Kapitlet & Artiklene & Bildene

Som ei innledning til det som skulle komme til å skje videre, må vi inn på det som førte til at Finnmark og Nord-Troms ble brent, og til at befolkninga ble tvunget til å evakuere.

Sovjet går til motoffensiv på Murmanskfronten

Det var først i september 1944, tre år etter at tyskerne hadde gått mot Murmansk og møtt kraftig motstand, at det skjedde noe. Da hadde russerne forberedt seg til motoffensiv, og inngått våpenhvile med Finland. Det gjorde de den 4. september.

Betingelsene Russland hadde gitt, var at finnene skulle drive tyskerne ut av landet innen det to uker. Datoen var satt til 15. september.

Tyskerne strømmer inn i Finnmark og Troms

Tyskerne hadde nå mistet en av sine allierte, og de tyske troppene i Finland som var på 200.000 mann, måtte trekke seg ut. De brente store områder i landet og la det øde etter seg i det de strømmet inn i Troms og Finnmark.

Nøyaktig én måned senere, den 4. oktober, fikk tyskerne beskjed fra Berlin om å trekke seg tilbake fra Murmanskfronten. Den 7. oktober, tre dager etter, satte russerne i gang offensiven mot tyskerne.

Den 18.oktober, hadde Hitler gitt ordre om at alle som bodde øst for Lyngenfjorden skulle evakueres.  For å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, ble alt av  folk fra Berlevåg og vestover lastet om bord i skip fra den tyske marinen, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Den 28. oktober, litt over tre uker etter at tyskerne hadde får beskjed om å trekke seg ut av sine besatte områder på Murmanskfronten, kom beskjeden fra Berlin om at de skulle brenne ned alt etter seg.  Alt skulle bli lagt øde. Russerne skulle ikke finne noen mulighet til å bli værende.

Brannkommandoer ble satt opp. De gikk i gang, men den russiske offensiven var så hard, og kom så fort, at tyskerne ikke klarte å få satt fyr på alt de skulle brenne ned. Mye ble igjen, men så godt som alt vest for Gamvik, Tana og Polmak ble brent ned.

Det man i generasjoner hadde bygd opp, og uansett hvor fattigslig de fleste finnmarkinger levde, var det en tragedie.

Slik endte det

Før evakueringa ble iverksatt, hadde myndighetene med Reichskommisar Terboven og Quisling den 10. oktober 1944 utnevnt to ministre for Finnmark, deriblant Jonas Lie.

Ministrene med sine evakueringsmedarbeidere, hadde kommet nordover med fly. De hadde sendt ut rundskriv, satt opp plakater og dratt rundt i Finnmark og prøvd å få folk til å evakuere mer eller mindre frivillig. Myndighetene i London hadde på sin side oppfordret befolkninga til bli, så det nyttet ikke for Quislings ministre å få andre enn ledende nazister og NS-sympatisører til å dra.

Raseringen av Finnmark og Nord-Troms hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Evakueringa kommer i gang

Den 22. oktober hadde skolemyndighetene fått beskjed om at undervisninga skulle avsluttes. Den 26. oktober fikk befolkninga i Honningsvåg beskjed om at nå hadde tida kommet.

Da beskjeden kom om å sette i gang evakueringa, hadde NS-ordfører Samuel Giæver allerede sendt ut beskjed til befolkninga i Honningsvåg om at evakueringa skulle begynne. I løpet av natt til den 26. oktober, og vi er i 1944, ble alle de 300 som hadde telefon oppringt og gitt følgende informasjon:

Om ikke folk evakuerte neste morgen, ville den mannlig befolkningen bli arrestert og betraktet som krigsfanger.

Honningsvåg med Dampskipskaia slik den ble etter at kommunestyret vedtok å bygge ut det som var Honningsvåg brygge.  

Mens telefonene kimte rundt om, ble det banket på dørene i hele Honningsvåg. De mer enn to tusen innbyggerneæ ble vekket av tyske soldater og NS-folk som gikk rundt med den samme beskjeden. De fikk i tillegg vite at mennene ville bli tatt som gisler og sendt til Østfronten om ikke alle forlot husene sine.

Når de tok så hardt i, var det fordi befolkninga ikke tok tyskernes og nazistenes beskjed om evakueringa på alvor. På et møte noen dager før, det 22. oktober 1944, hadde ordføreren gitt beskjed om at skoleundervisninga i skolen skulle stoppe.

Alle skulle bli sendt vekk, det var ordre dra Hitler. Fra Skarsvåg ble ikke folk sendt av gårde før søndag 5. november. Da hadde alle de noe over 200 som bodde der, blitt ført om bord i lokalruteskipet D/S Røst.

Lensmann Knut Valle hadde tydelig sagt fra til de tyske myndighetene i Honningsvåg at ei evakuering ikke var aktuelt. Valle nektet, og adlød ikke ordren om evakuering. Han sa at det befolkninga da måtte igjennom ville by på store problemer, og lidelser.

Ingenting hjalp, kommandanten lånte ikke øre til det. Ordfører Giæver forlangte lensmannsfullmektig Valle arrestert. Knut Valle og familien ble arrestert. NS-ordføreren i Hammerfest, Peder Berg, var evakueringsjef i Vest-Finnmark. Han mente at Valle burde bli skutt, kunne telegrafbestyrer Peder Hvalrygg, som hadde avlyttet telefonsamtalene, fortelle (Jaklin 2016).

Da NS-ordfører Samuel Giæver ga opp under anstrengelsene, ble Ola Røkke, presten, av okkupasjonsmakten bedt om å overta ansvaret for evakueringa. Etter litt betenkningstid, kom han til at det var det riktige å gjøre, slik situasjonen var (Jaklin 2016).

Det ble satt inn både tyske marinefartøyer for å få transportert folk unna før brenninga ble satt i gang, men også store mengder fiskebåter og fraktefartøyer.

Folk ble satt om bord i alle slags fartøyer, fra små fiskebåter til det store, nybygde fraktefartøyet til fiskekjøper «Sivert Maan».

Frakteskuta «Sivert Maan» ble solgt til Ibestad i Troms, og omgjort til fiskefartøy etter krigen.

Det første skipet folk hadde fått beskjed om å møte frem til, var frakteskuta «Sivert Maan».  Den var klar for avgang søndag 29. oktober, slik jeg forstår det Einar Richter Hansen skriver i Nordkapp, en fiskerikommune (Hansen 1990,450).

Den 13. november 1944 satte tyskerne i gang med å brenne Honningsvåg, og da hadde man allerede brent både Skarsvåg, Kamøyvær, Sarnes og Nordvågen. Tyskerne gikk så nøye til verks at de ikke ble ferdige før i slutten av desember, men flere hadde stukket seg bort, har vi hørt fortellinger om.

Her som i resten av fylket, fikk innbyggerne tjuefire timer på seg til å gjøre seg klare til å dra, og det var omtrent bare det de gikk og stod i de fikk med seg.

Raseringa hadde begynt i Tanadalen den 31.oktober. I rask rekkefølge ble den satt i gang vestover. Alt av folk fra Berlevåg og vestover ble lastet om bord i båter, men også om bord i skip fra den tyske marinen.

Honningsvåg var et av de største fiskeværene i Finnmark, det største i Vest-Finnmark og hadde 2.500 innbyggere. Samtidig var det viktig for tyskerne å sette alt inn på å få hindret russerne i å finne mulighet til å sette seg fast her.

Evakueringshøsten var uvanlig mild det året, ellers hadde det gått adskillig verre for dem som ble stuet om bord i alle slags fartøyer for å bli fraktet bort.

Hjørdis Lia forteller hvordan hun opplevde det å bare måtte gå om bord i en fiskebåt med 24 andre for så å forlate alt.

«Det var grusomt å måtte forlate det man eide, men vi var jo optimister og trodde dette bare skulle bli et kortere opphold som viste seg å vare i 4 år.»

De nektet å la seg evakuere

Aksel og Olufine Lindset hadde stukket seg bort sammen med barna, i stedet for å la seg evakuere. Fra Nordvågen hadde de satt kursen over til Rekvika på den andre sida av Porsangerfjorden. Med sin lille motorbåt la de i vei ut fra Nordvågen, like før de ble beordret å evakuere sammen med de andre.

Fra Rekvika kunne de se  skipstrafikken, og de kunne se når både Nordvågen og Honningsvåg ble satt i brann. Tyskerne begynte å brenninga i november. De kunne følge med på det som gikk for seg til langt ut i desember 1944. Da hadde alle innbyggerne som krigsmakta fikk tak i blitt deportert for lengst.

Gammen i Rekvika som de fikk satt i stand så familien hadde et sted å bo – Foto: Roald Grimsø

Den 12. november kunne de se at Nordvågen sto i brann, og nesten fjorten dager etter, den 24. november så de at det hadde begynt å brenne i Honningsvåg. De så da at det steg opp røyk fra Vågen og fra Klubben.

Aksel Lindseth førte dagbok, og noterte den 13. desember i den at Juldagsneset stod i brann. Det var først mandag den 18. desember han så, og noterte, at den store brannen i Honningsvåg var satt i gang. Da han så at hele Vågen sto i brann, forstod han at også oljetanken på Klubben hadde tatt fyr.

Den siste natta de hadde hørt dundringen over havet, var natt til lørdag den 23. desember, og da var det vindstille. Helt frem til 22. desember holdt de på. Julaften, søndag den 24. hadde flammene om sider sloknet, det var ikke mer å se, skriver Lindseth i dagboken.

Skarsvåg blir evakuert

Den 5. november 1944, ble innbyggerne i Skarsvåg sendt derfra. De litt mer enn 200 som bodde i Skarsvåg, hadde fått beskjed noen dager før om hva som kom til å skje. Som ellers der deportasjon eller evakuering var forestående, måtte buskapen slaktes, om det ble tid til det før man måtte flykte.

I Skarsvåg gikk man i gang med å slakte høns, sauer, geiter og kyr. Man hadde da med mat på veien. Tønner ble funnet frem, og i dem ble kjøttet saltet, og gravd ned i bakken. Håpet var å kunne komme tilbake, og da finne maten. Det kjøttet som var mer enn de kunne få plass til, kastet de på sjøen for at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av det.

Skarsvåg i førkrigstida

I familien til Torbjørn Øvervold (f.1934) fikk de ikke bare saltet og gravd ned kjøttet, de fikk også pakket ned noen av eiendelene sine. Også dem pakket de i tønner som de også grov ned, mens rasende tyskere gikk rundt i bygda og kommanderte.

Det var «i håp om å finne det igjen hvis vi noen gang kom tilbake», forteller Øvervold 73 år etter til reporter Knut Hovind i ukebladet Hjemmet for uke 23, 2017.

På avreisedagen gikk de om bord i den gamle dampbåten «Røst» sammen med resten av skarsvågingene som skulle transporteres vekk. Under veis kunne de se at det brant langs hele leia mens de seilte mot Tromsø.

Når han, som da var 10 år gammel, i dag blir spurt om han var redd, svarer han: ”Nei, faren min var jo der hele tiden, men jeg var svært spent”. Så legger han til: ”Men jeg gråt, og kjente et voldsomt hat til tyskerne”.

yyy

Evakueringa, en dem forteller

Gudrun Salamonsen, i samtale med Laila og Thor Thorsen, forteller at de ble hentet i Kobbholdalen av lokalbåten «Rolløy». I det de hadde tatt om bord folkene i Laholmen, gikk båten videre til Honningsvåg. Her så de at brenninga hadde kommet i gang, og at det krydde av tyske soldater. På havna lå det en mengde av alle slags fartøyer.

Etter et døgn ved kai, ble båten fylt opp med folk. Det kom så mange om bord at det ikke var plass til flere.

Avreise fra Honningsvåg – Fra Honningsvåg gikk «Rolløy» direkte til Kvalsund, hvor de evakuerte ble servet noe å spise, inne på kaia. Så fortsatte reisen, og de kom til Tromsø hvor de ble overført til et annet fartøy. Det var også fylt opp med andre som skulle sendes videre sørover. Tyske soldater hadde blitt beordret om bord for å holde vakt.

Turen gikk videre til Narvik, og her fikk de gå i land, for båten de reiste med hadde fått problemer med motoren. Gudrun, Åsmund og de to barna ble innkvartert hos en familie der de fikk bade. Det syntes de var godt, etter mange dagers reise i to overfylte båter.

Familien fikk dra fra Narvik til Svolvær med ei av erstatningshurtigrutene, da Åsmund sa at han var fisker. De andre i familien ble sendt videre sørover med skipet «Stella Polaris».

I Svolvær ble familien innkvartert i kirka, før de kom seg videre til Risøyhamn. Dit ville de, for der hadde de slektninger. Da de kom dit, ble de boende i ei kårstue der det tredje barnet, Bernt født.

Krigen er over – Straks krigen var over, dro Åsmund nordover. Gudrun og  barna ble igjen. Ikke lenge etter kom faren hennes og søstrene med sine familier til Risøyhamn.

Motorbåten Åsmund hadde drevet fiske med, lot han gå til bunns på et sted der han kunne finne den igjen når krigen var over.

Gudrun Salamonsen forteller at de, over alt hvor de kom, hadde blitt godt mottatt, men alle hadde de den samme drømmen. De ville hjem til øya – hjem til slekt og venner.

Publisert på ny mandag 8. april 2024

HOME  TOPPEN  BACK