Reiser i Russland 

Det var i mars 1985, jeg kom til Moskva, og Mikail Gorbatsjov hadde akkurat kommet til makta. Landet het ennå Sovjetunionen. Å komme dit i kommunisttida, syntes jeg var ikke mindre enn utrolig spennende, ja fantastisk.

Gjennom nyhetene på NRK hadde vi hørt om Bresjnevs bortgang i 1982, og sett etterfølgeren Andropov på TV.  Han døde bare et par år etter, i 1984. Etter ham kom Tsjernenko, også han var gammel og syk og ble ikke lenge på post. Så var det at Gorbatsjov kom, i 1985.

Gorbatsjov hadde nettopp blitt, som det står i Wikipedia, «statslederen i Sovjetunionen». Vi skulle dit på klassetur, med Moskva som mål. I kofferten hadde jeg med en større, helt fersk avisartikkel med stort bilde av Gorbatsjov, nettopp klipt ut av av Aftenposten. Turen gikk med fly fra Fornebu, til Stockholm der vi byttet over til et russisk fly. Det var vinter, og klarvær. Da vi hadde kommet i Sovjetisk luftrom, kunne vi under oss se det endeløse slettelandskapet, men også de snorrette jernbanelinjene. Det hendte de tok en liten sving, før de fortsatte like rett frem. Det var nytt, og det bet jeg meg merke i. Så var vi fremme, ut på ettermiddagen, og det hadde nådd å blitt mørkt da vi forlot Sjeremjetevo-flyplassen.

Jeg som alle i Norge hadde sett NRK-journalister som Jan Otto Johansen i arbeid i Moskva. Vi hadde sett ham i Dagsrevyen ute i gata i samtale med moskovitter, og vi hadde sett at noen ikke ville snakke med ham, da han henvendte seg til dem. Det var det jeg visste om Moskva. Det var siste året på Nesna, der jeg var student ved lærerutdanninga. Jeg hadde valgt halvårsenhet i historie og samfunnskunnskap. På pensum var det flere bøker som handlet om Sovjet, blant annet ei historiebok og ei om styringssettet i landet.

Men kartet over Sovjetunionen hadde jeg ikke med, og det hadde jeg ikke tatt meg tid til å finne frem. Men her er en versjon av det, med alle republikkene.

Kartet over Sovjetunionen slik det kunne ta seg ut den gang jeg var der første gang, i 1968, Russiske føderative SSR. 

Vi måtte gjennom passkontrollen, og det ble litt venting. Jeg av alle, ble vinket ut av køen og tatt med inn på et kontor. Her gikk to menn gjennom alt jeg hadde i kofferten. De var vennlige på alle måter, og åpnet til og med den lille plasterpakken og undersøkte om det var noe som ikke skulle være i den. En av medstudentene våre hadde gjemt rubelsedler i skoen, og det ble – utrolig nok, avslørt. Jeg så noen tårer på kinnene hans da han kom tilbake til gruppa vår. Vi møtte den russiske guiden, og kom oss inn i bussen. Hun snakket svensk og fulgte oss hver dag fra morgen til ut på kvelden. Vi var femten-seksten, kanskj flere, med læreren som hadde tatt oss med. Det var kjølig i bussen, det hadde blitt mørkt og det var et godt stykke frem til hotellet vi skulle bo på. Det ble det store hotell Cosmos, like ved Romfartsmuseet. Her ble vi plassert to og to på rommene, og fikk vi oppleve et luksushotell av beste sort.

Nedenfor ser vi den velkjente Vasilijkatedralen, vi finner den på området som i alle fall den gang het Den røde plass.

Vi hadde kommet til Moskva, byen jeg hadde regnet med at det ikke var mulig å komme til. Vi var jo ennå i kommunisttida, og i alle fall hadde jeg det på følelsen. I dag vet jeg noe mer om akkurat det, men da var det helt annerledes. Jeg husker at jeg hadde sittet på toget fra Mo i Rana, på vei mot Oslo, og tenkte at nå skal jeg til Moskva. Helt utrolig. Og da jeg kom på overnatting hos min onkel og tante langt oppe i utkanten av Oslo, var jeg nærmest stolt over å kunne fortelle hvor jeg var på vei.

Det var vinter, det var klarvær, og det var litt kjølig i bussen vi dro rundt i byen med. Slik opplevde jeg det hver dag vi var på tur med bussen. Hva læreren hadde planlagt, vet jeg ikke, men en formiddag, det må ha vært den første dagen i byen, dro vi inn til sentrum, til et varehus med navnet Gum, et jeg hadde sett på Dagsrevyen og visste om. Her fikk vi kjøpt ikke bare souvenirer, men også bortsj, den velkjente russiske suppa som blir laget med rødbeter. Og rød var den, og velsmakende.

Rekkefølgen på det vi var med på, er underordnet, men vi ble tatt med til Kreml. Her var vi inne i kirker, og vi gikk rundt innenfor murene. Jeg fikk se den store kirkeklokka som faren min hadde vist meg et bilde av i Finmarksposten da jeg var barn, kanskje åtte år gammel. Han fortalte at den klokka var veldig stor, og at det hadde gått et stykke av den. Den kunne lkke brukes, fortalte han. Og stor var den, nå fikk jeg se kirkeklokka der den stod, kanskje én meter over bakken, på en liten plattsorm av betong, med det avbrukne stykket ved siden av. Det var også rart, det vi her fikk se rundt oss mens vi stod der og så på den svære kirkeklokka, flokker med folk fra ulike steder i Sovjetunionen. Det må ha vært langt østfra, den hadde kommet, den ene gruppa med folk som kom bort til oss, 20-30 mennesker med et helt annet utseende enn det jeg var vant med. Jeg tenker at de måtte ha kommet, ikke bare østfra, men at de måtte ha kommet et sted fra, langt nord i landet, også.

Utenfor muren, der kommunistledere som blant annet Bresjnev nettopp hadde blitt gravlagt, fikk vi se gravstedet til Anna Aasen, mor til Arne Påske Aasen. Hun hadde omkommet, har jeg siden lest, under et flystevne i Moskva, truffet av en fly som kom ut av kurs under landing. Vasilijkatedralen ligger utenfor Kreml, men like ved. Inn i denne berømte katedralen vi alle har sett på bilder fra Moskva. Det var kaldt der inne også, og trangt, med trapper opp til små kapeller, like mange som der er tårn på kirka. Innenfor døra satt det ei eldre dame og holdt vakt, godt påkledd og med en stråleovn som sendte varme mot henne. Lenger opp så jeg det samme, ei eller flere eldre damer som satt og hadde det rimelig kaldt mens de var på arbeid.

Også inn i Leninmausoleet kom vi. Klart, jeg var overveldet over alt det vi fikk se og oppleve. På plassen foran inngangen var det lang kø, og vi stilte oss opp, i det som russerne dengang var vant med, å stå i kø. Da vi om sider kom inn, fikk sett ham som lå der, Lenin. Ikke langt fra inngangen og køa, kunne vi gå bort til, og se på flammen som alltid brant, ved Mausoleet. Men det var bare litt av det vi fikk sett og opplevd.

Publisert som artikkel under Reiser i Russland

BACK