Teksten & Artiklene & Bildene
Da de første av dem som hadde blitt evakuert, kom tilbake en av dagene omkring den 10. juni, i 1945. Noe av det første de fikk se da de kom rundt Næringen, var at kirka stod der. Etter hvert som båtene med folk sørfra kom, fikk de se det samme. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet stod inntakt.
Myndighetene i London og i Oslo hadde kommet frem til at ingen skulle få flytte tilbake før de nedbrente områdene hadde blitt bygd opp igjen. Dem man tenkte seg å la få komme tilbake, var nødvendige bygningsarbeidere. Straks regjeringa i London hadde fått høre om tragedien, hadde den satt i gang arbeidet med å planlegge gjenoppbygginga. Planene for hvordan den skulle gå for seg, lå klare da Nygaardsvold med regjeringa kom tilbake.
Så kom regjeringa Gerhardsen i 1945 og tok over. Den nektet folk å dra nordover, men folk trosset påbudet og dro nordover så fort de kunne. Ja, folk strømmet nordover. Det var ikke mulig å holde dem igjen. Og, man innså at det ikke gikk an å sette i gang ei ny tvangsevakuering.
Og fylkestinget i Finnmark, med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.
Hofsett hadde vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at
«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»
Hofseth ønsket derfor, skriver historikeren Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.
Man så da at det ble nødvendig å få sendt de aller viktigste livsfornødenheter nordover, og materialer for å få bygd provisoriske boliger i form av brakker. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å transportere nordover det aller mest nødvendige av det befolkninga trengte.
Husdyr som sauer og kyr ble kjøpt inn og sendt nordover til utdeling Finnmark. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for at befolkninga skulle få det mest nødvendige av det de trengte, og fiskeriene måtte komme i gang igjen.
BILDET
Vi ser et bilde med Asbjørg og Ottar, bror og søster i Kjelvik i 1946. Midt på bildet, Jan og Magda Larsen. Til høyre, Grete Sofie Olsen, mor til Asbjørg og Ottar
Det var mer enn fire tusen mennesker, i det som i dag er Nordkapp kommune, som hadde blitt tvunget til å forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet. I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent så godt som hvert bolighus, alle forretningene, fiskebrukene og hvert et fjøs. Så godt som hver liten sjark, og hvert litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold. En hadde senket motorbåten sin i håp om å få den opp igjen når krigen en gang var over.
Alt det som møysommelig hadde blitt bygd opp, det aller meste i løpet av ett eneste århundre, hadde blitt rasert og fullstendig tilintetgjort. I den kommunen som Honningsvåg, Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes ligger, og flere bygdelag og utvær med, hadde tyskerne brent hvert et bolighus, og hvert et fjøs. Av fiskebrukene var det bare kaistolpene igjen som stakk opp av sjøen. Så godt som hver liten sjark, og hvert et litt større fiskefartøy, som man hadde kommet seg hefra med da evakueringen ble satt i gang, var i behold.
Det var mer enn fire tusen mennesker i kommunen som hadde blitt tvunget til å forlate alt de hadde, da evakueringa ble satt i gang. De som kom hjem, fikk se resultatet.
BILDET
Omkring 10. juni 1945, åtte måneder etter at den siste båten med flyktninger hadde forlatt Honningsvåg, kom de første nordover igjen, og da så det slik ut. Bare kirka og gravkapellet stod igjen. – Foto: Åge Floer
Hilmar Hansen, et tidsvitne
Hva Hilmar Hansen opplevde da han kom hjem, skrev han i et brev, datert 14. juli 1945 i Honningsvåg. Han skrev at det var 50 mann og ei kvinne i det nedbrente fiskeværet. Så forteller han dem han bodde som flyktning hos, om hva han fikk oppleve da han kom hjem:
«Jeg havde forberedt mig på hvordan her vilde se ut hjemme, men dessverre, jeg maa indrømme at jeg ved ankomsten hit blev møtt av et syn som langt overgik mine antagelser. Det kan ikke fuldt ut beskrives. Det må sees, og naar jeg gikk over baade min egen og andres branntomter, saa følte jeg mig nesten syk av aa se saa megen djevelsk ødeleggelse som her er foretat.»
Hilmar Hansen skriver videre at tyskerne ikke bare hadde sprengt vannbassenget, men alle murene i byen. For å komme frem i gatene måtte man rydde bort alle murblokkene som lå spredt utover. De hadde slått i stykker alle ovnene. Det ble funnet 17 pengeskap i forskjellige bygninger, og de var alle sprengt. Hilmar Hansen hadde bodd i Honningsvåg i 35 år, men også han hadde problemer med å finne ut hvilken tomt han stod ved siden av da han gikk rundt mellom de knuste kjellermurene.
BILDET
Nordvågen 1945/46 – Bare kaistolpene stakk opp av havet.
Honningsvåg skal gjenreises
Honningsvåg var et av de 40 fiskeværene myndighetene hadde bestemt skulle bli bygd opp igjen. Bebyggelsen som skulle komme, ble nå planlagt på sentralt hold. Det skulle være enkelt, man hadde ikke så store ressurser, og det var tidsnød. Så satte man i gang, det ble sent ekspertise nordover i form av arkitekter og et effektivt administrativt apparat.
Oppbygginga av den byen man tok fatt på bygginga av den gang da befolkningsveksten for alvor hadde kommet i gang, la oss si i tida omkring 1900, skjedde uten særlig offentlig regulering. Det var en fiskehjell her, og en der, og ikke for langt unna, alt ettersom man hadde funnet det for godt. Slik var det også med etableringen av fiskebruk. Nå skulle det bli annerledes, og blant annet fiskehjellene, skulle ut av sentrumsbebyggelsen.
Nå var det å begynne på nytt, i første omgang med provisoriske brakker. Og det gikk fort, for allerede i august 1945 kom de første sendingene med bygningsmaterialer nordover til kommunen.
Skoleelevene som hadde kommet, fikk undervisning i provisoriske brakker rundt omkring i kommunen.
I 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Det gjorde sildoljefabrikken Sifi allerede i 1947. Det var viktig å få i gang fiskeriene, og man gikk inn for så fort som mulig å skaffe folk også permanente boliger. I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs.
Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter, bygginga kom i gang i 1951.
Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige i Honningsvåg. Det var i 1954 og det var skolen i Storbukt og skolen i Honningsvåg. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954, men da var fiskeværet en del av Måsøy kommune.
Honningsvåg i 1946 – Bygningsmaterialene ligger og flyter i havnebassenget, så dårlig med kaiplass kan det ha vært da de første sendingene kom nordover.
Fiskeværet og havnebyen Honningsvågs folketall hadde i løpet av ett eneste århundre, fra 1845 med 6 beboere og frem til i 1930 blitt en by med 1.639 innbyggere.
Da vi kom til 1950, og folk hadde kommet tilbake, hadde innbyggertallet vokst ytterligere. Det året, fem år etter at folk hadde begynt å komme tilbake, hadde folketallet i Honningsvåg kommet opp i mer enn 2.800. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen i 1950 (1).
I hele kommunen under ett, hadde befolkninga i 1950 kommet opp i mer enn 4.400 (1).
Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»
Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.
Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at
«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»
Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.
Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.
Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.
Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.
Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).
Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.
Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.
Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med. Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.
I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her:
«Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»
Honningsvåg i 1960-årene – Foto fra billedbladet «Aktuell» via boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen»
Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?
I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese:
«Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum»
Videre blir det skrevet i den samme boka:
«Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»
Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.
Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at
«Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»
BILDET
Kong Håkon VII på besøk i Honningvåg allerede i brakketida.
Kongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe. Bak dem ser vi ikke bare skipsførerene på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, må vi kunne gå ut fra. Vi kan også de en yngre utgave av Halvdan Berge, en srbeiderpartipolitiker som skulle bli ordfører i bortimot tredve år senere.
Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.
Publisert med kildene
- Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
- Grepstad, Ottar (2003) Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Forlaget Press og Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten
NORDKAPP I HISTORIEN 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.