I Finnvika bodde Kristoffer Isaksen og kona, broren hans og de to sønnene. I Lafjord bodde det folk også i etterkrigstida, kanskje så langt som til ut i årene omkring 1965. I Laholmen var det vel likedan. Kjøpmannen flyttet derfra og begynte med forretning inne i Storbukt. Den siste fastboende, Berit Bær forlot Gullgammen høsten 1975, etter å ha bodd der i omkring femti år. Omtrent likedan var det på Sarnes. Folket der kjempet et tapt kamp for å få vei dit. Når de ikke lyktes, flytte de, noen til Honningsvå, andre til kommuner i Nord-Troms.

Hva vet vi om Finnvika? Det er ikke mye, men litt kan vi vite, for jeg har møtt to av dem som har hatt Finnvika som hjemsted i både førkrigstida, i gjenreisingstida og langt ut i etterkrigstida. Og da ser jeg ikke annen utvei enn at jeg får skrive det jeg vet, har opplevd og lest i avisa i ettertid. At «Kristoffer i Finnvika» bodde der, vet jeg, og at Finnvika ligger på Magerøya, ytterst mot vest i Magerøysundet, det er det mange som vet.  Jeg snakket med Kristoffer siste gangen vinteren 1991/92, lenge etter at han og Kirsten Anna hadde forlatt Finnvika. Da hadde han trolig kommet opp i en alder av omkring åtti år, og flyttet til Gjesvær. I denne fortellinga skal jeg fortelle om møtene mine med ham, som en variant der jeg som skriver er med som en av aktørene.

På innkjøpstur

For mange år siden, da jeg som skriver dette var i 11-12-årsalderen, ble jeg med ham fra Gullgammen til Honningsvåg. Faren min lærte meg den gang at det skulle være lett, både å få slep, og skyss med båter som kom forbi.

Det var slik at faren min, Dagfinn, hadde ferie, og vi var på hytta i Gullgammen. Det var tid for å skaffe til veie det man kalte proviant. Vi hadde ikke annet enn en robåt, og det gikk med i alle fall to og en halv time hver vei om vi skulle ha rodd til Honningsvåg.

Det var da jeg lærte hva som kunne gjøres i et nødsfall, som det her. Vi satte ut robåten, gikk om bord, rodde ut på sundet, ut på Magerøysundet. Målet var å få satt meg med handlelappen, om bord i ei eller anna fiskeskøyte på vei østover.

Det var sommer og godt vær, så vi slapp ut juksa mens vi ventet. Om vi fikk fisk eller ikke, la jeg ikke merke til, jeg var vel i spent forventning om det skulle slå til, det jeg hadde fått vite om det å skaffe seg skyss.

Fiskeskøyta som kom forbi

Etter ei stund så vi at det kom ei fiskeskøyte fra vest, langt der borte, på vei mot Honningsvåg, regnet vi med. Da var det bare en ting å gjøre, det visste ikke jeg før jeg så det. Faren min tok tautampen som lå i fremskottet, reiste seg halvt opp og vinket med den i det han så i retning av båten som kom forbi.

Vi så at skøyta saknet farta, «Gideon» het den, og at det ble slått akterover med propellen. Kan hende stakk hodet til skipperen ut av rorhusvinduet. Han kom ned på dekk, mannen som stod til rors, og vi rodde båten vår inn til skutesida. Jeg skulle få bli med til Honningsvåg, og klatret om bord .

Det var, kan hende, første gang jeg var i kontakt med Kristoffer i Finnvika, men jeg skulle komme til å bli bedre kjent med ham etter hvert.

Magerøysundet

Kristoffer og Kirsten Anna bodde, som vi har sett, i Finnvika. Vi som hadde hytte i Magerøysundet, hadde flere naboer. Det var fiskerbønder, og en samefamilie som også drev jordbruk, med sønner som drev fiske. Hva har det med Kristoffer i Finnvika å gjøre?

BILDET

Finnvika med gårdsbruket til Kirsten Anna Kemi og Kristoffer Isaksen til venstre – Foto: nordkaperne.no

Det var slik at jeg en sommerdag, også det i 11-12-års alderen, ble med en av naboene våre til Finnvika. Alle de fastboende i Gullgammen hadde båt, en sjark eller ei fiskeskøyte. Med en av dem dro jeg av gårde, vestover gjennom sundet, og kom til Finnvika. Der møtte vi Kristoffer i støa nedenfor naustet. Hva vi skulle der, husker jeg ikke, men det jeg fikk vite, var at den nye robåten som lå der opptrukket, naturlig nok tilhørte Kristoffer. Han hadde selv bygd den, fortalte han, mens jeg hørte på.

Ut over det gjorde ikke jeg så mye der, i Finnvika. Vi ble ikke lenge, men jeg fikk oppleve å komme dit, se meg rundt fra fjæra, der vi sto i båtstøa – og jeg fikk møte Kristoffer der han bodde.

Det videre bekjentskapet

Jeg tilbragte mange somre i Gullgammen, og jeg ble rimelig godt kjent med mange av dem som bodde der. En dag fikk jeg vite at mor til Kristoffer hadde gått bort. Det fortalte Ida, kona i et av husene i Gullgammen.

Jeg var mye hos denne familien, hos Paul, Ida og Trygg, hver sommer, nesten hver dag. Og en dag så jeg at Kristoffer førte kista med den avdøde mora forbi Gullgammen. Jeg ser det ennå for meg, der han dro forbi, denne gangen med en mindre båt, så vi kunne se at kista var om bord.

Jeg vet også at Kristoffer hadde en bror med sin familie der. Det var, og er sikkert fremdeles, flere hus i denne vika lengst vest i Magerøysundet. Jeg har vært der bare denne ene gangen.

Nye møter med Kristoffer

Jeg møtte «Kristoffer i Finnvika» flere ganger, ikke mange, men nok mange ganger til at jeg hadde fått opprettet noen kontaktpunkte, Da kunne vi møtes igjen mange år senere, og kjenne igjen hendelsene vi delte.

Det første møtet

Jeg må fortelle hvordan det gikk videre, den første gangen jeg møtte Kristoffer, før jeg går videre.

Båtturen videre til Honningsvåg, da jeg var på innkjøpsturen, husker jeg ikke så mye fra. Jeg var med på så mange andre innkjøpsturer med naboenes båter at det ikke har gjort så sterkt inntrykk. Det jeg derimot husker godt, er at jeg stod lenge på den brygga som av enkelte ble kalt Honørbrygga, inne i Vågen, og ventet på båten jeg skulle bli med tilbake.

Jeg hadde kommet med provianten dit, til noenlunde avtalt tid, og hadde regent med å finne båten til Kristoffer liggende ved kaia. Der var den ikke, og jeg ventet på at den skulle komme, snart. Det gjorde den ikke. Tida gikk og jeg ventet. Etter lang venting, begynte jeg å tro at jeg hadde blitt igjen, så lenge ventet jeg.

BILDET

Kristoffer Isaksen ved siden av M/K Gideon, skøyta hans som havnet i fjæra i 1968 – Foto: Sverre Nygaard

Så kom båten, sigende innover og rundt Dampskipskaia, inn mot den kaia der alle sarnesværingene og gullgamværingene brukte å legge til når de var på innkjøpstur før helga, og før høsten satte inn.

Det viste seg at båten kom fra Kullkranen i Kobbhola. Den var lastet med kull for vinteren. Da jeg var kommet om bord, bakket båten akterover, snudde baugen ut vågen, og vi la i vei mot Magerøysundet.

Tilbake til med provianten

Naturligvis ventet de på meg, og på ny forsyning med proviant, der i Gullgammen. De holdt nok øye med innseilinga til Magerøysundet i øst. En mye brukt kikkert hadde vi, og da var det viktig for dem å finne ut om det var den riktige båten som kom forbi.

Da de hadde funnet ut at det var fiskeskøyta til Kristoffer i Finnvik, satte de ut robåten og gjorde seg klare til å møte oss. Like utenfor landet, der hytta ligger, møttes vi igjen. Da var det å få levert provianteska over rekka, og få meg ned i robåten.

Kristoffer var en blid og vennlig mann, så han smilte nok og vinket oss i land, i det han igjen satte opp farta og dro videre mot Finnvika der borte i vest.

Nytt møte med Kristoffer Isaksen

Et annet år, etter at vi hadde vært litt i lengste laget på hytta i Gullgammen, fant vi ut at nå var det nok. Vi ville hjem til Honningsvåg. Far var på arbeid, og vi hadde den dagen ikke noen annen måte å komme oss hjem til Løkkebukta på, enn å ro. Jeg hadde rodd både frem og tilbake sammen med far, så jeg visste hva det ville innebære.

Været var greit nok, det var ikke helt stille, men vi bestemte oss for å legge i vei. Det var mor, mine fem søsken og jeg som la ut på en noe vågal tur. Vi var klar over det, men vi trengte forandring.

Vi syntes etter hvert som vi rodde at bølgene ble i største laget, og kanskje vinden sterkere enn vi hadde beregnet. Så da vi nærmet oss Bismarhallen, fant vi ut at vi skulle prøve å komme oss i land. Vi hadde blitt litt engstelige for å legge over Sarnesfjorden. Derfor snudde vi baugen inn mot ei lita vik der det så greit ut å komme i land. Akkurat da vi skulle til å sette baugen opp i fjærasteinene, og støtte mot en litt større stein, så vi at det kom en sjark fra vest, ikke så langt unna.

Vi visste hva vi da skulle gjøre, så vi rodde båten ut fra land igjen, utover mot leia der sjarken ville komme forbi. Det var Johan og Rasmus Bær, to gullgamminger som kom forbi med sjarken. De stoppet opp og vi kunne klatre over rekka og om bord. Robåten ordnet de med og tok den på slep.

Vi som kom om bord var mange, seks eller sju stykker med smått og stort, fra 13-14 år og nedover, bortsett fra mora da. Lugaren var ikke stor, men vi fikk plass der nede. Og hvem var det vi da møtte, jo, en jeg hadde sett før. Det var Kristoffer fra Finnvika. Han hadde nå slått seg med sammen med det Ida Tapjo i Gullgammen kalte for «Bærkaran». De hadde vært og fisket sei, med landnot, inne ved bergene på fastlandsida av Magerøysundet, går jeg ut fra. Det var det andre som også gjorde. Den 25-27 fot store sjarken var lastet med sei, og de var på vei til Finotroanlegget i Storbukt for å levere fangsten.

Og her satt vi, nede i lugaren sammen med Johan Bær jr og Kristoffer Isaksen. Den eldste av Bærguttene, Rasmus, stod til rors, og hjem kom vi oss.

Kirsten Anna Kemi

Da har jeg, her og nå, mens jeg skriver dette, begynt å skjønne at Kristoffer og Kirsten Anna også kan ha hatt en reinflokk inne på vidda i vinterhalvåret. Som sagt, så vet jeg det ikke, men jeg regner det som høyst sansynlig. Jeg har vel ut fra navnet hennes, og måten hun snakket på, forstått at i alle fall hun snakket samisk, hadde det som morsmål.

Det som akkurat i dag, får meg til å anta at de kunnne hatt en reinflokk, er det jeg så en sommerdag, sikkert litt ut på høsten, i tida omkring 1963. Jeg så at Kristoffer lå med skøyta, M/K Gideon, ved Honørbrygga og solgte reinkjøtt.

Det lå mange reinskrotter om bord, og i bommen hang det en stor bismar, altså ei vekt. Her ble reinskrottene heist opp og veid, før kjøperne fikk dem med seg.

Så gikk det mange år

Mange år etter, dro jeg til Gjesvær for å gjøre et intervju med Kristoffer. Den sjarken han hadde da, på sine gamle dager, lå fortøyt nedenfor huset der han og Kirsten Anna Kemi bodde nå. Jeg hadde blitt en voksen mann på mellom 40 og 50, så jeg måtte fortelle hvem jeg var.

BILDET

Kirsten Anna Kemi og Kristoffer Isaksen – Foto: Sverre Nygaard

Ja, han husket båtturen da vi hadde blitt tatt om bord, med robåten på slep over Sarnesfjorden og til Honningsvåg. Og han husket at det var, som han sa: «Å så mange jenter!» Det var riktig, men det var også et par gutter med rimelig langt hår der, i tillegg til meg der nede i robåten da vi ble oppdaget.

Intervjuet jeg gjorde

Da jeg var i Gjesvær for å gjøre dette intervjuet, fortalte Kristoffer Isaksen, som han het, om evakueringa. Notatene jeg gjorde, er borte, men jeg husker også at han fortalte om virksomheta han drev som obsevatør for myntighetene fra sin utpost vest i Magerøysundet. Jeg skal medgi at jeg ikke husker om det var under krigen, eller etter krigen, han fra sin utpost, fra tid til annen meldte fra til myndighetene hva han så som seilte inn gjennom sundet.

Han fortalte også at da evakueringa ble satt i gang, fulgte familiene i Finnvika ordren om å dra vekk fra hjemstedet, la seg evakuere. De dro med skøyta til Lofoten. De regnet med at de skulle komme tilbake når krigen var over, så det ble gravd ned fat med olje for å ha ei forsyning av drivstoff til båten i den første tida etter tilbakekomsten.

I evakueringstida oppholdt de seg Lofoten, og jeg må anta, for det husker jeg ikke, at han og broren drev fiske mens de var der. Og da krigen var over, og det ble tid for å dra hjem, sørget familiene for å ha nok redskaper og utstyr med seg til å kunne sette opp en første, brukbar bolig, og til å kunne fortsette å fiske.

Tilværelsen i Finnvika

Kristoffer Isaksen drev fiske som andre fiskerbønder, og det hendte at Kirsten Anna ble med ut på sundet, i hvert fall dit. Det kunne vi lese i en reportasje i Finnmarksposten for en tre til fire ti-år siden. Det vi kunne lese om, var om den gangen da Kristoffer og Kirsten Anna fikk storkveita på kroken. Da holdt det på å gå galt.

Båten velta, og begge havnet i sjøen. Det holdt på å drukne. Hadde det ikke vært for at naboen på den andre sida av fjorden, i Stikkelvåg, hadde sittet og fulgte med, hadde de ikke beget livet. Naboen de hadde der, satte opp farta, sprang ned i fjære, fikk startet motoren og kom dem til unnsetning. Det var antakelig i siste liten. De kunne muligens svømme, men det vet vi ikke. Det vi vet, er at det ikke er lenge man skal ligge i det kalde vannet før det er slutt.

BILDET

Kirsten Anna Kemi med den gamle robåten – Foto: Sverre Nygaard

Det endte godt, og kveita berget de. Den var stor, den veide 120 kilo, blir det fortalt til Finnmarkspostens utsendte.

Fiskeskøyta havarerer

I det samme numret av Finnmarksposten, kunne vi lese at fiskeskøyta M/K Gideon rak i land. Det var under en vestavindsrokk en fem-seks-sju å etter at jeg hadde vært med, i 1968. Han hadde nettopp rodd i land fra fiskeskøyta, da han oppdaget at den kom etter. Den rak i fjæra, ble slått i stykker og her ble den liggende.

Etter møtet med Finnvika

Etter det som her har blitt skrevet, mener jeg at vi skal ha fått ett aldri så lite grunnlag for å forstå hvordan det var å være Finnvikværing i etterkrigstida, og nå, for meg å ha vært i kontakt med to av dem.

Publisert på ny torsdag 25. juli 2024

HOME  TOPPEN  BACK