Høsten 1967 hadde han akkurat gjort seg ferdig med en to måneder lang sommerjobb. Så i slutten august mønstret han på M/S Nordstjernen som dekksgutt. Det er tilværelsen som seksten år gammel deksgutt, om bord kalt «Dekken» i fart mellom Bergen og Kirkenes, helst ikke om seg selv han skriver. Det var mens den lå ved kai i Honningsvåg, han gikk opp landgangen og om bord. Noen dager før, hadde han vært på Arbeidsformidlinga, inne på kontoret hos Asbjørn Sandberg, løkkebuktingen som var mønstringsmann. Han hadde fylt ut papirene den nye daksgutten skulle ha med. Det var et Fartsbevis han skrev ut, med navn, fødested, adresse og datoer, men også ordet «førstereis». På arket kan han i dag se at han også hadde blitt innmeldt i Tromsø mønstringsdistrikt. På et annet dokument han fikk med, så han også viktige data om skipet som han bet seg  merke i. Med store bokstaver stod det skrevet «LATU», og så vidt han husker, skipets byggeår 1956.

BILDET

M/S Nordstjernen, slik den så ut den gang, på vei til kai i Honningsvåg. – Foto: Terje Cock Svane

Så hadde den nye dekksgutten kommet om bord. Det var den 24. august, en godværsdag, ved tolv-ett tida på formiddagen. Dekksgutten meldte seg, først til ham som stod vakt ved landgangen, deretter i billettluka. Vakthavende styrmann ringte opp tømmermannen og fikk ham tilkalt. Lugar ble tildelt og andre nødvendige beskjeder ble gitt. Det ble lugar sammen med en lettmatros fra Hammerfest. Overkøya var ledig. Lugaren var på styrbord side med fordekket som tak. Lettmatrosen var ikke å se, for han var på vakt. Det ble til at den nye deksgutten og lettmatrosen skulle gå samme vakt, viste seg, fra åtte til tolv, formiddag og kveld. Noeng ganger ble det å gå fra åtte til to og fra 20 til 02. Tømmermannen gikk, og den nye deksgutten fikk ordnet seg til rette. Kofferten ble plassert på et lite lager, i et stort skap,  og unna vei var den. Og klar til å begynne tjenesten ble nykommeren. En halv time før vakta begynte, var det mat å få i messa, hadde han blitt informert om, og messepia var og purret, for sikker hets skyld. Ved bordet satt jungmannen, lettmatrosen, matrosen og tømmermannen han skulle jobbe sammen med. Messepia og serverte både deksfolket og dem som jobbet i maskinrimmet. Etter at dagens siste måltid var inntatt, og vakta hadde begynt, hadde klokka blitt 20 og skipet hadde for lengst passert Kjøllefjord.

Å stå til rors var en del av jobben, det skjønte han vel, umiddelbart, og var nok klar over at det var en viktig del av jobben. Den svarte gensere med «BDS» for Det bergenske dampskipsselkap på brystet hadde ingen ennå gitt ham, så å finne seg en fikk han beskjed om av skipperen, eller kan hende det var av losen. Det var på den første rortørnen, det ble sagt, «for at han ikke skulle bli gående omkring å se ut som en skipstyv».

Erfaringa viste at hver av de fire, dekksgutt, jungmann, lettmatros og matros, i løpet av de fire timene kveldsvakta varte, hadde hver sin rotørn, en time på hver. Hver av dem hadde å holde kontroll med hvem som til enhver tid skulle være oppe på brua sammen med losen og kapteinen. Å kommer mer enn et par minutter for sent, var det ingen som var begsistret for at kammeraten gjorde, så det unngikk vi. En time virket lenge, det fikk han erfare, å stå der bak det store rattet og kompasset, for hele tida å holde skuta på rett kurs, i alle slags vær. Etter at første rortørn, den første kvelden om bord var overstått, var det å gå ned i messa og avvente hva som nå skulle gjøres videre. Messa var møtested i alle sammenhenger, ned fra brua, opp fra lasterommet, inn fra arbeid ute på dekk, det var å gå dit folk oppholdt seg når ikke annet stod på.

Før hvert anløp, var det, sammen med tømmermannen, arbeidslederen på dekk og de som ikke stod til rors, å klatre ned stigen til lasterommet for å finne frem, og legge klart den aktuelle lasten som skulle i land. Nå var det lasten som skulle i land i det vi var på vei mot videre mot Båtsfjord.

Til Båtsfjord kom hurtigruta ut på kvelden, og videre til Berlevåg. I Berlevåg ble den liggende ute på reden, som man sier. Det var ikke noe hurtigrutekai eller dampskipskai å legge inn til, så det kom ei pram ut for å ta i mot last som skulle i land, last av ulike slag, og sekker med post. Så vidt deksgutten husker, var det ikke folk som skulle i land eller som skulle være med østover. Været var ikke dårlig, den første kvelden den nye deksgutten var om bord så alt gikk som det skulle.

Bildet kjøpte jeg en dag jeg stod vakt ved landgangen mens skipet lå ved kai i Trondheim, høsten 1967.

Det kom en mann og tilbød meg bildet for førti kroner. Jeg så at bildet var vellykket, slo til og bladde opp fire brune tiere. Bildet ble mitt og jeg har tatt vare på det i mer enn femti år. – M/S Nordstjernen, bildet måler 55×38. Nede i høyre hjørne står det «Janke». 

På første rortørn hadde han kommet inn styrhusdøra, ute fra brovingen på babord side og møtt skipperen og losen. Dem hadde han ikke sett før, men hilste gjorde han og gikk og avløste ham som hadde stått der sin tørn. Foran seg hadde han kompasset han skulle følge ettersom losen gav beskjed. Lent mot veggen hørte han losens instrukser. Det kunne være «To tørn babord.», eller «70 grader.» eller «Rett så.» Det var beskjeder å høre fra tid til annen den timen rortørnen varte, mange eller bare noen få, avhengig av hvor «Nordstjernen» befant seg. Og, det var å gjenta beskjeden, så han fikk bekreftet at beskjeden var oppfattet riktig. Av og til så han at losen bladde litt i det han oppfattet som kursboka, men det var ikke så ofte.

Men den første dagen om bord, på den første vakta, fortsatte hurtigruteskipet «Nordstjernen» ferden videre østover fra Berlevåg mot Vardø. Dagens andre rortørn hadde gått fra 23:00 til 24:00, bare avbrutt av anløpet i Berlevåg. Da avløysing kom, var det første mann på den neste vakta som kom opp. Første arbeidsdag var over.

På førster sørtur, i det skipet nærme seg Tromsø, stod han til rors, tilfeldigvis. Like før midnatt i det vi skulle inn under brua, ringte skipperen ned i messa etter en av de andre dekksfolkene som var på vakt. Han kom og fikk overta roret videre til båten hadde kommet til kai.

Slik var det. Dag etter dag gikk vaktene oppe på brua, den nye dekksgutten, sammen med los og skipper om dagen frem til tolv og på kvelden frem til midnatt. Det var å stå oppe på brua, bak rattet og kompasset, solskinnsdager og på dager med tåke. Det kunne bli både to og tre timer i døgnet.

Høstkvelder gikk det for seg inne, som ute, i stummende mørke, bare kompasset gav litt lys, og radaren litt lenger unna. Slik var det på de åpne havstykkene som i inne mellom holmer og skjær. Men losen hadde kontroll, og selskap av skipperen som han så betjente spakene ved anløp.

Tømmermann og de andre deksfolkene hadde ansvaret for å utføre arbeidet med å få fortøyd der fremme. Dekksguttens jobb ved hvert anløp, var å gjøre klar trossene og vaieren som skulle i land der bak på poppen, som de kalte det. Med styrmannen som sjef og i kontakt med folk på brua, var det dekksgutten som sørget for at skuta ble halt inn til kai og godt fortøyd. Det samme var det når båten skulle videre, da møtte styrmann og deksgutt opp på poppen og fikk løs båten.

Under fart, gikk dagvakta med til skrubbing av dekk og maling og forefallende vedlikehold. På kveldsvaktene bestod jobben i å sørge for at det som skulle gjøres ved anløpene ble gjort, da var vedlikeholdet satt på pause. Enten det var på dagvakta eller på kveldsvakta, ble dekksgutten ofte satt til jobben, sammen med styrmannen, med få gjort landgangen klart, og hengt ut poskassen. Også plakaten med avgangstid skulle bli hengt opp.

Hurtigrutene var fylt med turister i sommersesongen, men hadde ennå ikke blitt det den langt på vei er i dag, nesten alene et turistskip. Hurtigruta var den gang et mye viktigere fremkomstmidlet langs kysten. Stadig var det overfylt med distansepassasjerer, folk som skulle være med kortere og lengre distanser. Det fikk deksgutten oppleve, særlig på vei ut fra Bergen og fra Bodø, eller fra Vesterålen og mot Bodø,  men også på andre strekninger. De mange småflyplassene og det velkjente kortbanenettet samferdselsminister Håkon Kyllingmark hadde vært i Canada og fått ideen til, hadde ennå ikke kommet.

Det ble ankomst Bergen ut på kvelden ved 20-tida etter noen døgns seilas. Det viste seg at i Bergen skulle båten bli liggende i to døgn. Etter at passasjerene hadde gått i land, ble vakta brutt, men da var det å innstille seg på gå på arbeid neste morgen ved sjutida. Da skulle alt nødvendig gjøres klart til ny seilas, Bergen – Kirkene – Bergen igjen. Det var mye som skulle bli gjort i løpet av de to arbeidsdagene båten lå ved kai, fikk han erfare. Å gå vakter, fire timer på og åtte timer av, formiddag og kveld, var bra syntes han. Under seiling, før formiddagsvakta, var det frokost, etter den var det middag, alltid klokka tolv, etter at vakta var over. Før kveldsvakta var det kveldsmat, og i skapet var det ekstra for den som ville ha noe å spise ut på kvelden og for dem som gjorde jobben om natta. Men, i Bergen, de to dagene, de kjentes lange, og kjedelige, selv om det var mye som skulle gjøres, og mye som gikk for seg. Det kjentes som et brudd ut av en god rutine. Lasterommet der det på sørturene utelukkende hadde vært iset fisk, skulle rengjøres. Dekksguttens jobb var å være med på reingjøringa i rommet. Med stråkost og bøtter med salmiakk ble det skrubbet og spylt den første dagen. Når det var gjort, var den hans jobb å vaske oppe i styrehuset. Vegger, tak og vinduer skulle være rengjort før avgang, intrumentene skulle det tørkes over. Det kom håndverkere om bord, og han så en dag en av losene i full jobb med å legge nytt golv oppe i styrehuset. Det kom folk og kontrollerte radaren, og reparatører av alle slag. Og det kom proviant, mineralvann og øl, om bord, og sengetøyet ble skiftet ut. Ei lekter kom og la seg til og fylte om bord drivstoff nok for de mange dagene turen skulle ta. Var det helge, skjedde det ikke riktig så mye som deksfolkene skulle ta del i, så søndagene var fridager. Og etter fem, var det fritt frem for den som ville gå i land.

Lønna dekksgutten fikk utbetalt, var på i underkant av 600 kroner måneden. Til gjengjeld hadde han mat og køye i en trivelig liten lugar. Tenker vi på pengeverdien og ser den i forhold til lønna, og prisen deksgutten og kameratene betalte for en halvliter med pils, var den ikke så aller verst. Hadde pengene blitt brukt utelukkende til øl, hadde det blitt ikke langt unna 120 halvlitere. Beregner vi en pris på en halvliter øl i dag, med en pris på 85 kroner, kommer vi til et utbetalt beløp på omkring 10.000. Det er ikke noe å rope hurra for, men det ville vært netto, tross alt.

Det var postfolk med Hurtigrutene. Det viste seg at de alltid kom om bord i Trondheim i det hurtigruten var på nord-tur. Og der gikk de i land etter å ha vært med frem og tilbake til Kirkenes. De innrettet seg i postlugaren, eller i postkontoret, fremme på babord side. Her holdt de til, og ikke langt unna hadde de lugarene sine. Jobben deres var å sorterte posten som kom om bord langs leia, og posten som skulle i land. Det kom også ferske aviser om bord, og dem ble lagt ut for salg. Passasjerer, mannskapet og folk fra land kunne kjøpe. Foran det store lasterommet hadde Hurtigrutene et eget lasterom for post, med inngang til postkontoret. Et par mann i uniformer forskjellige fra det offiserene ellers gikk i, men også de i sort, kunne vi registrere enten vi var passasjerer eller mannskap, det var postfolkene, alltid to mann. Ved hvert anløp kom deksgutten i kontakt med dem, postfolket. Det var når postsekkene skulle lempes i seilet og heises i land, eller bli tatt i mot når de kom om bord. Da var det å klatre ned leideren og hjelpe til med posten.

HOME BACK