Reiser i Russland

Etter de seks månedene i Russland, hadde jeg en av de første dagene i januar 2003 kommet tilbake til Tromsø. Jeg hadde begynt på den årsenheten som den gang begynte bare en gang i året, i januar. Det var en årsenhet i Medie- og dokumentasjonsvitenskap. Det var noen måneder etter den første turen til Vorkuta. Etter det halve året i Russland, i det jeg var på vei tilbake til Tromsø, møtte jeg på hurtigruta fra Kirkenes til Tromsø en jeg hadde vært i kontakt med før. Det var læreren, skribenten og pensjonisten Olav Beddari fra Pasvik. Det var i Murmansk i 1989, jeg første gang hadde møtt ham, og nå kom jeg på ny i prat med ham. Da jeg fortalte at jeg hadde vært i Vorkuta, sa han at det jo var der Osvald Harjo hadde vært i fangeleir helt frem til i 1953.

I Tromsø var jeg snar til å få tak i og lest boka «Moskva kjenner ingen tårer», ei bok Harjo hadde skrevet etter å ha blitt satt fri og sendt hjem til Kirkenes etter tretten år som fange i slaveleire i Sibir. I deler av tida hadde han vært litt frem og tilbakt til området rundt Vorkuta. Tanken slo meg, at nå ville jeg tilbake til byen Harjo og jeg hadde vært i. En måned etter semesterstart skulle vi lære å lage databaser, og undervisninga utgikk. Vi skulle klare den læringa på eget ansvar, og i samarbeid oss studenter i mellom. Jeg skulle klare den jobben alene, så jeg kjøpte ei lærebok om det å lage databaser, tok den med og reiste tilbake til Vorkuta. Midt i februar la jeg i vei, med hurtigruta forbi Honningsvåg og tilbake til Kirkenes, og videre med bussen til Murmansk. Også denne gangen tok jeg toget, først til Sankt Petersburg, og derfra til Moskva. Som jeg har fortalt, hadde jeg ikke visst noe om byen der opp i nord før jeg dro dit. Jeg hadde studert et stort, vakkert kart over Europa i et tysk atlas. Der var jernbanelinja nordover tydelig tegnet inn. Nå hadde jeg fått vite mer. Jeg var uvitende nok, og enfoldig nok til å tro at jeg uten videre kunne finne fangeleirer i landet. Så jeg ville se om jeg ikke kunne finne rester av fangeleiren der Harjo hadde vært.

Mellom Sankt Petersburg og Moskva, reiser jeg alltid om natta. Da slipper jeg å betale ekstra for hotell. Når toget går fra Sankt Petersburg ved 23-tida, er det fremme omkring seks om morgenen. Jeg kjøpte billetten videre til Vorkuta på jernbanestasjonen i Moskva, og ut på ettermiddagen den samme dagen gikk toget. Det var vinter da jeg denne gangen dro mot Vorkuta, og jeg hadde innstilt meg på å få kjenne kulden i Sibir når jeg kom frem. Togturen nordover fra Moskva varte omtrent like lenge som den mellom Sankt Petersburg og Vorkuta, det var ikke store forskjellen.

Vorkuta ligger bare litt nord for polarsirkelen, men på den første delen av turen nordover skulle det ha vært sol, lyst og fint, men da toget begynte å gå, var det allerede kveld og mørkt.  Neste dag hadde vi kommet langt nordover. Jeg fikk se igjen det samme landskapet som jeg hadde sett sent på sommeren, et halvt år tidligere, men nå lå alt under sneen. Bortsett fra at vi kjørte gjennom større og mindre byer og tettsteder der toget stoppet, var det endeløse snøkledde vidder å se. Av og til var det ei forlatt stue, som sist, men nå var det ei forblåst stue jeg så, og var glad for at jeg ikke skulle ut i kulden. Jeg syntes det var rart å se, en helt annen type landskap enn det jeg har vært vant med å se fra togvinduene i Norge, der det er fjell og daler nesten over alt.

Så kom jeg da frem til målet, etter et par døgn. Det var fortellingen om Harjo i fangenskap i Sovjetsamveldet som hadde satt meg på ideen om å dra tilbake. Hva gikk så fortellinga om ham ut på?

Det Osvald Harjo forteller i boka «Moskva kjenner ingen tårer» og det han fortalte da han kom hjem og reiste omkring i Norge, var i helt korte trekk som følger. Han hadde vokst opp i et hjem der kommunismen og det samfunnet den ville etablere ble sett på som det ideelle. Så da han ble spurt om å bidra med etterretning i det tyskerne holdt på med i Finnmark, svarte han ja. Dermed ble han å dra omkring i fylket for å finne ut hva som skjedde. Han hadde kjøpt Adolf Hitlers bok og begynt å abonnere på en naziavis. Ikke noe av det leste han, men lot det ligge fremme så omgivelsene skulle oppfatte ham som nazist. Da tyskerne avslørte ham som spion, ble han arrestert og fengslet. Han regnet med å få en dødsdom, men i Sør-Varanger hadde han folk som gjorde det de kunne for å hjelpe ham. Flere ganger var han tilforhør. En dag ble han enig med den norske politimannen som førte ham mellom forhørslokalet og arresten at de skulle rømme over til Sovjet. De kom seg over til Murmansk. Harjo var uforsiktig og skrev brev til Stalin og klaget på forholdene de møtte, med lite mat og dårlig forpleining. Som straff ble han og kameraten beskylt for å være spioner for tyskerne. De ble sendt videre og havnet i fangenskap. Her ble de værende, og mens kameraten etter kort tid døde, ble Osvald Harjo værende helt til etter at Stalin hadde gått bort i 1953.

Nå var jeg på vei til området han hadde gjennomlevd livet i mer enn ti år i Vorkuta og i ulike slaveleire. Det var kaldt, men ikke så kaldt som jeg hadde ønsket meg det, så jeg fikk ikke oppleve den velkjente sibirkulden. Jeg gikk forresten ennå i en rød boblejakke, og var klar over at den fargen var på vei ut, men det fikk så være. Nå var jeg tilbake i byen, og mente at jeg kjente den bra, så jeg gikk og tok bussen til hotellet. Her fikk jeg et likedan rom som jeg hadde sist, jeg tror det var det samme rommet, med dusj og det som eller hører med, og betalte de litt mer enn 400 rublene det den gang kostet, og det var billig, under halvparten av det jeg hadde ventet. Jeg innrettet meg på å bli der i noen dager. Som forrige gang i Vorkuta, gikk jeg ut tidlig på formiddagen for å få sett meg omkring, og ikke bare i de samme retningene som forrige gang. Det var jo en fangeleir jeg ville finne. Jeg kom først til flyplassen. Planlagt var det ikke, men da jeg så jeg et helikoptret stå der på ei søyle, og gikk dit. Inn gikk jeg ikke, for det virket så stille. Det var ikke en bil å se, og ingen mennesker heller. Så en av dagene kom jeg til noe som minnet meg om et loppemarked, men det var inne i byen. De solgte også klær og vesker og mye annet. Det var folk av en type jeg kanskje hadde sett i Moskva i 1985, og var alt annet enn vanlige europeere av utseende, så begrepet eskimo kom for meg. Det må ha vært noen av de rimelig velkjente nenetserne, folk som bor oppe ved ishavskysten og driver med rein, for eksempel. Her slo tanken meg at jeg kunne kvitte meg med boblejakken. Den var rød, lenge hadde lebge vært på note i Norge, men var på vei ut. Jeg kjøpte ny av dem, en mørk blå, og kraftigere, en som jeg mente var bedre egnet i strøkene i Nord-Russla.

En av de neste dagen gikk jeg gjennom byen, langs de samme gatene, men nå ut av byen, i en annen retning i håp naturligvis å finne noe som kunne ha vært en nedlagt fangeleir fra fortida. Kanskje kunne jeg finne den leiren Osvald Harjo og kameraten hadde hatt tilhold i. Jeg hadde øynene åpne for om mulig å oppdage noe i den retning, men fant ingen fangeleir. I det jeg gikk ut av byen, litt ut på ettermiddagen, så jeg sola svært så lavt over den lave horisonten. Jeg hadde den rett mot meg, og tenkte at over slettene der borte, har vi Norge. Under veis mot ukjent mål, kom jeg forbi en liten bebyggelse der det var  noen få små og store trehus. Jeg mener å huske at det også var en butikk der, men et reinslakteri var det. Deretter passerte jeg en gammel, nedlagt kirkegård, halvt nedsnødd. Og jeg møtte lastebiler med karmene fylt med søppel. Så videre utover var det tydeligvis en søppelplass, det regnet jeg med. Det var kjølig, men ikke direkte kaldt, så det gikk fint å være ute. Jeg hadde altså sett flere lastebiler på vei av byen, og kanskje noen innover mot den igjen, men ikke noe som fikk meg til å tenke på en fangeleir var det å se. Så jeg snudde, langt om lenge og gikk tilbake til sentrum. Jeg regner med at tanken på å få se en fangeleir av Gulagtypen hadde begynt å gi seg.

Når vi ser på kartutsnittet under, et utsnitt av det tyske kartet jeg hadde studert lenge og vel (klikk på det, så blir det større), kan vi se reiseruta. Det var den jeg fulgte frem og tilbake i januar 2003. Fra Murmansk via Sankt Petersburg og Moskva til Vorkuta – og tilbake til Murmansk via Sankt Petersburg.

kart

Søndag formiddag ved 12-tida, jeg har ennå en følelse av at det måtte ha vært en søndag formiddag, gikk jeg ut fra hotellet. Det var lyst og fint, vinter, men ikke spesielt kaldt nå heller. Det var sikkert flere som skulle med bussen, men jeg bet meg merke i en rimelig ung mann som stod der sammen med meg og ventet på den samme bussen. Han stod der i samtale med ei tilsvarende ung dame. Vi gikk på bussen alle tre, og målet mitt var jernbanestasjonen. Dit skulle de to jeg hadde sett på, men til min lille forundring gikk de hver sin vei, så jeg tenkt at det var likevel ikke mann og kone. Etter å ha gått av bussen, enten jeg var innom jernbanestasjonen eller ikke, så la jeg i vei i ei helt anna retning enn det jeg hadde tatt før. Jeg var innom en kafe, kanskje to, og noen butikker, før jeg kom til ei kirke. Jeg gikk inn, satte meg ned og så meg rundt, så på bildene og ikonastasen. Det var en del mennesker der, et sted mellom ti og tjue. Det var inn i ei russiske-ortodokse kirker jeg hadde kommet, der det ikke er mange benker eller stoler. Helt bak i denne var det noen få stoler inne ved veggen, antakelig satt der til gamle med dårlige bein, men jeg som var turist, jeg satte meg på en av stolene. Gudstjenesten gikk sin gang, og jeg lyttet til den sangen jeg synes er så nydelig, vekselsangen mellom prest og kor som det alltid er å høre i russiske-ortodokse kirker. Så var det at jeg ble vinket frem, det var ei dame som ville ha meg med. Litt forberedt var jeg, kunnskapene om kirkesamfunnet hadde jeg, så jeg visste hva jeg gjorde da jeg reiste meg og gikk frem. Akkurat hva som stod på, har jeg glemt, men jeg deltok i det som menigheta gjorde. Jeg hadde vært i så pass mange kirker at jeg visste hvordan også jeg skulle korse meg, som de andre. Og da presten dyppet fingeren i olje, tegnet korset i panna på meg og på hånda mi, og jeg kan hende kysset hånda hans, var det ikke noe annet enn det helt vanlige. Så tente også jeg lys og satte i staken. Jeg som har vokst opp i kirka, helt fra jeg ble med foreldrene mine som fem-åring, og siden hadde vært aktiv kirkegjenger i hjembyen min helt fra jeg var barn, deltok med glede. Jeg vet at vår kirke, den lutherske, ikke har såkalt nattverdfelleseskap med alle de ulike konfesjonene vi kan støte på, men det betød ikke noe for meg, så jeg deltok med glede. Da hadde jeg opplevd noe nytt, jeg hadde deltatt i en russisk-ortodoks gudstjeneste, ikke bare sett og lyttet. Men jeg skulle videre, og i det jeg snur meg, ser jeg den samme mannen i kirka, han jeg hadde lagt merke til mens jeg ventet på bussen, og som gikk av da jeg gikk av. Jeg hadde det ikke travelt på noen måte, men gikk videre uten å ha snakket med noen. Da jeg ut på ettermiddagen kom inn på den siste av butikkene, ikke langt fra hotellet, gikk jeg inn og kjøpte meg noe å spise. Det ble kanske ei nydelig pannekake eller to med sukker og smeltet smør, de kaller det blin eller blini hvis det er flere. Det får man kjøpt over alt i Russland, også i egne buer der de bare selger det, som i Sankt Petersburg. Kanskje kjøpte jeg også ei pølse eller to pølse med pommet frites, for jeg var sikkert sulten.

På kino i landet hadde jeg ikke vært, og nå hadde jeg kommet til kinoen, som ligger like ved hotellet. Kanskje det kunne bli aktuelt å få sett en film med russisk tale. Det første jeg så da jeg kom inn, var mannen fra bussen, og fra kirka. Så jeg gikk rett bort til ham, for å slå av en prat. Det gikk fint, og han inviterte meg på et glass øl på hotellet. Dit gikk vi, og inn i den lille resepsjonen der det satt ei dame i et glassbur kjøpte han to store flasker øl. Jeg fikk den en, og vi drakk hver vår i respesjonen, stående, for det var enten ikke noen gode stoler, muligens et par harde trebenker. Mannen jeg hadde truffet, kunne være omtrent 30-35, eller så. Han spurte om det var greit at han ringte etter kjæresten, og det syntes jeg var i orden. Vorkuta hadde fått mobilforbindelse nå, og jeg hadde for lengst kjøpt ny, mobiltelefon med russisk simkort og russiske bokstaver. Han hadde også mobiltelefon. Så kom hun da, kjæresten hans, men det var ei jeg ikke hadde sett ham sammen med på formiddagen. Og sammen gikk vi på kino. Etter at filmen var ferdig, inviterte jeg dem med opp på hotellrommet. Jeg hadde lyst å vise dem alle de fine bildene jeg hadde tatt ute i byen, og kan hende andre bilder jeg hadde tatt før det. Mens de var gjester, like før de skulle gå, tok han opp en fem-rubelseddel og skrev sin signatur på den og gav meg. Hans signatur var det ikke mulig å lese, men til gjengjeld tok jeg opp en norsk femtilapp, og skrev navnet mitt klart og tydelig, og gav dem den. Det kom ikke på tale hva han het, og jeg spurte ikke, men han fortalte at han var sjåfør, og hadde jobbet i Murmansk. Han ville gjerne treffe meg siden, men siden jeg jeg skulle dra fra byen tidlig neste dag, ble det ikke aktuelt.

Jeg måtte tilbake til Tromsø, undervisninga ventet. Jeg visste av erfaring at det pleide å være varmt på togene av den typen som jeg til da hadde reiset med. Derfor hadde jeg termometer med. Det viset 30 grader Celsius hele veien, til Sankt Petersburg. Denne gangen hadde jeg ikke bestilt plass i kupe for fire, men køye i ei vogn av den typen vi ser på tegninga.

Publisert på ny mandag 7. juli 2025

HOME