Honninhsvåg i tekst og bilder

Honningsvåg var et fiskevær som i løpet av ett århundre gikk fra i 1865 å ha 27 beboere til i 1967 å ha 5.449 innbyggere.

Larsjorda før det kom vei innover forbi Løkkebukta til Storbukt. Hvem andre enn Lars og kona hans kan det være som står der oppe på trapp? Se på hustypen, den kan fortelle at familien nok hadde kommet fra Helgeland, litt sør i Nordlandenes amt som det het i den tida, eller fra enda litt lenger sør.

BILDE

Det her her må vel være et av de tidligste bildene vi har fra Honningsvåg? Lenge siden bildet ble tatt er det i hvert fall. – Foto fra Nordkappmuseet

Se på de to neste

Det  ene nyere enn det andre, tatt med noen få års mellomrom. Vi kan se litt av den utviklinga som gikk så fort for seg i fiskeværet. Det har kommet flere hus, og noen forretninger. Toklegården har kommet, det ser vi på det øverste bildet.

Karesius Løkke kom til Honningsvåg våren 1856, sammen med de mange fremmedfiskerne, kanskje under vårtorskefisket, eller for å delta under det andre viktige sesongfisket, det man har kalt sommerfisket. Denne fiskeren, Karesius fra Lyngen, var 25 år da han kom. Han ble kjent med Kirsten som hadde blitt enke. Fiskeren ble værende, og tok jobb hos henne. Siden giftet de seg og han ble fiskekjøper, foretningsmann, ordfører i kommunen og medlen av amtstinget.

BILDE

Honningsvåg etter 1876, da Robertsonbruket hadde kommet, det vi ser til venstre. Vi ser fiskebruket Karesius Løkke drev, der det ligger på den andre sida av Vågen.

Anton Tokle kom fra Romsdal, kom i 1888 og overtok blant annet brygga til Karesius Løkke. Det er den vi ser til venstre oå bildet, et gråfarget pakkhus, vi ser det også på bildet under, da har det blitt malt hvitt.

Ole Grøtta kom også fra Romsdal, og opprettet sin forretning her. Den holdt til i et lite bygg til venstre for Tokles forretning. Vi ser flere forskjeller, som at det har kommet vei veier i det som lenge ble kalt for Søndre Honningsvaag.

BILDE

På kortet over kan vi lese Fiskeværet Honningsvaag. Finmarken. Det er et fiskevær vi ser, med fiskehjellene dominerer sterkt. Det er den store Toklegården vi ser midt på bildet, og fiskebruket til venstre tilhørte Kirsten og Karesius Løkke frem til Anton Tokle overtok det. Nå har det kommet vei, i fiskeværet Honningsvåg, et fiskevær som en periode gikk under betegnelsen Søndre Honningsvåg. Veien går fra Dampskipskaia, gjennom fiskeværet og til Nordre Honningsvåg, i dag Nordvågen. – Foto fra Nasjonalbiblioteket

BILDE

Honningsvåg med litt av taket på et av de mange fiskebrukene. Vi er tida før holmen har blitt gjort landfast, og før Det som ble kalt Honningsvåg brygge eller Kai øst, kom. Det et et bilde tatt under vårtorskefisket, ja kanskje sommerfisket alt har begynt? Her ligger det nok flere oppkjøpsfartøyer, og sikkert flere pomorskuter, for vi er i Pomortida.

BILDE

Honningsvåg med enda flere fiskehjeller. Vi ser at holmen som lå der, om sider har blitt landfast, og det som gikk under både betegnelsene «Kai  Øst» og «Honningsvåg brygge» har kommet. Det har allerede kommet forretninger og bolighus på holmen, og området fikk navn, Holmen.

BILDE

Honningsvåg før 1914. Det kan vel være Feddersen & Nissens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914roblemer.

BILDE

Honningsvåg etter 1885, og før 1896 da skolen kom. Det var ikke mange hus å se i Vågen da kirka kom 1885. – Foto fra Engelbert Svane

BILDE

I det Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen, ser vi at Feddersen og Nissens fiskebruk allerede står der.

BILDE

Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og Larsjorda har blitt utbygd. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

BILDE

Det er Honningsvåg før 1910, med veien gjennom Vågen som kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig. Toklebruket ligge bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet. – Foto: Utsnitt fra et postkort stemplet i 1910.

BILDE

Vei gjennom Vågen  kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig.

BILDE

Honningsvåg før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt.

BILDE

Honningsvåg etter at veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt. Bildet har blitt tatt etter 1904, vi ser det for turnlokalet har kommet.

BILDE

Honningsvåg en vinterdag i tida før 1920, et bild tatt før det året aldershjemmet «Kveldsol» kom.

BILDE

Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt –  Mittet / Nasjonalbiblioteket

BILDE

Det neste fiskebruket Waldemar Larsen fikk bygd opp inne i Storbukt – Foto: Mittet  / Nasjonalbiblioteket.

BILDE

Abel Bulls fiskebruk ble i 1930-årene overtatt av Sivert Maan.

BILDE

Honningsvåg i tida mellom 1921 og 1933 – Foto: Mittet & Co

BILDE

Honningsvåg før 1914. Det kan vel være O. J. Finkenhagens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914

BILDE

Honningsvåg etter at Dampskipskaia hadde kommet på plass, en gang etter 1918. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

BILDE

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene

BILDE

Honningsvåg i 1975 der Finotroanlegget ennå i er drift – Foto Terje Cock Svane

BILDE

Floerbruket med sitt tankanlegg og Sild- og fiskeindustri, Sifi

BILDE

Inne på vågen i tida da Robertsonbruket ennå stod intakt, utsnitt fra et kort, poststemplet i 1980 – Foto: Mittet kortforlag

BILDE

Bare en liten del av det store Finotroanlegget, fiskemottaket er det vi ser her. – Foto: Terje Cock Svane

BILDE

Sildolje- og sildemelfabrikken Norfi i Kobbhola holdt det gående til 1986. – Foto: Terje Cock Svane

BILDE

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

BILDE

Honningsvåg etter 1962, med Finotroanlegget, A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustris produksjonsanlegg i Honningsvåg. Litt lenger borte, til venstre ser vi Johan Jensens fiskebruk – Foto: Giske

HOME  BACK

Arkhangelsk

Utenfor allfarvei

Det var i januar 2020 jeg kom tilbake til Arkhangelsk. Det var kaldt de tre-fire dagene jeg var der, – 35 C. Da var det seks måneder siden sist jeg hadde vært der, i juni 2019. Nå var det så kaldt at jeg måtte inn på en kafe for å få varmet fotoutstyret, for å kunne filme videre.

Kirka vi ser, var så vidt jeg kunne forstå, helt ny, og kan hende under utsmykking, for den hadde ennå ikke blitt åpnet for menighet og turister. Stengt var den i alle fall begge gangene jeg var der, riktig nok, kun på hverdager.

Nordmanset i bilder

Vi ser en liten flik av Kamøyfjorden på bildet, et område like før vi kommer inn i selve Nordmanset.  Her var det en liten sameleir i etterkrigstida. Der fikk den ha beliggenheta frem til et par tre år etter 1960. Da trengte kommunen området til annet bruk. På den andre sida av veien ser vi Marie Thomassens kafé. – Foto: Vilhelm Skappel

I området der reindriftsamer hadde en leir for turistene ved hurtigrutas ankomst, hadde mange honningsvåginger et utfartsted under sankthansfeiringa. Ved sommersolhverv, ut på kvelden den 23. juni, var det mange som tok turen innover hit.

.HOME  BACK.

Møte med Berit Bær – sammenlign artikkelen

Berit Bær hadde hjemstedet sitt i Gullgammen. Dit kom hun som ung i 1927 og giftet seg med sin Johan. Dem må vi vel kunne kalle for sjøsamer, eller reindriftsamer på Magerøya. Reinsdyrene de hadde var en viktig del av livsgrunnlaget deres. De var på Magerøya sommeren igjennom, og inne på Finnmarksvidda i vinterhalvåret.   

Fraflyttinga fra Gullgammen begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene hun hadde hatt som naboer sammen og forlot Gullgammen for godt.

Høsten 1975 flyttet den siste reindriftsamen fra Gullgammen, Berit Bær. Det var da hun skulle stenge av av vannet og spikre for vinduene, som hun sa. Da hadde hun holdt til her helt fra hun i 1927 hadde giftet seg og brutt opp fra Karasjok for å slå seg ned her sammen med sin mann, Johan Bær.

I det vi avslutter samtalen, sier hun at om mannen hennes hadde levd fremdeles, skulle hun ha blitt boende her fortsatt.

• Svane, Terje Cock (1975) «Bærfamilien forlater Gullgammen», Finnmarksposten 9. november 1975

HOME  BACK

 

Hva er dette?

Fiskeværet og havnebyen Honningsvågs folketall hadde i løpet av ett eneste århundre, frem til brenninga høsten 1944, vokst fra et ti-tall mennesker til omkring to tusen. Da vi kom til 1950, og folk hadde kommet tilbake, hadde innbyggertallet vokst ytterligere. Det året, bare fem år etter evakueringa, hadde folketallet i Honningsvåg kommet opp i nesten tre tusen. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen da.

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var det minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at «For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle Honningsvåg bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det sendt materialer nordover. De første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem. Myndighetene måtte gå i gang med å sende det viktigste folk kunne trenge, også til dem som bare hadde villet tilbake, koste hva det koste ville og trosset påleggene om ikke å dra hjemover. De kom alle til en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Det gikk lang tid før hurtigrutene kunne begynne å gå igjen, men fraktebåter i stort antall hadde blitt hyret inn for å transportere nordover det befolkninga trengte. Grunnlaget for å få bygd opp igjen Honningsvåg, var der.

Mer enn to tusen honningsvåginger hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang. I kommunen som helhet var det fire tusen. De som kom hjem, fikk se resultatet. Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. I Honningsvåg var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet. Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se inne i Vågen eller i Storbukt, dem hadde fiskerne dratt av gårde med.

Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med.

Finotroanlegget i Honningsvåg med beliggenget i Storbukt, er under bygging, og kom i drift tidlig i 1950-årene. Siden Storbukt ligger utenom sentrum, kom det, kort tid etter at bildet ble tatt, en stor fiskehjell i tre etasjer like ved.

I stedet for den gamle trehusbebyggelsen kom det bygårder i det nye materialet armert betong. Det gjorde også de offentlige byggene, som aldershjemmet «Kveldsol» og Sykestua og Honningsvåg skole. Fra sentralt hold kom det reguleringsplaner som fastslo at byen skulle deles inn i sentrumsområder, i havne- og industriområder. De mange fiskehjellene vi vet har vært spredt omkring i Honningsvåg i førkrigstida, som i Vågen, i Løkkebukta og i Storbukta, ble nå plassert utenom boligområdene.

Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.

I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her: «Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»

Honningsvåg i 1960-årene – Foto fra billedbladet «Aktuell» via boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen»

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?

I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese: «Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum» 

Videre blir det skrevet i den samme boka: «Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»

Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.

Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at «Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»

Kong Håkon VII på besøk i Honningvåg allerede i brakketida. 

oKongen ønsket å se de store ødeleggelsene som krigen og brenninga hadde medført. Vi ser ham i samtale med ordfører Erling Andreassen og sokneprest Odd Lothe. Bak dem ser vi ikke bare skipsførerene på jageren «Stord», men også politimesteren ved Vest-Finnmark politikammer, må vi kunne gå ut fra. Vi kan også de en yngre utgave av Halvdan Berge, en srbeiderpartipolitiker som skulle bli ordfører i bortimot tredve år senere.

Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.

Publisert … med kilder

1. Barlaup, Asbjørn Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945
2. Grepstad, Ottar og Thorheim, Kirsti Mathilde, Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Forlaget Press 2003 og Landsdelsutvlget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten, Bodø
3. Bottolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes Historie 1840-1990, Finnmark Fylkeskommune, Vadsø
4. Nordkapp menighetsblad 1959 i samtale med major Astrid Fredriksen i Frelsesarmeen

HOME  TOPPEN  BACK

Se på dette, hentet fra iFokus, 17. desember 2025

Den første kirka som ble bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde», kom i 1250. I Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet».

Det var på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket sørfra, forteller Einar Richter Hansen. I Vardø kom den første kirka i 1307, men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er det visstnok ingen som vet. Det vi så langt vet, er det kjelvikværingen Olaf Simonsen, utdannet jurist, og senere redaktør i avisa Vestfinmarken skriver. I slutten av 1920-årene, hadde han satt seg fore å finne ut, gjennom skrevne og uskrevne kilder, som han sier, å sette seg inn i det som gjaldt de eldre kirkehus i Kjelvik. I 1930 skrev han to artikler i «Vestfinmarken» og slik lyder et av avsnittene i en av dem:

«Allerede fra gammel tid er Kjelvik fiskevær kjendt som kirke- og handelssted.» og at «Kjelvik var i 1589 eget prestegjeld med tre kirker: nemlig hovedkirken i Kjelvik og annekskirker i Opnan og Helnes (Helganes), senere blev der også bygget annekskirker i Måsøy, Skarsvåg og Sværholt.» Og videre at «I 1593 berettes det, at prestegjeldet omfattet følgende steder: Kjelvik – Honningsvåg – Altsula – Ballhopen og Sværholt. Opnan og Helnes var da tillagt Tunes prestegjeld».

På det gamle kartet nedenfor, kan vi finne noen av navnene nevnt i teksten over, som Altsula, Helnes, Honningsvåg, Kjelvik og Skarsvåg. Vi finner også Tunes, oppe til venstre, nevnt i forbindelse med betegnelsen Tunes prestegjeld.

Kjelvik hadde, ved inngangen til 1700-tallet, vært et sentrum i Midt-Finnmark, og det daværende Kjelvik prestegjeld hadde omfattet hele Magerøya, Måsøy, Porsanger og deler av Laksefjord, er noe av det vi får vite, når vi begynner å sette oss inn i den eldst mulige lokalhistoria.

Den forrige kirka i Kjelvik ble bygd i 1741, da Kjelvik var eget sogn. I 1826 hadde den blitt uten kirkeklokke, da den hadde blitt stjålet, og i 1918 rasert av engelskmenn ved blokaden under Napoleonskrigene. Til slutt blåste stormen den over ende.

I Kjelvik kallsbok, står det å lese om den forrige kirka, forteller Einar Richter Hansen: Kirken «kastedes halvt overende av et sterkt faldveir, som paa grund av de høye steile fjeldvegge, der paa tre kanter omgir sletten, hvorpa kirken staar, raser overordenlig vodsomt her».

På grunn av det vanskelige været på kirkestedet Kjelvik, ble det vurdert å bygge den nye kirka et annet sted. Etter hvert ble det likevel til at man fikk gå i gang med å bygge ny kirke i Kjelvik, den siste i ei lang rekke kirker.

Den nye kirka hadde kommet i 1844, og ble ødelagt av stormen som raste over Finnmark den 16. februar i 1882. Det var denne stormen som var så sterk at den også ødela store deler av fiskeflåten som da lå inne i Berlrvåg. Om stormen som raste, skriver Olaf Simonsen i «Vestfinmarken» mandag 13. oktober 1930: «Orkanene den 16de januar og 4de februar 1882 betegnes som de voldsomste storme der nogensinde har hjemsøkt Finmarken. Under disse var det Kjelvik kirke blæste fullstendig ned. Det heter i beretninger fra den tid at man ikke fant stokk tilbake på stokk; stumper og stykker av tømmer lå flere hundrede meter oppe i fjellet.» Videre skriver Olaf Simonsen at det i den offisielle innberetning står at «…materialene ble så ramponert at ikke noget kunde benyttes ved opførsel av ny kirke.»

Olaf Simonsen, som hadde bodd i Kjelvik som barn, skriver i det han henviser til egen erindring som han sammenholder med det andre husker, at «Kirken var ottekantet, oppført av solid tømmer og panelt innvendig, hvitmalt utvendig. Den hadde ikke ovn og heller ikke lysekrone, det var også mindre påkrevet da såvidt huskes samtlige gudstjenester blev holdt i den lyse årstid. Det var heller ingen altertavle, men på alteret stod et kors, således som også tidligere i den nåværende Honningsvåg kirke.»

Utover det forteller han, i avisa Vestfinmarken der han var redaktør litt om kirkas størrelse. «Hvor mange sitteplasser det var kan ikke oppgis, men kirken var også forsynt med galleri («lemmen» som vi kalte det), og eldre folk fra den tid mener at der nok kunde være plass for et par hundre mennesker.»

Fiskeværet, kirkestedet og annekssognet Kjelvik ble i 1861 kommunesenter. Stedet ligger som flere andre fraflytta utvær, ytterst ut mot havet, på Magerøya i Nordkapp kommune. Kjelvik ble brent av tyskerne og aldri bygd opp igjen, selv om det var noen få som prøvde.

Kjelvik er stedet sorenskriver Jens Kraft i boka «Det Nordenfjeldske Norge» i 1835 beskriver slik, i følge Olaf Simonsen i avisa Vestfinmarken den 9. oktober 1930: «Her har i fortiden boet 20-30 familier men i 1763, kun 3 og i 1825 2 familier og her er et gammelt handelsted som er anlagt på en liten slette rundt om en snæver vik, hvor sognets kirke, handelshusene og nogle fiskerbolier er opført og som omgives av et meget høyt stilt fjell, der ofte medfører fjellskred.»

Den siste kirka i Kjelvik ble bygd i 1834, og tatt av stormen i 1882, etter 38 år. Foto fra Ytreberg, N.A. (1980) Handelsstedet i Finnmark, Historie – Handelsliv – Reise og fest, F. Bruns Bokhandels Forlag, 2. opplag, Trondheim

Kirkestedet, fiskeværet og sentrum i annekssognet Kjelvik, ble i 1861 kommunesentret i en nyoppretta kommune. Det var mange år etter at de nye formannskapslovene ble innført, i 1837. Det som hadde vært et annekssogn under Kistrand (Porsanger) ble nå «Kjelvik formannskapsdistrikt». Da det skjedde i 1861, lå folketallet i det nye formannskapsdistriktet på i underkant av 300, og det første kommunestyremøtet i Kjelvik ble  avholdt den 21. juni det året. Det var bare en sak på dagsorden den dagen, det var å få lagt grunnlaget for en forbedra skoleundervisning. Det ble gjort ved å få valgt medlemmer til en skolekommisjon.

Om kirkestedet Kjelvik vet vi at Charles Robertson, en innflytta engelskmann i Hammerfest, hadde handel i Kjelvik. I tida omkring 1875, nesten ti år før stormen ødela kirka, hadde Robertson tilsatt Emil Anton Simonsen til å bestyre handelen hans her. Etter at Charles Robertson døde i 1896, ble denne handelen overtatt av Emil Anton Simonsen og sønnen Georg Robertson i fellesskap. Da deres tid i Kjelvik var over, kom den da 28 år gamle John Edvard Bruun i 1897 og ble ansatt for å drive virksomheten med fiskebruket, handelen, skipsekspedisjonen og posten.

Bildet viser Kjelvik med kirketufta midt på bildet, i 1941, omkring seks ti-år etter at kirka hadde blitt borte. Som erstatning for kirka, kom bygninga kalt Kirkestua. I følge Ottar Olsen, er det den midterste av de tre hvite bygningene.   – Foto: Elisabeth Meyer

Kjelvik har hatt et varierende antall beboere gjennom tidene. Folketallet på det høyeste var i tida omkring 1690, med nær inn på 60 husholdninger. Med smått og stort bodde det da nesten 300 mennesker i fiskeværet. Folk flyttet på seg, og i 1717, forteller Thomas von Westen, at det bare var et par tre fattige fiskerfamilier tilbake. I 1769 bodde det bare  85 i Kjelvik. I 1825 var det bare 14 fastboende, men ved folketellinga i 1900 fant lå innbyggertallet på  114.

Folk flyttet på seg, fra kysten til innlandet, litt avhengig av hvordan det var med fisket. Mange druknet på havet, kullseilte med de små båtene med seil, i den tida. Samtidig kom det folk flytende nordover når det var dårlige tider lenger sør. Barnedødeligheta hadde gått ned. Mange steder var det dårlige tider. Det var mangel på jord å dyrke opp. Slik var det i Norge, og slik var det i Finland. Det kom både nordmenn, og finlendere nordover, og folk fra de svenske Lappmarker.

Artikler til oppdeling

I kommunen under ett, hadde tallet på innbyggere i 1950 kommet opp i mer enn 4.400. I Honningsvåg, hadde innbyggertallet det året kommet opp i mer enn 2.800. Mer nøyaktig, det bodde 2.881 mennesker til sammen, i Storbukt, i Løkkebukta og i Vågen i 1950 (1).

Gjenreisinga

Myndighetene med Stortinget, og Einar Gerhardsens regjering, satte alt inn på at det var hele landets ansvar å få bygd opp igjen det som hadde blitt ødelagt. Men, mente man, ingen skulle få flytte hjemover før gjenoppbygginga hadde kommet i gang og det var hus og boliger å flytte inn i. Det var minerydding og opprydding som først måtte blitt unnagjort. Det var noe regjeringa i London hadde planlagt straks den hadde fått vite «om «tragedien i nord.»

Men fylkestinget med fylkesmann Peder Holt i spissen, tilskyndet av overingeniør Harald Hofseth i Finnmark veivesen, hadde fått myndighetene i Oslo til å reagere. I stede for å skyve gjenreisinga ut, og la folk vente til gjenreisinga hadde kommet godt i gang, fikk de regjeringa til å gå i gang straks.

Hofsett hagge vært overingeniør i Finnmark veivesen frem til evakueringa, og han stod fast på at det var Finnmarkingene selv som måtte ta fatt, skulle det bli gjort noe effetktivt «for å reise Finnmark opp av ruinene.» Han skrev blant annet til fylkesmann Peder Holt, den tidligere ordføreren i Vardø, at

«For å kunne ta fatt på gjenoppbyggingen, må folket som har bodd og skal bo der, straks komme tilbake for på ny å gjenreise det som de har mistet og om mulig legge grunnvollen til noe bedre enn det som var.»

Hofseth ønsket derfor, skriver Øystein Bottolfsen, at friske, unge mennesker måtte få flytte nordover allerede i juni 1945. Han visste av erfaring at sommeren kunne være sørgelig kort. Skulle man komme seg i orden på et vis før en ny vinter kom, var det nødvendig å starte tidlig.

Nå skulle kommunen bli bygd opp igjen, det var helt klart. Det ble som Hoseth hadde påpekt, satset på først og fremst å få arbeidsfolk nordover, og for å skaffe dem et sted å bo, ble det nordover sendt bygningsmaterialer og det viktigste av det de hadde behov for.

Vi har fått vite at de første honningsvågingene kom tilbake omkring 10. juni. Flere fulgte på, både arbeidsfolk og etter hvert andre som ville fort hjem, og derfor hadde trosset påleggene om ikke å dra hjemover, koste ville. Demed måtte myndighetene gå i gang med å sende det viktigste av det de som hadde kommet hjem igjen trengte for å overleve de første vintrene.

Det de da kom til, var en brakkeby under oppføring. De første sendingene med bygningsmaterialer hadde begynt å komme i august, og da var man i gang. Grunnlaget for å få bygd opp igjen kommunen, hadde kommet i gang.

På Larsjorda, i Sentrum av Honningsvåg, ser vi at det var et småbruk, med en fiskerbonde før den store befolkningsveksten satte inn i tida mellom 1875 og 1891. Mens det var 6 beboere her i 1845, hadde det kommet 429 i 1875 og 983 i 1991, viser statistikken, jf kapittel 27.1 Befolkningsutviklinga.

Mer enn 4.400 mennesker i kommunen hadde måttet forlate alt, da evakueringa ble satt i gang høsten 1944 (1).

Etter hvert som båtene med folk kom, fikk de se at kirka stod der. Ved nærmere ettersyn fant de at også gravkapellet ikke hadde blitt brent. De var klar over at både Nordvågen, Kamøyvær, Skarsvåg, Gjesvær og Sarnes, og flere bygdelag og utvær med, var nedbrent, ja det meste i Finnmark. Tyskerne hadde brent alt de hadde rukket før de måtte dra. Som i Honningsvåg, og i Nordvågen for eksempel, var husene, butikkene og fiskebrukene borte, bare kaistolpene stakk opp av havet.

Under veis nordover, hadde de fått se at naustene og fjøsene langs leia var vekk. Kyrne, sauene og geitene hadde tyskerne tatt livet av. Det var heller ikke en fiskebåt å se før etter at fiskerne og deres familier begynte å komme hjemover med de de hadde dratt avgårde med.

* Oppdatert hit 8. mars

Nå var det tid for gjenreising, det var fisk i havet, og fiskeriene måtte komme i gang. Så godt som alle fiskefartøyene var inntakt, og de kunne man komme nordover med. Allerede i 1946 stod Brødrene Isaksens slipp i Storbukt ferdig. Sifi, Sildeolje- og sildemelfabrikken stod klar til å komme i drift i 1947 og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg hadde man kommet i gang med tidlig i 1950-årene. Aldershjemmet kom i drift allerede den 30. august i 1949, Honningsvåg skole høsten 1954, og Statens Fiskarfagskole i 1955. Gjenreisinga hadde kommet godt i gang. Det hadde for lengst blitt arbeid å få.

I Verdens Gang, nå VG, for 15. november 1945 kan vi lese hva den utsendte reporteren, journalist Asbjørn Barlaup hadde å si om tilværelsen da han var her:

«Honningsvåg er et sted å få forstand av. Det er karakteristisk på mange måter. Såpass mange brakker er reist – 70 i alt – at det gamle stedet begynner å anta karakteren av et nybyggersamfunn. Kaia er satt i stand. Elektrisitetsverket går. Det hersker en velsignet virksomhet på stedet. Det ånder av håp, tro og virkekraft av alt en hører.»

Honningsvåg i 1960-årene – Foto fra billedbladet «Aktuell» via boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen»

Hva mer har det blitt sagt og skrevet om Honningsvåg og livet her, av folk utenfra?

I boka «Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen» som kom i 2003, kan vi lese: «Regulering av framtida er veldig tydelig i Honningsvåg. For eksempel var det tidligere blitt tørket fisk på egnede områder både ved kirka og rundt husene. Etter 1945 ble det «ryddige» forhold, i samsvar med reguleringsplanenes prinsipper om rasjonalitet og orden. Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tetttedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer. I Honningsvåg gjelder fortsatt den såkalte murtvangen i byens sentrum» 

Videre blir det skrevet i den samme boka:

«Byer og tettsteder skulle deles opp i soner, med ulike funksjoner på ulike steder. Der det før var blandet bebyggelse, ble det nå skilt mellom boligområder, sentrumsområder, havne- og industriområder. Tettsedene fikk brede gateløp og murbygninger i to eller tre etasjer.»

Det blir fortalt at pakkhusene ble standardisert og avstanden mellom fiskebrukene økt av hensyn til brannsikkerheten. Og videre at det bygd servicestasjoner «med egne egnebuer, rorbuer (rom) og sosiale innretninger for fiskerne», noe som var et nytt. Det velkjente «Avhengighetsforholdet til fiskeoppkjøperne skulle dermed bli mindre.» Servicekaiene for fiskerne, blir omtalt som solide landemerker foran Sjøgata.

Avslutningsvis blir det lagt til om Honningsvåg at

«Havna fikk et helt nytt utseende. De sentrale havnearealene ble avsatt til fiskebruk og industri. Boliger ble lagt utenfor disse havne- og industriområdene. Midt i den hektiske byggevirksomheten gikk livet sin gang. Bare i 1948 hadde Honningsvåg over to tusen tråleranløp. Da var tre fiskebruk bygd opp. Stedet var i virksomhet igjen.»

Lothe hadde kommet hit som prest i 1936. I 1942 blitt han blitt avsatt og forvist av den nazistiske ledelsen i kommunen.

Skolebygging

Honningsvåg skole stod ferdig og ble innviet den 13. november 1954, og dagen før stod det i «Vestfinmarken» å lese:

«En har et umiddelbart inntrykk av at skolen har vært heldig på alle måter, både under planleggingen og fullførelsen. Det ble også poengtert at den ikke er luksuriøs, men at den både er pen og praktisk, og fremfor alt billig.»

Brakkene står her ennå og Rådhuset er under bygging. Mittet/Nasjonalbiblioteket

Å få undervisninga for skolebarna i gang igjen etter krigen, var en av de viktigste oppgaver for kommunen. Det forteller ordfører Erling Andreassen, da avisa «Vestfinmaken» den 12. november 1954 er i samtale med ham i forbindelse med innvielsen av den nye skolen.

I februar 1946 hadde den første undervisninga blitt satt i gang i kafé «Nordkapp», senere «Harmonien». Lærer var Gunnar Mathiesen. Elevtallet var et sted mellom 20 og 30, forteller ordfører Andreassen.

Etter hvert som folk hadde strømmet tilbake til Finnmark, ble alt satt inn på å få reist skolebrakker både i Honningsvåg og andre steder i kommunen. Brakkene ble forholdsvis primitive. De ble dyre både å vedlikeholde og å drive, til tross for at man fikk ekstra tilskudd fra staten. Selv om man gjorde mye for å vedlikeholde dem, ble de dårligere for hver dag som gikk. Derfor ble planene om nybygg ganske tidlig tatt opp til bearbeidelse, forteller ordfører Andreassen videre.

Det var vanskelig å få faglært arkitekthjelp til å tegne skolen, så det gikk lang tid fra man begynte planleggingen til den stod ferdig. Man ventet dessuten på de nye retningslinjene for skolebygg. De ble først vedtatt av Stortinget i 1950, og fra da av gikk det lettere.

I tilknytning til Rådhuset ble det bygd en moderne kino. Det er fløyen til venstre på bildet over. Litt til høyre, bak Rådhuset, ligger bygget der Tekninsk etat fikk sine kontorer. Her ble det anlagt verksted for kommunens kjøretøyer, og brannstasjon. Det kom også en liten brannbil, med en rimelig stor vanntank.

Det er et bilde tatt i 1955, som kommer først. Vi ser Holmenområdet over Klubben. Bildene viser at gjenreisinga har kommet langt. Det er ikke mange brakker å se nå lenger. På Larsjorda var det ennå to lange brakker, men de blir ikke lenge stående der. Det står fremdeles ei brakke der det som ble hetende «Telegrafbygget» kom. I denne brakka, eller i ei tilsvarende like ved som nå kan være revet, husker jeg at Halvdan Svane og sønnen Edmund bodde. Hos dem var jeg på besøk en søndag etter kirketid, en gang midt i 1950-årene.

Fiskeindustrien

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri kom inne i Storbukt, der Waldemar Larsen hadde hatt sitt første fiskebruk frem til brenninga. Det ble bygd en stor fiskehjell i flere etasjer,  i det industriområde. I tillegg hadde anlegget fiskehjeller langt utenfor byen, oppe på og mellom bergene i Normanset.

Bygginga av Finotro-anlegget haddet blitt påbegynt i 1951 – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Fiskeværet blir bygd opp på ny

Det kom opp flere fiskebruk, og det ble igjen arbeid å få nede på kaia. Allerde i 1947 kom den første av to sildoljefabrikker i gang. Den andre kom i 1962. Fiskerne gikk i gang med å drifte etter torsk og sei, hyse og kveite. Snurperne og trålerne kom med sild om somrene, og med lodde ut på etterjulsvinteren. Livet ble slik man hadde håpet på og drømt om at det skulle bli bare man fikk kommet tilbake og bygd opp igjen byen og fiskemottakene.

Slippen i Storbukt, den Brødrene Isaksens hadde drevet, før krigen, stod ferdig og kom i gang igjen. Allerede i 1946, var man i gang, etter å ha fått tak i tyske etterlatenskaper som jernbaneskinner.

Skolenes undervisning hadde kommet i gang, i ulike provisoriske lokaler. Det hadde tidlig blitt satt i gang undervisning i brakker rundt omkring i kommunen. I 1950 hadde man fått opp 409 boliger i kommunen og 16 fjøs, blir det fortalt, og Finotro, A/S Finnmark- og Nord-Troms fiskeindustri sitt store anlegg kom kort tid etter, tidlig i 1950-årene. Ni år etter at de første kom tilbake, stod de to første permanente skolebygningene ferdige. I Honningsvåg stod begge skolene ferdige i løpet av 1954, både den i Vågen og den i Storbukt. Også skolen i Gjesvær stod ferdig i 1954.

Gjenreisingstida etter krigen ble ikke bare det man hadde forestilt seg, den ble også ei moderniseringstid, og den var nøye planlagt av de sentrale myndighetene. Den norske stats husbank hadde blitt opprettet i 1946, og nå skulle det bli bygd etter sosialt akseptable standarder. Gode husvære skulle gi god tilgang til lys og luft. Familiene skulle ha tilstrekkelig med rom til både store og små, og gode sanitærforhold.

Hurtigrutene hadde vært innstilt i en stor del av krigstida, og man ventet på at den skulle komme i drift igjen. Fraktebåter i stort antall ble hyret inn for å få transportert nordover det befolkninga trengte.

Telgrafverket

Telegrafverket sitt bygg kom på plass igjen etter krigen, på den samme tomta som den forige bygninga hadde stått fra i 1920-årenet og frem til brenninga. Utenfor kunne vi lese skiltet med navnet «TELE». Telefonkabler ble lagt rundt om i byen, gravd ned i veiene og dermed på plass før asfalteringa kom i gang. Hit kom både fastboende og fiskere, i etterkrigstida som i førkrigstida, for å ringe og for å sende telegram. Det var stor trafikk av fiskere langveisfra i sesongene, ja det kunne være kø for å få lånt en av de fire-fem «telefonboksene» som var tilgjengelige.

FOTO

På Telegrafverket gikk folk for å få sendt «telegramer». Telegram, det var korte skriftlige meldinger man kunne sende landet rundt, ja verden rundt, om det bare var en kort beskjed å gi. Festtelegrammer kunne man sende til dem som feiret bryllypp, for eksempel. Man kunne velge blant flere mer eller mindre vakre motiv. Motivet man fant der man var, fant man igjen i Tønsberg, for eksempel, ferdig utfylt og identisk med det som hadde blitt ekspedert for avsenderen.

Telegrafverket var en viktig arbeidsplass. Her var det folk som hadde ansvar for det tekniske utstyret, og folk som stod for tilknytning av telefonapparater til abonnentene. Ansatte i Televerket drev stadig med gravearbeider og montering av tekniske installasjoner. Og det satt folk i ekspedisjonen for å ta seg av kunder, men også et  bud som distribuerte telegrammer.

Håkon Helgesen er i 1952 i arbeid med den delen av infrastrukturen som går under betegnelsen «vann og avløp». Han har selv fortalt om den tida. – Foto: A. Børretsen / Aktuell / NTB / Scanpix

Veibygging

De fleste veiene i Honningsvåg ble bygd allerede før krigen, og nå var det tid for å bygge videre. Den gamel bebyggelsen nede ved sjøen, inne i Vågen var borte. Så nå hadde tida kommet for å anlegge den veien som fikk navnet Sjøgata. Da ble det som før krigen var Nergata, til Storgata, mens Øvergata beholdt navnet. I Løkkebukta kom nå den veien da den var ny, gikk under betegnelsen «Nyveien». Ikke lenge etter kom veien oppover mot Seppoladalen, der forsvarets nye kaserne ble bygd i løpet av året 1961.

Karl Jørgensens bussruteselskap hadde blitt opprettet med ruter til Nordvågen allerede før krigen. I 1956 kom driften i gang igjen. Ikke bare lokalruten ble gjenopprettet. I Løkkebukta bygde Jørgensen garasje for bussene og verksted tidlig i etterkrigstida. Fra 1956 av kom det som gikk inder betegnelsen «Nordkappruta» i gang. Turister kunne fra da av benytte buss når de skulle besøke Nordkapplatået om somrene.

FOTO

En av Karl Jørgensens rutebusser i 1950- og 1960-årenes Honningsvåg  

Først i 1964 kom FFR, Finnmark Fylkesrederi og ruteselskap, med sine gule, blå og røde busser og overtok for det tidligere busselskapet. Da ble det opprettet bybyss. Bilettprisen for barn lå på 40 øre, og prisen for voksne var 80 øre til å begynne med. Til sammenlikning hadde Finmarksposten kostet 25 øre frem til 1958, og fra da av 40 øre, og gjorde det nok fremdeles i 1964.

Kullforsyninga og oljetankanleggene

Som før krigen, ble det når de mange trålerne kom nordover igjen, og når den store mengden trelastbåter på ny begynte å anløpe på sin vei til og fra Arkhangelsk, inne i Kvitsjøen og til havner enda lenger øst. Mange av dem hadde Igarka, langt oppe i elva Jenisei, øst for Novaja Semlia, som mål.

Fremdeles var mange av trålerne og trelastbåtene utstyrt med kullfyrte dampmaskiner. De var kullfyrte og kom innom Honningsvåg for bunkring. Samtidig fyrte de fleste rundt om i Finnmark med kull. Så herfra ble kull også transporter med mindre fartøyer til småsteder omkring, og med lastebiler til husholdningene her.

Hver høst kom kullbåten fra Spitsbergen, denne heter Jacob Kjøde. – Foto fra Peter Emil Liland

Det ble bygd flere store tankanlegg, siden de nye trelastbåtene og de nye trålerne som ble bygd, ble utstyrt med fremdriftsmaskineri som gikk på olje. Først kom British Petroleum, BP, i Kobbhola, allerede i begynnelsen av 1950-årene. Så kom Esso med sitt tankanlegg i tida like før 1961, ikke langt unna. Oljeselskapet Shell hadde fått bygd tankanlegg i tilknytning til Floerbruket, og på samme måte fikk Mobil Oil bygd sine to store tanker, like innenfor Jægtvikbruket, og i tilknytning til det, også det tidlig i 1960-årene.

Flere ganger i året kom de store tankbåtene med olje. De største av dem så vi legge til ved British Petroleums anlegg i Kobbhola, og ved Essos tankanlegg ikke langt unna.

Forsvarsalliansen NATO

Forsvarsalliansen Nato gikk i gang med bygging av radaranlegget sitt på Kobbholafjellet i tida rundt 1958. Så hit kom det store forsendelser med utstyr som ble kjørt opp dit med en kraftig militær lastebil, med kran som kunne løfte de tunge kolliene som ble losset og satt ned på Dampskipskaia. Med fulgte også en Land Rover som også ble brukt i transporten på den provisoriske bilveien som ble bygd ut fra veien mot Nordkapp og innover mot radaranlegget. Begge kjøretøyene med det britiske mannskapet som stod for transporten, var naturligvis med og satte sitt preg på bybildet, i hvert fall for oss som var barn den gang.

Samtidig ble det bygd fjellheis i Kobbhola, og med den ble materialer og arbeidsfolk  ført oppover til radaranlegget. Da det stod ferdig og klart til bruk, hadde forsvaret anlagt sitt «Luftforsvarets stasjon», ei kaserne i Storbukt for soldatene som skulle bemanne anlegget. Lutforsvarets kasserne kom i tilknytning til NATOs radaranlegg, og var under bygging i 1961.

Så kom soldatene, de menige og befalet i sine uniformer med stjerner og striper, og med de militære VW-bussene som stadig var i fart mellom Kasserna og sentrum, og mellom kaserna og heisen i Kobbhola.

Trålerne

Med losstasjonen og flere nyoppbygde bunkringsanlegg, fortsatte den store utenlandske trålertrafikken som hadde vært i førkrigstida, muligens ikke i så stor utstrekning som da.

FOTO

Her er det «Lord Alexander» – Fra Trawlers Photo Gallery

Trelastbåtene

Som før krigen, så også etter, det kom store mengder med trålere innom for å få los, og for å bunkre kull eller olje. Og lastebåtene fortsatte på samme vis. De kom som før krigen, i samme ærend som trålerne, bunkring og lostjenester.

De mange trelastbåtene kom alltid «i ballast» når de var på vei østover, men på tilbaketur var de fylt opp med trelast, gjerne flere meter over rekka, og de lå tungt i sjøen.

En illustrasjon tilrettelagt av Terje Cock Svane

Vi som holdt til Gullgammen om somrene, kunne ikke bare se de mange skipene som gikk forbi natt og dag, vi kunne også høre propellslagene, helt fra før de kom inn i synsfeltet og til de var langt forbi. Svært mange av dem lå så høyt i sjøen at halve propellen var over vann.

Ute på havna kunne vi naturligvis også se dem daglig, hele sommeren gjennom og til langt ut på høsten. Fra Løkkebukta og fra Vågen kunne vi høre både ulinga fra skipsfløytene når de ville ha oppmerksomhet fra lostjenesten, men også ramlinga fra kjettingene når de slapp de store, og tunge jernene, eller ankrene.

FOTO

De lå høyt i sjøen, og når de gikk i ballast gjennom Magerøysundet. Vi kunne høre propellslagene allerede før båtene kom til syne.

Noen av skipene kom flere ganger hver sommer. De som kom tidligst, kunne bli liggende ute på fjorden i både ei og to uker for å vente på tillatelse til å gå østover. Det var etter avtale med forsikringsselskapene, blant annet det store Lloys i London.

FOTO

På vei fra Sovjet-Russland mot Honningsvåg og Magerøysundet

Gikk de for tidlig, og støtte på is, ville forsikringen falle bort, fikk vi høre av dem som hadde vært med på turene da de var unge og ute som førstereisgutter.

Vest-Finnmarks store fiskevær

Det hadde gått over all forventning. Fiskebrukene hadde kommet i gang, staten hadde trått til. Fiskerne hadde fått avsetning for fisken. Om somrene kom snurperne med sild, og ut på etterjulsvinteren kom de med lodde. De mange utenlandske trålerne var tilbake, det samme var det med somrenes lastebåttrafikk ute på havna. Forretningene kom i gang. Det hadde blitt arbeid å få, og butikkhyllene bugnet etter hvert av varer. Det hadde blitt avholdt kommunevalg og stortingsvalg.

FOTO

Inne på vågen i tida da Robertsonbruketts bygninger ennå var i drift med det de hadde blitt bygd for, fiskenottak – Mittet & Co 

Honningsvåg hadde igjen blitt det det hadde vært, Vest-Finnmarks største fiskevær, med rimelig mange fiskere,  og mange fiskefartøyer, både små og store. Det var fiskebruk og sildemelfabrikker, og stor aktivitet.

Publiset med kildene

1. Avisen Sagats klassebilde fra Statens Fiskarfagskole i 1956, der de tilsatte og elevene ved skolen i henholdsvis 1955 og 1956 er avbildet. Der finner vi elevene, og linjene de enkelte går på, og når.
2. Informant Tor Grønbech er informant angående en av fiskerfagskolens lærere fra skoleåret 1955 av og utover, fra han i 1963 ble skolens rektor og var det frem til i 1980, i sms av 2022.10.15.
3. Kilde: Fiskeridirektoratets Småskrifter, Fiskeridirektøren (1967) Plan for Statens Fiskarfagskoler, A/S John Griegs Boktrykkeri, Bergen
4. Nordkapp menighetsblad (1959) «35 år i nestekjærlighetens tjeneste. Major Astrid Fredriksen har sluttet som bestyrerinne ved «Kveldsol» gamlehjem», i Nordkapp menighetsblad mai-juni 1959, Honningsvåg
5. Grepstad, Ottar og Thorheim, Kirsti Mathilde, Fotefar mot nord En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Forlaget Press 2003 og Landsdelsutvlget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag ved Nordland fylkeskommune, kulturetaten, Bodø
6. Barlaup, Asbjørn Verdens Gang, nå VG, for 15. november 19
7. Wikipedia 2. november 2022 om Finnmarksposten som regionavis for partiet Høyre,

HOME  BACK

Nordkapp i historien

Aldershjemmets beboere kom tilbake 30. august 1949 til Honningsvåg, og Astrid Fredriksen forteller at da de kom, stod hornmusikken på kaia og spilte, og ordføreren holdt velkomsttale for de gamle. Det ble festmidag med svinestek og dessert i det nye aldershjemmet som da stod ferdig. (Om bygginga og driften av det første aldershjemme Kveldsol er det en egen artikkel på nettstedet, under temaet Kirkehistorie.)

Honningsvåg i bilder – Honningsvåg var et fiskevær som i løpet av ett århundre gikk fra i 1865 å ha 27 beboere til i 1967 å ha 5.449 innbyggere.

Honningsvåg har ikke bare vært et sentralt sted på Finnmarkskusten, der et viktig fiskevær vokste frem. Byen ble etter hvert også en viktig havneby der utenlandske trålere kom innom etter los og ofte for etterfylling av kull, senere for bunkring av olje. Honningsvåg ligger også sentralt plassert i forhold til Nordkapp. Når vi har så mange postkortbilder herfra, tatt langt tilbake i tid, henger det nok sammen med at beliggenheta er god for den som skal ta bilder.

Bildet viser Larsjorda før det kom vei innover forbi Løkkebukta til Storbukt. Hvem andre enn Lars og kona hans kan det være som står der oppe på trapp? Se på hustypen, den kan fortelle at familien nok hadde kommet fra Helgeland, litt sør i Nordlandenes amt som det het i den tida, eller fra enda litt lenger sør.

Her set vi et av de første bildene vi har, tatt i Honningsvåg den gang da Lars og familien drev sitt småbruk med kanskje det vanlige, ei ku og seks sauer. Som vi ser bodde familien på det området som etter hvert fikk navnet Larsjorda. Var det noen som skulle innover i retning Nordmanset, måtte de gå fjæraveien. Noen sti ser det ut til at det ikke jhadde blitt utviklet.

Karesius Løkke kom til Honningsvåg våren 1856, sammen med de mange fremmedfiskerne, kanskje under vårtorskefisket, eller for å delta under det andre viktige sesongfisket, det man har kalt sommerfisket. Denne fiskeren, Karesius fra Lyngen, var 25 år da han kom. Han ble kjent med Kirsten som hadde blitt enke. Fiskeren ble værende, og tok jobb hos henne. Siden giftet de seg og han ble fiskekjøper, foretningsmann, ordfører i kommunen og medlen av amtstinget.

Dette bildet viser Honningsvåg, tatt en vårdag etter 1876, for omkring 150 år siden. Da hadde Robertsonbruket kommet. Vi ser det til venstre. Vi ser også fiskebruket Karesius Løkke drev, der det ligger på den andre sida av Vågen.

Pomortida

Pomorhandelen var viktig for befolkninga i nord, og like viktig for russerne som hadde ei stor befolkning, avhengig også av store mengder fisk. Pomorene var folk fra kyststrøkene omkring Kvitsjøen i Russland som kom på fiske utenfor Finnmarkskysten om somrene. Her var det fisk i store mengder, det var det ikke inne i Kvitsjøen. Etter hvert utviklet det seg til i stedet å bli handel med fisk. Det passet godt, for det var dårlig avsetning på fisk i Finnmark og Troms i makketida om somrene. De russiske fiskeoppkjøperne, pomorene, trengte fisk og byttet den i korn, mel og tømmer blant annet. — Pomortida begynte allerede på 1700-tallet og fortsatte frem til revolusjonen i 1917, og så vidt litt til (1).

Honningsvåg med litt av taket på et av de mange fiskebrukene. Vi er tida før holmen har blitt gjort landfast, og før det som ble kalt Honningsvåg brygge eller Kai øst, kom. Det et et bilde tatt under vårtorskefisket, ja kanskje sommerfisket alt har begynt? Her ligger det nok flere oppkjøpsfartøyer, og sikkert flere pomorskuter, for vi er i Pomortida.

På bilder under, kan vi se at vi enten er sent på våren eller tidlig på sommeren, for det har nettopp kommet noen kraftige snebyger. Vi vet at det var fiskehjeller over hele fiskeværet, og her enda flere, og de har allerede blitt fylt opp. Det er ikke få fiskefartøyer å se, i fiskeværet Honningsvåg i denne tida, så deltakelden var stor, og langves fra kom de, svært mange av fiskerne. Vi ser også at vi er i tida etter at holmen hadde blitt landfast, og kai og inhvert fall ei brygge hadde kommet.

At holmen om sider har blitt landfast, er tydeloig å se. Og bygninga vi ser, er den som gikk under både betegnelsene «Kai  Øst» og «Honningsvåg brygge». Det har allerede kommet andre bygninger også, på holmen, og området hadde kan hende allerede fått betegnelsen det også i dag har, Holmen.

Kirka kom i 1885

Honningsvåg etter 1885, og før 1896 da skolen kom. Det var ikke mange hus å se i Vågen da kirka kom 1885. – Foto fra Engelbert Svane

Ole Grøtta kom også fra Romsdal, og opprettet sin forretning her. Den holdt til i et lite bygg til venstre for Tokles forretning. Vi ser flere forskjeller, som at det har kommet vei veier i det som lenge ble kalt for Søndre Honningsvaag.

Vei gjennom Vågen  kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig.

På bildet nedenfor ser vi at Holmen for lengst har blitt bebygd, og at Det har kommet flere kaier, og to fiskebruk. Larsjorda ser vi har blitt bebygd nå.

Vi ser Honningsvåg brygge, enten under oppføring eller under utbedring. I følge undersøkelser som har blitt gjort, er det ikke kilder som kan fortelle nøyaktig når kaia og pakkhuset ble bygd.

I det Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen, ser vi at Feddersen og Nissens fiskebruk allerede står der.

Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og Larsjorda har blitt utbygd. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

På bildet nedenfor ser vi fra Larsjorda, overv Holmenområdet og i retning Vågen. Da bildet ble tatt en gang etter 1904, hadde det kommet en sti innover mot Løkkebukta og Storbukt, men ingen vei. Vi ser at den begynner nede på Holmen og svinger seg oopover inn mellom bebyggelsen.

Veidirektøren var på befaring i  Honningsvågområdet i 1911. Han gikk inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset (erh).

Honningsvåg etter at veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt. Bildet har blitt tatt etter 1904, vi ser det for turnlokalet har kommet.

Det ble i 1913 bevilget 40.000 til videre utbygging av veien mot Nordmanset.

Det er Honningsvåg før 1910, med veien gjennom Vågen som kom i 1897, et år etter at skolebygget stod ferdig. Toklebruket ligge bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet. – Foto: Utsnitt fra et postkort stemplet i 1910.

Honningsvåg før 1914. Det kan vel være Feddersen & Nissens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914roblemer.

Holmen før Honningsvåg brygge, det som også gikk under betegnelsen Kai øst, utbygginga. Foto fra et kort poststemplet i 1914 – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Kirka og skolen hadde kommet for lengst da det nye prestegjeldet ble opprettet i 1911. Vi ser prestegården langt borte til høyre. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Honningsvåg en vinterdag i tida før 1920, et bild tatt før det året aldershjemmet «Kveldsol» kom.

Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt –  Mittet / Nasjonalbiblioteket

Det neste fiskebruket Waldemar Larsen fikk bygd opp inne i Storbukt – Foto: Mittet  / Nasjonalbiblioteket.

Abel Bulls fiskebruk ble i 1930-årene overtatt av Sivert Maan.

Honningsvåg i tida mellom 1921 og 1933 – Foto: Mittet & Co

Honningsvåg etter at Dampskipskaia hadde kommet på plass, en gang etter 1918. – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Oppdatert torsdag  24. april 2025 — Nytt iFOKUS Nordkapp kommer 1. mai.

HOME

Honningsvåg før 1920

Avisselgeren

Da jeg som seksåring begynte å selge det som den gang het Finmarksposten, kunne jeg ennå ikke lese. Jeg hadde bare hørt om avisa som het «Vestfinmarken» og trode det var den jeg gikk rundt og solgte. Så da jeg tilbød folk å kjøpe avisa, kalte jeg den for «Vestfinmarken», og tok 25 øre stykket. Det var i 1957, og det gikk enda et og et halvt år og vel så det før jeg kunne lese, ikke avisa, for den leste jeg ikke, men i ABC-boka. Det var etter jul, i første klasse det gikk opp for meg at nå kunne jeg lese.

Kort tid etter at jeg hadde begynt å gå rundt med aviser på strekninga innover mot Storbukt, og ned på Finotro, gikk prisen opp til 40 øre. Hvor mye jeg fikk i fortjeneste for hver avis, da den kostet 25 øre, vet jeg ikke, og det tenkte jeg ikke på. Jeg tok bare imot det jeg fikk, og var glad til. Derimot husker jeg godt at jeg fikk åtte øre for hver avis jeg solgte etter at den gikk opp i pris, til de 40 ørende den kostet resten av de fire årene jeg drev som avisselger.

Jeg stod opp klokka seks hver morgen, spiste frokost og gikk utover til Vågen litt før sju, samtidig med at faren min gikk på arbeid. Så her, i gangen oppe i andre etasje ble jeg sittende til kontoret i andre etasje, og trykkeriet i kjelleretasjen åpnet. Det var to av oss avisselgere som møtte opp så tidlig. Og her satte vi oss på golvet, med ryggene mot murveggen og snakket sammen, en som het Kjell og jeg. Etter hvert kom det et par til, og enda flere da tida var der for utdeling av aviser. Da kom det opp et par store kurver med aviser som skulle distribueres, kanskje først og fremst til oss som solgte avisene.

Før jeg i 1958 begynte på skole, kunne jeg selge avisa tre dager i uka, tirsdag, torsdag og lørdag. Deretter bare to. Da måtte jeg passe på å bli ferdig med salget til klokka elleve, for da skulle jeg på skolen, to av ukedagene helt frem til og med tredje klasse. På vei utover til skolen, gikk jeg innom redaksjonen med pengene jeg hadde fått for avisene, og eventuelt tiloversblevne aviser. Normalt fikk jeg solgt 25 aviser, av og til flere, og da kan man fort beregne hvor mye jeg hadde tjent. Men det ble mer enn det, for nede på brygga på Finotro fikk jeg rett som det var 50 øre for avisa, og en gang i blant også ei krone av dem som kjøpte den og ble stående i ring rundt meg i et par minutter mens bladde fort gjennom.

I løpet av de fire årene jeg gikk innover til Løkkebukta og ned på Finotro-kaia som finnmarkspostenselger, tjente jeg så mye at jeg hadde råd til å kjøpe meg sykkel. For sykkelen jeg kjøpte i sportsforretninga til Ole Olsen, betalte jeg 350 kroner. Enda hadde jeg penger til overs.

Så en kveld ved sekstida kom jeg syklende langsmed Sjøgata, og oppdaget at det var mye folk der. Da jeg kom frem, så jeg sjøflyet som lå der, og en mann som solgte «flybilletter». Jeg ville ut å fly jeg også, så jeg  syklet hjem og spurte om jeg kunne få femten kroner så jeg kunne bli med på en flytur. Mora mi sa at jeg jo hadde penger i glasset i skapet, det var bare å ta.

Med de femten kronene i opptelte penger, fór jeg utover og fikk bli med. Vi var en sju-åtte-ni mann som ble med båten ut til flyet, og ombord satte jeg med et stykke bak i flyet. Helt fremme så jeg at bakeren i Storbukt, Karl Olsen, hadde satt seg sammen med flyveren. Selv ble jeg sittende ved siden av en bussjåfør fra Nordvågen. Vi satt der og hadde det hyggelig sammen. Hvem de andre var, la jeg ikke merket til, men de to husker jeg godt. Siden ble det til at jeg noen ganger hilste på bussjåføren når jeg møtte ham.

Flybilletten var lyserød, og det stod 15 kroner på den. Jeg tok vare på den lenge, men nå har den naturligvis forduftet for lenge siden.

Det var et fly av den typen som ble brukt som det vi kalte ambulansefly i 1950 og 1960-årene. Med et sånt et, var det jeg fikk være med i. Om det flyet hadde de samme rødfargene påmalt, kan jeg ikke huske at jeg la merke til. Foto: Jaap Zwart 1969

Sist endret 2022.11.06 – 16:17

HOME

HONNINGSVÅG ?

Slik det så ut i sentrum av Honningsvåg en gang for bortimot ett hundre år siden. Vi ser Øvergata og Nergata. Da Sjøgata kom i gjenreisingstida, ble Nergata til Storgata.

Til venstre på bildet har vi Feddersen og Nissens fiskebruk, et fiskebruk som kom i 1880. Det ble siden overtatt av Sivert Maan, og hans firma drev det frem til brenninga høsten 1944.

Vi ser at Dampskipskaia har kommet. Det var i 1915 kommunestyret søkte Havnedirektøren om å få bygge ei Dampskipskai. På bildet står den ferdig, med kontorer og lagerplass for varer.

I 1918 gikk Havnestyret inn for at Hauans materialhandel i Hammerdest skulle få anbudet på ombygging og utvidelse av hele kaiområdet, det som til da var «Honningsvåg brygge» eller som den også ble kalt, «Kai Øst», i følge historiebøkene.

I 1835 bodde det kanskje ingen i Honningsvåg. De få husene som var, stod tomme, for stedet var blitt fraflyttet. Da vi kom til 1843, hadde det igjen kommet noen få beboere. Kai på Holmen, der vi på bildet over ser Dampskipskaia, er det ikke godt å vite om det da var. For ingen vet når Honningsvåg brygge kom. – Det som da er å si, er at det meste av bebyggelsen i byen begynte å komme etter 1843.

HOME

Lokalrutebåtene

Når «Tamsøy» gikk fra Honningsvåg, og videre vestover, gikk den innom flere steder enn Sarnes, Kåfjord, Laholmen, Lafjord, Stikkelvåg, og Måsøy, antakelig videre før den snudde i Hammerfest. Når den samme lille lokalbåten gikk innover Porsangerfjorden, hadde den like mange steder den skulle innom, blant annet Russenes og Hestnes på østsida av fjorden, før den var tilbake.

BILDET

Vi er i 1960-årene, og her ligger de, lokalbåtene, M/S Tamsøy og M/S Ingøy, ved dampskipskaia. Det var ei tid da Honnigsvåg var et sentralt sted i Midt-Finnmark. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

Når «Ingøy» forlot dampskipskaia på vei til Russenes, hadde den ofte med seg biler innover, heist om bord her, og i land der, eller motsatt. Slik gikk den i rute, år ut og år inn til den ble avløst av den neste, ferga med navn  M/S Tanahorn. I denne trafikken kan vi få et innblikk ved å gå til artikkelen Fastlandsforbindelsen.

Publisert på ny, tirsdag 29. april 2025

home

Hotellskipet Viking

Under vårtorskefisket i årene fra 1923 til 1938, kom Hospitalskipet Viking sigende inn på vågen i Honningsvåg. Det var Røde Kors som eide og drev skipet, men det var Stortinget som hadde bevilget penger til å få satt i gang prosjektet. Etter at skipet hadde blitt satt i drift, ble det finansiert videre av gaver fra frivillige over hele landet. Fra 1928 kom det også driftstøtte fra staten hvert år.

Hospitalskipet Viking hadde blitt bygd som orlogsfartøy for marinen i 1891, og hadde så blitt ombygd til et lite hospital eller sykehus. Om bord hadde det blitt innredet legekontor, operasjonsal, flere sykerom og apotek. Det var innredet dusjrom og toaletter som fiskere og fastboende ble ønsket velkommen til å benytte seg av.

Hospitalskipet Viking et bildet tatt mellom 1923-1928. Foto: Hansens kiosk / Nasjonalbiblioteket

Publisert på ny tirsdag 29. april 2025

HOME

Honningsvåg etter 1962

Honningsvåg etter 1962, Nordkapp fiskeindustri A/S, Norfi, kom i drift i 1962

Honningsvåg før 1962 – Kaia der redningsskøyta fikk sin plass, kom i tida omkring 1962

Honningsvåg etter 1962 – Fergekaia stod klar da M/F Tanahorn kom fra verftet i 1962

Publisert på ny tirsdag 29. april 2025

home

Slippen i  Sorbukt

Her blir fiskebåter trukket opp på slippanlegget til Maurits og Kåre Isaksen, et slippanlegg som ble påbegynt i 1948«Saturn» fra Skarsvåg, på et bilde tatt før 1991, det kan vi vite for røyken fra Sifi er der, og det anlegget ble stengt ned i 1991. Et bilde fra Rolf Kristian Hansen på nettstedet «Gamle og nye norske fiskebåter».

Den med navnet, «Thor Arild», en sommerdag på et bilde tatt av Tor Ivar Hansen, og lagt frem i Einar Richter Hansens «Nordkapp – ytterst i verden», Arktic Suvenir AS, 2011

Publisert på ny tirsdag 29. april 2025

home

Sildeolje- og sildemelfabrikkene

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

BILDET

Sildolje- og sildemelfabrikken Norfi i Kobbhola holdt det gående til 1986 mens Sifi, Sild og fiskeindustri A/S i Storbukt ble slått konkurs i 1991. – Foto: Terje Cock Svane

Publisert som artikkel tirsdag 29. april 2025

HOME

Redningsskøyta «Catherine Booth

Som et ledd i det å sikre fiskernes og sjøfolkenes tilværelse på Finnmarkskysten, ble Frelsesarmeens redningskrysser «Catherine Booth» stasjonert i Honningsvåg i 1900.

Redningsskøyta «Catherine Booth» ble bygd av Collin Archer for Frelsesarmeen. Den slepte i land fiskebåter, og den loste både båter og større fartøyer i land. Mens den var stasjonert i Honningsvåg, berget den til sammen 43 mann fra drukningsdøden. Einar Richter Hansen skriver:

«I tillegg hadde den utført tallrike andre tjenester, som å frakte syke til doktor, gravide til jordmor og forsyne fiskerne med medisin og forbindingssaker» (1.347).

Mens «Catherine Booth» lå i land, drev mannskapet møtevirksomhet i Frelsesarmeens ånd.

BILDET

Redningsskøyta «Catherine Booth» med Frelsesarmeens emblem – Foto: Redningsselskapet

Det var i januar 1888 Frelsesarmeen begynte sitt arbeid i Norge, og Frelsesarmeens korps i Honningsvåg kom i gang i 1900. Fra 1920 drev Frelsesarmeen det nyåpna aldershjemmet «Kveldsol» i Honningsvåg, det tredje i rekken som Frelsesarmeen i Norge gikk i gang med.

Det var sjefen for Frelsesarmeen i Norge, Hanne Cornelia Ouchterlony, som hadde sett det store behovet fiskerne på kysten av Finnmark og Troms hadde. Hun fikk ledelsen i Frelsesarmeen til å bygge ei redningsskøyte. Navnet ble «Catherine Booth» og Frelsesarmeen drev den fra 1900 til 1930.

I 1931 ble skøyta overlatt til Redningsselskapet. På de vilkår at den skulle bære navnet videre, og at fører og mannskap skulle fortsette om bord, ble den overlatt vederlagsfritt. Det hadde blitt for kostbar for Frelsesarmeen å holde den i drift.

Publisert 2019.12.29 med kilder som:

1. Norum, Charles (1987) Med kjærlighetens våpen, Frelsesarmeen i Norge 100 år, 1888 – 22. janur – 1988, Salvata kristelige forlag, Oslo
2. Richter Hansen, Einar (1990) Nordkapp En fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
3. Wikipedia (2019) Redningsskøyta «Catherine Booth» Sist endra 2019.08.22
4. Foto: redingsselskapet.no

Note 1. Richter Hansen

HOME

Honningsvåg

Vi ser at bildet har blitt tatt før 1962, for bygginga av den nedre fløyan har ikke blitt påbegynt. Vi ser også at det her ute er ei fjære som er ypprlig egnet for dem som vil sette ut og trekke i land robåter. Det ser vi at det er mange av, og her er det kort vei ut til gode fiskeforekomster.

Publisert på ny tirsdag 29. april 2025

home

Honningsvåg 1963-2000

Det er bydelen Løkkebukta vi ser, slik det var her inne i etterkrigstida, og slik det etter hvert ble.

Løkkebukta i 1963 – Foto: Bernt Arild Liland

Løkkebukta omkring 1980 – Foto: Terje Cock Svane

Løkkebukta i 2000 – Foto: Ole Petter Nielsen

Publisert på ny tirsdag 29. april 2025

home

Løkkebukta

Løkkebukta som på dette bildet, tatt etter 1974 og før 1987, er det nok flere av oss som kan se for seg Løkkebukta.

Arnlyot Abrahamsens garasje
ser vi står der fremdeles.. Den kom i 1958, det året tomta til svømmebassenget ble klargjort. Derfra kom det lastebillas etter lastebillas, før forskalingssnekkerne kom og gikk i gang. – Det er lenge siden.

Ikke fullt så lenge siden er det at Finotro-brakkene fra 1951 eller 1952, ble revet og nye boligbygg kom opp i Finotro sin regi.

Oppe på berget
Det berget der vi satt som barn og så utover havet, og av og til ut på høstene, hygget oss med blåbær, blokkebær, krøkebær og tytebær, kom Finotro om sider med sin direktørbolig. – Slik går livet.

Fotballplassen
Så var der en plass der vi spilte fotball om somrene, fra vi var små, helt til vi gikk ut av niende klasse. Vi var heldige, for også der gikk livet sin naturlige gang, plassen ble kjøpt og betalt, og opp kom det enda et hus

Det blå huset til venstre, tok fyr og brant så pass at det kom et nytt.

Der den rimelig store parkeringsplassen er, der til venstre, var det en gang et berg, eller en haug. Dit ble vi tatt med som barn, når sommersolhverv skulle feires. Og, der lekte vi som barn, også der. Den haugen ble sprengt bort allered i 1950-årene. Slik gikk det.

Seilerdammen
Så kom det vei til Seppoladalen, eller helst ned derfra, for den er så bratt. Dermed forsvant Seilerdammen vi hadde, litt ovenfor det øverste huset, til venstre. Den kan ha blitt anlagt årtier før vi kom til verden.

Vi lagde båter på sløyden, med dekk og lasterom, styrehus og to master med. Så gikk vi opp dit og lekte og seilte og hygget oss, der oppe også.

Verre var det med dem som kom etter oss, født et ti-år eller så etter 1951, da jeg kom dit, til Løkkebukta, bortimot ei uke gammel.

Kaia i Løkkebukta
At vi også hadde ei kai der inne i Løkkebukta der vi som småbarn kunne ligge på mage å fiske, som alle barn med ei kai, det trenger jeg ikke å fortelle, det får vi ha for oss selv, vi som vet om kaia.

Bildet
Men så har vi et, for å si det selv, et veldig fint bilde av det som var gårdagens Løkkebukta, — et bilde med ukjent opphav