Reiser i Russland

Det var i februar 2003, jeg hadde akkurat kommet til jernbanestasjonen i Voruta, for å kjøpe billett til Sankt Petersburg og skulle tilbake til Tromsø. Klokka var sju på kvelden, stasjonsbygninga var åpen. Det var også hallen der billettutsaget var, men billettutsalget var stengt. Mens jeg gikk rundt og studerte plakater og bilder, kom det en politimann inn og noen soldater inn. «Докуменеы, пожолуйста!» sa poloitimannen. «Dokumentene, vær så snill!».

Jeg tok frem dokumentene jeg hadde, passet med helårvisum og et vedlegg som jeg hadde fått på Universitetet i Sankt Petersburg. Det var et innlimt dokument som skulle vise at jeg skulle kunne reise fritt i hele Russland. De to soldatene stilte seg opp i den sirkelen vi ble å utgjøre. Og der stod vi, fire mann, en som bladde i passet, jeg og to soldater i  hvilestilling, med hendene på ryggen. Etter å ha sett på visumet og på det dokumentet som fortalte hvor jeg var student, fikk jeg passet tilbake, i det han, kanskje litt flau, spurte om jeg var glad i fisk. Ja, svarte jeg, sei og torsk, laks og sasan, det var dem jeg kom på i farta, og visste hva het på russisk.

Det ble ikke sagt stort mer, og politimannen og de to soldatene gikk sin vei. Etter ei stund gikk også jeg, klar over at jeg måtte komme tidligere på dagen for å få kjøpt billet. Hvorfor hadde politiet kommet og antakelig ville ta meg med, om så med makt, er ikke godt å si. Det jeg imidlertid leste på ei tysk nettside, det må ha vært etter at jeg kom derfra, sikkert etter den første turen, var at Vorkuta var en lukka by. Jeg skrev på denne tyske nettsida at jeg hadde vært der, og at Vorkuta ikke var en av de russiske byene som er lukket, for jeg hadde jo ennå ikke da hatt noe møte med myndighetene.

Publisert 2021.01.31 under Reiser i Russland

HOME