Kapitlet & Artiklene & Bildene
Den store utbygginga etter krigen, med modernisering og ny utvikling, var nok imponerende for dem som hadde opplevd førkrigstida og de trange kårene den gang. Men vi som vokste opp i brakketida, i gjenreisingstida og i den første etterkrigstida, vi visste ikke stort om det som hadde vært. Vi så livet i byen, de mange trålerne og fiskefartøyene i alle størrelser og varianter. Vi så røyken fra fabrikkene og ikke minst alle de store skipene ute på fjorden. Vi opplevde store og små fiskebruk og sildoljefabrikkene og all den aktiviteten som foregikk. At alt dette var forbigående, var ikke noe vi forutså, men omstruktureringa kom, trinn for trinn, nesten umerkelig, før den med ett ble mer enn tydelig.
BILDENE
Sild og fiskeindustri A/S ble startet opp i 1947 av Gerhard Voldnes, opprinnelig fra Gurskøy på Sunnmøre. – Foto: Wilhelm Skappel
Snurperne uteblir
Fartøyene som hadde kommet til fabrikkene i Honningsvåg med sild og lodde, hadde blitt flere, og større, og bedre utstyrt. De hadde fått ekkolodd, asdic og kraftblokk, slik at fisket hadde blitt effektivisert. Oppfisket kvantum hadde blitt større år for år. Resultatet var at den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Å bruke line ble mindre lønnsomt. Det ble innført reguleringer og kvoter. Sildolje- og sildemelfablikkene ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. De små kvantaene som ble fisket opp, kom snurperne og trålerne ikke hit med. De ble ført til fabrikker sørpå, der så mange av snurpenotfiskerne og de store båtene hørte hjemme.
Fiskebruk og sildoljesabrikker blir lagt ned
Det hadde blitt bygd opp flere fiskebruk i Honningsvåg også, i gjenreisingstida. Noen av dem ble bygd og satt i drift av folk som hadde mistet fiskebruket sitt under brenninga. Richard Floer var en av dem, Gudmund Jægtvik en annen. Også Robertsonbruket hadde blitt gjenoppbygd. Noe helt nytt var at Staten, med statsbedriften A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro hadde kommet med et av sine mange anlegg her.
Å begynte tilbakegangen. Gudmund Jægtvik la ned fiskebruket sitt i 1967, og forlot byen han hadde vokst opp i. Med Floerbruket gikk det likedan, i 1985 ble det lagt ned. Så ble A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro solgt til Frionor norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt. Da hadde bedriften blitt slått konkurs. Det var i 1990. Med det fulgte det tidligere Robertsonbruket. Det hadde først blitt overtatt av bergensfirmaet Clemet Johnsen, og deretter av Finotro. Kaianlegget ble bygd om til overnattingsted, og det kom et nytt hotell der. Honningsvåg hadde fått et turistanlegg der det hadde stått et fiskebruk helt siden 1876.
Sildolje- og sildemelfabrikken Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, holdt det gående til i 1986. Sifi, Sild og fiskeindustri A/S ble slått konkurs i 1991.
Trålerne uteblir
De mange utenlandske trålerne kommer ikke innom for bunkring og for å få los om bord, eller for å få satt i land los. De som hadde kommet i store mengder innom og vært med og skapt liv ute på havna, uteble da de nye økonomiske sonene ble opprettet, eller da fiskerigrensen ble utvidet til 200 nautiske mil.
Trelastbåtene blir borte
De mange trelastbåtene på vei til og fra Sovjet sluttet etter hvert helt å kom innom etter los og bunkers. De gamle, kullfyrte førkrigsbåtene hadde blitt hogd opp. De nye ble bygd større, fikk maskiner drevet med olje, men også de kom innom sjeldnere og sjeldnere. De hadde blitt utstyrt med nye, tekniske hjelpemidler, og sluttet etter snart helt å anløpe Honningsvåg. Behovet var der ikke mer.
BILDENE
Sild og fiskeindust
Nikolaj Jarosjenko, et eksemplar av de moderne handelsskipene som hadde kommet, mest sannsynlig innom for bunkring i Kobbholafor siste gang Foto: Terje Cock Svane
Flere tankanlegg
Det hadde kommet flere tankanlegg. Vi hadde BP, British Petroleum og Esso med sine tankanlegg , begge i Kobbhola. Det førstnevnte hadde kommet helt tidlig i 1950-årene, slik det andre hadde kommet like tidlig i 1960-årene. Og Shell hadde fått bygd et tankanlegg i tilknytning til Floerbruket, like etter at gjenreisinga hadde kommet i gang. Mobil Oil med sine to store tanker hadde kommet i 1960-årene, like innenfor Jægtvikbruket, og i tilknytning til det.
Vi som vokste opp i Honningsvåg i etterkrigstida, vi kjenner igjen merkene som var påmalt de store oljetankene. Illustrasjon tilrettelagt av Terje Cock Svane
Kullbåten fra Spitsbergen uteblir
Kullbåten fra Spitsbergen som hadde kommet hver høst, uteble. Det var ikke lenger behov for de store kullmengdene. Lastebåtene med kullfyrte dampmaskiner hadde jo blitt borte. Husholdningene hadde også gradvis gått begynt å gå over til å varme opp husene med strøm, koke og steke med de nye elektriske komfyrene.
Oljetankerne kommer ikke
De store oljetankerne som jevnt og stadig hadde kommet med sine store oljelaster uteble. «British Workman» het en av de mange som år etter år hadde kommet sigende inn på havna. Den kom ikke mer. Det gjorde heller ikke de små tankbåten som kom hit til Honningsvåg for å bli lastet opp, og for å bringe olje til de mindre fiskeværene på kysten. Tankanleggene hadde blitt uten også leveranser til dem.
BILDENE
Sild og fiskeindust
Den grønnfarga «BP 27» var en av de to som året igjennom gikk med olje fra British Petroleum sitt tankanlegg her, og de mindre anleggene rundt om i Finnmark. Bak på hekken kunne vi lese: «BP 27 Svolvær». Foto: Georg Gjersøe, via Norsk Maritimt Museum
Tankanlegget Shell ved Floerbruket, fikk også stadig besøk av Shells sin tankbåt «Sølvshell» i samme størrelse, og i samme ærend. Nå er det bare ett igjen av de fire oljetankanleggene som var, Oljeselskapet Esso sitt. Det står der tomt og ubrukt, de andre har blitt fjernet.
BILDENE
Sild og fiskeindust
Den store oljetankeren «British Workman» og søsterskipene den hadde, var jevnlig innom BPs tankanlegg i Kobbhola, og her har vi den.
Luftforsvarets soldater uteblir
NATO sitt radaranlegg oppe på Kobbholafjellet ble bygg i tida omkring 1959. Det kom forsendelser med utsyr nesten daglig. De store kassene ble heist på land fra de mange godsbåtenenesten, heist opp på karmen på det store militære lastebilen og kjørt opp på fjellet. Det ble bygd heis i Kobbhola for lettere last og personell.
Det hadde blitt bygd kasserne for de mange soldatene fra luftforsvaret. Det kom flere militære kjøretøyertil transport av soldatene, de som skulle operere anlegget. Vi så dem i gatene, i fine uniformer, uten og med striper og stjerner på skulderklaffene.
Så ble radaranlegget automatisert. De militære mannskapene, offiserene og soldatene uteble. Forsvarets folkevognbusser uteble.
Arbeidsplasser ble borte
Vi ser at Vest-Finnmarks største fiskevær ikke lenger er det, og vi ser langt på vei hvorfor. Så ser vi også hvorfor og hvordan en av de viktigste havnebyene i Norge ikke lenger er det den en gang var. Det store behovet for å komme innom Honningsvåg etter bunkring, og etter lostjenester var også over.
Ved Finotroanlegget, nede på brygga var det folk som tok imot fersk fisk og tørrfisk. Det ble tatt imot og solgt olje til fiskeflåten. Her ble det pakket dyrefor og det ble dampet tran. I maskinhallen jobbet det folk med å holde frysekapasiteten i gang. På filetavdelinga satt det damer i opp til to skift uka igjennom og renskar fisk, veide og pakket ned sei, torsk, en gang i blant også hvalkjøtt. Lenger inn var det folk som tok seg av alt som skulle fryses ned. Høyere opp i etasjene arbeidet de som produserte grilletter, og pillet reker. Andre igjen tok seg av fisken som komi land. Noe skulle saltes for siden å bli solgt til dem som produserer klippfisk, og fisken som skulle henges på hesje og hjell. Mesteparten skulle ises og deretter bli sendt opp til fillets delinga. Atter andre hadde jobben med å henge fisken, og skoleelever var om somrene i arbeid med å ta ned tørrfisk, og så stable tørrfisken når den kom i hus.
BILDENE
Sild og fiskeindust
Jægtvikbruket ble bygd opp igjen etter krigen og var i drift frem til i 1967, vi ser det til venstre på bildet, nærmest – Mittet/Nasjonalbiblioteket
Det var Finotroanlegget, men også på Jægtvikbruket, og på Floerbruket i denne tida, under vårtorskefisket var det likedan. Robertsonbruket hadde helårsdrift, så der gikk det i ett. Sildolje- og sildemelfabrikkene var i drift lenge etter at bingene var fylt, og det var arbeidsfolk som stod på nesten året rundt.
Arbeidsformidlinga
Nå ble det Arbeidsformidlinga som måtte trå til, for å bidra til at de mange som ble uten arbeid i fiskeindustrien fikk noe å leve av, helst av i påvente av nytt arbeid.
Folketallet i Nordkapp var på sitt høyeste i 1967, med 5.449 innbyggere. Da den store omstruktureringa hadde kommet i gang, og mye av det som hadde vært var borte, i 1982 hadde det kommet ned på 4.638. Nedgangen fortsatte, og i 2020 lå folketallet i kommunen på 3.162 i følge Wikipedia 24. juli 2021.
Storbukt fiskeindustri kom
Etter at alle fiskebrukene, og begge sildoljefabrikkene i Honningsvåg hadde blitt nedlagt, kom riktig nok Cape Fish as med Stofi, Storbukt Fiskeindustri. Stofi ble bygd opp etter at det store Finotroanlegget hadde blitt nedlagt og det aller meste av bygningene hadde blitt fjernet.
Stofi, Storbukt fiskeindustri A/S, kom i 1991, men har blitt drevet i adskillig mindre målestokk enn det Finotro med alle sine avdelinger drev.
Publisert med kildene …
NORDKAPP I HISTORIEN 