Kapitlet & Artiklene & Bildene

Det var i Gullgammen jeg tilbragte store deler av alle somrene fra og med de to ukene vi var der i 1956 til og med den sommeren jeg fylte 15, i 1966.

Vi som tilbrakte somrene i Gullgammen, kunne se sola som skinte fra sør nesten dagen lang. I fjellene vokste det ikke bare krøkebær, men også store mengder blåbær.

Her var det bønder med kyr og sauer, ja folk som hadde reinsdyr også. Som barn kunne vi stå i døra å se når kyrne ble melket. Vi som ville, fikk også være med når høyet hadde blitt slått og skulle henges til tørk. 

Når reindriftsamen Johan Bær trengte kjøtt til middagene, tok han børa på ryggen og dro til fjells. Vi som bare var sommergjester, kunne bare si fra, så fikk vi kjøpt kjøtt. Når Johan Bær hadde fått reinsdyrskrotten hjem, kom han en gang selv med kjøttet som hadde blitt bestilt. Og da ble kaffen satt på og hyttefolket tok plass sammen med ham i lyngen utenfor.

På det meste var det fem gårdsbruk i drift. På et av gårdsbrukene var det hest om somrene, og med den ble det ridd over fjellene frem og tilbake til Honningsvåg.

Ved halv sekstida hver morgen, kunne vi høre stempelslagene fra s hurtigrute når den gikk forbi, mot Havøysund og Hammerfest.

Det er løkkebuktingen Dagfinn som står der oppe i fjellsida, klar til å gå på tur ned, i tida rundt 1970. – Foto: Terje Cock Svane

Vi så alle båtene som gikk forbi, også båter med trelast fra Sovjet, eller i ballast på vei til Igarka, Onega og Arkhangelsk. Her dorget vi etter sei, og ble snøret sluppet ut, tok det ikke lange tida før en torsk kunne bli dratt opp. Med flyndrestikkeren ble det hentet opp flyndre, så mange en ville ville ha.

Når Johan Bær jr. fulgte kyrne innover til Svarthola, der borte til høyre på bilde, var det bare å slå følge og bli med.

Over på den andre sida av Magerøysundet kunne vi se fyrløkta som blinket om høstene. Vi kunne ane litt av det lille fiskeværet Laholmen, for vi så holmen utenfor kaia og fiskebruket der borte.

Sommeren mellom 8. og 9. klasse bodde jeg der i to måneder. Jeg hadde sommerjobb, hos en av famileiene der. Det var under bygginga av det nye fjøset. Jobben min var å kjøre hjem sand og stein fra fjæra. Med deres nye to-hulstraktor fikk vi det mest som skulle til for å få bygd grunnmuren. Sement kom sjøveien, fra Fridtjof Olsens materialhandel i Løkkebukta. Det var da de var der for å skaffe bygningsmaterialer vi kom i prat, og jeg ble invitert til å bli med dem til Gullgammen. Det var ikke noe å tenke på, det var bare å finne frem det jeg trengte, så ble jeg med dem, med fiskeskøyta deres.

Det jeg skriver om Gullgammen, er ikke så rent lite, sammenliknet med det mulighetene byr på når det gjelder de andre nedlagte innværene i kommunnen.

I Gullgammen, i Magerøysundet, kunne vi ved sekstida hver morgen høre stempelslagene fra sydgående hurtigrute når den gikk forbi mot Havøysund og Hammerfest. Vi så alle båtene som gikk forbi, også båter med trelast fra Sovjet, eller i ballast på vei til Igarka, Onega og Arkhangelsk. Jeg dorget etter sei, slapp snøret uti og dro opp torsk. Med flyndrestikkeren hentet jeg opp flyndre, så mange jeg ville. Her var jeg som seksåring med Johan Bær jr. og fulgte kyrne innover mot Svarthola, der borte til høyre på bildet… og mye mer. Over på den andre sida av Magerøysundet kunne vi se fyrløkta som blinket om høstene, og ane litt av det lille fiskeværet Laholmen, for vi så en av holmene utenfor kaia og fiskebruket der. Det er med det som bakgrunn, jeg kan skrive om Gullgammen i etterkrigstida.

Etterkrigstidas Gullgammen

Litt av etterkrigstidas Gullgammen er det vi ser litt av på bildet under. Jeg skriver og forteller litt om  det jeg så, hørte og opplevde i denne tida. Jeg begynner med å fortelle at i de nærmeste bygningene bodde og drev fiskerbøndene Ida og Paul Paulsen, sammen med sønnen Trygg Eriksen, sitt gårdsbruk. Nede ved sjøen ser vi boligen og fjøset de fikk satt opp da de kom tilbake etter brenninga i 1944. Lenger bort er gårdsbruket til Leirvikfamilien. Her bygde Odin Leirvik et mønsterbruk i gjenreisingstida.

Det var her jeg møtte beboerne i Gullgammen, de mange voksne og alle barna. Om dem skriver jeg, Odin, Ida og Paul, Trygg, Sofie og Salamon, Berit og Johan, Gammelraste, Selma og Andreas, Mattis og Ole. Og barna Elbjørg, Berit, Almar, Anne, Grete,  Rasmus, John jr, Alette, Per, Bjørg og Evy.

Etterkrigstida Gullgammen er det vi ser litt av på bildet under. Lengst borte ser vi Leirvikeiendomen med kaia, fiskebruket, røykeriet, samt litt av fjøset og bolighuset oppe på bakken. Nærmest har vi sommerstedet til Elida og Georg Cock. Mellom dem har vi Ida og Paul Paulsens gårdsbruk.

Nede ved sjøen ligger etterkrigsboligen deres, nå omgjort til redskapshus for fiskeriene de drev sammen med sønnen Trygg. Vi kan ane det lille fjøset til høyre. De hadde også kai med ei lita egnerbu, den ser vi til venstre for hovedhuset der nede ved sjøen. Der nede hadde de også både fiskehersje og fiskehjell. Kaia viser, er den som kom i stedet for den som storstormen kom og knuste etter noen år.

Det nærmeste huset ble bygd av Georg Cock like etter krigen. I tida omkring 1957 ble eiendommen solgt til Sofie og Salomon Mortensen – Foto: Terje Cock Svane

Fraktebåtskipperen Odin Leirvik gikk i land og ryddet jord i Gullgammen. Her satte han opp sitt gårdsbruk like etter krigen. Han bygde kai, og satte opp fjøs oppe på bakken, ikke langt unna boligen. Gården var utstyrt med en Deutz firehjulstraktor, og vi som holdt til i Gullgammen om somrene, vi kunne høre lyden fra den luftkjølte landbrukstraktoren når Leirvik brukte den i arbeidet på gården.

Nede ved sjøen bygde han det som var tiltenkt å bli et lite landsens fiskebruk. Her reiste han ei stor fiskehesje og en like så stor fiskehjell, to ulike innretninger for tørking av fisk. Han utstyrte anlegget også med røykeri for fisk.

Odin Leirvik og kona hadde to sønner. Jeg så dem alle i Honningsvåg, men møtte bare Odin selv i Gullgammen. Da det var snakk om å få en stor båt til å slepe det som skulle bli sommerstue i Gullgammen, ble jeg med faren min hjem til Odin Leirvik oppe i Fjellveien. Og den gangen jeg i sju-åtte-års-alderen fulgte faren min med ham til Honningsvåg på innkjøpstur, møtte jeg ham både oppe i boligen hans der vi var, og om bord i sjarken da på vei frem og tilbake.

Leirvik hadde sjark og et rimelig stort fraktefartøy. «Kontiki» het den. Med «Kontiki» fraktet Odin Leirvik og folkene hans byggematerialene fra Honningsvåg til Gullgammen. Slik jeg så det da, og forstår det i dag, var det materialer fra brakker som hadde blitt erstattet med nye, permanente bolighus. Vi kunne høre lyden fra motoren når fraktebåten hans Kontiki kom forbi langs landet. Ved flo sjø ble Kontiki lagt så langt inntil gressbakketilnesten som mulig og lå tørr når floa gikk over til fjære. Da ble båten, som var en flatbunnet elvebåt av den typen som går på elvene nede i Sentral-Europa, losset, og tømt.

Når jeg så ham i arbeid, og når jeg ser alt han fikk til, og hvor fint det ble, ser jeg på ham som en flink og effektiv mann.

Fiskerbøndene Ida og Paul Paulsen sammen med sønnen Trygg Eriksen kom til Gullgammen like etter krigen. Paul Paulsen hadde vokst opp i Tana. Etter å ha vært gruvearbeider ved Ankerlia gruver i Birtavarre, kom han til Honningsvåg. Her ble han gift med Ida Tapio fra Gullgammen. Først hadde de slått seg ned på Bismarhallen. Her ble de boende i noen år og rodde fiskere. Jeg regner med at de hadde sauer og kanskje ei ku også mens de bodde der. Paul og Ida fikk ingen barn, men de «tok til seg» Trygg, sønnen til Pauls bror i Tana. De tre bodde en periode i Honningsvåg, frem til Trygg var ferdig med sine sju å på folkeskolen (2). Samtidig rodde de fiske, og det var et fiske der årene ble brukt. Motorbåt hadde de ikke.

Etter at krigen var over, flyttet de til Gullgammen og slo seg ned på eiendommen der Ida hadde vokst opp. Det var da de kom dit med sine før omtalte» to tomme hender» og gikk i gang med å bygge seg en enkel bolig. Den hadde to rom og gang over redskapskjelleren, og ei bratt trapp opp dit fra gressbakken.

Det nye bolighuset som ble bygd like under bakken, kanskje ikke før tidlig i 1950-årene. Her bodde jeg hos dem i to måneder sommeren 1966. Da hadde jeg sommerjobb der under bygginga av det store fjøset. I bakgrunnen ser vi naboen, Odin Leirviks bolighus. – Foto fra Evy Bær

Like ved bygde de også et lite fjøs med en utedo i gangen. Både boligen og fjøset de bygde, lå så nær sjøen som det er mulig å komme uten at den stien som kanskje alltid hadde ligget der, ble lagt innenfor gjerdet. De fikk da på ny tak i noen sauer, og ei ku. Ida fortalte meg at de hadde noen rein også, som ble passet av andre.

Familien anskaffet etter hvert større båter. Den største av dem, den omtrent 35 fot store M/K Svanen overtok de fra en fisker i Honningsvåg, Håkon Ellingsen. Mens Ida fisket fra sin lille to-roms spissbåt ute på sundet, sommeren igjennom, fisket Paul og Trygg med line, sikkert også med jukse lenger unna. For alt jeg vet, dorget de også etter sei. Om vintrene kunne jeg høre den noe spesielle lyden fra den 25 hestekrefter store motoren, en svenskbygd Bolinder når de gikk forbi Løkkebukta på vei med fisk til Fi-no-tro.

BILDET

Omtrent slik så M/K Svanen ut, bortsett fra at den hadde fått nytt rorhus, sikkert også den nye motoren, en 25 hk Bolinder.

Jeg har lenge undret meg på om det kan være mulig å finne et bilde av M/K Svanen. Jeg har ikke klart det ennå. Det nærmeste jeg har kommet, et til bildet over. Ei mulighet er at det var M/K Ane fiskeren Håkon Ellingsen kom over og fikk kjøpt en gang i tidlig etterkrigstid. Det kagodt tenkes, for det har antakelig ikke ikke blitt bygd mange slike som denne. Og hjemmehørende i kommunen, så har mulighetene vært store for å få tak i akkurat denne.

For å gi et lite inntrykk av hvordan Paul og Trygg kunne arbeide om somrene når de ikke holdt på med slottonna, forteller jeg om den gangen de lot meg få bli med dem på fiske med landnot etter sei litt lenger vest i Magerøysundet. Ut på ettermiddagen like før flo sjø, dro vi en godværsdag til området ved Gåsvika. Her ble skøyta ankret opp like ved land, nota flyttet over i robåten og vi tok oppstilling på bergene. Her ventet vi på at strømmen skulle føre seibøen inn mot land. I det havet kom i opprør med en mengde sei, rodde en av dem som var fast mannskap raskt ut fra land og rundt seibøen. Da var det bare å fylle robåten. Det hele ble gjentatt noen ganger, til skøyta var fullastet.

Det er Trygg Eriksen som står med ei nesten ferdig hengt hesje. – Foto fra Evy Bær

Familien hadde ku, de første årene jeg hadde kontakt med dem. Som gutt var det min jobb å gå dit med spann for å kjøpe den daglige literen med melk. De hadde også noen sauer, i sitt lille fjøs. Prins var hunden de hadde, men den var gammel, og levde ikke mer enn et par tre år etter at jeg ble kjent med den. Lenge før jeg kom i kontakt med Paul, Ida og Trygg i 1956, hadde de bygd nytt bolighus, oppe under bakken. I 1966 gikk de i gang med å bygge nytt, et rimelig stort fjøs for å begynne med høns og eggproduksjon. På det øverste bildet ser vi både det første bolighuset nede ved sjøen, det nye, hvitmalte bolighuset fra tidlig i 1950-årene, og fjøset som stod ferdig ut på høsten i 1966.

Honningsvågingene Elida og Georg Cock bygde det nærmeste huset etter krigen. Landbrukseiendommen hadde Cock kjøpt av Edvard Løkke lenge før krigen, en gang i tida omkring 1930, forteller Egil, sønnen deres. Her slo ble det slått gras og hersjet. Ut på på høsten ble det tatt ned og lagret i løa. Ved høvelig anledning ble det fraktet utover til Honningsvåg. Slik fikk kua og hesten det foret trengte allerede før brenninga, og til kua de hadde den første brakketida, og de to hestene Agga og Bruna.

Med de to hestene kjørte vognmannen Georg Cock og noen av sønnene de første gjenreisingsårene. Kua gikk fritt rundt i byen, kanskje helt frem til i midten av 1950-årene. Vi kan se et par kuer borte ved kirka på et bilde tatt en dag da Tina Pettersen stod og vasket klær der etter krigen.

Georg Cock hadde mange barn, noen med den kona som gikk bort i den tida da tuberkulosen var på det verste, og noen med den nye. Cockfamilien var i Gullgammen om somrene, allerede i førkrigstida. Cock var altså «vognmann» som det stod i telefonkatalogen, eller hestekjører som vi ellers kalte dem som levde av å drive varetransport med hest i Honningsvåg.

Før familien solgte gårdsbruket til Salomon og Sofie Mortensen i 1957, kjøpte Georg Cock traktor. Med den pløyde de opp den øverste delen av eiendommen, den oppe på bakken, og sådde den til med grasfrø.

Honningsvågingene Gyda og Dagfinn Svane fikk satt opp sommerhytte i Gullgammen i 1957. Den sommeren ordnet det seg med slepebåt. Floerpramma, eller den tidligere fiskebåten M/K Saltdalen med skipper Magnus Wagelid, ble leid inn og tok den bygninga på slep, som faren min hadde bygd seg som sin ungkarsbolig like etter hjemkomsten sommeren 1945. På bildet under ser vi den, etter at den ble flyttet fra Løkkebukta.

Sommerstua i Gullgammen slik den tok seg ut i etterkrigstida – Foto: Terje Cock Svane

Jeg var seks, og fikk bli med på den fire timer lange turen med «Saltdalen». Først ble den forflyttet ned fra bakken der den hadde stått i omkring ti år. Deretter over veien og så videre ned i fjæra. Med talje ble den dratt opp med på tørt land i Gullgammen. Til slutt ble den tjoret fast så vinterstormene ikke skulle flytte den av gårde.

Dagfinn og Gyda fikk også mange barn, ikke mindre enn seks stykker, og alle hadde sin barndoms somre i Gullgammen. Siden vi hadde robåt, hendte det et par ganger at vi rodde frem og tilbake mellom Gullgammen og Honningsvåg. Det normale var at vi fikk skyss med dem som hadde fiskebåt når det var tid for innkjøp, eller proviantering.

Fiskerbøndene Sofie og Salomon Mortensen kom til Gullgammen i 1957. Da hadde de overtatt Cock-eiendommen. Salomon drev fiske med M/K Bølgen, og var borte på fiske, mye av tida, men kom hjem i helgene. Sofie var hjemme og stelte huset og tok seg av kua, sammen med de yngste av barna, Laila og Gudrun.

Det er sikkert flere enn jeg som husker at Salamon Mortensen fikk bygd om en eldre fiskebåt til å bli den nye, vakre M/K Bølgen. Den eldre båten hadde blitt satt opp i fjæra ved den eldste av servicekaiene i Vågen. De hadde lent den inn mot kaia, tjoret den fast og ribbet den før den ble gjenoppbygd av den flinke båtbyggeren Edvald Mikaelsen.

Salomon og Sofie hadde mange barn, ikke mindre enn fire jenter og tre gutter, de fleste var voksne for lengst, hvilket betyr at de begge var i godt voksen alder da de kom flyttende.

Fra tid til annen kom også de voksne barna hjem på besøk, så vi møte dem alle, og ble kjent med dem alle, Harder, Salamon, Rolf, Astrid, Laila og Gudrun. Den eldste av jentene så jeg vel bare en gang, og kjenner ikke navnet.

Reindriftsamene Berit og Johan Bær må vi vel kunne kalle for sjøsamer, sjøsamer med rein. Reinsdyrene de hadde var en del av livsgrunnlaget deres. I tillegg hadde familien sauer og ei ku og hver sommer en kalv, det Berit kalte kreaturene. Kua og kalven, sammen med naboens ku og kalv skulle følges innover til Svarthola om morgenen, og møtes i det de var på tur hjem for å bli melket om kveldene. Siden Bærfamilien bodde året rundt i Gullgammen, hadde de kanskje noen utenom familien til å se etter reinflokken inne på vidda om vintrene. Foruten at Berit Bær som mor til ti barn, hadde husdyrene å ta vare på, med daglig melking av kua, har hun sydd skaller og pesker.

Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et par timer å ro herfra til Honningsvåg, minst. For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren. Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg: «En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.

Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole på Repvåg. Da internatet på Sarnes kom etter krigen, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake. «Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.» Berit Bær vokste opp i Karasjok, giftet seg og hadde kommet til Gullgammen i 1927. Det var 20-25 fastboende i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet.

I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien litt lenger bort hadde i alle fall to som gikk på skole på Sarnes i de årene. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i et par måneder. Fraflyttinga begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene sammen og forlot Gullgammen for godt.

Høsten 1975 flyttet den siste herfra, Berit Bær. Etter at mannen døde, har hun bodd alene. Da vi denne høsten var på besøk hos henne for å skrive en reportasje for Finmarksposten, kom det frem at det nå hadde vært den siste sommeren for henne i Gullgammen. Hun skulle flytte derfra. Jeg spurte om det ikke hadde vært ensomt å bo alene, til det svarte hun at hun er vant med å bo alene sammen med familien, og hadde mannen hennes levd, ville hun fortsatt å bo her.

På spørsmålet om ikke tida har kunnet bli lang og ensformig, svarte hun at det har vært nok å ta seg til, men at hun skal flytte fra Gullgammen i slutten av måneden. Da skal hun slakte sauene, stenge vannet og spikre for vinduene. Vinteren 1975/76 ble Gullgammen et fraflyttet innvær, og da var det 48 år siden jenta fra Karasjok hadde kommet hit.

Bærfamiliens gårdsbruk i etterkrigstida, med vinterfjøset. Sommerfjøset var et godt stykke unna, lenger vest i den andre enden av eiendommen deres. Et bilde tatt et par tre år før Bert Bær forlot Gullgammen – Foto: Terje Cock Svane

Da jeg kom til Gullgammen, møtte jeg Bærfamilien, og noen av barna, både noen av de eldste, og  de yngste. Daglig var det min jobb å gå den lange veien mot øst også, da tida hadde kommet for å gå dit Bærfamilien bodde, for kjøpe melk. Da kom jeg naturligvis i kontakt med både mann og kone, og noen av barna deres.

Til og med Johan Bær kom jeg i prat med, i alle fall én gang, men det var en mann jeg ikke så ofte så. Jeg opplevde ham som en hyggelig og smilende mann som hadde noen vennlige ord å si til meg. Det hendte at kona stoppet, og satte seg ned i graset når hun kom fra Svarthola etter å ha vært der med kyrne. En søndag kom Johan på besøk, og da hadde han med seg reinkjøtt, jeg mener å huske at det var en rygg, altså en reinrygg. Også da var det godt sommervær og tid for å ta en kopp kaffe sammen med foreldrene mine i lyngen utenfor døra.

Det er Gullgammen mot øst, med det umalte sommerfjøset nærmest, og to av gårdsbrukene langt der borte. Utenfor ligger sjarken til Rasmus og Johan jr – Foto: Terje Cock Svane

I sommerfjøset ble kyrne melket i den lyse årstida. Sjarke til sønnene Johan jr. og Rasmus ble rett som det var liggende utenfor Bærneset. Da det om sider kom telefonforbindelse, og det ble strukket strømførende ledninger gjennom Gullgammen hadde vi kommet et godt stykke ut i 1950-årene.

Fiskerbøndene Selma og Andreas Nilsen bodde like under Tagganeset, i motsatt ende av der Odin Leirvik hadde gårdsbruket sitt. Da de to søstre mine Grete og Sonja og jeg kom til Gullgammen sammen med foreldrene våre sommeren 1956, var jeg fem år. Når vi møtte Andreas, Selma og de fire barna de da hadde, husker jeg ikke. Men vi ble kjent med dem alle ganske fort, både Almar, Anne Grete, Berit og Eldbjørg, som med noen av de andre barna som vokste opp og bodde fast i Gullgammen i etterkrigstida.

BILDET

Her bygde Andreas og Selma Nilsen sitt nye permanente hus. Bildet ble tatt lenge etter at familien hadde forlatt Gullgammen. Foto: Terje Cock Svane

Andreas, Selma og barna bodde de første årene etter krigen i sitt lille husvære, og de hadde et lite fjøs der de hadde Litago, kua si om vintrene. Da jeg var der, for jeg var der også, så jeg både kalven som gikk rundt utenfor huset, og Laika, hunden deres.

Sammen med familien bodde også to av brødrene til Andreas, Mathis Nilsen og Ole Nilsen. Mathis var den eldste av dem og pensjonist. Han pleide å ro langsmed landet for å dorge sei, og kom av og til på kaffebesøk _hos oss. Ole fisket sammen med Andreas, og de senere år sammen med Paul og Trygg. I tida omkring 1964 kom den, en kort periode, så moderne «runddorga»som «alle» skulle ha. Den ble mye brukte de når dorget etter sei. En mengde kroker gikk gjennom et rør som lå tvers over båten. Da kunne båten sige fremover mens fisken ble halt inn samtidig som krokene gikk ut på den andre sida. Også Almar var med dem på fiske, fra han var helt ung, og fikk tidlig opplæring i å navigere båten og styre med motoren. Det så jeg da jeg var med dem fra Gullgammen til Honningsvåg

Selma Nilsen og Berit Bær hadde begge kuene sine i sommerfjøset. Så hver morgen, og hver kveld, gikk de den lange veien til fjøset som lå midt i Gullgammen. Og hjem bar de det tunge melkespannet, sommeren igjennom.

Sist endret lørdag 14. februar 2026 med kilde 

• Svane, Terje Cock (1975) «Bærfamilien forlater Gullgammen» Finmarksposten 9. november 1975

Informant

• Egil Cock angående når gårdsbruket til foreldrene

HOME  TOPPEN  BACK