Kapitlet & Artiklene & Bildene

Hanseatene hadde behov for fisk som handelsvare. (snl Hanseatene) Langt oppe i nord, ute på det som ble Finnmarkskysten var det fisk å få. Så var det folk lenger sørfra som etter hvert så mulighetene til å finne noe å arbeide med ved å dra enda litt lenger nordover. Så på 1200-tallet kom det folk og slo seg ned ute på steder nær fiskefeltene. I kystområdene i Midt-Finnmark har vi blant annet Måsøya, Magerøya og Sværholt. På Magerøya kom det folk og bosatte seg på steder der det var ei vik og ei slette der en båt kunne bli trukket i land og der en kunne finne gras nok til ei geit, noen sauer og kanskje ei ku.

Det fant man på Altsula, i Gullgammen og i Laholmen. I Finnvika, ute på Tunes, i Tufjordbotn, i Gjesvær, på Helnes og i Kjelvik, ja også ute på Sværholdt og i Rekvika fant man høvelige steder der det var mulig å livberge seg. Der den brukbare plassen var litt større, og litt mer avskjermet for Nordvest-stormen, som i Skarsvåg, og Nordvågen, ja, i Kamøyvær med, kom det stadig flere, og der bor det folk i dag også.

På bildet under se vi Helnes slik det var da det fortsatt var fastboende der, på det ytterste neset mot øst på Magerøya.

BILDE

Helnes i førkrigstida – Foto fra Nordkappmuseet

Helnes er et av den mange fraflytta utvær, på fastlandet, i Nordkapp. Det er også Opnan, Indre Rekvika, Tufjord. Det er også Opnan.

Opnan er er et av de mange plassene folk kom og fant utkomme, og slo seg ned, ytterst ute mot havet. Herfra var det kort vei til fiske, og derfor har folk kommet hit og blitt boende. Så mange har det ikke vært, og det har vært folketomt til sine tider. Så pass mange var det en gang at det har blitt reist kirker i flere av utværene. Opnan var en gang, sammen med Helnes, et annet av utværene, tillagt Tunes prestegjeld, skriver Olaf Simonsen i avisen Vestfinmarken i 1930.

Opnan var ubebodd i 1867 da J. Petter Larsen Ollaka ga til kjenne at han ville slå seg ned der. Det var folk som satte pris på det, for fiskere i hardt vær kunne i de verste tilfeller måtte søke nødhavn der. Og det hadde hendt at fiskere hadde vært nær ved å fryse ihjel der i situasjoner som det.  Ollaka ble ikke boende lenge i Opnan, for i 1875 var stedet ubebodd.

Opnan er i dag et fraflytta utvæ der det ikke har bodd folk etter siste krig.

BILDE

Opnan i 1930-årene – Foto: Samuli Paulaharju

Ei større rorbu ble satt opp i tida omkring 1895 og det bosatte seg noen fiskerfamilier i Opnan igjen. Da hadde stedet vært avfolket i en periode. Nå ble det bygd bolig for faktoren, ansatt av handelshuset i Skarsvåg, som igjen var eid av bergensfirmaet Joakim Jensen.

Det ble kjøpt fisk i sesongen fra mars til september. Da kom det mange fremmedfiskere hit, og det var opp i tjue båter som leverte fangstene sine. Båtene var ikke større enn at det var mellom to og fire mann på hver. Selv om det meste av fisken ble levert til handelsfaktoren, rodde mange av fiskerne til Kamøyvær når russeskutene hadde ankret opp Det var omtrent ei mil å ro, men dit rodde de, den lange veien med noe av fisken. I bytte fikk de det nødvendige rugmelet de trengte for vinteren.

Statens havnevesen bygde molo i 1920-årene, her som på mange andre småplasser der folk var avhengig av å få dratt båtene i land. Og noen få år senere kom det enda en molo. Fiskerne trengte beskyttelse for vær og vind når de skulle ut, komme i land, eller bare levere fangstene.

Lokalbåten hadde anløp av Opnan under vår- og sommerfisket, og da ble folk og last ekspedert med båt ut fra land. Det var ikke så ofte den kom forbi, men da var det liv og røre på land. Alle så med spenning på det som gikk for seg utenfor, og noen ganger kom det kanskje til og med brev med båten.

Som på så mange andre små fiskevær i utkantene, har også Opnan, et sted der folk kan ha bodd i generasjoner, gått over i historien som boplass.

Opnan er i dag et fraflytta utvæ der det ikke har bodd folk etter siste krig. Det er også Tunes.

Tunes ligger, som Opnan, ut mot havet, på Magerøya, litt vest for Knivskjellodden, som igjen ligger vest for Nordkapp. Bernt Holst besøkte Tuness for omkring fem ti-år siden. I avisen Nordlys for 24. januar 1976, skriver han om turen han var på ut til Tunes. Det blir 48 år siden, nå i 2023. Da han kom dit den gang, fant han hesjestaurer, godt bevarte rester etter ei kai, nedfalne hus og gammer. Det lå også ei trillebår med trehjul der, forteller han. Gangspillet som Havnevesnet satte opp i slutten av 1800-tallet, for at fiskerne skulle få dratt opp nordlandsbåtene sine, stod også der fortsatt.

BILDE

Tunes slik det var da Paulaharju var her i tida omkring 1930 – Foto: Samuli Paulaharju

I boka Finmarkens amt, utgitt av Amund Helleland i 1906 på Aschehoug forlag ser han at: «Tunes i følge den trykte «formats», var eget prestegjeld så tidlig som i 1589, med et anneks i Stappene.»

Holst forteller at det som i våre dager går for å være verdens nordligste fiskevær, også er omtalt i et håndskrevet eksemplar av reformatsen, og at det der skal stå: «og een Annnex heder Skarswiig» I følge Bernt Holst skal Tunes prestegjeld i 1593 ha omfattet værene Vandfjord, Skarsvaag, Opnen, Helgenes og Kamø. Han forteller også at det i følge sagnet skal ha vært 33 oppsittere der på den tiden, med egen kirke, «sågar Europas nordligste». Etter 1620 blir ikke Tunes nevnt som prestegjeld lenger, forteller han, og stedet skal ha forekommet ganske øde.

Vi vet at Tunes, i følge Einar Richter Hansen, den gang da Samuli Paulaharju var der, var ubebodd det meste av året. Så da bildet over ble tatt, var det folk der, som vanlig var den gang, i sommertida.

Publisert med kildene

1. Holst, Bernt (1976) «Tunes – en gang Europas nordligste kirkested» i avisen Nordlys lørdag 24. januar 1976
2. Jensen, Bjørgvin (1977) «Tufjord» i Gjesvær 71º 6′ nord, Gjesvær skole, Gjesvær
3. Simonsen, Olaf (1930) «Kjelvik sognekirke. Litt om dens vekslende skjebne del II» i «Vestfinmakene», Nyhets- og Avertissementsblad for Finmark fylke, Honningsvåg torsdag 9. og mandag 13. oktober 1930
4. Thorsen, Laila (1984) «Opnan» i Årbok for Nordkapp 1984

HOME  TOPPEN  BACK