Kapitlet & Artiklene & Bildene

Kyst-Finnmark ligger så pass langt nord at området ligger innenfor grensen av området betegnet som Arktis. Indre Finnmark ligger i området betegnet som Subarktis.

Mens Arktis er området rundt Nordpolen, er Subarktis, området som omgir Arktis. Mens den svarte linja markerer grensen for Subarktis, markerer den stipla linja grensen mellom Arktis og Subarktis. –

Når så hele Nordkapp kommune ligger innenfor Arktis, forstår vi hvorfor det er så sparsomt med vegetasjon. Polarklimaet blir definert som et klima der middeltemperaturen i den varmeste måneden ikke overstiger 10 grader Celsius, altså nord for polarområdenes sørgrense. Arktis er altså nord for det området der det naturlig ikke vokser trær, og dermed kan vi, skriver Stonehouse, bruke enten juli-isotermen eller tregrensen som den arktis-subarktiske grensen (Stonehouse 1976.14).

Tregrensen vet vi hvor ligger, det ser vi når vi er på vei innover mot Skarvbergtunnelen.

KART

Utsnitt av kart fra Animals of the Arctic – the ecology for the Far North av Bernhard Stonehouse

Vinden, og stormene, kan blåse sterkt her ute ved kysten, og om somrene kommer ofte ishavståka sigende innover.

Golfstrømmen, den varme overflatestrømmen, kommer fra Florida, følger østkysten av USA, bøyer av og strømmer ut i Atlanterhavet og siger nordover og forbi Finnmarkskysten. Den bidrar sterkt til at befolkninga langs kysten lever under helt andre forhold enn det ville vært uten den så langt nord.

I sommerhalvåret har det vært grunnlag for å drive jordbruk også hvor sola bare når frem om natta, selv om solstrålene varmer mindre enn på dagtid og først og fremst kommer i form av å være midnattsola. Det gir ikke bare lys døgnet rundt, det gir varme der landskapet ikke blir beriket med så mye av det på dagtid.

Gullgammen, Sarnes og Honningsvåg ligger vendt mot syd, og det har medført gode forhold for å drive jordbruk. Også i  etterkrigstida har det værtdrevet gårdsbruk på Sarnes, i området rundt og i Gullgammen. I Gullgammen ble det holdt ikke bare sauer, men også kyr. Det var kyr i Gullgammen helt frem til i tida omkring 1960, og sauer enda en ti-femten år etter det.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at det er på et slikt sted de spor etter mennesker i Norge, langt tilbake i tid har blitt funnet i ommrådet.

De eldste spor etter mennesker i Norge, har så langt blitt funnet i Finnmark. Funnene som ble gjort i 1993 viser at det allerede for 10.300 år siden var noen som holdt til på Magerøya. Boplassen ligger et godt stykke over dagens flomål, 28 meter over, på et eid.

Sarnes i etterkrigstida, på et bilde fra Kathrin Hägglund

De kan ha hatt tilhold her i deler av den istida som tok slutt for 8.500 år siden.

I boken «Finnmark» som kom i 1979, skrev historikeren Einar Niemi, lenge før de eldste spor etter mennesker i Norge ble funnet på Magerøya i 1993, at folket som levde her, kan ha levd under de samme betingelsene som i inuitter, grønlendere, samojeder og nordlige folk i Øst-Sibir.

Leveforholdene har ikke vært enkle her heller, men som andre folk ved iskanten har også de hatt somre med bar mark. De har ikke bare hatt fisken i elver og vann, i havet, og sel og hval, fugler, fuglefjell og egg, alt dette til føde, men også klær av skinn. Som mange steder ellers, har det vært en kamp for tilværelsen.

Den første kirka i området langt mot nord, ble satt opp Tromsø i 1250, ved grensen opp mot området «der hedningene bodde». Det var folk med helt andre religiøse oppfatninger. Dit ble det sendt misjonærer. Det ble satt opp enkle kirkebygg.

Kirka i Vardø mener man å vite, kom i 1309. Bygginga av ei kirka der, og ei festning hadde blitt satt i gang av kong Håkon V Magnus. Begge skulle de markere Norges grense mot øst. Vardøhus len hadde blitt lagt under Trondhjems amt, så erkebiskopen, Jørund fra Nidaros kom til Vardø for å innvie den kirka.

Men Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. Ifølge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet.

Lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det omtrent 3-4.000 mennesker i Finnmark. Det var mindre enn én prosent av Norges befolkning.

Vi ser litt av det lille fiskeværet Kjelvik, yttest ute mot nord-øst på Magerøya, slik det var den gang det ennå bodde folk der. – Foto fra Nordkappmuseet

Torskefiskeriene – Torsk hadde allerede først på 1100-tallet blitt en viktig handelsvare i Lofoten. Da det ute i Europa begynte å bli etterspørsel etter fisk tidlig på 1200-tallet ble fisk en viktig eksportvare. Hanseatene med sine handelsforbindelser i Nordsjøområdet og i Østersjøen, kom til Bergen på 1300-tallet, og var mottakere av fisk fra Nord-Norge.

Og når behovet for fisk var der, begynte det å komme folk sørfra for og bosatte seg i nord. Dermed begynte koloniseringa av ytterkysten. Det skjedde i tida mellom 1250 og 1350, er det mye som tyder på, får vi vite. Når det først og fremst var ute på øyende folk bosatte seg, var det for å komme nærmest mulig fiskeplassene. Slik la fisken grunnlaget for en norsk bosetting på kysten av Finnmark.

Når den eldste boplassen som har blitt funnet i Norge, på i Nordkapp, ligger på et nivå 28 meter over havflata, er det i tråd med at landet har hevet seg, og den marine grensen har blitt endret.

Magerøya har vært et sentralt sted på Finnmarkskysten. I det området som skulle bli Nordkapp kommune, lå det fem kirker i 1589. I følge Einar Richter Hansen blir det antatt at den nåværende norske befolkninga her har sine røtter fra 1200-tallet. Men lenge før det, har Finnmarkskysten vært et bruksområde, først for samer, etter hvert også for håløyger som har trukket nordover og slått seg ned.

Publisert med kildene

• Lillehammer, Arvid, (1994) Aschehougs Norgeshistorie, Bind 1, Fra jeger til bonde – inntil 800 e. Kr, Oslo
• Niemi, Einar (1979) «Streiftog gjennom Finnmarks historie», i Hirsti, Reidar (1979) Finnmark, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo
• Stonehouse, Bernhard (1976) LIV I NORD – dyr og planter i polarstrøkene, A-forlaget A.s, Oslo
• Ruong, Israel og Nesheim, Asbjørn (1966) Arktiske folk, Fabritius & sønners forlag, Oslo

HOME  TOPPEN  BACK