28. Gjenreisingstid i Nordkapp

Teksten & Artiklene & Bildene

Fiskeværet og havnebyen Honningsvågs folketall hadde i løpet av ett eneste århundre, fra 1845 med 6 beboere og frem til i 1930 blitt en by med 1.639 innbyggere.

Da vi kom til 1950, og folk hadde kommet tilbake, hadde innbyggertallet vokst ytterligere. Det året, fem år etter at folk hadde begynt å komme tilbake, hadde folketallet i Honningsvåg kommet opp i mer enn 2.800. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen i 1950 (1).

I hele kommunen under ett, hadde befolkninga i 1950 kommet opp i mer enn 4.400 (1).

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.

Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.

Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.

Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).

Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.

Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.

Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med. Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.

I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her: «Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»

Honningsvåg i 1960-årene – Foto fra billedbladet «Aktuell» via boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen»

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?

I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese: «Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum» 

Videre blir det skrevet i den samme boka: «Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»

Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.

Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at «Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»

Kong Håkon VII på besøk i Honningvåg allerede i brakketida. 

Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe. Bak dem ser vi ikke bare skipsførerene på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, må vi kunne gå ut fra. Vi kan også de en yngre utgave av Halvdan Berge, en srbeiderpartipolitiker som skulle bli ordfører i bortimot tredve år senere.

Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.

Aldershjemmets beboere tilbake

De kom tilbake 30. august 1949 til Honningsvåg, og Astrid Fredriksen forteller at da de kom, stod hornmusikken på kaia og spilte, og ordføreren holdt velkomsttale for de gamle. Det ble festmidag med svinestek og dessert i det nye aldershjemmet som da stod ferdig.

Om bygginga og driften av det første aldershjemme Kveldsol er det en egen artikkel på nettstedet, under temaet Kirkehistorie.

Skolebygging

Honningsvåg skole stod ferdig og ble innviet den 13. november 1954, og dagen før stod det i «Vestfinmarken» å lese:

«En har et umiddelbart inntrykk av at skolen har vært heldig på alle måter, både under planleggingen og fullførelsen. Det ble også poengtert at den ikke er luksuriøs, men at den både er pen og praktisk, og fremfor alt billig.»

Brakkene står her ennå og Rådhuset er under bygging. — Mittet / Nasjonalbiblioteket

Å få undervisninga for skolebarna i gang igjen etter krigen, var en av de viktigste oppgaver for kommunen. Det forteller ordfører Erling Andreassen, da avisa «Vestfinmaken» den 12. november 1954 er i samtale med ham i forbindelse med innvielsen av den nye skolen.

I februar 1946 hadde den første undervisninga blitt satt i gang i kafé «Nordkapp», senere «Harmonien». Lærer var Gunnar Mathiesen. Elevtallet var et sted mellom 20 og 30, forteller ordfører Andreassen.

Etter hvert som folk hadde strømmet tilbake til Finnmark, ble alt satt inn på å få reist skolebrakker både i Honningsvåg og andre steder i kommunen. Brakkene ble forholdsvis primitive. De ble dyre både å vedlikeholde og å drive, til tross for at man fikk ekstra tilskudd fra staten. Selv om man gjorde mye for å vedlikeholde dem, ble de dårligere for hver dag som gikk. Derfor ble planene om nybygg ganske tidlig tatt opp til bearbeidelse, forteller ordfører Andreassen videre.

Det var vanskelig å få faglært arkitekthjelp til å tegne skolen, så det gikk lang tid fra man begynte planleggingen til den stod ferdig. Man ventet dessuten på de nye retningslinjene for skolebygg. De ble først vedtatt av Stortinget i 1950, og fra da av gikk det lettere.

Skolen ble tatt i bruk ut på høsten i 1954, før rådhuset hadde blitt bygd ferdig, men nå står det der, og skoleplassen er tømt for brakker. — Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

I tilknytning til Rådhuset ble det bygd en moderne kino. Det er fløyen til venstre på bildet over. Litt til høyre, bak Rådhuset, ligger bygget der Tekninsk etat fikk sine kontorer. Her ble det anlagt verksted for kommunens kjøretøyer, og brannstasjon. Det kom også en liten brannbil, med en rimelig stor vanntank.

Holmenområdet 1957

Det er litt av Honningsvåg i 1957, vi ser på bildet. Inne i byen hadde Sjøgata blitt anlagt allerede i brakketida. Der den kom forbi, hadde det vært fiskebruk og fiskehjeller frem til brenninga. Nå hadde forretningsmannen Ragnvald Larsen vært med og bidratt til at veiutbygginga i området hadde blitt mulig. Han var fornøyd med å få tomt på begge sider av veien. På bildet ser vi at firmaet hans er i ferd med å få bygd om kaianlegget sitt. Nå blir det i  med tre etasjer. Vi ser bygninga slik den var, på bildene over, og slik den nå har blitt kan vi se på et av bildene under. Nord-Norges Salgslag og Narvesen har ennå ikke kommet, ser vi, og heller ikke FFRs ekspedisjonsbygg. Harald Olsens mekaniske verksted ligger fortsatt i området bortenfor Grand Hotell, men det skulle ikke gå lang tid før firmaet hans kom og tok over kaianlegget vi ser midt inne i havneområdet. Her ble det permanente verkstedet bygd opp.

De mange nye forretningsgårdene har kommet i adskillig større utgaver enn det som var i førkrigstida. Litt av bygget der Skotøymagasinet var, ser i på bildet over, helt til høyre. Her hadde også K. Paulgaard konfeksjonsforretning, og i den kunne man kjøpte dresser og hatter, og den som sydde selv, kunne få kjøpt stoffer i metervis. På det samme bilde over, kan vi se forretningsbygget på den andre sida av gata der en av Leirvikfamiliene hadde Havnekiosken, og kafé. I underetasjen var Meieriet, og her fikk vi kjøpt melk. Det var i den tida da vi måtte hente melk i medbrakt spann. I den borteste delen av bygget, hadde Bernhard Nilsen kolonialforretning med kakedisk, og bakeri i underetasjen.

BILDET

Honningsvåg i 1956, i det absolutte sentrum i Honningsvåg? Der kafébrakka står, til venstre på bildet, kom Aunegården da brakka ble revet, og Torbjørn Danielsen flyttet inn med konfesjosforretninga.

Vi er i 1956, det året veien til Nordkapp ble offisielt åpnet. Søyla midt på torget, stod på en grønn plen, den var blå som himmelen over og pyntet med måker. Den markerte at nå var det fest i byen. Det var opptog, og Nordkapp-prinsessa ble båret i sin «gullstol» gjennom byen.

I Kolstadbygget hadde Arne Kolstad byggevareforretning, og kontor for driften av byggevareforretninga og materialhandelen sin, og bensinstasjonen han drev for oljeselskapet Esso. I det store Kolstadbygget holdt både Distriktstannlegen, Honningsvåg apotek og Finmarkdposten med sitt trykkeri til.

Den såkalte Distriktstannlegen holdt til i samme etasje som Finmarksposten. Her var det Per Remman som var tannlegen, sist på 1950-tallet og kanskje til et stykke ut i 1960-årene.

Bjarne Larsen hadde sin kolonialforretning og sin «Herreekvipering» i bygget midt på bildet, altså på den andre sida av veien. I den fikk vi kjøpt alt fra sko og dresser, til støvler og det meste av klær.

Parkeringsplass for latebiler var det i området mellom Bjarne Larsens forretningsgård og posthuset. Her stilte sjåførene med  «leievognløyve» opp lastebilene hver morgen. Det kunne vi som var på vei til skolen observere, for vi så de velkjente sjåførene Andreas Falk, Simon Jensen, Johannes Edvardsen, Torgeir Sørensen og noen flere Honningsvåg var under gjenoppbygging, for ikke å si under sterk modernisering, og da var det bruk for de mange lastebilene. Vi ser noen av dem på bildet over.

Simon Jensen hadde byttet ut sin gamle lastbil og kjøpt en ny, en rød en, det kan ha vært i 1959 eller så – spurte jeg, som barn, ham hva den kostet. Han svarte «30.000», og det oppfattet jeg da, så vel som nå, som et seriøst svar.

En liten steinmur kan vi se at det stikker ut på denne sida av kaianlegget, ja ikke bare liten, men en gammel. På bilde kan vi se at det i 1957 stodet lite bygg på denne muren. Før brenninga var muren en del av Toklefamilien sitt fiskebruk, og før det igjen, en del av kaia til Karesius Løkke og kona Kirsten. Før det igjen, da Kirstens mann Kristoffe Johansen levde og navnet hennes var Kirsten Pedersdatter Johansen, var det hennes og mannen fiskebruk. – Vi skal se hvordan det videre gikk med restene ettet dette fiskebruket, når vi kommer til 1961.

BILDET

Holmenområdet og sentrum i 1959, med M/S Ingøy ved kai. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Det er et bilde tatt i 1955, som kommer først. Vi ser Holmenområdet over Klubben. Bildene viser at gjenreisinga har kommet langt. Det er ikke mange brakker å se nå lenger. På Larsjorda var det ennå to lange brakker, men de blir ikke lenge stående der. Det står fremdeles ei brakke der det som ble hetende «Telegrafbygget» kom. I denne brakka, eller i ei tilsvarende like ved som nå kan være revet, husker jeg at Halvdan Svane og sønnen Edmund bodde. Hos dem var jeg på besøk en søndag etter kirketid, en gang midt i 1950-årene.

Dampskipskaia

Dampdkipskaia er under bygging, kan vi se, eller kan hende den er under utbedring og nå skal få fast dekke i form av det nye materialet, armert betong. Det ser vel mest ut som det siste. Vi vet, det har vi et bilde som viser, at kaia ble bygd allerede i brakketida, og da på gamlemåten, i tre. På dampskipskaia hadde havnefogden, den gang Erling Hafto, kontoret sitt. Her var det flere havnebetjenter med ansvar blant annet for å betjene hurtigrutene, godsbåtene og de mange andre store fartøyene som kom og la til. En av jobbene deres var å være med når fortøyningene skulle fastgløres og løsnes.

Inne i ei av de store brakkene hadde Havnevesnet verkstedet der arbeidsfolk med ansvar for utbygginga av dampskipskaia arbeidet. Her inne var det også et stort kreosotkar. Opp i det ble kaistolpene heist, og her ble de liggende til de hadde blitt tilstrekkelig impregnert.

Vi er i etterkrigstida, og da vi hadde kommet til i 1956, hadde havnefogden ennå ikke rukket å få bygd hus. Fremdeles bodde han med familien i ei av de lange brakkene nede på Holmen, og der var det ikke innlagt vann. Både som en kuriositet, men også for å vise hvordan det kunne være i gjenreisingstida, forteller jeg hva jeg var med på sammen med faren min som den gang jobbet i Havnevesnet. Det hadde blitt plassert ei tønne oppe på loftet, og lagt rør med kran derfra og ned i kjøkkenet. Så etter at det nye ekspedisjonsbygget kom, ble tønna hver dag fylt opp med vann gjennom en lang slange, trukket herfra og opp til tønna. Det var jeg med og så på, og kom samtidig i vennlig prat med Haftos kone.

Det var flere hester i byen i etterkrigstida. Hestekjørerne, eller vognmennene som de ble betegnet som i telefonkatalogen, måtte ha fór til hestene. Det fikk de sørfra. Og den som var nede på dampskipskaia i gjenreisingstida og i tidlig etterkrigstid, kunne ikke unngå å kjenne den gode duften av tørrhøyet og se stablene som lå der.

Den kaia vi ser helt til venstre, i serien overfor, må ha blitt revet etter noen år, for den ble borte. Så kom Arne Kolstad med anlegget sitt der, en materialhandel i det samme området.  Det store forretningsbygget hans, gjerne betegnet som «Kolstadbygget», ble satt opp ved siden av Grand Hotell. Begge ser vi har kommet.

Det var sterke farger på mange av de nye byggene som ble reist i betong, som Grand Hotell som det het. Det var malt i blått, og gult. Det samme var «angrolagret» til A/L Håko. Begge var malt i en skarp blåfarge som det nå ikke lenger er å se mer av i Honningsvåg. Rådhuset ble malt i rødt, riktignok ikke i en så sterk rødfarge som den Bjarne Larsen valgte på forretningsgården sin. Nå har rådhuset fått en mild gråfarge, nesten hvit. Slik som rådhuset, i rødt, ble også Telegrafbygget malt. Honningsvåg skole ble malt gul, men er nå i samme farge som rådhuset. Men Kolstadbygget, som i dag har blitt en del av det store hotellet, det ble ikke malt, det fikk sin gråfarge i stil med det betongbygget det ble. Hvordan det ser ut i dag,vet vi, i hvitt som resten av det som en gang het Grand Hotell.

Hotellene

Det var hotelldrift i Honningsvåg før krigen, for eksempel Simonsens hotell. Etter krigen kom et moderne «Grand hotell» opp midt i sentrum. Den indre sjømannsmisjons fiskerhjem, Havly, som hadde vært her før krigen ble bygd opp igjen. Fiskerhjemmet deres stod ferdig og kom i drift allerede i 1951. Det samme var tilfellet med «Betania hospits» som kom omkring 1956, om enn i en litt mindre målestokk enn det som hadde vært i førkrigstida da det hadde betegnelsen Fiskerhjem og som nå, med kirkerom.

Honningsvåg i 1956, det året veien til Nordkapp ble offisielt åpnet. Nord-Norsk hotelldrift hadde gått i gang med sitt Grand hotell, vi ser det i blått og gult, som engros-lagret A/L Håko til høyre. I det røde bygget på venstre sida av veien, hadde Bjarne Larsen to forretninger, en kolonialbutikk og ei såkalt herreekvipering. – Foto: et postkort i privat eie, fra Mittet & Co. (fp)

Kirka

Honningsvåg kirke hadde blitt bygd i 1885, mens menigheta lå under Måsøy sogn. Da krigen var over og folk kom tilbake, var det første de fikk se, sikkert en overraskelse, at kirka stod der. Og her ser vi kirka slik vi kunne se den stå der, før den fikk det nye tilbygget.  På bildet ser vi en av kirkas nærmeste naboer skrubbe klærne hun har på vask

Statens Fiskarfagskole

Fiskerfagskolen, eller offisielt Statens Fiskarfagskole, ser vi litt av på bildet under. Den var, formelt, en gave fra Oslo kommune, til Finnmarks befolkning. For myndighetene var det viktig å få fiskeriene i gang etter krigen. Og i ingen områder i landet har det vært så gode fiskefelt som utenfor Finnmarkskysten. Det blir til og med fortalt at det i en periode ble fisket like mye på Finnmarkskysten som i hele landet sammenlagt ellers.

BILDET

Et bilde tatt i 1955,  med den nylig oppstarta Statens Fiskarfagskole oppe på toppen, og Robertsons fiskebruk nede i Vågen. Ute på fjorden ser vi en av de mange trålerne som daglig kom innom med los, eller etter los. Det er losbåten vi ser som ligger bak de to litt større fiskeskøytene. Her hadde den sin faste fortøyningsplass. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

I 1955 kom Joachim Grønbech hit som navigasjonslærer. Det året Grønbech ble tilsatt som lærer, hadde skolen 17 elever på høvedsmannlinjen, 10 på motorpasserlinjen og fire på linjen for kokker. Rektor da, var Odd Kristensen, med tittel styrer. Foruten de to, var det fire lærere. I 1963 ble Grønbech tilsatt som rektor og var det frem til i 1980 da fiskerfagskolen ble en del av den videregående skolen (2).

Statens Fiskarfagskole var en internatskole. Elevene fikk som ellers, gratis undervisning. De fikk fritt opphold med fri kost, og reisene til og fra skolen var gratis. Bare skolemateriell måtte de betale selv. Lommepenger, og penger utenom kunne elevene søke stipend og lån for å skaffe seg. Bare til fiskeskipprlinjen var det opptakskrav: Bevitnet attest for minst 24 måneders fartstid på dekk, med deltakelse i fiske, og det etter fylte 15 år. I tillegg måtte de ha attest fra lege om tilfredsstillende syn og hørsel, men også vandelsattest fra politiet på hjemstedet (3).

Det første bunkringsanlegget i Kobbhola

Over på andre sida, sett fra sentrum, kan vi se anlegget British Petroleum, BP, hadde etablert i Honningsvåg helt tidlig i 1950-årene. I samarbeid med firmaet Odd Berg i Tromsø bygde de et oljetankanlegg i Kobbhola. I Kobbhola var det både et høvelig område, og dypt nok for de største skipene. Over fjorden kunne folk følge oppbygginga i Kobbhola, og på veien til og fra Løkkebukta og Storbukt kom vi forbi området som i førkrigstida gikk under navnet Langstrandområdet. Her ble det satt opp to mindre oljetanker merket med BP.  Her kom det på ny ei trekai, slik det hadde vært ei frem til brenninga. Det var dypt nok til at litt større skip kunne legge til.

Til anlegget i Kobbhola kom det ikke bare olje, bensin og smøroljer. Dit kom det også kull, og salt. De mange eldre, kullfyrte skipene brukte kull til fremdriftsmaskineriet.  Finnmark Bunkerdepot som var anleggets navn, og det var de som anla også et kullager på Langstranda. Saltet ble brukt ikke bare på fiskebrukene, men også av alle som saltet fisk og kjøtt, vi er jo i tida før frysebokser og kjøleskap hadde kommet hjemme hos folk. Også kommunens folk dro i løpet av vintrene flere ganger som med kjelke dro omkring og saltet de mange kumlokkene. I tilfelle brann, måtte brannvesnet komme til med slangene.

Vågenområdet

Det er bilder tatt etter at den første av de tre servicekaiene har kommet, og vi er i tida omkring 1958.

Aldershjemmet «Kveldsol» kom flere år før skolen, og enda noen år før rådhuset. Aldershjemmet ble åpnet og satt i drift den 30. august i 1949. Da kom de tilbake, beboerne på aldershjemmet, de som i 1944 hadde blitt flyttet til skolebygget i Repvåg. Astrid Fredriksen som var med begge veier, og enda mye lengere bort, forteller at da de kom tilbake til Honningsvåg, stod hornmusikken på kaia og spilte, og ordføreren holdt velkomsttale for de gamle. Det ble festmiddag med svinestek og dessert i det nye aldershjemmet som da stod ferdig (4).

Skolen hadde det, som det blir sagt, «på grunn av mangel på arkitekthjelp» ikke latt seg gjøre å komme i gang med før et stykke ut på 1950-tallet. Den stod ikke ferdig før ut på, høsten i 1954. Her ser vi den slik den tok seg ut i bybildet den gang.

Servicekaiene, eller de såkalte «Servicekaiene for fiskeflåten» har kommet med den første av de tre, og vi ser hvordan den helt nye Sjøgata tar seg ut der den går forbi her.

BILDET

Vågen i tida etter 1955, da den første av Servicekaiene hadde kommet. Ole Johan Jørgensens M/K Bergalf ligger ved den nye servicekaia, og utenfor Robertson bruket ligger M/K Bjarne, så vidt jeg kan se, for anker en godværdag. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Robetsonbruket har kommet, det ser vi på bildet over. Det var et gjenoppbygd fiskebruk en innvandra engelskmann, Charles Robertson hadde bygd i 1876. Han hadde kommet til Norge, og slått seg ned og blitt hammerfesting i 1827.

Innerst i Vågen

Vi som var i oppveksten den gang, og stadig gikk forbi, husker at Karl Lande hadde kolonialforretning borte i krysset, til venstre. Siden kom Glassmagasinet i det samme bygget. Rett over gata i forhold til Landes forretningsbygg, hadde Olaf Larsen fiskematforretning, og derfra kunne vi kjenne duften av fiskekaker under steking når vi gikk forbi. I bygget ved siden av fiskematforretninga hadde Torbjørn Danielsen konfeksjonsforretning. Og i den brakka lengst borte av dem som ligger langs gata med navnet Vågen, vet vi at Albin Hartvigsen hadde bakeri.

BILDET

Innerst i Vågen i 1959, der gata som går forbi til høyre bærer navnet Vågen. Den brakka vi ser stikker ut og frem mot M/K Snorre II ble ikke stående der lenge. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

For å komme til lege i etterkrigstidas Honningsvåg, kunne vi gå opp den bakken som begynte mellom Olaf Larsens fiskematforretning og Torbjørn Danielsens konfeksjonsforretning. Oppe i gata, til venstre i den da brunmalte bygninga var legekontoret. I tida omkring 1960 hadde det kommet ny lege, det var distriktslege,  som det het i den tida, Kaare Nybø. Sammen med ham jobbet i en årrekke kontorsøstra, Jakobine Sandberg.

Bedehuset eller Det norske lutherske Indremisjonselskaps bedehus kan vi se til venstre for Karl Landes kolonialforretning. Her var det både en større sal og en mindre. Bedehuset hadde leilighet i andre etasje fir en eventuell såkalt kretssekretær. Bedehuset kom som erstatning for det fiskerhjemmet dette inndremisjonselkapet hadde fått bygd opp i førkrigstida. Fiskerhjemmet deres hadde kommet i 1928 og lå omtrent der vi på bildene ser de mange brakkene.

Sentrumsområdet

På det bildet vi ser her, har vi kommet til 1959, og da har det nye televerkbygget kommet, og flere av brakkene som stod der for litt siden, er borte. Ragnvald Larsens lagerbygning har blitt bygd om og står der ferdig nå. Til venstre for det, nye Televerkbygget, litt oppe i bakken, ser vi brakka der Nils Pedersen hadde urmakerforretning enda ei tid. Også den brakka ble revet og det kom ny forretning nede i Storgata i det samme kvartalet som daværende Kjelvik Sparebank hadde kommet.

Sentrum i 1959, med M/S Tamsøy ved kai. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

M/S Tamsøy hadde stasjon i Honningsvåg og gikk i rute mellom Honningsvåg og Hammerfest, og i rute innover og rundt Porsangerfjorden. Første anløp da jeg var med i 1961, var Sarnes. Så fulgte Kåfjord, Laholmen og Lafjord. Det var sol og fint vær hele veien. Jeg gikk i land da vi kom til Måsøy, og etter noen dager dro jeg tilbake med den samme båten. Da var det styggevær og svære bølger til vi kom inn i Magerøysundet. Neste gang jeg gikk om bord i «Tamsøy» var et par år etter, og da var den på vei innover og rundt Porsangerfjorden. Det vat flere anløp innover, men jeg husker best anløpet av Russenes. Etter at jeg hadde gått i land på Hestnes, gikk båten videre utover fjorden. Da kameraten min og jeg skulle tilbake, så vi at sandfrakteren «Geir Martin» lå ved kai, nettopp i Hestnis. Vi fikk bli med den til Honningsvåg, og videre utover, blant annet til Kjæse kom vi ikke.

Sentrum i 1959 slik det tok seg ut. Ved siden av fraktefartøyet ligger Tollbåten, arbeidsbåten tollerne måtte bruke når de skulle på vakt for å hingre smugling. Før veien frem til bunkringsanlegget i Kobbhola kom, måtte de bruke den.

På Tollvesnets kontor nede på dampskipskaia var det et antall på fem-seks tollere, med Per Hansen som tollbestyrer. Ved 16-tida kunne vi se flere av dem komme oppover i retning sentrum etter dagens arbeid, i sine sorte tolleruniformer. Vi kunne også se en av dem stå vakt ved landgangen der det lå utenlandske skip for bunkring.

Holmenområdet 1961

S/L Nord-Norges Salgslag har kommet med sitt engros-lager for frukt, grønnsaker og kjøtt. I den samme bygningas andre etasje fikk Arbeidsformidlinga sine kontorer. Her satt mønstringsmann Asbjørn Sandberg og skaffet sjøfolk arbeid i uten- og innenriks fart. Narvesen innredet sin forretning i første etasje, allerede da. Og Finnmark Fylkesrederi og ruteselskap etablerte sitt ekspedisjonsbygg der lokalbåtene hadde sine faste kaiplasser, sånn som «Ingøy», «Tamsøy» og etter hvert «Tanahorn».

Ved kaia, foran Narvesenkiosken ligger «Loma», Repvåg kraftlags arbeidsbåt. Og inne mellom husene, like nedenfor Kolstadbygget, lå bensinstasjonen der de forholdsvis få bilene som den gang var, kunne komme å få fylt opp tankene med enten bensin eller diesel.

Så har det gått videre med utbygginga i sentrum. Vi ser at Ragnvald Larsen-firmaet har fått lagerbygninga fullført i tre etasjer. Firmaet til Harald Olsen har vlitt flyttet inn i Vågen. Vi ser taket på det nye verkstedbygget hans bortenfor kaia. Det vi også ser, er at det på den gamle muren har kommet et nytt bygg til erstatning for det som stod der i 1957. Det er Toklefamiliens fryseboksanlegg. I det kunne alle som i den tida ennå ikke hadde frysemuligheter hjemme, leie seg et skap eller ei litt større skuffe. Mot å betale leia på femti kroner i året, mener jeg å huske at det var, kunne leietakerne låse seg inn og få frosset ned fisk og kjøtt og bær, og hva det ellers måtte være.

Sentrum en sommerdag i 1961. Vi kan se at de tre servicekaiene har kommet på plass. Det har også Narvesenkiosken. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Når kaster blikket fra sentrum over fjorden en gang til, ser vi st det har kommet et til tankanlegg borte på andre sida av fjorden. Det var oljeselskapet Esso som i tida like før i 1961 gikk i gang. Ser vi nøyere etter, kan vi sm var til stedet den gang, se at her har man borte på Odd Bergs anlegg gått igang med grunnarbeidene for bygginga av kommunens andre sildeolje- og sildemelfabrikk. Da fabrikken ble åpnet i 1962, fikk den navnet Norfi, en forkortelse for Nordkapp fiskeindustri A/S

Fiskeindustrien

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri kom inne i Storbukt, der Waldemar Larsen hadde hatt sitt første fiskebruk frem til brenninga. Det ble bygd en stor fiskehjell i flere etasjer,  i det industriområde. I tillegg hadde anlegget fiskehjeller langt utenfor byen, oppe på og mellom bergene i Normanset.

Finotro-anlegget hadde blitt påbegynt i 1951.

Fiskeværet blir bygd opp på ny

Det kom opp flere fiskebruk, og det ble igjen arbeid å få nede på kaia. Allerde i 1947 kom den første av to sildoljefabrikker i gang. Den andre kom i 1962. Fiskerne gikk i gang med å drifte etter torsk og sei, hyse og kveite. Snurperne og trålerne kom med sild om somrene, og med lodde ut på etterjulsvinteren. Livet ble slik man hadde håpet på og drømt om at det skulle bli bare man fikk kommet tilbake og bygd opp igjen byen og fiskemottakene.

Statsbedriften A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, «Finotro», med seks anlegg i Finnmark, Honningsvåg, Båtsfjord, Vardø, Kjøllefjord, Mehamn, Berlevåg og ett i Skjervøy i Troms ble opprettet i 1951. I Honningsvåg ble anlegget bygd opp allerede tidlig i 1950-årene, inne i Storbukt. I tida omkring 1960 fikk den ferdig sitt andre byggetrinn, ei grillettavdeling og ei avdeling for lakserstatning.

Johan Jensens fiskebruk i Storbukt kom i gang svært tidlig, for deretter å bli overtatt av den i gjenreisingstida nystarta statsbedriften med hovedkontor i Honningsvåg og med avdelinger i flerefiskevær, i Båtsfjord,  et Skjervøy og flere i Finnmark.

Slippen i Storbukt, den Brødrene Isaksens hadde drevet, før krigen, stod ferdig og kom i gang igjen. Allerede i 1946, var man i gang, etter å ha fått tak i tyske etterlatenskaper som jernbaneskinner.

Skolenes undervisning hadde kommet i gang, i ulike provisoriske lokaler. Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i brakker rundt omkring i kommunen. I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs, blir det fortalt, og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter, tidlig i 1950-årene. Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige. I Honningsvåg stod begge skolene ferdige i løpet av 1954, både den i Vågen og den i Storbukt. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954.

Gjenreisingstida etter krigen ble ikke bare det man hadde forestilt seg, den ble også ei moderniseringstid, og den var nøye planlagt av de sentrale myndighetene. Den norske stats husbank hadde blitt opprettet i 1946, og nå skulle det bli bygd etter sosialt akseptable standarder. Gode husvære skulle gi god tilgang til lys og luft. Familiene skulle ha tilstrekkelig med rom til både store og små, og gode sanitærforhold.

Hurtigrutene hadde vært innstilt i en stor del av krigstida, og man ventet på at den skulle komme i drift igjen. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å få transportert nordover det befolkninga trengte.

Telgrafverket

Telegrafverket sitt bygg kom på plass igjen etter krigen, på den samme tomta som den forige bygninga hadde stått fra i 1920-årenet og frem til brenninga. Utenfor kunne vi lese skiltet med navnet «TELE». Telefonkabler ble lagt rundt om i byen, gravd ned i veiene og dermed på plass før asfalteringa kom i gang. Hit kom både fastboende og fiskere, i etterkrigstida som i førkrigstida, for å ringe og for å sende telegram. Det var stor trafikk av fiskere langveisfra i sesongene, ja det kunne være kø for å få lånt en av de fire-fem «telefonboksene» som var tilgjengelige.

BILDET

Honningsvåg ca 1960 – Det nye telegrafbygget i Honningsvåg fra omkring 1960 ble bygd i det nye materialet, armert betong. På skiltet som kom opp over inngangspartiet stod det «TELE». «Telegrafverket» ble etter hvert til «Televerket» før det ble privatisert og ble til Telenor.

På Telegrafverket gikk folk for å få sendt «telegramer». Telegram, det var korte skriftlige meldinger man kunne sende landet rundt, ja verden rundt, om det bare var en kort beskjed å gi. Festtelegrammer kunne man sende til dem som feiret bryllypp, for eksempel. Man kunne velge blant flere mer eller mindre vakre motiv. Motivet man fant der man var, fant man igjen i Tønsberg, for eksempel, ferdig utfylt og identisk med det som hadde blitt ekspedert for avsenderen.

Telegrafverket var en viktig arbeidsplass. Her var det folk som hadde ansvar for det tekniske utstyret, og folk som stod for tilknytning av telefonapparater til abonnentene. Ansatte i Televerket drev stadig med gravearbeider og montering av tekniske installasjoner. Og det satt folk i ekspedisjonen for å ta seg av kunder, men også et  bud som distribuerte telegrammer.

BILDET

Ja, det er Håkon Helgesen som i 1952 er i arbeid med den delen av infrastrukturen som går under betegnelsen «vann og avløp». Han har selv fortalt om den tida. Foto: A. Børretsen / Aktuell / NTB / Scanpix

Veibygging

De fleste veiene i Honningsvåg ble bygd allerede før krigen, og nå var det tid for å bygge videre. Den gamel bebyggelsen nede ved sjøen, inne i Vågen var borte. Så nå hadde tida kommet for å anlegge den veien som fikk navnet Sjøgata. Da ble det som før krigen var Nergata, til Storgata, mens Øvergata beholdt navnet. I Løkkebukta kom nå den veien da den var ny, gikk under betegnelsen «Nyveien». Ikke lenge etter kom veien oppover mot Seppoladalen, der forsvarets nye kaserne ble bygd i løpet av året 1961.

Karl Jørgensens bussruteselskap hadde blitt opprettet med ruter til Nordvågen allerede før krigen. I 1956 kom driften i gang igjen. Ikke bare lokalruten ble gjenopprettet. I Løkkebukta bygde Jørgensen garasje for bussene og verksted tidlig i etterkrigstida. Fra 1956 av kom det som gikk inder betegnelsen «Nordkappruta» i gang. Turister kunne fra da av benytte buss når de skulle besøke Nordkapplatået om somrene.

BILDET
En av Karl Jørgensens rutebusser i 1950- og 1960-årenes Honningsvåg  

Først i 1964 kom FFR, Finnmark Fylkesrederi og ruteselskap, med sine gule, blå og røde busser og overtok for det tidligere busselskapet. Da ble det opprettet bybyss. Bilettprisen for barn lå på 40 øre, og prisen for voksne var 80 øre til å begynne med. Til sammenlikning hadde Finmarksposten kostet 25 øre frem til 1958, og fra da av 40 øre, og gjorde det nok fremdeles i 1964.

Kullforsyninga og oljetankanleggene

Som før krigen, ble det når de mange trålerne kom nordover igjen, og når den store mengden trelastbåter på ny begynte å anløpe på sin vei til og fra Arkhangelsk, inne i Kvitsjøen og til havner enda lenger øst. Mange av dem hadde Igarka, langt oppe i elva Jenisei, øst for Novaja Semlia, som mål.

Fremdeles var mange av trålerne og trelastbåtene utstyrt med kullfyrte dampmaskiner. De var kullfyrte og kom innom Honningsvåg for bunkring. Samtidig fyrte de fleste rundt om i Finnmark med kull. Så herfra ble kull også transporter med mindre fartøyer til småsteder omkring, og med lastebiler til husholdningene her.

BILDET

Hver høst kom kullbåten fra Spitsbergen, denne heter Jacob Kjøde. – Foto fra Peter Emil Liland

Det ble bygd flere store tankanlegg, siden de nye trelastbåtene og de nye trålerne som ble bygd, ble utstyrt med fremdriftsmaskineri som gikk på olje. Først kom British Petroleum, BP, i Kobbhola, allerede i begynnelsen av 1950-årene. Så kom Esso med sitt tankanlegg i tida like før 1961, ikke langt unna. Oljeselskapet Shell hadde fått bygd tankanlegg i tilknytning til Floerbruket, og på samme måte fikk Mobil Oil bygd sine to store tanker, like innenfor Jægtvikbruket, og i tilknytning til det, også det tidlig i 1960-årene.

Flere ganger i året kom de store tankbåtene med olje. De største av dem så vi legge til ved British Petroleums anlegg i Kobbhola, og ved Essos tankanlegg ikke langt unna.

Forsvarsalliansen NATO

Forsvarsalliansen Nato gikk i gang med bygging av radaranlegget sitt på Kobbholafjellet i tida rundt 1958. Så hit kom det store forsendelser med utstyr som ble kjørt opp dit med en kraftig militær lastebil, med kran som kunne løfte de tunge kolliene som ble losset og satt ned på Dampskipskaia. Med fulgte også en Land Rover som også ble brukt i transporten på den provisoriske bilveien som ble bygd ut fra veien mot Nordkapp og innover mot radaranlegget. Begge kjøretøyene med det britiske mannskapet som stod for transporten, var naturligvis med og satte sitt preg på bybildet, i hvert fall for oss som var barn den gang.

BILDET
Honningsvåg etter 1962, med forsvarets kasserene oppe i fjellsids. – Fotograf ukjent 

Samtidig ble det bygd fjellheis i Kobbhola, og med den ble materialer og arbeidsfolk  ført oppover til radaranlegget. Da det stod ferdig og klart til bruk, hadde forsvaret anlagt sitt «Luftforsvarets stasjon», ei kaserne i Storbukt for soldatene som skulle bemanne anlegget. Lutforsvarets kasserne kom i tilknytning til NATOs radaranlegg, og var under bygging i 1961.

Så kom soldatene, de menige og befalet i sine uniformer med stjerner og striper, og med de militære VW-bussene som stadig var i fart mellom Kasserna og sentrum, og mellom kaserna og heisen i Kobbhola.

Trålerne

Med losstasjonen og flere nyoppbygde bunkringsanlegg, fortsatte den store utenlandske trålertrafikken som hadde vært i førkrigstida, muligens ikke i så stor utstrekning som da.

BILDET

Her er det «Lord Alexander» – Fra Trawlers Photo Gallery

Trelastbåtene

Som før krigen, så også etter, det kom store mengder med trålere innom for å få los, og for å bunkre kull eller olje. Og lastebåtene fortsatte på samme vis. De kom som før krigen, i samme ærend som trålerne, bunkring og lostjenester.

De mange trelastbåtene kom alltid «i ballast» når de var på vei østover, men på tilbaketur var de fylt opp med trelast, gjerne flere meter over rekka, og de lå tungt i sjøen.

BILDET

En illustrasjon tilrettelagt av Terje Cock Svane

Vi som holdt til Gullgammen om somrene, kunne ikke bare se de mange skipene som gikk forbi natt og dag, vi kunne også høre propellslagene, helt fra før de kom inn i synsfeltet og til de var langt forbi. Svært mange av dem lå så høyt i sjøen at halve propellen var over vann.

Ute på havna kunne vi naturligvis også se dem daglig, hele sommeren gjennom og til langt ut på høsten. Fra Løkkebukta og fra Vågen kunne vi høre både ulinga fra skipsfløytene når de ville ha oppmerksomhet fra lostjenesten, men også ramlinga fra kjettingene når de slapp de store, og tunge jernene, eller ankrene.

BILDET

De lå høyt i sjøen, og når de gikk i ballast gjennom Magerøysundet. Vi kunne høre propellslagene allerede før båtene kom til syne.

Noen av skipene kom flere ganger hver sommer. De som kom tidligst, kunne bli liggende ute på fjorden i både ei og to uker for å vente på tillatelse til å gå østover. Det var etter avtale med forsikringsselskapene, blant annet det store Lloys i London.

BILDET

På vei fra Sovjet-Russland mot Honningsvåg og Magerøysundet

Gikk de for tidlig, og støtte på is, ville forsikringen falle bort, fikk vi høre av dem som hadde vært med på turene da de var unge og ute som førstereisgutter.

Vest-Finnmarks store fiskevær

Det hadde gått over all forventning. Fiskebrukene hadde kommet i gang, staten hadde trått til. Fiskerne hadde fått avsetning for fisken. Om somrene kom snurperne med sild, og ut på etterjulsvinteren kom de med lodde. De mange utenlandske trålerne var tilbake, det samme var det med somrenes lastebåttrafikk ute på havna. Forretningene kom i gang. Det hadde blitt arbeid å få, og butikkhyllene bugnet etter hvert av varer. Det hadde blitt avholdt kommunevalg og stortingsvalg.

BILDET
Inne på vågen i tida da Robertsonbruketts bygninger ennå var i drift med det de hadde blitt bygd for, fiskenottak – Mittet & Co 

Honningsvåg hadde igjen blitt det det hadde vært, Vest-Finnmarks største fiskevær, med rimelig mange fiskere,  og mange fiskefartøyer, både små og store. Det var fiskebruk og sildemelfabrikker, og stor aktivitet.

Publisert med kildene

  1. Avisen Sagats klassebilde fra Statens Fiskarfagskole i 1956, der de tilsatte og elevene ved skolen i henholdsvis 1955 og 1956 er avbildet. Der finner vi elevene, og linjene de enkelte går på, og når.
  2. Kilde: Fiskeridirektoratets Småskrifter, Fiskeridirektøren (1967) Plan for Statens Fiskarfagskoler, A/S John Griegs Boktrykkeri, Bergen
  3. Nordkapp menighetsblad (1959) «35 år i nestekjærlighetens tjeneste. Major Astrid Fredriksen har sluttet som bestyrerinne ved «Kveldsol» gamlehjem», i Nordkapp menighetsblad mai-juni 1959, Honningsvåg
  4. Grepstad, Ottar og Thorheim, Kirsti Mathilde, Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Forlaget Press 2003 og Landsdelsutvlget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten, Bodø
  5. Barlaup, Asbjørn Verdens Gang, nå VG, for 15. november 19
  6. Wikipedia 2. november 2022 om Finnmarksposten som regionavis for partiet Høyre.

Informant:

  1. Tor Grønbech er informant angående en av fiskerfagskolens lærere fra skoleåret 1955 av og utover, fra han i 1963 ble skolens rektor og var det frem til i 1980, i sms av 2022.10.15.

Note:

  1. Richter Hansen 1990, 213 og 412
HOME  TOPPEN  BACK