

I 1867 hadde det blitt skrevet i avisene at det ville vært bedre om kirka lå i Honningsvåg. Der var det ei god havn, og stedet var også et godt fiskevær. Han som skrev, mente at det ville vært lettere for skarsvågingene å komme til det geografiske midtpunktet, som var Honningsvåg.

Sentrum i en ny kommune

Men vi vet mer, som at fiskeværet, kirkestedet og sentrum i annekssognet Kjelvik, i 1861 ble kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var flere år etter at de nye formannskapslovene ble innført i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå (Link kommer: Kjelvik formannskapsdistrikt). Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300. Det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt den 21. juni det året. Det var bare én sak på dagsordenen den dagen, det var å få lagt grunnlaget for ei forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

BILDE KIRKA I KJELVIK

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1844, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Vi vet også at Charles Robertson i Hammerfest hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av sønnen Georg Robertson og Emil Anton Simonsen i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Med posten sjøveien til Kjelvik

Før det vi kaller hurtigrutene begynte å gå lenger nord enn til Hammerfest, hadde Anton Harris (1804-1866) blitt stiftsamtmann. Han ville ha posten fortere frem, og gjorde i 1853 avtale med Hans With i Hammerfest om å få sendt posten derfra til stedene østover langs Finnmarkskysten. Anløpsstedene de skulle innom ble avgjort senere. Avtalen gikk blant annet ut på at fire mann i en fembøring skulle sørge for å få posten frem, helt til Vadsø. Under veis skulle de ikke bare bringe frem posten. De skulle også hente inn opplysninger om fiskerienes.

BILDE POSTSEILING

Postseiling i Finmarka i 1853 – Illustrasjon Th. Holmboe i Øystein Bottolfsens Finnmark fylkeskommunes historie 1860-1990

På hvert anløpssted skulle de skaffe til veie så nøyaktige opplysninger som mulig om fiskeriene. De skulle innhente opplysninger om tallet på fiskebåter i hvert fiskevær, og de skulle notere ned hvilke fiskekjøpere som var der. Stiftamtmann Harris ville også ha greie på om kjøperne tok imot all fisken de ble tilbudt, og om det var tilstrekkelig med hjellplass i de forskjellige værene de var innom på turen. Føreren av båten stod ansvarlig for å legge frem sin skriftlige rapport til postekspeditøren i Hammerfest straks de var tilbake. Denne innberetningen var den måten amtmannen hadde for å få innhentet de nødvendige opplysningene angående fiskeriene.

Det var under vårtorskefisket fembøringen med Hans With skulle seile tre turer fra Hammerfest, en gang i hver av månedene mars, april og mai. Båten la ut på sin første tur i begynnelsen av mars. Underveis skulle fembøringen med sitt mannskap anløpe Gjesvær, for deretter å seile gjennom Magerøysundet til Kjelvik. På farten videre derfra skulle de legge ferden utenom Skjøtningberg og Nordkinn og i retning Vadsø. På tilbaketuren skulle de følge den samme ruta og være Hammerfest i slutten av måneden, for å kunne legge ut på ny tur en av de første dagene i neste måned. Etter at de hadde gjennomført to av turene, var denne seilingen over, for da ble det satt i gang dampskipsrute på strekningen mellom Tromsø og Vadsø.

Dampskipstrafikken

Kjelvik fikk anløp av dampskipet D/S Gyller som nettopp hadde blitt satt inn i den nye ruten fra og med 21. april 1853. Med denne kom post og passasjerer i sommerhalvåret. Det ble ei 14-daglig seiling på strekninga mellom Tromsø og Vadsø i sommerhalvåret, i tida frem til 4. september. Fra 1856 ble det ukentlige seilinger. Den nye dampskipsruta inkluderte også Gjesvær og Repvåg. Å få posten frem, var en av de viktige årsakene til at staten gikk i gang med denne skipsruten, og siden støttet opp om driften da private overtok.

Kjelvik kirke knust av stormen

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930:

«Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.»

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

I Finmarksposten kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger:

«Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.»

Det står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

«Fra hele Vest-Finnmark løp det inn katastrofemeldinger. Den gamle korskirka i Talvik, som hadde trosset mange stormer gjennom 150 år, måtte bukke under den natta. Kirka i Kjelvik blåste ned, på Ingøy flytta stormen kirka flere meter av syllmuren. Hus, brygger og båter i hele vestfylket ble knust til pinneved under orkanens herjinger.»

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

«Kvelden før hadde vinden begynt å friskne på, og kl. 23 blåste det så sterkt at det var med stor møye man kunne komme seg fram i gatene. Vinden økte, og stormen gikk over til orkan, samtidig som det var storflo. Mot midnatt var sjøen så opprørt og bølgebrytningene mot land så voldsomme at nesten hele byen lå innhyllet i sjørokk. Pakkhusene mot sjøsida var særlig utsatte, og katastrofen inntråtte da det ene etter det andre av disse ble revet bort av bølgene. I løpet av et kvarters tid var hele husrekken fra tollbua og vestover med 7 pakkhus og kaier fullstendig sopt vekk. Skadene var også store på hus og brygger ellers i byen.»

Den sterke stormen som ødela kirka i Kjelvik og jevnet bryggene i Hammerfest med jorda, herjet også fiskeværet Berlevåg. Berlevåg ligger langt øst i Finnmark og er utsatt for vær og vind. En stor del av fiskeflåten ble ødelagt av stormen som kom inn fra det åpne havet.

Kjelvik blir uten kirke

Nå hadde kommunesentret og kommunen som helhet blitt uten kirke. Det ble satt i gang arbeid for å få ny, og det naturligvis uten at det skulle ta for lang tid. Mens man ventet på ny kirke, ble de kirkelige handlingene utført i Porsangvik, der man tok i bruk skolehuset. Som en erstatning for kirka som ble borte, fikk Kjelvik et slags menighetshus i bygninga som gikk under navnet «Kirkestua». Vi kan se den der den er satt opp mellom skolen og lærerboligen.

Når vi får kjennskap til det som her blir fortalt, har vi bakgrunn til å se hvordan det den gang var, da Kjelvik mistet kirka. På bildet under, ser vi hvordan det etter hvert ble seende ut der kirka hadde stått.

Kirketufta, midt på bildet, lå inntakt i 1941 da bildet over ble tatt. På bildet har vi hhv lærerboligen, kirkestua og skolen, tre hvite bygninger, med Ottar Olsen som kilde. Bildet ble tatt av Elisabeth Meyer da hun var i Kjelvik sommeren 1941.

Kirkelivet før 1882

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

«I midten av 75-årene bodde undertegnede i Kjelvik og var som barn mange ganger inne i daværende kirke, i alle fall jevnlig når Måsøpresten kom og holdt gudstjeneste der, så vidt jeg husker 10 -12 ganger i året».

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

«Kirken var åttekantet, bygget av massivt tømmer og panelt innvendig, malt hvit utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone. Det var også mindre påkrevd da, så vidt jeg kan huske, ble alle gudstjenester holdt i den lyse årstiden. Det var heller ingen altertavle, men et kors sto på alteret, akkurat som tidligere i nåværende Honningsvåg kirke.»

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

«Hvor mange plasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også utstyrt med et galleri («lemmet» som vi kalte det), og eldre mennesker fra den tiden mener at det kan være nok plass til et par hundre mennesker.»

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

«Kjelvik kirkeklokke har sin egen historie. I 1826 ble den stjålet av noen russere, som lå med et fartøy i Kjelvik havn, og da klokken var borte. i land ville de undersøke det russiske fartøyet. Da russerne la merke til dette, kastet de vakt over bord.»

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Kirke og anneksmenighet

Kjelvikværingen Olav Simonsen var ei tid redaktør i avisen «Vestfinmarken». Han var utdannet jurist, og bar det som den gang var tittelen førsteadvokat. Det titulerer han seg som i begge artiklene som her blir brukt som en del av grunnlaget for teksten. Om inndelinga i prestegjeld skriver han:

«På 1700-tallet gjennomgikk sokninndelingen stadig endring. Dermed ble Kjelvik snart eget sogn og snart annektert under et annet. Kjelvik falt i en årrekke under Porsanger prestegjeld».

Kjelvik blir kommunesenter

Kjelvik annekssogn ble skilt ut fra Kistrand (Porsanger) i 1861, og ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune.

Den nye kommunen med navnet «Kjelvik formannskapsdistrikt» hadde, som vi har sett, da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. Det økte raskt i denne tida, men mest i Honningsvåg, som begynte å bli det sentrale stedet. I 1885 besluttet de lokale myndighetene å føre kommunearkivet fra Kjelvik til Honningsvåg. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt eget formannskapsdistrikt.

Ser vi på utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.

Ti år senere, i 1920, hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og 1.421 i Honningvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.

Kopiert inn søndag 14. desember 2025.

TOPPEN

KAPITTEL 3 NORDKAPP KOMMUNE

Kjelvik annekssogn ble skilt ut fra Kistrand (Porsanger) i 1861, og ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune. Den kirkelige delen ble samtidig overflyttet fra Kistrand sogn til Måsøy.

Den nye kommunen med navnet «Kjelvik formannskapsdistrikt» hadde, da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. Det økte raskt i denne tida, men mest i Honningsvåg, som begynte å bli det sentrale stedet. I 1885 besluttet de lokale myndighetene å føre kommunearkivet fra Kjelvik til Honningsvåg. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt eget formannskapsdistrikt.

Betegnelsen formannskapsdistrikt ble gradvis endret til herred utover på 1800-tallet, og videre til kommune utover på 1900-tallet.

Det var i Kjelvik kirka stod, og det var her kirkebygg gjennom flere hundre år hadde stått. Og det var her det meste hadde gått for seg like lenge. Det året, 1861, hadde dampbåten, eller postdamperen som vi også kunne kalt den, da kommet og gått i snart ti år.

Det at Kjelvik annekssogn ble et eget formannskapsdistrikt skjedde i ei tid da innbyggertallet i sognet var svært lavt. Tallet på beboere i hele formannsdistriktet, eller omvi vil, i hele kommunen, lå på ikke med enn omkring 300 (2).

KIRKA I KJELVIK

Kjelvik før stormen i 1882 – Foto fra «Ytreberg, N. A. (1980) Handelssteder i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim»

Kommunestyrevalget

Det første valget av representanter til formannskapet, og til representantskapet i det nye Kjelvik formannskapsdistrikt, det nye herredet, eller den nye kommunen, ble avholdt på sommertinget i 1861. Det ble valgt tre representanter til formannskapet, Ingebrigt Simonsen, Karesius Løkke og Jørgen O. Wiig. Da det første kommunestyremøtet ble avholdt 21. juni det året, ble møtet ledet av Jørgen O. Wiig. I tillegg til de tre i formannskapet, ble det valgt ni til representantskapet slik loven foreskrev.

Da det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt, hadde man bare én sak på dagsordenen. Det var å få valgt medlemmer til skolekomisjonen. Det var 122 år etter at det i 1739 hadde blitt lovpålagt at alle barn i Danmark-Norge skulle gå på skole. Det året hadde det blitt bestemt av kongen i København at det fra da av skulle bli oppnevnt egne skolekommisjoner’ i hvert sogn. Nå hadde tida kommet til det i Kjelvik formannskapsdistrikt.

Fire år etter det første møtet i skolekommisjonen, ble det satt i gang skole. Det var da 71 barn i skolepliktig alder. Det hadde blitt opprettet fem skolekretser og tilsatt én omgangsskolelærer. Hvert barn hadde rett til undervisning i seks uker hvert år. Året etter, i 1866, ble Lorents Iversen formann i kommisjonen, og skolekommisjonen fremla eget budsjett, som det daværende kommunestyret, (distriktsfirmannskapet) måtte godkjenne. Skolebudsjettet i 1867 var på 156 spesiedaler, og til sammenligning var hele kommunebudsjettet på 276. I datidens pengeverdi, svarte 1 speciedaler til fire kroner. Skolebudsjettet var følgelig på 624 kroner, mens hele kommunebudsjettet var på 1.104 kroner.

Vanskelige kommunikasjoner – Møtene i formannskapet og representantskapet ble gjerne avholdt der ordføreren bodde. Da Olaf Bull hadde blitt valgt til ordfører, trakk han seg etter hvert fra vervet. Det gjorde han i 1869 siden delegatene for det meste bodde ute på Magerøya, mens han bodde på Repvåg. Med ham der inne, ble det store vanskeligheter med å få avholdt møtene. Karesius Løkke, som bodde i Honningsvåg, ble da ordfører i stedet.

Den nye kommunen, hadde da den kom i stand i 1861, et folketall som lå på i underkant av 300. I Honningsvåg lå tallet på beboere på omtrent det halve, på 159. Honningsvåg ble av flere grunner etter hvert det sentrale stedet, og i 1885 besluttet man å flytte kommunearkivet hit. Det var 24 år etter at Kjelvik sogn hadde blitt egen kommune. Tar vi for oss utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668. Ti år senere, 1920 hadde tilveksten gjort at innbyggertallet nå lå på 227 i Kjelvik og på 1.421 i Honningsvåg. Hva ser vi? Jo, ei adskillig sterkere tilflytting til det nye, mer sentrale stedet, det nye kommunesentret.

Kommunalt sjølstyre

Det var i 1836 «Lov om Formannskaber i Kjøbstæderne» og «Lov om Formandskaber paa Landet» hadde blitt vedtatt av Stortinget, begge deler etter at landet i 1814 hadde blitt en overført fra Danmark og blitt en del av Sverige. Året etter, i 1837 ble loven sanksjonert av kongen, Carl Johan i Stockholm.

Det var «Lov om Formandskaber paa landet» som gjaldt for kommunene, og det var den som sa at hvert prestegjeld skulle være et formannskapsdistrikt. Det skulle ha et bestemt antall formenn og tre ganger så mange representanter. Formennene skulle utgjøre formannskapet, med en ordfører og en varaordfører. Det vi i dag kaller kommunestyret, skulle da bestå av tre formenn, og representantene, tre ganger som mange som formennene.

Amtsformannskapet

Det var «Lov om Formandskaber paa Landet» som kom til anvendelse her. Denne loven bestemte at det også skulle innføres et amtsformannskap, det som siden ble Fylkestinget. Amtsformannskapet skulle ta seg av de oppgavene som var felles for kommunene. Ordførerne fra alle kommunene i amtet skulle utgjøre amtsformannskapet. Her var det ordførerne alene som hadde myndigheten til å vedta beslutningene, så amtmannen og fogdene som deltok i møtene ble fra nå av uten stemmerett.

Prestegjeldinndelinga

Da formannskapslovene hadde blitt lov i 1837, hadde Finmarkens amt allerede i 1789, blitt en del av et nytt, store Finmarkens amt. Det var et amt som fra 1787 til 1866 bestod av det egentlige Finnmark og de to fogderiene Senjen fogderi og Tromsø fogderi, utskilt fra Nordlandenes amt.

Kartet under viser prestegjeldinndelinga i 1837 i det egentlige Finnmark da «Lov om Formandskaber paa Landet» kom.

KART I: FINNMARK

Kartet viser inndelinga av sognene i Finnmark slik den lenge hadde vært. Kistrand sogn har nummer 5 på kartet. Fra Øystein Bottolfsen 1990

Kistrand hovedsogn hadde tre annekssogn, Kjelvik, Kautokeino, Karasjok.

Kistrand formannskapsdistrikt

Det som hadde vært Kistrand hovedsogn med annekssoknene Kjelvik, Karasjok og Kautokeino, hadde, slik formannskapslovene la opp til, i 1837 blitt gjort om til Kistrand formannskapsdistrikt. Soknepresten der, Søren von Krogh Zetlitz, hadde blitt valgt til ordfører i den fra da av nye storkommunen, Kistrand formandskapsdistrikt.

Kistrand formannskapsdistrikt blir delt

I 1861 ble det store Kistrand formannskapsdistrikt delt. Kjelvik annekssogn hadde med ett blitt et eget formannskapsdistrikt. Det samme hadde Kautokeino og Karasjok blitt. Og det store Kistrand formannskapsdistrikt hadde blitt mye mindre.

Det neste kartet viser annekssoknene som nå ble nye formannskapsdistrikt, etter hvert herreder for så å bli kommuner.

KART II: FINNMARK

Sognene og annekssoknene som nå hadde blitt egne formannskapsdistrikt. – Fra Øystein Bottolfsen 1990

Ordfører Alfred Vågnes

Alfred Vågnes hadde blitt valgt til ordfører i det som da var Kjelvik herred, og som ordfører satt han også i fylkestinget, slik alle ordførerne den gang gjorde. Det var mens Finnmark fylkesting var samlet til møte i 1934 han satte frem et forslag om at det derfra skulle bli sendt en protestresolusjon mot nazistyret i Tyskland.

BILDE

Alfred Vågnes, kommunens ordfører 1931-1934

I brevet som han foreslo å sende, hadde han skrevet:

Til den tyske legasjon, Oslo.

Finnmark fylkesting samlet til møte på Kirkenes uttaler sin mest harmfylte protest mot det fascistiske regimes voldshandlinger mot den tyske arbeiderbefolkning og intellektuelle. Vi krever at den forestående rettsforfølgning mot Ernst Thälmann m. fl. innstilles og at alle antifascister som sitter i fengsel og konsentrasjonsleirer blir frigitt. Fylkestinget oppfordrer arbeidere og fiskere i Finnmark fylke til å fortsette kampen mot reaksjon, krig og fascisme.

Øystein Bottolfsen skriver at at Alfred Vågnes med gru hadde registrert det om foregikk (Bottolfsen 1990). Det var 19 ordførere som var samlet i Kirkenes da han la frem forslaget sitt. Av dem stemte 14 mot at resolusjonen skulle sendes, og 5 stemte for. Bottolfsene stiller seg spørsmålet: Kanskje mente de at det var problemer som ikke vedkom oss. Så skriver han: Det skulle ikke gå mange årene før de skulle få merke noe anna.

Alfred Vågnes, var sønn av en gårdbruker og fisker i det daværende Tromsøysund. Vågnes drev fiske allerede fra han var 14 år gammel. Etter å ha bodd noen år i Tromsø, flyttet han til fiskeværet Honningsvåg. Her drev fiske frem til han 56 år gammel, i 1936, begynte som sekretær i Norges Fiskarlag.

Vågnes var medlem av Kjelvik herredstyre fra 1917 til 1940. Han var ordfører i Kjelvik herred fra 1931 til 1934, og varaordfører i flere perioder.

Førkrigstidas kommuneadministrasjon

Man kan undre seg på hvor formannskapsmøtene og kommunestyremøtene ble avholdt i årene før krigen, og under hvilke forhold de ellers arbeidet. Det er nå tida har kommet til prøve å finne ut av det, om mulig. Så langt får vi vite av Øystein Bottolfsen at Hagbart Lund, den nye fylksemannen fra 1922, hadde bedt kommunestyrene om følgende da han ville ha svar på noen viktige spørsmål: «Utskriftene og statusoversikten bedes om mulig maskinskrevet». Bottolfsen skriver at kontorutstyret i kommuner i den tida kunne innskrenke seg til et blekkhus på ordførerens kjøkkenbord (1). Slik var det naturligvis den gang da Kjelvik annekssogn i 1861 ble utskilt ut fra Kistrand.

Krigen kommer, nazifiseringa begynner

Det skulle vært holdt kommunevalg den 28. oktober 1940, men det ble sendt ut rundskriv til kommunene om at valgene skulle innstilles inntil videre. I slutten av september 1940 var det blitt oppnevnt nye statsråder til departementene, og omtrent 3/4 av dem var medlemmer av nazistenes Nasjonal Samling, NS. Nå skulle landet nazifiseres, og det skulle styres etter nasjonalsosialistiske prinsipper. Det ble i september samme år opprettet et eget Innenriksdepartement til å ta seg av det som kommunalavdelinga i justisdepartementet før hadde hatt som sitt ansvarsområde. Dette nye departementet skulle ha ansvaret for å tilsette, men kunne også suspendere og si opp rådmenn, revisorer og andre tjenestemenn etter sitt forgodtbefinnende.

I slutten av oktober samme år, kom det brev fra det tyske sikkerhetspolitiet om at kommunister skulle ut av sine kommunale verv, og dermed måtte flere av dem som hadde blitt valgt inn ved kommunevalget i 1937 tre ut. Omtrent samtidig kom det ei ny forordning som sa at det nyopprettede Innenriksdepartementet skulle ha ansvaret for den fylkeskommunale, og den kommunale forvaltninga. Departementet skulle ha rett til å gripe inn, ikke bare i det som lå under fylkesting, fylkesutvalg, men også i det som lå under kommunestyret, formannskapet og andre utvalg, styrer og råd når det var påkrevd. Innenriksdepartementet skulle også har rett til å utforme instrukser for alle valgte tillitsverv, også for ordførervervet.

Førerprinsippet inn i kommunalforvaltninga

Det kommunale selvstyret skulle nå byttes ut med et enklere, men mer handlekraftig fagstyre. Denne nyordninga skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. Førerprinsippet skulle nå gjennomføres. Kommunene skulle styres slik Nasjonal Samling hadde programfestet det.

Ordføreren og varaordføreren skulle fra nå av bli oppnevnt av departementet, etter forslag fra fylkesmannen i samråd med NS sin fylkesordfører, og dette skulle begynne å gjelde fra 1. januar 1941. I Kjelvik satt Samuel Giæver fra 1941 til 1944.

Det skulle være yrkesrepresentasjon i de styrende organene, og ordføreren skulle fra nå av alene fatte alle vedtak, men før det skulle han ha lagt sakene frem for formenn. Formennene hadde ikke bare plikt til å uttale seg, det var også lagt opp til at formenn som var uenige i en sak, uten å ha fått det protokollført, stod ansvarlige sammen med ordføreren for vedtak som hadde blitt fattet.

Kommunenen skulle fra nå av styres, ikke bare i samsvar med Nasjonal Samlings program, men statens kontroll skulle styrkes.

Demokratiet er tilbake

Tyskerne hadde tapt krigen, de siste tyske soldatene hadde reist hjem. Allerede før det skjedde, hadde Finnmark og Nord-Troms befridd fra Nazi-Tyskland. Den kommunale, og den fylkeskommunale administrasjonen hadde allerede begynt å komme i gang. Øystein Bottolfsen skriver:

Gjenopprettingen av folkestyret var forberedt av regjeringen i London ved «provisorisk anordning om foreløpig ordning av det kommunale styret i Norge» av 5. mars 1943.

Først skulle det bli opprettet et fylkesutvalg med fylkesmann og to andre som han skulle velge. Straks det var etablert, eller konstituert, skulle dette fylkesutvalget oppnevne midlertidige ordførerer i alle kommunene. Dernest skulle ordføreren etablere et midlertidig kommunestyre. Det skulle bestå av like mange som det hadde vært i det siste formannskapet før krigen. De midlertidig valgte ordførerne skulle så utgjøre det midlertidige fylkestinget.

Peder Holt ble konstituert som fylkesmann, og han fikk oppgaven med å sette det hele i gang.

Blant dem som hadde kommet tilbake var det å finne høvelige folk. I Kjelvik ble Erling Andreassen i november 1945 oppnevnt til å ta på seg vervet som ordfører (Bottolfsen 1990).

BILDE

Kong Håkon på besøk i Honningsvåg 9. juli 1964, her sammen med ordføreren, Erling Andreassen utpekt av fylkesutvalget med den nyutnevnte fylkesmann, her sammen med kong Håkon VII og soknepresten nazistene hadde avsatt da han satte seg opp mot dem.

Stortingsvalg høsten 1945

I Finnmark fikk Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti samlet 82% av stemmene. De resterende 18 prosentene fikk Høyre og Venstre til sammen. Av dem kom det 3 representanter fra Finnmark inn på Stortinget, 2 fra Arbeiderpartiet og 1 fra Norges kommunistiske parti. Arbeiderpartiet fikk 60,5 av stemmene, Høyre 10,9, Venstre 7,1, og Norges kommunistiske parti 21,5 prosent av de 12.355 som hadde stemt.

Før det ble mulig å avholde kommunestyrevalg i Finnmark, ble ordførere utpekt av fylkesutvalget. Erling Andreassen ble utpekt til ordfører i kommunen, av fylkesutvalget med fylkesmann Peder Holt i spissen.

Kommunestyrevalg 1945 og 1946

Det ble hold kommunestyrevalg i Finnmark, i noen kommuner 3. desember 1945, og i andre den 24. juni 1946. I Kjelvik fikk kommunistene ordføreren.

Første møtet i fylkestinget

De nyvalgte ordførerne, også kommunens ordfører, møtte til fylkesting i Vardø den 18. juli 1946. Hans Gabrielsen hadde blitt utnevnt til fylkesmann.

Folkefest ved 100-årsjubileet i 1961

Finmarksposten skriver øverst på første side torsdag 25. mai 1961: «Nordkapp kommunes 100 års jubileum feires søndag 17. september Med klingende fanfarer og spill, fest og fyrverkeri».

Den gang da, i 1861, var det fiskeværet og kirkestedet Kjelvik som hadde blitt det nye kommunesentret. Nå var det fiskeværet, havnebyen og skolesentret Honningsvåg som lenge hadde vært det, og her det skulle bli feiret.

Programkomiteen for feiringa av 100-årsjubileet består av Barre Prestbakmo, Rudolf Andreassen og Harald Stenmark. Hovedkomiteen for jubileet er formannskapet, med en egen arrangementskomite. Den sistnevnte ble sammensatt av Harald Stenmark, Minda Olsen, Gyda Aronsen, Halvor Søreide, Ole K. Jensen, Aksel Mauno og Einar Eidesen.

Dagen skal bli innledet med parade der musikk- og sangforeningene medvirker. Deretter skal det bli feiret festgudstjeneste i Honningsvåg kirke. Det skal bli kinoforestilling for barn og leker og idrettsarrangementer for barn. Programkomiteen hadde vedtatt å bygge en egen paviljong, og her skulle musikk- og sangkonserten bli fremført.

Folkevalgte i perioden ved 100-årsfeiringa

Bildet vi her ser ble tatt i 1961 da Nordkapp kommune feiret jubileum – 100 år som egen kommune.

BILDE

Folkevalgte i Nordkapp kommune i 1961, det året kommunen feiret sitt 100-årjubileum – Foto fra Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark

Fra venstre bakerst: Daniel Thommassen var fra Skarsvåg. Han jobbet på Nordkapp i turistsesongene. Ivar Utsi snakket også samisk og bodde på Repvåg. Waldemar Juliussen var ansatt som montør i Repvåg kraftlag. Gunnar Løkke var rørlegger i egen bedrift. Olaf Larsen drev fiskematforretning i Storgata. Joh. Jul. Kammersten var realskolens rektor.

I midterste rekke fra venstre: Harald Stenmark ble tilsatt i stillinga som skoleinspektør etter at Skyttemyr ble pensjonert. Håkon Helgesen var taxisjåfør og bodde i Nordvågen. Minda Olsen drev Reno Rens sammen med familien, renseriet i Honningsvåg. Hjørdis Heie er ukjent for meg som skriver dette. Rachel Eilertsen var lærerinne ved Honningsvåg skole. Arvid Andersen var taxisjåfør.

Foran fra venstre: Erling Andreassen var kommunens ordfører helt fra han ble utnevnt av fylkesmannen straks krigen var over, og senere valgt av folket. Sigurd Jørgensen var kaiformann på Finotro. Barre Prestbakkmo var kontorsjefen i kommunens administrasjon. Han hadde stillinga som senere lenge hadde betegnelsen rådmann. Olav Skyttemyr var skoleinspektøren frem til han senere gikk av med pensjon. Roald Elde jobbet på likningskontoret, så vidt jeg husker.

Lørdag ettermiddag 16. september skulle kommunestyret samles med derpå følgende middag for medlemmene og en del innbudte. Feiringen av dagen skulle så avrundes med folkefest i Samfunnshuset, og i den sammenhengen skulle det bli et større arrangement der det skulle bli sendt opp fyrverkeri.

Så spør avisen: «Men hva med en ny Nordkappfestival?» og skriver «Nu er det fem år siden vi hadde en Nordkappfestival i Honningsvåg. Hvorfor ikke noe lignende til høsten?»

Nordkapp kommune 100 år

Av fylkesmann Peder Holt

100 år for en kommune er i og for seg ingen høy alder. Når imidlertid en rekke av fylkets kommuner har sin opprinnelse i årene fra midten av forrige århundre og utover, har dette i første rekke sammenheng med gjennomføringen av formannskapslovene i 1837, som skapte det første grunnlaget for kommunalt selvstyre. De gamle storkommuner som ble ledet av embetsmenn vist seg å være høyst uhensiktsmessig når folkevalgte representanter skulle komme sammen til formannskaps- og herredsyremøter og det blir derfor nødvendig å gå til en rekke oppdelinger for å muliggjøre et mere aktivt kommunalt selvstyre.

Men 100 år er likevel en så vidt lang tidbolk at det er vel verd et jubileum, særlig når en tenker på at det som er skjedd i løpet av denne tid. Primærkommunen er vokst frem til å bli et selvstendig og selvstyrt ledd i den samlede samfunnsmekanisme, og har etter hvert fått stadig større muligheter til å lede og styre den økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling innenfor sine grenser.

Når man da ser på hvordan Nordkapp som kommune ser ut i dag — 16 år etter den totale krigs rasering — da er det all grunn til å ønske til lykke med det kommunale 100 års jubileum. Hvilket jeg herved gjør på hele fylkets vegne.

Vadsø, 15. september 1961

Peder Holt

Denne artikkelen stod i Finnmarksposten lørdag 16. september 1961. Det året var det jubileum, og man feiret at det var ett hundre år siden kommunen ble opprettet. Det skjedde da Kjelvik annekssogn ble utskilt fra Kistrand kommune.

Demokratiet

Da eneveldet i Danmark-Norge gikk mot slutten, kom embetstaten der vanlige arbeidsfolk, bønder og fiskere ble holdt utenfor. Embetsmenn som sakførere, prester, forretningsmenn og rikfolk hadde regnet med at de skulle få styre uforstyrret av småkårsfolk. Det som da gikk for seg, var i tida før den store industrialiseringa, så da det ble nokså frie valg, var det bønder og andre småkårsfolk som kom til makta, til forskrekelse for dem som styrte embetstaten.

De som hadde sittet med makten, måtte se at det ikke gikk så galt som de hadde trodd. Flertallet av dem som hadde stemmerett, gikk inn for at det skulle gå fint, så de valgte dyktige folk med tillit. Folk hadde lært å lese. Folkehøgskolen og Grundtvig hadde beredt marken. Kong Christian II hadde innført obligatorisk skolegang for alle barn i Danmark-Norge forlengst.

Så viste det seg at det gikk som det alminnelige folk hadde regnet med. Det som hadde begynt i Danmark, det fortsatte i Norge. Industrialiseringa hadde kommet i gang, og bønder og industriarbeidere ble de ledende i styre og stell, i Storting og regjering, etter hvert i det kommunale og den fylkeskommunale administrasjonen.

E K S T R A

Ser vi på utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.

Kommunens administrasjonssenter i dag, er Honningsvågmed sine 2.245 innbyggere. Komunen som helhet hadde i 2022, et innbyggertall på 2.947 (1). Fra 1861, da kommunen ble opprettet, og frem til 1885, var det Kjelvik, det nå fraflytta fiskeværet og kirkestedet som var sentrum i det som den gang gikk under betegnet formannsdistrikt.

TOPPEN

KAPITTEL 4 KJELVIK

Annekssogn og kommunesenter – Kjelvik ligger, som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. Kjelvik ble brent av tyskerne og aldri bygd opp igjen, selv om det var noen som prøvde. Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930:

Sentrum i en ny kommune

Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå en egen kommune, riktig nok, da betegnet som formannskapsdistrikt. Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300. Det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble avholdt den 21. juni det året. Det var bare én sak på dagsordenen den dagen, det var å få lagt grunnlaget for ei forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

BILDE: KIRKA I KJELVIK

Skole i Kjelvik

I fiskeværet Kjelvik går man ut fra at det kom et lite skolehus med et klasserom i 1880-årene. Det var i den tida da stormen tok kirka, før eller etter 1882. Skolehuset vi ser her, kom tida omkring 1905, da med lærerværelse, skriver Barre Prestbakmo. Det kom også lærerbolig, den kan vi også se på bildet over.

«Om Kjelvik krets vet man» at stedet fikk skolehus i 1880-årene.»

Ottar Olsen ble født i 1931, og vokste oppi Kjelvik. Han har i opptak fortalt hvor skolehuset i Kjelvik var, der fikk han sin skolegang.

På bildet nedenfor, ser vi, i følge Ottar Olsen, tre offentlige, kommunale bygg. De er alle hvitmalte og står som vi ser like inntil hverandre. Fra venstre har vi lærerboligen, så kirkestua som kom etter at kirka ble ødelagt, og skolen.

BILDE: KJELVIK

På bildet under ser vi den ene av klassene i den todelte skolen i Kjelvik, kort tid før de måtte bryte opp.

Veibygging i kommunesentret Kjelvik

Befolkninga i Kjelvik hadde i 1907 søkt om å få vei i fiskeværet, det som nå hadde blitt et kommunesenter. Så mange som 1000 mennesker kunne ha tilhold i Kjelvik under vårtorskefisket i denne tida. Når det regnet, og snøen tinte, kom vannet sigende ned fra fjellet rundt og gjorde at hele området folk beveget seg på ble ei oppløst gjørme. Veien inne i Kjelvik ble påbegynt i 1912, med ei bevilgning på 8.500 kroner fra amtstinget, og bygd ferdig i 1913. Det ble også lagt ned stikkrenner under veien, for å få unna vannet.

Ved folketellinga i 1900 fant man at det var ei befolkningsøkning, da tallet på beboere igjen hadde økt, nå til 114.

Med posten sjøveien til Kjelvik

Da Anton Harris (1804-1866) hadde blitt stiftsamtmann, inngikk han i 1853 avtale med Hans With i Hammerfest om å få sendt posten derfra til stedene østover langs Finnmarkskysten. Anløpsstedene de skulle innom ble avgjort senere. Avtalen gikk blant annet ut på at fire mann i en fembøring skulle sørge for å få posten frem, helt til Vadsø. Under veis skulle de ikke bare bringe frem posten. De skulle også hente inn opplysninger om fiskerienes.

BILDE: SEILBÅTEN

Postseiling i Finmarka i 1853 – Illustrasjon Th. Holmboe i Øystein Bottolfsens Finnmark fylkeskommunes historie 1860-1990

Dampskipstrafikken

Den nye kirka i Kjelvik knust av stormen

Om orkanen som raste i Kjelvik da kirka ble ødelagt, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930:

Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

I Finmarksposten kunne man den 21. januar 1882 lese om uværets herjinger:

«Natten til 16. Ds. Overgikk vor By en Ulykke som ikke har indtruffet siden Hammerfest fik sin Tilblivelse.»

Det står mer enn det. Det står om hvordan det hadde gått videre, og det sammenfatter Øystein Bottolfsen i boka «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990» slik:

Vi kan også se hvordan det gikk i Hammerfest, Bottolfsen sammenfatter:

Kjelvik blir uten kirke

Handelstedet Kjelvik

«I den tid var Kjelvik tinglags almue tillike med finnerne i Porsangerfjorden henlagt under dette handelsted, der i den senere tid ikke har vært av synderlig viktighet.»

Det kan vi skjønne, når vi ser hvor få som bodde der da, og når vi også vet at folk flyttet på seg.

Engelskmennene raserte den forrige kirka

I de krigsårene, i tida mellom 1800 og 1815, ble almuen i Kjelvik satt meget tilbake, skriver Olaf Simonsen i Vestfinmarken i oktober 1930:

«Man hadde også i disse år fiendtlige besøk, således i Hasvik og Hammerfest og det følgende år var «de Engelske» i land på Magerøya og «bl.a. ruinerte Kjelvik kirke.»

Det var i 1810 engelskmennene hadde kommet til Kjelvik og herjet, men Olaf Simonsen skriver at han ikke har kunnet få brakt på det rene hvorvidt den ødelagte kirka ble gjenoppført.

BILDE

Kjelvik på ei tegning laget av den slovakiske jesuittpateren og astronomen Maximilian Hell etter oppholdet i Kjelvik i 1769, mange år før denne kirka ble rasert.

Ny kirke kom i 1844

Kirkelivet før 1882

Vi får vite litt, ikke bare om kirka, men også litt om menighetslivet i Kjelvik mens kirka fortsatt sto der. Olaf Simonsen husker at presten fra Måsøy kom dit av og til. Han skriver:

Olaf Simonsen skriver om kirka fra 1844, og viser til sin egen erindring som han sammenligner med det andre husker:

I tillegg forteller han om størrelsen på kirka:

Så kommer litt om klasseskillet i fiskeværet:

«Av de første stolene nærmest alteret var to innelukket, den ene ble brukt av kjøpmannen og hans familie og den andre av presten og hans folk.»

Om kirkeklokkene siterer Simonsen det rektor Qvigstad har skrevet til ham:

Kirkeklokka var borte, men den ble funnet 41 år senere, og Simonsen siterer videre fra Qvigstads brev: «

«I juli 1867 ble den ved et uhell fisket opp med dregg og ble i 1886 overlevert av Kirkedepartementet til Tromsø museum. hvor den nå finnes.»

Kirkeklokka er i dag å finne på Nordkappmuseet i Honningsvåg, og av inskripsjonen på den skal vi kunne se at den er støpt i 1521.

Kirke og anneksmenighet

«På 1700-tallet gjennomgikk sokninndelingen stadig endring. Dermed ble Kjelvik snart eget sogn og snart annektert under et annet. Kjelvik falt i en årrekke under Porsanger prestegjeld».

Kjelvik blir kommunesenter

Kjelvik annekssogn ble skilt ut fra Kistrand (Porsanger) i 1861, og ble et eget formannskapsdistrikt med ordfører, formannskap og representantskap, det vi i dag kaller kommune.

Ser vi på utviklinga på de to stedene, ser vi at befolkninga i fiskeværet Kjelvik i 1910 hadde økt til 181, mens den i Honningsvåg hadde kommet opp i 668.

Kjelvik i dag

Kjelvik ligger, som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet. Det gamle fiskeværet, kirkestedet og det første kommunesentret ble brent av tyskerne høsten 1944, og aldri bygd opp igjen.

Det var noen få som prøvde. Da de første kom tilbake tidlig på sommeren i 1945, og enda flere etter hvert, var folk i Kjelvik innstilt på å bygge opp Kjelvik på ny. Det ble reist boliger. Det kom forretning, kan hende også postkontor, men det ble likevel ikke slik mange av dem hadde tenkt seg det. Folk ventet at elektrisitetsforsyninga skulle komme i gang, og man ville ha bygd molo, og kan hende vei til Nordvågen. Det drøyde, selv om strømmen etter hvert kom og man fikk lys i stedet for parafinlampe. Så så man at det gikk raskere andre steder, noe som sentalmyndighetene også lagt opp til.

Mange av dem som kom, valgte etter en stund å gi opp. De tok med seg sitt og sine og trakk til Honningsvåg, og Storbukt. Noen flyttet sørover og ble der.

I etterkrigstida var Kjelvik utfartssted når skolene hadde skidag. Nå er det sommersted for enkelte med røtter på stedet.

T I L L E G G

Krigsårene Simonsen nevner, er en periode under Napoleonskrigene som raste i årene mellom 1800 og 1815 og fikk betydning for Danmark-Norge, som vi vet. Norge ble løsrevet fra Danmark, og kom i avhengighetsforhold til Sverige.