Reiser i Russland

Det var sommeren 2002, og jeg jeg dro tilbake til Russland. Jeg hadde vært der to ganger før, en gang i Moskva, og en gang i Murmansk.

Nå skulle jeg tilbake. I 1992 hadde jeg vært og tatt min første eksamen i russisk ved Universitetet i Tromsø. Jeg hadde arbeidet videre med språket, og nå meldt meg på et sommerkurs ved Det norske universitetsenter i Sankt Petersburg. Jeg skulle bli i Russland når kurset var ferdig, til sammen i seks måneder. Målet var å komme gjennom den første kneiken, lære å snakke språket, ikke bare å kunne lese og skrive det.

Med til Sankt Petersburg hadde jeg et helårsvsum og kunne reise rundt i landet. Visumet fikk jeg ved den russiske ambasaden i Oslo. Via Universutetet i Tromsø fikk jeg et sted å bo. Det ble i en familien med tyske aner, så vi snakket mest tysk, så lenge jeg bodde der. Det var i Ulitsa Marata, like ved hovedgata Nevskij Prospekt.

Men jeg skulle være i landet etter at kurset var over, så jeg fikk ordnet meg et rom på egen hånd etter hvert. Jeg fikk det i ei såkalt «kommunalka», der flere deler ei leilighet og har felles kjøkken, bad og toalett. Det var svært sentralt der jeg bodde, begge stedene. Så inne på Moskovskij voksal, jernbanestasjonene der togene går ut i flere retninger, til Moskva og blant annet til Vorkuta, hadde jeg vært mange ganger. Jeg hadde sett for meg en tur til Arkhangelsk.

Vorkuta, er en gruveby så langt nord som det går an å komme med jernbanen, helt i øverkant av Uralfjellene, på vestsida. – Foto:  Mathew Luxmore

Ut på høsten mente jeg å ha blitt så pass flink til å snakke, at jeg gikk til jernbanen for å se hvor jeg kunne få kjøpt billett. Jeg hadde kommet frem til at det ikke var til Arkhangelsk jeg skulle, men til Vorkuta. Det er en by langt ute i det ukjente, så langt bort hadde jeg bestemt meg for å dra at jeg skulle komme til den byen der jernbanlinja sluttet. Det er langt nord for Sankt Petersburg, og et godt stykke øst for Arkhangelsk, ikke langt fra det velkjente ishavet.

Hvorfor jeg skulle dit? Jo, fordi jeg hadde studert russlandkartet både godt og grundig, og jeg hadde sett at det gikk ei toglinje langt nordover, helt opp til nordenden av Uralfjellene. Dit ville jeg ta den første turen ut av Sankt Petersburg. Så en sen kveld ved ti-tida, gikk jeg innom jernbanestasjonen igjen, innom Moskovskij voksal for å se på mulighetene. Det hadde blitt mørkt.

Jeg så at det stod «Vorkuta» på et lysskilt foran ei av toglinjene og dermed foran det toget som nettopp hadde kommet fra Vorkuta. Av folk utenfor toget, var det noen damer som lastet ut kaffekanner og annet som hadde blitt brukt ved serveringa av passasjerene. Jeg gikk bort og spurte om det gikk an å reise til Vorkuta. Ja, jeg spurte også om det var hotell der, og jeg fikk positive svar på begge spørsmålene.

Så med toget mot Vorkuta hadde det blitt bestemt, at jeg skulle reise. Etter noen dager gikk jeg da og kjøpte billett, og jeg forberedte meg på å dra. Det var litt skremmede, for jeg hadde aldri reist med tog i Russland, annet enn fra Murmansk til Sankt Petersburg og da knapt sagt noe på russisk. Men dit opp, langt oppe i det nordlige Sibir, det var noe annet.

Så kom da dagen da jeg skulle dra. Jeg gikk ut fra boligen i Ulitsa Marata der jeg fremdeles bodde. Med kofferten trillet jeg bortover Nevskij prospekt mot Moskovskij voksal, litt bekymret. Vel inne, gikk jeg bort til de andre passasjerene som skulle med toget. Det skulle gå ut på formiddagen. Jeg så på billetten og fant den riktige vogna og den riktige kupeen. Da hadde jeg kommet inn på toget, og inn i den fire-mannskupeen der jeg skulle tilbringe et par døgn.

På vei fra Vorkuta andre gang, bestilte jeg plass i en slik kupe. Det var midt på vinteren, men varmt i togvogna. Tegning fra boka ТРАНССИБ ПОЕЗД ОТПРАВЛЯЕТСЯ! Av Aleksandra Litvina og Anja Desnitskaja, utgitt av РЖД, Moskva 2000

Det var fire mennesker der, en for mye, men han forsvant etter noen timer. Da hadde jeg også for lengst fått plassert kofferten og ryggsekken oppe på hylla over inngangsdøra. Jeg hadde satt meg på benken uten å si et ord utover det å ha hilst i det jeg kom inn. Nå skulle de få si de første ordene, ikke jeg, hadde jeg bestemt meg for.

To ganger før hadde jeg reist med tog i landet, begge gangene fra Murmansk til Sankt Petersburg, med et par års mellomrom. Dermed visste jeg hvordan det var å være togpassasjer i Russland. Det var her som ellers i verden, å sitte, og vente og vente, på å komme frem, når det er på langferd man er. Togene jeg da reiste med hadde ikke stoler slik vi har det i togene i Norge. Det var de lange benkene som også blir brukt som soveplass. Ut over det å sitte, kunne man jo gå ut i gangen og se på naturen, eller ta en tur inn i spisevogna, slik det er på togreiser. Og rett som det var stoppet jo toget. Man roer seg ned etter hvert, og jeg hadde som alltid med verdifullt lesestoff. Før jeg dro, hadde jeg på noen av reisene med to ringpermer med viktige artikler jeg hadde kopiert og skulle få lest.

Medpassasjerene jeg etter hvert ble kjent med den første dagen, var et ektepar, Elena og Aleksander fra en av byende som ligger langs jernbanelinja nordover mot Vorkuta. De fortalte at de bodde og jobbet i Sankt Petersburg, men at de nå skulle hjem på en liten ferietur.

Og de spanderte mat på meg, av alt det gode de hadde tatt med. Maten jeg hadde med, måtte jeg bare la ligge, da middagen kom på bordet. I køya over, ved siden av det som ut på kvelden skulle bli køya mi, lå det ei ung dame og leste. Hun sa omtrent ikke noe på hele dagen og heller ikke før langt ut på kvelden den neste, så vidt jeg kan huske.

Men frykten jeg hadde kjent før reisen mot det ukjente, den ble borte i det jeg kom inn i kupeen, ganske merkelig, men dog forståelig. De var hyggelige å ha med å gjøre alle sammen. Det merket jeg straks, og det var rimelig unge folk, i 30-40-årene jeg ble å dele kupé med.

Neste dag hadde vi kommet langt østover, og kursen hadde blitt satt nordover. Vi hadde passert byene Vologda og Kotlas, vi nærmet oss Uchta, og Petsjora, og jeg merket meg mange av de fremmede navnene.

Toget hadde allerede hatt en god del stopp, og etter hvert kom det folk med plastbøtter fylt med blåbær og tyttebær. Det kom nye folk med bær på flere av stoppene toget gjorde, og jeg lærte glosene for blåbær og tyttebær straks. Jeg så at folk hadde tatt med seg pappesker. Dem brettet de ut og fylte opp med bær, så det hadde de planlagt. Så godt som hver gang toget stoppet, hadde det møtte frem folk med noe å selge, røykt fisk, suvenirer og damer med bakverk og håndarbeide.

Og inn i kupeen ser vi satt, ble det laft enn aviser og ukeblader i det selgeren hastet videre. I det han kom tilbake, måtte vi ha valgt ut det vi ville kjøpe, resten tok han med.

Ut på formiddagen så jeg en mann ute i gangen ved vinduet som jeg tenkte måtte være en amerikaner. Jeg gikk bort for å snakke med ham. Det viste seg at han snakket tysk, og hadde vokst opp i Nord-Russland, på et sted en tolv timers reise fra Sankt Petersburg, eller på et sted midt mellom Sankt Petersburg og Vorkuta. Han var en landbruksutdannet mann fra en høyskole i Sankt Petersburg. Som pensjonist hadde han flyttet til Hanover og bodde nå i Tyskland. Vi pratet litt, men han kunne ikke prate så lenge, for som hann sa, toget skulle til å stoppe litt lenger fremme, og ankomme stedet der han skulle av. Det skulle komme kjentfolk for å møte ham. Han skulle på fisketur, fortalte han.

Mens vi snakket, hadde han fortalt at faren, eller kan hende det var bestefaren, hadde omkommet under krigen, litt lenger øst i Russland. Før han måtte gå, spurte jeg om det var trygt å være i Vorkuta. Ja, sa han, det kommer an på hvem du oppholder deg sammen med.

Og i det toget kjørte over ei stor bru, over ei stor elv, eller heller en stor flod, var det like før han skulle av. Kan hende var det i den han skulle fiske mens han var her nord hvor han hadde vokst opp og arbeidet.

— — —

Ut på kvelden, det var den andre dagen, kom vi til en av de litt større byene, kanskje Uxta eller Petsjora. Her var det stopp, også da så lenge – sikkert tjue minutter – at vi kunne gå ut og se oss om, slik det hadde vært så mange ganger under veis. Og med ett stod jeg på perongen og snakket med kjentfolk, Elena jeg delte kupe med. Alekander stod et stykke unna og var opptatt med den som kom og tilbød souvenirer. Noen timer, og noen stopp etter, skulle Elena og Aleksander gå av. I det de pakket sammen og gjorde seg klare, anbefalte de jenta i øverkøya å komme ned og ta over den sengeplassen en av dem hadde hatt. Også hun, Irina, oppdaget jeg, var et vennlig menneske. Irina og jeg ble sittende å prate ei stund utover kvelden mens vi knekte og spiste solsikkefrø som hun hadde med. Så sov vi da i hver vår køye, jeg på den ene sida av vinduet og bordet, hun på den andre. Hun skulle helt frem til Vorkuta, og deretter videre til byen Labytnangi, en by med 27 tusen innbyggere som ligger ved bredden av den store elva Ob som renner ned i fjorden Obskaja guba (guba, fjordmunning). Med henne ble jeg å reise i mer enn tolv nye timer. Hun fortalte at hun var elektroingeniør og jobbet i kraftforsyninga. Jeg fikk telefonnumret og ble inviterte til hjembyen, Labitnangi. Og vel fremme i Vorkuta var vi ved 12-tida på formiddagen. Her hjalp hun meg med å få tak i taxi og gav beskjed til sjåføren hvilket hotell hun hadde anbefalt meg, Hotel Vorkuta, i sentrum.

Så hadde jeg kommet til Hotel Vorkuta, til byens eneste hotell, så vidt jeg visste. Vel inne i resepsjonen, bestilte jeg rom og tok heisen opp til etasjen der resten av hotellet var. Etasjedama viste meg til rommet, og i hus var jeg. Hvordan resten av dagen ble, husker jeg ikke nå, men neste morgen var det tid for frokost før jeg skulle ut å se meg om i byen. Det var den tredje dagen på denne reisen, og det hadde blitt tid for frokost. I den lille respsjonen fikk jeg vite at frokosten ville jeg få i konditoriet til høyre, ut døra. Dit gikk jeg og her fikk jeg det jeg skulle ha, ferdig påsmurte brødskiver, kaffe og det jeg ellers måtte ønske. I konditoriet møtte jeg flere gruveansatte fra Donbas i Ukraina. De bodde i det samme hotellet som jeg, og jeg møtte dem også der, fikk brukt språket og snakket litt med et par av dem. Ute i byen var det som i alle byer, så det er ikke noe spesielt å berette bortsett fra at jeg ikke fikk mobiltelefon til å virke. Jeg regnet med at det var fordi man ikke hadde kommet så langt i utvikling her, langt fra de sentrale områdene. Så jeg gikk og fant det vi i Norge kalte Telegrafen. Her bestilte jeg den telefonsamtalen jeg skulle ha, og fikk kontakt med den jeg skulle.

Reisen tilbake til Sankt Petersburg stod for døra. Etter to eller tre, kanskje fire dager i byen, var det tid for å dra derfra. Jeg hadde vært i butikker, og på en og annen kafé. Og jeg hadde spist av de velsmakende pannekakene med sukker og smeltet smør, som er så fristende over alt der jeg har vært i landet. Jeg hadde sett det som var å se, mente jeg, og det var ikke så mye. Jeg visste jo ikke noe om byen, jeg hadde ikke internett og heller ikke hadde jeg gjort noe for å finne stoff om Vorkuta. Jeg hadde jo bare sett toglinja som gikk mot nord, og navnet Vorkuta på kartet. Kvelden før jeg skulle dra, hadde jeg vært og kjøpt billett. Jeg hadde bestilt plass i en likedan kupe som den jeg hadde hatt på vei nordover. Så da formiddagen kom, tok jeg kofferten og gikk til bussen utenfor hotellet, den som skulle forbi jernbanen. Også på denne jernbanestasjonen hadde jeg vært og orientert meg, gått strekninga til fots, og det var ganske langt fra hotellet. På toget tilbake ble jeg å dele kupe med en som også skulle helt frem. Han var på min alder, og satt og leste så godt som hele veien, den ene boka før den neste. Vi snakket litt, og ellers ble det å roe seg ned, i to døgn. Toget bruker nesten på minuttet 48 timer mellom de to byene. Ut av vinduet var det så godt som ikke annet enn et stort sletteland å se mellom byene. Trær var det ikke, kan hende noe kratt enkelte steder. Jeg så en og annen lyktestope som ikke lenger var i bruk, og ei og anna forlatt stue, men det var ikke mange. Det var det jeg fikk oppleve å se de første timene av reisen sørover, bortsett fra at vi var innom et og annet småsted med lange mellomrom. Hadde jeg hatt fotoapparat med telelinse, hadde jeg kunnet tatt noen spesielle bilder, men det hadde jeg ikke. Ut på formiddagen en av de to reisedagen på vei sørover, ankom vi til en rimelig stor by. Da toget stoppet, kunne vi, i en litt større hage i høyre enden av jernbanestasjonen, se en hel storfamile med sigøynere. Det var mange menn og kvinner. Damene var kledd i side kjoler og her stod de og hygget seg i godværet. De hadde tent bål og sikkert spist frokost eller var det formiddagsmat. Kanskje ventet de på et tog som skulle bringe dem videre til en av byene langs jernbanelinja. Det kan ha vært på den samme stasjonen jeg fikk se en liten traktor med tilhenger komme kjørende opp mot togvogna. Fra den ble det lempet inn bøtte etter bøtte med kull til samovaren eller den store vannkokeren som det er i så godt som alle togene jeg siden har reist med. Fra den får man vann til kaffen og teen under veis. Og det er den samme kulla som blir brukt til å holde det varmt i togvognene.

Hva jeg opplevde videre, ut over det jeg har fortalt? At ikke noe av det skjedde som jeg hadde vært litt bekymret for. Og hva kunne det være? Å bli ranet, det var det flere som hadde snakket om at man kunne bli ute i den store verden. Det hadde jeg også lest enkeltepisoder om i avisene i Norge. Så det var ikke så rart, at jeg var rimelig bekymret den gang, og på vakt, for det var jeg. Det var også russere som etter at jeg hadde vært i Vorkuta, mente det ikke var trygt for meg å dra alene rundt i landet. Nå hadde jeg gjort det, og jeg hadde fått oppleve å reise til denne jernbanelinjas endepunkt, langt øst, og langt opp i nord.

To ganger var jeg der, en gang i august 2002 og en gang i februar 2003. Her var også finnmarkingen Osvald Harjo under sitt 13-årige opphold i fangeleir frem til statsminister Einar Gerhardsen fikk ham frigitt en gang i 1950-årene.

Publisert på ny onsdag 2 april 2025 under Reiser i Russland med kilde

• Harjo, Osvald Moskva kjenner ingen tårer, ..

HOME