24.1 Krig og krigstid

Kapitlet & Artiklene & Bildene

Andre verdenskrig som ikke går for å være noe entydig begrep, blir det sagt, begynte i Norge den 9. april 1940. Sett fra lenger sør i Europa, begynte den andre verdenskrig 1. september 1939 da Tyskland gikk til angrep på Polen. Med kinesiske og japanske øyne, begynte denne krigen allerede i 1937 da Japan gikk til angrep på Kina. I 1941 ble den japansk-kinesiske krigen en del av den andre verdenskrig. Den andre verdenskrig i Europa sluttet den 8. mai, mens den i det fjerne østen fortsatte frem til den 15. august 1945.

Krigen kommer hit

Da tyskerne den 9. april 1940 gikk til angrep på Norge, viste de liten interesse for Finnmark. Det var først da innledninga til angrepet på Sovjet kom i 1941 at de begynte å sende krigsutstyr og store troppestyrker til Finnmark. Den nye Ishavsfronten skulle bygges opp, og de gikk i gang med å sette opp kanonstillinger og befestningsanlegg. Da tyskerne kom til kommunen, kom de først med noen få soldater, så flere. Honningsvåg og området rundt ble viktig for tyskernes forsvar, men også for angrepet mot Russland. Det ble bygd flere kanonstillinger i og omkring Honningsvåg, og det kom store ladninger med krigsutstyr hit. Honningsvåg ble omlastingshavn for tyskerne. Materiell ble sendt videre herfra til Kirkenes med mindre skip.

På det meste var det stasjonert 700 tyske soldater i kommunen. De skulle bemanne tyskernes forsvarsanlegg. Man skulle forsvare Honningsvåg mot angrep via Skipsfjorden. Inne i Valan ble det bygd kanonstillinger. Det ble bygd kanonstilling på berget der moloen i Løkkebukta siden kom, og ute på Juldagsneset. På Porsangneset var et av forsvarsanleggene som skulle holde kontroll over innløpet til Porsangerfjorden og Magerøysundet.

Men, vi må se på Honningsvåg, for å få et inntrykk av hvordan fiskeværet var, lenge før så mange hadde hørt om diktatoren Adolf Hitler og situasjonen i Tyskland etter at krigen, etter at første verdenskrig var over.

Det er Honningsvåg slik litt av byens sentrum mot øst tok seg ut før 1921, mange år før krigen. Vi kan se at verken Baptistenes fiskerhjem eller Kysthospitalet, også omtalt som Tuberkulosehjemmet, hadde kommet da bildet ble tatt. Begge kom i 1921. – Foto: Mittet kortforlag

Den nye skolen i Honninhsvåg hadde ikke blitt bygd ennå, da bildet over ble tatt. Den kom i 1929, og var helt ny, bare et ti-år tidligere. Da så de tyske soldatene kom, ble den rekvirert og tatt i bruk til kasserne. Skolebarna måtte igjen ut i byen og ha skole i kjellere og i ulike forsamlingslokaler, slik det hadde blitt da den gamle skolen ble for liten til den sterkt økende folkemengden. Nå ble baptistenes Betania igjen tatt i bruk som skole, og flere andre lokaler i byen. Tyskerne tok også aldershjemmet i bruk i 1942, og beboerne der ble flyttet til Repvåg.

Nazifiseringa begynner

Det skulle vært holdt kommunevalg den 28. oktober 1940, men det ble sendt ut rundskriv til kommunene om at valgene skulle innstilles inntil videre.

I slutten av september 1940 var det blitt oppnevnt nye statsråder til departementene, og omtrent 3/4 av dem var medlemmer av nazistenes Nasjonal Samling, NS. Nå skulle landet nazifiseres, og det skulle styres etter nasjonalsosialistiske prinsipper. Det ble samme år opprettet et eget Innenriksdepartement til å ta seg av det som kommunalavdelinga i justisdepartementet før hadde hatt som sitt ansvarsområde. Dette nye departementet skulle ha ansvaret for å tilsette, men kunne også suspendere og si opp rådmenn, revisorer og andre tjenestemenn etter sitt forgodtbefinnende.

I slutten av oktober samme år, kom det brev fra det tyske sikkerhetspolitiet om at kommunister skulle ut av sine kommunale verv, og dermed måtte flere av dem som hadde blitt valgt inn ved kommunevalget i 1937 tre ut.

Omtrent samtidig kom det ei ny forordning som sa at det nyopprettede Innenriksdepartementet skulle ha ansvaret for den fylkeskommunale, og den kommunale forvaltninga. Departementet skulle ha rett til å gripe inn, ikke bare i det som lå under fylkesting, fylkesutvalg, men også i det som lå under kommunestyret, formannskapet og andre utvalg, styrer og råd når det var påkrevd. Innenriksdepartementet skulle også har rett til å utforme instrukser for alle valgte tillitsverv, også for ordførervervet.

Førerprinsippet

Det kommunale selvstyret skulle nå byttes ut med et enklere, men mer handlekraftig fagstyre. Ordføreren og varaordføreren skulle fra nå av bli oppnevnt av departementet, etter forslag fra fylkesmannen i samråd med NS sin fylkesordfører. Denne nyordninga skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. Førerprinsippet skulle nå gjennomføres. Kommunene skulle styres slik Nasjonal Samling hadde programfestet det.

Det skulle være yrkesrepresentasjon i de styrende organene, og ordføreren skulle fra nå av alene fatte alle vedtak, men før det skulle han ha lagt sakene frem for formenn. Formennene hadde ikke bare plikt til å uttale seg, det var også lagt opp til at formenn som var uenige i en sak, uten å ha fått det protokollført, stod ansvarlige sammen med ordføreren for vedtak som hadde blitt fattet.

Kommunenen skulle fra nå av styres, ikke bare i samsvar med Nasjonal Samlings program, men statens kontroll skulle styrkes. I begynnelsen av februar 1942 overtok Quislings regjering makten, for å bli sittende resten av krigen.

Ut over det at tyskerne hadde tatt over styringa i kommunen, gikk livet stort sett som før. Man hadde tyskerne rundt seg, men de hadde klar beskjed om å oppføre seg anstendig, det var jo ariere, som befolket Nordkapp og Norge.

Honningsvåg 14. juli 1942

Krigen viste seg for alvor i Honningsvåg sommeren 1942. Det som skjedde den dagen, hadde begynt med at en tysk konvoy med 38 fartøyer kom sigende innover fjorden. Det var lastebåter og eskortefartøyer på vei mot Kirkenes. De ankret opp og ble liggende, noen tror av frykt for sovjetiske ubåter.

Den dagen gikk flyalarmen, og før alle som hadde kjellere, hadde rukket å kommet seg dit ned, var flyene der. Det kom fire store, sovjetiske bombefly. De ble beskutt både fra skipene på havna og fra det luftvernarteleriet tyskerne hadde på land.Om levenet som oppstod, forteller Tor Cock som stod og så på, at det glemmer han aldri, og skriver: «Det var forskrekkelig!».

Jægtviks fiskebruk har vi ute til venstre. Det var der ammunisjonspramma lå da den ble truffet. Det var om kvelden den 14. juli mens tyskerne var i ferd med å tømme den for ammunisjon. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Thor Cock som da var 21, opplevde det som skjedde og skriver i sine erindringer:

«Så kom smellet! Det kjentes ut som om hele huset skulle rase sammen. Glassrutene som jeg nettopp hadde tittet gjennom, de singlet innover golvet. Det regnet splinter og ueksploderte granater over hele Honningsvåg. Det kom faktisk støv og nedfall i flere minutter etter eksplosjonen». 

Thor Cock forteller videre:

«Helt ut til Holmen var kaier og bebyggelse blåst til pinneved. Befolkningen i H.våg og omland, som den gang tellet nesten fire tusen, var naturligvis lammet at sjokk. Folk rømte fra byen. Det var jo fare for at russerne kom igjen, så lenge denne konvoyen lå der.»

Innbyggerne i Honningsvåg hadde fått oppleve det som for mange siden har gått under navnet Storbombinga. Fem dager etterpå, den 19. juli, kom de russiske bombeflyene tilbake, og Thor Cock forteller:

«De russiske bombeflyene kom igjen, men denne gangen var tyskerne bedre forberedt. Flere tyske jagerfly kom fra Banak flyplass. Det ble derfor luftkamper. Bombeflyene fikk derfor ikke siktet inn bombene sine. Mange bomber falt innover fjellene. Vi så at ett bombefly ble skutt ned. En flyver reddet seg i fallskjerm og kom nedover ovenfor Sarnes et sted»

Flere av av de russiske bombeflyene ble skutt ned. Sju mennesker ble drept denne kvelden. Mange hadde blitt skadet av splinter. Gunnar Løkke ble truffet av en splint og fikk ødelagt det ene øyet.

Den tyske ammunisjonspramma som lå ved Jægtvikbruket ble truffet av ei av bombene ved halv-ni-tiden på kvelden den 14. juli 1942. Flere bomber eksploderte i området omkring Dampskipskaia. Også et eller flere av krigskipene som lå der, ble truffet. En kanonbåt og flere mindre fartøyer gikk til buns. Ammunisjonspramma hadde hatt 300 tonn ammunisjon om bord, og 50 tonn var allerede losset og lå på kaia. Mange ble alvorlig såret, 11 nordmenn ble drept og 19 tyskere.

Mange flykter fra Honningsvåg

Da det første angrepet hadde kommet den 14. juli, hadde flere forlatt hjemmene og lagt i vei opp mot Brockmannhaugen, områder mange kaller Lillefjellet. Nå, da det andre angrepet kom, var det flere som ble skremt. Noen dro til Kjelvik, andre til Gjesvær, Sarnes, Kobbholdalen og andre steder for å komme i sikkerhet.

Slik så det også ut, ovenfor Jægtvikbruket etter at bombene falt, ser vi på bildet ovendor, ser vi huset før det ble ødelagt.

Bjørgvin Jensen forteller at en hel del honningsvåginger ble forflyttet til Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær. Til og med familien hans i Tufjord måtte ta imot fire familier, og sier at:

«Selv om husrommet var knapt for oss som bodde der fra før av så greide vi allikevel å plassere disse menneskene sammen med oss.»

Hjørdis Lia, som hadde vokst opp her og som ble evakuert og aldri ble å flytte tilbake, skriver hva hun opplevde da den tyske ammunisjonslekteren, gikk i lufta:

«Etter den første store bombingen av Honningsvåg, ble en del av hjemmene så skadet at vi bare måtte rømme i hui og hast.»

Dagfinn Svane var 29 da han og flere fra familien hans så seg nødt til å dra til Kobbholdalen for å komme seg i sikkerhet. Hit kom en av de russiske flyverne som hadde blitt skutt ned ikke langt unna. Da en av dem som var der, faren hans, hadde prøvd å ta pistolen fra flyveren, gikk han sin vei, dro oppover dalen og forsvant. Det fikk vi høre omtrent tjue år etter, i tida omkring 1960.

Viggo Svane, Dagny Selnes, Johan Selnes og Dagfinn Svane, på hytta i Kobbholdalen. Legg merke til flagget, og det uvanlige: Andre enn det vanlige hyttefolket er der. – Foto fra Dagfinn Svane

Den tyske krigsmakt i Honningsvåg

Grunnen til at det var så mange tyskere i Honningsvåg var at Magerøya lå midt i leia for de tyske krigskipene og transportfartøyene med last for Kirkenes og videreforsendelse til Murmanskfronten, og forsendelse videre sørover til frontene i Russland. Slik var det også den dagen da de russiske bombeflyene rammet flere av skipene i den tyske konvoyen på 38 skip som lå ei hel uke oppankret ute på fjorden.

Så høvde det seg slik at Josef Terboven i tida mellom 10. og 27. juli 1942 med følge ankom Honningsvåg. Med seg hadde han fotografer, ser vi, så vi har bilder fra den gang. Mest sansynlig var de her etter 14. juli, noe vi kanskje kan se av den ramponerte bygninga på det det øverste av de tre bildene.

Her har vi Josef Terboven og følget hans på vei utover til Vågen, langs det som i dag er Nordkappveien. Bildet kan være tatt under et besøk etter 14. juli 1942.

Her har de kommet utover til sentrum, på et bilde med Josef Terboven som den tredje, fra venstre.

Terboven er mannen med sigaretten i hånda, tydeligvis i prat med en av de lokale tyske soldatene han fant det naturlig å hilse på mens han var i Honningsvåg. Josef Terboven, tysk nazist og SA-general som var øverste sivile leder i det tyskokkuperte Norge. På de to øverste bildene ser vi dem på vei fra Storbukt til Honningsvåg sentrum. Men hvem er de andre?

Tufjord under krigen

Tufjord ligger i det nordvestre hjørnet av Magerøya. Innerst her, i Østerbotn, bodde det fire familier, til sammen 16 mennesker da krigen brøt ut i 1940.

Bjørgvin Jensen var da 13 år gammel, og gikk på skole i Skarsvåg i perioder på fjorten dager. Der bodde han hos en familie de dagene. Han hadde Gunnar Mathisen som lærer, den samme Mathiesen som ble skolebestyrer i Honningsvåg da krigen var over.

Det første læreren fortalte elevene da de kom inn i klasserommet om morgenen den 9. april, var at det var blitt krig. Det var omtrent ingen som hadde radio hjemme i den tida, så elevene hadde ikke hørt nyheten før de kom om morgenen, forteller Bjørgvin Jensen. Etter at læreren hadde fortalt mer om det han hadde hørt i radioen, og etter at de hadde snakket om krigen, fikk elevene gå hjem.

BILDET

Fra Tufjord i førkrigstida

Bjørgvin gikk hjem til familien han bodde hos, og da skoleperioden var over, gikk han og de andre barna over fjellet og hjem til Østerbotn. Det gutten var spent på da han kom hjem, var om foreldrene visste at det var blitt krig i Norge. Det visste de, og nå ble det snakket om sansynligheten for at tyskerne skulle komme til Tufjord.

Faren beroliget med at det ikke var noe for soldatene å bestille her, så hit kom de nok ikke til å komme. Om det blir rasjonering, sa faren, hadde de både melk, smør, ost, ull og kjøtt, så de kom nok til å klare seg.

Når så tyskerne kom nordover, dukket de likevel opp i Østerbotn i Tufjord. De kom med båt, og noen ganger til fots over fjellet fra Honningsvåg. De skulle ha husundersøkelser, og de ville ha svar på var om det var noen som hadde radio, radiosendere eller gevær, og om det var engelskmenn eller russere her. Det var ingen i Tufjord som hadde radio, men en som hadde gevær. En gang kom de litt før tolv om natta, for å ha ny husundersøkelse. Alle måtte opp og hele huset ble ransaket. Mens én tysker holdt vakt over mora og barna, ble faren avhørt inne i stua. Med ansiktet helt inn mot veggen, stod han der i to timer til avhøret var ferdig.

En annen gang kom det et marinefartøy inn fjorden, midt på dagen, ankret opp og det ble satt soldater i land. Samtidig kom det flere tyskere ned dalen. Så begynte rassiaen. Da de dro igjen, hadde de snudd opp ned på alt, tømt skuffer og skap og snudd sengene. Et tusen fem hundre kroner som mora hadde i ei kommodeskuff, hadde de tatt med.

Det var ikke bare det som skjedde i Østerbotn, at tyskerne kom dit på husundersøkelser. En dag oppdaget Bjørgvin at det lå ei hornmine og rullet i fjæra, ikke mer enn 40 meter fra huset de bodde i. Han varslet foreldrene og løp til huset der bestemora bodde for å varsle henne. Da oppdaget han enda ei som lå der, ikke langt unna. Alle som bodde i den lille bygda fant det de trengte å ha med, og rømte opp til veivesenbrakkene. Her kjempet fem kvinner, sju barn, Bjørgvin og faren seg frem i djupsneen. Dørlåsen brøt de opp og gikk inn.

Ektefellene til tre av kvinnene var på fiske i Gjesvær. De fikk beskjed om det som hadde hendt, da noen av dem i brakka tok skiene på og dro til Skarsvåg. Her fikk de gitt beskjed til dem som var på fiske i Gjesvær, og til tyskerne i Honningsvåg. Før tyskerne rakk å komme, hadde skøyta med fiskerne kommet fra Gjesvær. De hadde fått festet et langt tau til hornminene som da lå tørre der ved fjære sjø. Da sjøen hadde flødd, slepte de dem et godt stykke utover fjorden med den 35 fot store fiskeskøyta. Den ene mina gikk til bunns, da de kom et stykke ut med den. Den andre eksploderte etter noen timer. Da hadde den drevet inn mot et svaberg.

De 1.500 kronene soldatene hadde tatt, fikk de igjen da de henvendte seg til kommandanten i Honningsvåg.

Etter krigen har Tufjord vært et av de fraflytta utværene i kommunen.

Finnmark og Nord-Troms blir brent

Da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa. Samtidig med det, ble de tyske troppene ble trukket ut av Finland, over grensen til Norge.

Brenninga

Initiativet til nedbrenninga i Finnmark og Nord-Troms ble tatt av reichskommisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for. Så mange som 60 tusen nordmenn ble sendt sørover. Mens 25 tusen gjemte seg i fjellene og 3 tusen stakk seg bort i gruvegangene ved Bjørnevant, ikke langt fra Kirkenes sentrum.

Den 8. mai 1945

Norge et fritt land igjen – Den dagen kapitulerte de tyske militære styrkene etter å ha vært fem år i landet. Bare to dager før, den 6. mai, hadde tyske soldater skutt og drept fire norske fiskere og to unge gutter på Hopseidet i Finnmark.

De om lag 360.000 soldatene som var i Norge hadde denne dagen for 75 år siden fått ordre fra øverste hold i Tyskland om å overgi seg.

Adolf Hitler tok livet av seg den 30. april, etter at han hadde utnevnt storadmiral Karl Döniz til sin etterfølger og gitt ham tittelen riksfører.

Rikskommisær Josef Terboven, den øverste sivile tyske lederen i Norge, ble avsatt den 7. mai, og hans myndighet overtatt av general Franz Böhme. Josef Terboven gjorde som Hitler, tok livet av seg.

General Franz Böhme i Norge, fikk samme kveld, den 7. mai, beskjed om at Tyskland var i ferd med å kapitulere.

Riksfører, storadmiral Karl Döniz var den som gav General Böhme beskjed om at han skulle signere kapitulasjonsdiktatet, et dokument han natt til 8. mail ved 2-tida fikk seg forelagt av den allierte firemannskommisjonen på Lillehammer.

Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, den øverste sjefen for de tyske styrkene under andre verdenskrig, undertegner samme dag, den betingelsesløse tyske kapitulasjonen.

Wilhelm Keitel

I Store norske leksikon kan vi lese om Wilhelm Keitel:

«Keitel var Adolf Hitlers øverste militære rådgiver under hele andre verdenskrig og leder av de daglige operasjonenene. Han undertegnet kapitulasjonen i Berlin 8. mai 1945.»

«Under Nürnbergprosessen ble Keitel dømt til døden som krigsforbryter og hengt.

Publisert med kilder

  1. Aftenposten 8. mai 2020
  2. Balsvik, Randi Rønning (1989) VARDØ Grensepost og fiskevær 1850-1950Vardø kommune, Vardø
  3. Borgersen, Harald (1986) «18 år som lege i Nordkapp» i Årbok for Nordkapp 1986, Honningsvåg
  4. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark fylkeskommunes historie 1840-1900 Finnmark fylkeskommune, Vadsø
  5. Cock, Thor (1991) Erindringer fra en annet tid, Fra Vallas til Honningsvåg og Opplevelser under krigen, Trykt manuskript
  6. Finnmark folkeblad…
  7. Hansen, Roald E. (1982) «Den siste krigsvinteren – jul i gammen», Årbok for Nordkapp
  8. Jaklin, Asbjørn (2016) Brent jord 1944-45 Heltene, Ofrene, De skyldige Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo
  9. Jensen, Bjørgvin (årstall ikke oppgitt) i Gjesvær 71º 6′ nord, Utgitt av Gjesvær skole, Økonomitrykk, Bodø
  10. Jensen, Bjørgvin…
  11. Klo, Allan (2016) «Den siste reisen med hurtigruta» NRK 2016.12.18
  12. Knopp, Guido (2009)Die Wermacht – Eine Bilanz,  Bertelsmann Verlag / Verlagsgruppe Random House GmbH
  13. Knopp, Guido (2012)Hitlers soldater Historien om Wermacht, Forlaget Historie & Kultur AS, Oslo
  14. Lia, Hjørdis (1990-91) «Jeg vokste opp i Honningsvåg» i Årbok for Nordkapp 1990-91
  15. Løkke, Gunnar (1983) «Storbombingen 1942»Årbok for Nordkapp, Honningsvåg
  16. Nordkapp menighetsblad (1959) «35 år i nestekjærlighetens tjeneste. Major Astrid Fredriksen har sluttet som bestyrerinne ved «Kveldsol» gamlehjem», i Nordkapp menighetsblad mai-juni 1959, Honningsvåg
  17. Ottosen, Kristian (2000) Den annen verdenskrig H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
  18. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
  19. Store norske leksikon: Wilhelm Keitel
  20. Thomassen, Ottar (1983) «Da vi rømte fra tyskerne» i Årbok for Nordkapp 1983
  21. Wikipedia, File: Wilhelm Keitel Kapitulation Recolored.png 8. mail 2020

Note: Jaklin 2016.81

Informant: Dagfinn Svane

HOME  TOPPEN  BACK