TIL VIDEREUTVIKLING FØR OVERSETTELSENE KOMMER

Om arbeidsledigheten utover i landet i de såkalte harde tredveårene, skriver han som ble statsminister i Norge i 1945, Einar Gerhardsen. Han forteller at tallet på arbeidsløse var på 110.000 i desember 1930. På det meste var det mer enn 200.000 arbeidsløse i landet.

I boka «Unge år» som kom i 1974, skriver han at:

«30-åras krise er kanskje den mest ondartede vi har hatt, og den la en død hånd over alt økonomisk liv. Det er ingen overdrivelse å si at det var nød og fattigdom i de fleste arbeiderhjem, både i byer og bygder.» 

Vi vet at det som skjedde  i USA i 1929, med krisen i økonomien, fikk sterk virkning i Norge, som ellers i Europa. Samtidig økte veksten i antall arbeidsøkende ungdom svært sterkt (Danielsen 1991.270).

Gidske Anderson skriver om den unge Trygve Bratteli, en av de mange av sin generasjon unge, som ble gående arbeidsløs. Han var stadig arbeidsløs fra 1927 til 1934 (Anderson 1984.48).

Den store krisa med den påfølgende store depresjonen begynte for alvor i 1930, og var da på det verste, skriver Øystein Bottolfsen.

I Kjelvik herred den gang

Slik var det også her, selv om vi har hørt minimalt om det. Når folk ikke kunne betjene gjelda, kunne myndighetene og bankene ta i bruk de innkrevningsmetodene som var tilgjengelige. Det var utpanting og auksjon. Både hus og hjem, ble i mange tilfeller solgt på tvangsauksjon, og enda flere enn dem som mistet nesten alt de eide, levde i frykt for at det skulle skje med dem også.

Honningsvåg sentrun på et bilde tatt etter 1939. 

Hjørdis Lia ble født i Honningsvåg i 1911 og vokste opp her i de harde trettiårene. Hun skriver at det ofte var store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner. Folk ble satt på gata i de verste tilfellene, forteller hun. Men folk hjalp hverandre. De som stod der uten noe sted å bo, fikk tak over hodet, og kunne overleve (Lia 1990-91).

Å ta fra folk husene, husdyrene og båten, betydde økte utgifter for fattigforsorgen. Det blir slik Øystein Bottolfsen skriver, man tok med den ene hånda og måtte gi med den andre.

Om fiskernes økonomiske problemer skriver Kristian M. Hansens i artikkelen «Fra linefisket på Nordkappbanken» at fiskeprisene raste ned til det halve over natten. Fiskebruk gikk konkurs og det ble stor arbeidsløshet. Fiskerne fikk betalt 8 øre, i høyden 10 øre kiloet for torsken, og 4 øre for seien, i den grad det var avsetning å få. Resultatet ble at fiskebruk langs hele kysten ble brennende inne med store lagre. 

Mange gikk over ende, og arbeidsplasser forsvant. Nesten alle merket nøden, ikke bare fiskerne. Fortjenesten for dem som drev handel gikk ned, alle levde jo av fiskeriene. Kristian Hansen forteller at det var fiskere som ikke hadde råd til å kjøpe nye fiskeredskaper når det var nødvendig (Hansen 1983). 

Øystein Bottolfsen, i Finnmark fylkeskommunes historie, forteller at allerede i 1920-årene, måtte mange fiskere som hadde gått til anskaffelse av nye, gode fiskeskøyter selge dem unna for å unngå konkurs. Mange av dem hadde ikke en gang råd til å få vedlikeholdt båtene. I stedet måtte de gå over til mindre og dårligere båter, båter de ikke kunne drive kystfiske med i den hardeste vintertida.

Han skriver at 

«Kyst-Finnmark fikk til fulle kjenne vanskene i fiskerinæringa, og det som gjorde katastrofen fullstendig var at handelsforbindelsen med Russland stanset etter revolusjonen.»

Et eksempel på det kan vi lese i artikkelen «Et vanskelig sjøvær», skrevet med utgangspunkt i det Kristian M. Hansen forteller.

Noen tilfeldige fiskeskøyter inne på vågen, på et bilde tatt i førkrigstida, kan hende i de harde 1930-årene.

Nils Øritsland som var sokneprest i Nordkapp i denne tida, skriver at det var nød i hele landet. De som stod der uten et sted å bo, ble hjulpet med et sted å være. Kravene var ikke store, man var glad bare man fikk tak over hodet (Øritsland 1985). 

Øritsland kom til Nordkapp i 1927 og ble her til 1932, i ni år. Han forteller hvordan han opplevde de harde 30-årene, og gir yttrykk for at nøden var aller størst i Finnmark. Sør i landet var det folk som samlet inn penger og klær og sendte nordover, forteller han, og at man kunne både lese og høre snakk om «Finnmarksnøden».

Som prest reiste Øritsland til stadighet rundt i kommunen, og han forteller forteller at det i Repvåg, Kåfjord og Lafjord var folk som bodde i gammer. Når gammene ble holdt i god stand, var de bedre og fremfor alt varmere boliger enn mange av de rorbuene og småhusene som man fant overalt, og som oftest var bebodd av barnerike familier.

Boligstandarden var utrolig lav. I noen familier hadde man bare ei eller to senger, og noen av barna måtte ligge på golvet med filleryer og gamle seil som sengtøy. Mange hadde ikke råd til skikkelig ytre bordkledning på husene, og kledde dem med tjærepapp som rett som det var ble revet av i stormene.

Ernæringen var mangelfull, skriver han, og sier at 

«Fisk, brød med margarin, havregrynsuppe («havresaft»), også kaffe. Lite poteter. Ikke grønsaker. Ikke frukt. Det var det vanlige blant befolkningen.»

Øritsland forteller videre at de som brukte fiskelever og de som hadde en ku eller en geit eller to, klarte seg.

Einar Gerhardsen skriver at mange ikke er klare over hvordan arbeidsfolk flest hadde det den gang. Mange kunne ikke spise seg mette hver dag. Han skriver om hvor vanskelig det var for dem som måtte gå til fattigkassa for å få noe å leve av. For dem var det noe av det verste, verre enn ikke å kunne spise seg mette. Det ble opplevd som dypt krenkende. Han skriver også om det å være uten arbeid, slik som det var for så mange over kele landet i den tida, og for svært mange unge som ble gående hjemme.

Det å være uten arbeid og uten inntekt er noe av det verste som kan ramme arbeidsføre mennesker.

For de unge ble det ikke gjort noe. De kunne bli gående år etter år uten arbeid. For familieforsørgere ble det satt i gang en del nødsarbeid, eller ekstraordinært vinterarbeid.

Fattigkassa

Det man hadde, var Fattigkassa, men regjeringa hadde lagt sterk vekt på at det ikke skulle bli utbetalt pengestøtte, annet enn i de tilfellene der noen var «helt uten eksistensmidler og alle utveier stengt». Bare da var kommunen forpliktet til å hjelpe ut over det Fattigkassa kunne, og bare så dem det gjaldt ikke skulle sulte i hjel.

Matseddelen som Fattigkassa gav, måtte de som ingenting å leve av hadde, ofte med skam levere i butikken for å få det de trengte til et sparsomt livsopphold. På landsbygdene kunne folk skaffe seg poteter, forteller Einar Gerhardsen, og skriver han, spekesild fikk folk av Fattigkassa.

De som boddevute ved kysten, hadde mulighet til å få fisk fra havet. Det som var med og reddet situasjonen for mange. Noen hadde geiter og noen få hadde kyr, men kontanter var det mange som ikke eide.

De som drev med reindrift, hadde det ikke så vanskelig, men de merket nok de dårlige tidene, de også.

Som eksempel på hvordan det kunne gå i ekstreme tilfeller, langt borte fra kysten og robåten, har vi et fra ei av skogsbygdene på Østlandet. Det er Einar Gerhardsen som refererer hva som kom frem i en debatt i et kommunestyre:

«En familie måtte selge alt den hadde for å skaffe mat. Først kuene, så grisen, deretter separatoren, symaskinen og den eneste ovnen. Det siste som gikk, var kaffekopper, kjele og lampe. Alt var havnet på en av bygdas største garder for en slikk og ingenting. Nå hadde familien bare to senger og en halmsekk i hver.» 

Einar Gerhardsen kritiserer myndighetenes håndtering av krisen, og spør: «Hva gjorde regjeringa for å unngå de verste følgene av krisen?» Svaret på det, mener Einar Gerhardsen, den senere statsministeren å ha. Han skriver: 

«De borgerlige regjeringene gjorde lite eller ingenting for å komme ut av krisen eller for å mildne virkningene av den. De fulgte den gamle oppskriften og gikk inn for å spare på alle bauger og kanter. Det ble skåret ned på arbeidsbudsjettene og på de sosiale budsjettene.»

Guttorm Hansen var stortingsmann fra 1961 til 1985, og i fire perioder stortingspresident. Han vokste opp på Trøndelagskysten. I boka «Trehesten, partiet og gutten» skriver han om da faren som så mange andre mistet jobben i det den internasjonale krisa kom. 

Han forteller om de stadig nye ungdomskull som ikke fikk arbeid, for det var ingen som hadde bruk for dem. De gikk rett ut av skolen og ut i arbeidsløshet. Sagbrukene i bygda stoppet etter hvert, for det var ingen oppe i nord som lenger trengte bygningsmaterialer. 

Å unngå fattigkassa ble det viktigste for de fleste, skriver også han. Den som måtte gå til forsorgsforstanderen, og det måtte flere og flere, måtte gjennom alle slags forhør. Han skulle fastslå om det var nødvendig med bidrag.

Som eksempel, forteller at et ektektepar fikk sju kroner uka. Var det barn i familien, fikk de et par kroner ekstra for hvert barn. Bare halvparten ble utbetalt i penger, resten i matlapper.

Guttorm Hansen skriver at at Bondepartiets regjering hadde engasjert eksperter til å finne frem til det minimum et voksent menneske trengte hver uke for å opprettholde livet. Etter det ble det sendte ut et direktiv til kommunene over hele landet som angav hva den fattige skulle ha rett til å få, foruten 60 ørebhver uke i kontanter.

• sammalt rug 1,75 kg, hvete 1,75 kg, havregryn 0,3 kg
• flesk 0,25 kg, sild 0,5 kg, sild 0,5 kg, poteter 4 kg
• sukker 0,3 kg, margarin 0,35 kg, skummet melk 4 liter

Guttorm Hansen forteller at dette skapte raseri og avmakt rundt om i hjemmene, og at folk følte seg ydmyket.

Bevar oss fra hunger og dyrtid

Etter opplevelsene i de harde 1930-årene og det som da skjedde, ble kirkebønna endret slik at presten foran alterringen hver søndag fra da av bad om Guds hjelp for at vi skulle slippe å oppleve den igjen, dyrtida. Om det ble det, som et ledd i kirkebønna, hver søndag, bedt om at Gud måtte bevare oss fra hunger og dyrtid.

Hva så?

Arbeidsledighetstrygd kom det i 1938, da ei ny regjering fra 1935 av hadde fått regjeringsmakten i landet. Det var da Arbeiderpartiet med Johan Nyågårdsvold i samarbeid med Bondepartiet i mars 1935 dannet regjering.

Oppdatert onsdag 9. september 2026 med kildene

• Anderson, Gidske (1984) Trygve Bratteli, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
• Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
• Danielsen, Rolf (1991) Grunntrekk i norsk historie fra vikingetid til våre dager, Universitetsforlaget, Oslo
• Gerhardsen, Einar (1974) Unge år Erindringer fra århundreskiftet fram til 1974, Den norske Bokklubben, Oslo
• Hansen, Kristian M. (1983) «Fra linefisket på Nordkappbanken», i Årbok for Nordkapp 1993, Honningsvåg
• Lia, Hjørdis (1990-91) «Jeg vokste opp i Honningsvåg», i Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg

HOME  TOPPEN  BACK