Nordkapp i historien har sitt utspring i nysgjerrigheta. Det begynte for alvor da tyske turister jeg kom i prat med, spurte om hva folk lever av i Honningsvåg. Det var mens jeg fremdeles bodde og arbeidet i byen. Da begynte jeg å se meg rundt på en annen måte. Jeg begynte å tenke tilbake på det som hadde vært.

Vi som vokste opp i etterkrigstida, vi husker den store trafikken ute på fjorden. Hva med den? Hvorfor hadde det blitt så stille der ute? De utenlandske trålerne som det hadde kommet så mange av året rundt, de hadde uteblitt, og det over natta. Det var ikke trelastbåter på vei til- eller fra Russland å se mer. De mange tankanleggene hadde blitt uten anløp av store og små oljetankere. Av de mange oljetankanleggene var det bare ett igjen. De andre hadde blitt fjernet.

En dag så jeg at de holdt på med å knuse det store Finotroanlegget. Nye spørsmål kom. Hvorfor hadde det gått så sterkt nedover med så mye av næringslivet i fiskeværet og havnebyen Honningsvåg? Hvorfor ble alle fiskebrukene borte? Det kom ikke røyk fra sildeolje- og sildemelfabrikkene mer. Begge hadde blitt stengt ned for godt. Den gang hadde den ene av dem blitt delvis knust, den andre helt fjernet. Og nå, i 2023 har også den andre blitt tilintetgjort. Det er i juni bare ruiner å se av Sifi, en industribedrift som var der fra i tidlig etterkrigstid.

Det stoppet ikke med det. Hvordan har utviklinga gått for seg i Honningsvåg, og i kommunen fra gammelt av og frem til brenninga? Hvordan var det under krigen, og i evakueringstida? Og hvordan var det med den evakueringa så mange av oss hadde hørt om, men de fleste av oss så fryktelig lite. Bakgrunnen for brenninga og evakueringa i 1944, og den sammenhengen den hadde med det som skjedde øst for Finnmark og Nord-Troms, har langt på vei også vært ukjent.

Det er Honningsvåg kort tid før brenninga i 1944, et bilde tatt etter 1939 da Den indre sjømannsmisjons fiskerhjem hadde kommet og blitt bygd der det før hadde vært et fiskebruk.

Det er mulig å få vite en god del. Vi har blant annet litteraturen. Det har nå gått mer enn tredve år siden viktige bøker om Finnmark kom ut, som for eksempel Øystein Bottolfsens «Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1990», Einar Richter Hansens «Nordkapp. En fiskerikommune fra de eldste tider til i dag», Randi Rønning Balsviks «Vardø. Grensepost og fiskevær» og Reidar Hirsti sin antologi «Finnmark». Vi har også filmserien «Norge mellom øst og vest» med Knut Erik Jensen som regisør, og ikke minst, årbøkene fra historielagene, som for eksempel dem Nordkappmuseet i samarbeid med Nordkapp historielaget har gitt ut helt fra 1982. Og vi har Nasjonalbiblioteket med avisene fra fortida, bøkene og bildene.

Det gir grunnlaget for å kunne skrive om kommunen som med bare 300 innbyggere ble opprettet i 1861 og som 8. juli 1949 fikk navnet Nordkapp, og om Finmarkens amt som i 1919 fikk navnet Finnmark fylke. Det tynt befolka området hadde om sider blitt en del av Norge, et eget fylke som så mange av oss har visst så lite om, så lenge.

Lokalhistorie er formidling og dokumentasjon. Det er et ledd i det å ta vare på kulturarven. Med innsikt i også den, kan vi bedre reflektere over hvem vi er, og hvor vi er på vei. Kjennskap til fortida er en viktig del av vår kulturelle utvikling og dannelse, og er viktig både for den enkelte, for lokalsamfunnet, så vel som for Norges nasjonale identitet. Samtidig er kjennskap til lokalhistorien med på å gi ei forankring i det lokale noe som bidrar når vi skal bygge vår identitet. Sidsel Hindal skriver at «En av de viktigste funksjoner er nettopp identitetsskaping, med dokumentasjon og bidrag til demokratiet som to andre.»

Da har vi viktige nok begrunnelser til å kunne rettferdigjøre også at denne lokalhistorien har blitt påbegynt. Det er dessuten slik at det meste av det som kommer her, ligger spredt i litteraturen som det har blitt funnet frem til, for så å få det skrevet frem og kanskje få på trykk viktige historiske kunnskaper, samlet inn og gjort tilgjengelig, til glede for oss alle etter hvert som vi begynner å søke tilbake også til våre trakters fortid.

Nettstedet ble opprettet i 2016. Det er ikke ei vitenskapelig avhandling, for det blir ikke stilt et spørsmål som interesserer meg særlig, og som jeg søker svar på, for så å publisere det slik at forskere kan ta resultatet med i sine betraktninger. Det dreier seg for det meste om å finne frem til, sette seg inn i, popularisere det, for så å gjøre det tilgjengelig med tanke på et allment publikum og for at skoleungdom skal kunne ha utbytte av det.

Det har også blitt sagt, at «Uten fortelleren dør fortida» og at «Kunnskap endrer alt.» Begge deler gir begrunnelser for det som her blir utformet og tilrettelagt.

Oppdatert 9. mars 2026

.HOME  TOPPEN  BACK.