Det skulle vært holdt kommunevalg den 28. oktober 1940, men det ble sendt ut rundskriv til kommunene om at valgene skulle innstilles inntil videre.

I slutten av september 1940 var det blitt oppnevnt nye statsråder til departementene, og omtrent 3/4 av dem var medlemmer av nazistenes Nasjonal Samling, NS. Nå skulle landet nazifiseres, og det skulle styres etter nasjonalsosialistiske prinsipper. Det ble samme år opprettet et eget Innenriksdepartement til å ta seg av det som kommunalavdelinga i justisdepartementet før hadde hatt som sitt ansvarsområde. Dette nye departementet skulle ha ansvaret for å tilsette, men kunne også suspendere og si opp rådmenn, revisorer og andre tjenestemenn etter sitt forgodtbefinnende.

Til vårtorskefisket har det vært en glidende overgang fra vintertorskefisket, et fiske som har tatt til i mars og vart til ut i april og mai. Det er da lodda har kommet inn til kysten for å gyte, og blitt fulgt av store mengder torsk. Det har da vært vanlig med mye større mengder torsk enn under vintertorskefisket.

Det var et hårdt liv, og folk nå for tiden kan vel vanskelig gjøre seg noen forestilling om slitet gamlekarene hadde. Det skriver Arnold Losvik i sin artikkel «Trekk fra Skarsvågs historie» i Årbok for Nordkapp 1982. Han forteller hvordan det var å drive fiske fra udekkede båter, som fembøringer. Løftingen kaller han for «et lite krypinn» over akterskottet, og forteller at William Sannes fra Vestrålen kom til Finnmark i sine unge år.

William Sannes kom første gang til Skarsvåg i 1877. Han var fisker og rodde, som man sier, med en fembøring. Den hadde råseil og løfting bak til å legge seg inn i for å få noen timers søvn under fisket. Han og mannskapet kom altså til Finnmark og Skarsvåg så langt borte fra som et sted i Vesterålen. Det betyr at de var langt hjemmefra, og at de kanskje var heldige og kunne ta inn i ei rorbu med jevne mellomrom allerede i den første tida.

Med en fembøring som denne var det William Sandnes med mannskapet sitt seilte fra Vesterålene, til Finnmark på fiske, og kom til Skarsvåg. – Foto: Nasjonalbiblioteket

Vesterålingene vi snakker om, drev fiske med fembøringer, og visste hvordan de skulle ordne seg når de var langt unna hjemmet eller rorbua i været de rodde ut fra. Normalt var det fire til fem mann på en fembøring, skriver Losvik og forteller at fiskene holdt sengetøyet tørt ved å lagre det i tønner. Når det var tid for å få seg litt søvn, var det å finne ei høvelig bukt der man kunne kaste ut dreggen. Så ble tønna åpnet, man dro opp sengetøyet og la seg til å sove.

Det var først i 1917 William Sandnes fant å ville slå seg ned i Skarsvåg. Da var han antakelig ferdig med å sove i løftingen bak i båten, for da hadde det kommet motor i fiskebåtene, og lugar med et par-tre køyer framme. Dessuten bodde han nå like ved fiskefeltet.

Om Skarsvåg i den tida da William Sandnes drev fiske her, skriver Arnold Losvik, var det i 1889 sju familier med forsørgere som drev fiske i Skarsvåg. Det var rorbuer her så fiskere langveisfra som William Sandnes og mannskapet kunne leie seg inn. Det var åtte rorbuer i fiskeværet, og de gav plass til mange mann. Skarsvåg hadde i året 1900 ei befolkning på 66, og noen av dem hadde husdyr som kyr, sauer og geiter får vi vite. Det var også en som hadde hest. Folketellinga det året oppgir at det også var noen som hadde høns, skriver Losvik.

Tidlig begynte det å komme fiskere både fra Troms og Nordland og enda lengere førfra, til Finnmark under vårtorskefisket. Det kunne komme så mange fiskere hit at 3/4 av alle som deltok, hørte hjemme andre steder i landet enn i Finnmark.

home

Fisket etter lodde begynte i Varangerfjorden ut på ettervinteren, i 1920-årene, da også med sildenøter. Så kom det båter nordover og fisket lodde som ble brukt til agn under Lofotfisket 1),

Loddefisket begynte utenfor Finnmarkskysten, dit lodda kommer inn for å gyte ut på vinteren, med store torskestimer i sitt følge. Det var i 1978, året etter at det hadde blitt oppfisket ikke mindre enn 3,9 millioner tonn lodde i Barentshavet det skjedde noe nytt.

Ringnotsnurperen «Meløyvær» opdaget lodde ved Jan Mayen. Og der ble det det samme år, i 1978 fisket 154.000 tonn.

Vi har da to bestander, den i Barentshavet, delt mellom Norge og Russland, og den andre omkring Island, Grønland og Jan Mayen, delt mellom Island, Grønland og Norge.

Det kom da til en avtale med Island om at Norge kunne ta opp 15 prosent av lodda ved Jan Mayen, mens Island skulle kunne ta opp 85 prosent til sine fiskere.

Loddefisket i Barentshavet nådde en topp i 1977. Totalt oppfisket kvantum var da, i 1977, på 3,9 millioner tonn, herav 2,1 millioner tonn til Norge.

I 1983 ble totalfangsten på 1,5 millioner tonn, mens de frem til 1984 lå de årlige fangstene på 1,6-3,3 millioner tonn.

Honningsvåg en søndag vinteren 1975/76 — Foto: Terje Cock Svane 

Loddebestanden i Barentshavet brøt sammen i 1985/1986. For å beskytte de små mengdene som var igjen, ble fisket i Barentshavet forbudt i 1987, men etter noen år åpnet igjen i perioder.

Fra nå av ble loddas betydning som føde for organismer høyere oppe i næringskjeden tatt mer på alvor. Siden, blir det fortalt, har det meste av lodda i senere år gått til konsum. Japan som vi vet spiser mye god fisk, kjøper også hunlodde med rogn. Den blir griljert og solgt som delikatesse til forbrukerne.

Loddas liv i havet

Det er når lodda har blitt kjønnsmoden og omkring 17 cm lang at den kommer innover mot kysten for å gyte. Den legger eggene på sand- og på steinbotn på opp til 300 meters dyp. Her blir eggene klebet fast i tykke lag på opp mot 15 cm. Mens det står på, følger torsken og hysa etter. Store mengder sjøfugl kommer også og forsyner seg. Straks hunnlodda har lagt fra seg alle eggene, forsvinner den, hvorhen vet man ikke. Det er uansett ikke mange som kommer tilbake for å gyte. Hanlodda blir igjen etter at hunlodda har forlatt områdene, og tar del i flere gytinger etter hvert som nye stimer kommer innover mot kysten. Mye tyder på at også den bare kommer en gang inn for å gyte. Ut på våren klekkes så loddeyngelen og blir spredd utover hele Barensthavet. Etter et par tre år er de kjønnsmodne og begynner vandringen inn mot kysten, som sine foreldre for mellom to og fire år tidligere gjorde.

Lodda kan bli opp mot 22 centimeter, sjelde større enn det. Den har en stor munn med små tenner.

Hvor store mengder lodde det har vært, har vel ingen visst før det kommersielle loddefisket begynte, blir det sagt. Det kom i gang etter at man hadde funnet ut at guano kunne bli brukt til dyrefor. Guano ble betegnelsen på det som ble igjen etter at fisken var sløyd. Det samme som guanoen ble brukt til, kunne man også nyttiggjøre seg de store mengdene lodde. Når så fangstredskapene som not og trål hadde blitt tilstrekkelig utviklet, og fiskefartøyene store nok, kom fisket etter lodde i gang for fullt. Man kunne bruke lodde i produksjonen av både dyrefor, og fiskeolje. Etter hvert dro fiskere fra store deler av Kyst-Norge nordover, helt fra Vestlandet, hele veien nordover til Finnmark for å ta del i loddefisket som begynte i februar-mars.

Lodda som lever sitt liv i Barentshavet, har sitt hovedgytingsområde på kysten av Troms, Finnmark og Kolahalvøya. Hit er det man etter hvert har kommet, også med not og trål, fra nesten hele Norges kyst, for å ta del i fisket. Som på bildet nedenfor, kunne det se ut på havna i Honningsvåg når loddefisket stod på om vintrene. Normalt var fisket over når påsekhøytiden nærmet seg. Da var det tid for å dra hjemover, og da var det meste av det tilgjengelige kvantum tatt. Loddefisket gav store fangster etter at redskap og utstyr hadde blitt videreutviklet. Man brukte trål for å fange lodda, og snurpenot. Fartøyene som deltok i loddefisket kom seilende nordover i månedskiftet januar-februar, de første årene med de store, tunge notbåtene hengende i davitene, en på hver side. Midt på sekstitallet hadde det kommet kraftblokk, og notbåtene ble satt på land. Nå kunne mannskapet enklere håndtere snurpenota fra skutesida, man trengte bare en liten notlettbåt til hjelp.

Fangstmengder lodde

Når vi ser tanellen under, får vi et inntrykk av hvordan loddefisket har utviklet seg, fra omtrent ingen fangst i 1910 til 3.900.000 tonn på det meste i 1977.

1910: 0

1926: 5.092 tonn

I løpet av de neste ti årene, fra 1926 til 1937, ble kvantumet fordoblet, fra 5.000 tonn til mer enn 10.000 tonn.

1937: 10.680 tonn
1950: 1.300.000 tonn

Fisket etter Nordsjøsilda i 1960-årene hadde vært så hardt, at bestanden begynte å gå sterkt tilbake at ringnotflåten mer og mer begynte å satse på fisket etter lodde. 2)

I 1960 fikk fiskerne kr 11.55 for hektolitere, et år det ble tatt opp nærmere en million hektoliter, forteller Frank Olsvik 1)

1961: 200 000 tonn, eller nærmere to millioner hektoliter 1).

1966: 379.000 tonn
1970: 1.180.000 tonn

Loddefisket i Barentshavet gav i 1977 hele 3.900.000 tonn samlet, med 2.100.000 tonn til Norge, resten 1.800.000 gikk til Russland.

1977: 2.100.000 tonn til Norge, av totalt 3.900.000 tonn
1980: 1.118.000 tonn

1983: 1.500.00 tonn

Frem til 1984, ble det hvert år fisket opp et kvantum på mellom 1,6 og 2,3 millioner tonn lodde i Barentshavet. Fra da av ble det sterkt redusert.

1984: 1,6-3,3 millioner tonn, frem til sammenbruddet året etter.

Sammenbrudd i loddefisket

Så kom sammenbruddet i loddefisket i Barentshavet. Det skjedde i 1985, og 1986.  Fiskerne fant havet, om ikke tomt, så i alle fall med så små mengder at man forstod at noe var galt. Det ble innført forbud mot å fiske lodde.

Ser vi på oppfisket kvantum året etter, i 1986, ser vi hvordan det gikk.

1986: 270.000 tonn

Forbudet mot loddefiske kom

Det kom i 1987, et forbud som skulle komme til å vare frem til i 1991.

1987: 0 tonn

Det ble åpnet for fiske i tre år, og mengdene varierte fra 530 til 810 tonn de tre årene.

1991-1993: 440.000 tonn i snitt de tre årene
2005: 67.000 tonn

Slik har det fortsatt, med stenging, åpning og kontroll.

På ny ble loddefisket stengt i 1994, og åpnet i 1999 med en norsk kvote på bare 48.000 tonn…xxx

Så åpnet på ny i 2002 med en kvote på hele 383.000 tonn, og i…xxx

Barentshavet stengt på ny i 2004, etter to år.

I 2009 ble det åpnet, med en varighet på seks år, frem til 2015, med fangster varierende på fra 40.000 til 232.000 tonn.

2009-2015: 45.000 tonn i snitt

I 2018 ble fisket igjen åpnet områdene Island, Grønland og Jan Mayen.

Utklipp fra Jahn Petter Johnsen i snl.no under «Norske fiskerier» 5. april 2024

Tallet på fartøyer som deltar i loddefisket har blitt sterkt redusert, en direkte følge av at mulighetene til å fiske etter lodde har blitt så begrenset.

Publisert med kildene

• Johnsen, Jahn Petter (2020) «Fiskeriene», Store norske leksikon
• Johnsen, Jahn Petter (2020) «Loddefisket», Store norske leksikon
• Johnsen, Jan Petter (2024) «Norske fiskerier», Store norske leksikon
• Olsvik, Frank (1982, 1984) «Loddefisket – Norges største fiskeri», Langs Norges kyst, Forlaget Det Beste A/S, Oslo

Noter

1. Olsvik 1984.436
2. Olsvik 1984.437

HOME