I slutten av oktober samme år, kom det brev fra det tyske sikkerhetspolitiet om at kommunister skulle ut av sine kommunale verv, og dermed måtte flere av dem som hadde blitt valgt inn ved kommunevalget i 1937 tre ut.

Omtrent samtidig kom det ei ny forordning som sa at det nyopprettede Innenriksdepartementet skulle ha ansvaret for den fylkeskommunale, og den kommunale forvaltninga. Departementet skulle ha rett til å gripe inn, ikke bare i det som lå under fylkesting, fylkesutvalg, men også i det som lå under kommunestyret, formannskapet og andre utvalg, styrer og råd når det var påkrevd. Innenriksdepartementet skulle også har rett til å utforme instrukser for alle valgte tillitsverv, også for ordførervervet.

Førerprinsippet

Det kommunale selvstyret skulle nå byttes ut med et enklere, men mer handlekraftig fagstyre. Ordføreren og varaordføreren skulle fra nå av bli oppnevnt av departementet, etter forslag fra fylkesmannen i samråd med NS sin fylkesordfører. Denne nyordninga skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. Førerprinsippet skulle nå gjennomføres. Kommunene skulle styres slik Nasjonal Samling hadde programfestet det.

Det skulle være yrkesrepresentasjon i de styrende organene, og ordføreren skulle fra nå av alene fatte alle vedtak, men før det skulle han ha lagt sakene frem for formenn. Formennene hadde ikke bare plikt til å uttale seg, det var også lagt opp til at formenn som var uenige i en sak, uten å ha fått det protokollført, stod ansvarlige sammen med ordføreren for vedtak som hadde blitt fattet.

Kommunenen skulle fra nå av styres, ikke bare i samsvar med Nasjonal Samlings program, men statens kontroll skulle styrkes. I begynnelsen av februar 1942 overtok Quislings regjering makten, for å bli sittende resten av krigen.

Ut over det at tyskerne hadde tatt over styringa i kommunen, gikk livet stort sett som før. Man hadde tyskerne rundt seg, men de hadde klar beskjed om å oppføre seg anstendig, det var jo ariere, som befolket Nordkapp og Norge.

Honningsvåg 14. juli 1942

Krigen viste seg for alvor i Honningsvåg sommeren 1942. Det som skjedde den dagen, hadde begynt med at en tysk konvoy med 38 fartøyer kom sigende innover fjorden. Det var lastebåter og eskortefartøyer på vei mot Kirkenes. De ankret opp og ble liggende, noen tror av frykt for sovjetiske ubåter.

Thor Cock som da var 21, opplevde det som skjedde og skriver i sine erindringer:

«Så kom smellet! Det kjentes ut som om hele huset skulle rase sammen. Glassrutene som jeg nettopp hadde tittet gjennom, de singlet innover golvet. Det regnet splinter og ueksploderte granater over hele Honningsvåg. Det kom faktisk støv og nedfall i flere minutter etter eksplosjonen». 

Thor Cock forteller videre:

«Helt ut til Holmen var kaier og bebyggelse blåst til pinneved. Befolkningen i H.våg og omland, som den gang tellet nesten fire tusen, var naturligvis lammet at sjokk. Folk rømte fra byen. Det var jo fare for at russerne kom igjen, så lenge denne konvoyen lå der.»

Innbyggerne i Honningsvåg hadde fått oppleve det som for mange siden har gått under navnet Storbombinga. Fem dager etterpå, den 19. juli, kom de russiske bombeflyene tilbake, og Thor Cock forteller:

«De russiske bombeflyene kom igjen, men denne gangen var tyskerne bedre forberedt. Flere tyske jagerfly kom fra Banak flyplass. Det ble derfor luftkamper. Bombeflyene fikk derfor ikke siktet inn bombene sine. Mange bomber falt innover fjellene. Vi så at ett bombefly ble skutt ned. En flyver reddet seg i fallskjerm og kom nedover ovenfor Sarnes et sted»

Flere av av de russiske bombeflyene ble skutt ned. Sju mennesker ble drept denne kvelden. Mange hadde blitt skadet av splinter. Gunnar Løkke ble truffet av en splint og fikk ødelagt det ene øyet.

Den tyske ammunisjonspramma som lå ved Jægtvikbruket ble truffet av ei av bombene ved halv-ni-tiden på kvelden den 14. juli 1942. Flere bomber eksploderte i området omkring Dampskipskaia. Også et eller flere av krigskipene som lå der, ble truffet. En kanonbåt og flere mindre fartøyer gikk til buns. Ammunisjonspramma hadde hatt 300 tonn ammunisjon om bord, og 50 tonn var allerede losset og lå på kaia. Mange ble alvorlig såret, 11 nordmenn ble drept og 19 tyskere.

Mange flykter fra Honningsvåg

Da det første angrepet hadde kommet den 14. juli, hadde flere forlatt hjemmene og lagt i vei opp mot Brockmannhaugen, områder mange kaller Lillefjellet. Nå, da det andre angrepet kom, var det flere som ble skremt. Noen dro til Kjelvik, andre til Gjesvær, Sarnes, Kobbholdalen og andre steder for å komme i sikkerhet.

Slik så det også ut, ovenfor Jægtvikbruket etter at bombene falt, ser vi på bildet ovendor, ser vi huset før det ble ødelagt.

Grunnen til at det var så mange tyskere i Honningsvåg var at Magerøya lå midt i leia for de tyske krigskipene og transportfartøyene med last for Kirkenes og videreforsendelse til Murmanskfronten, og forsendelse videre sørover til frontene i Russland. Slik var det også den dagen da de russiske bombeflyene rammet flere av skipene i den tyske konvoyen på 38 skip som lå ei hel uke oppankret ute på fjorden.

Så høvde det seg slik at Josef Terboven i tida mellom 10. og 27. juli 1942 med følge ankom Honningsvåg. Med seg hadde han fotografer, ser vi, så vi har bilder fra den gang. Mest sansynlig var de her etter 14. juli, noe vi kanskje kan se av den ramponerte bygninga på det det øverste av de tre bildene.

Terboven er mannen med sigaretten i hånda, tydeligvis i prat med en av de lokale tyske soldatene han fant det naturlig å hilse på mens han var i Honningsvåg. Josef Terboven, tysk nazist og SA-general som var øverste sivile leder i det tyskokkuperte Norge. På de to øverste bildene ser vi dem på vei fra Storbukt til Honningsvåg sentrum. Men hvem er de andre?

Tufjord under krigen – Tufjord ligger i det nordvestre hjørnet av Magerøya. Innerst her, i Østerbotn, bodde det fire familier, til sammen 16 mennesker da krigen brøt ut i 1940.

Brenninga

Initiativet til nedbrenninga i Finnmark og Nord-Troms ble tatt av reichskommisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for. Så mange som 60 tusen nordmenn ble sendt sørover. Mens 25 tusen gjemte seg i fjellene og 3 tusen stakk seg bort i gruvegangene ved Bjørnevant, ikke langt fra Kirkenes sentrum.

XXX

Kapitlet 20.1 Krig og krigstid i Finnmark

I Hitlers planer inngikk også områdene på Nordkalotten, og Finnmark ble hovedbasen for angrepet hans på frontavsnittet lengst i nord, Murmanskfronten. Krigsutstyr og store troppestyrker ble samlet her, og befestningsanlegg ble bygd langs hele Finnmarskysten.

Det kom til å sette sitt preg på livet her. Finnmarks skjebne ble nå underordnet utviklingen på fronten i nord, der kampen mellom Tyskland og Russland også skulle komme til å stå.

Dermed blir det naturlig å trekke inn bakgrunnen for det som kom til å skje her, brenning og evakuering. Vi leser i Finnmark fylkeskommunes historie 1940-1990, der Øystein Bottolfsen skriver:

«Fra sommeren 1941 var Finnmarks skjebne under krigen nær knyttet til utviklingen på fronten i Nord-Russland. Den manglende interessen som tyskerne i juni 1940 hadde vist for Finnmark ble hurtig avløst av ei anna holdning ettersom deres planer om et angrep på Sovjetsamveldet ble utformet» (Bottolfsen 1990).

Fra slutten av juli 1940 tok Hitler til med å forberede angrepet. I planen inngikk også områdene på Nordkalotten, og Finnmark ble den viktigste basen for angrepet på frontavsnittet lengst i nord. Krigsutstyr og store troppestyrker ble samlet i Finnmark, og befestningsanlegg ble bygd langs hele kysten.

Angrep på Sovjet i sør
Tyskerne hadde rustet seg til å gå mot Sovjet, og den 22. juni 1941 satte Tyskland i gang angrepet på Sovjetunionen i sør. Samtidig med det, skulle de store tyske troppene som var samlet i Finnmark settes inn på det som skulle komme til å bli Murmanskfronten.

Angrepet på Sovjet i nord
Da angrepet ble satt i gang i sør, kom det ikke i gang i nord før det hadde gått ei uke. Dermed rakk russerne å gjøre seg i stand til å møte angrepet. Så da den tyske nordarméen gikk innover mot Murmansk, kom det til så harde kamper at tyskerne måtte stoppe fremrykkinga. Her ble styrkene liggende, og kom ikke videre.

Finland hadde for lengst gått over på tyskernes side etter at russerne hadde bombet flere steder i landet.

Bildet viser Josef Terboven med sitt følge i Honningsvåg under hans besøk, antakelig etter 14. juli 1942 da russiske fly hadde bombet konvoyen som lå noen dager inne på fjorden på vei østover.

Finnmark og Nord-Troms blir brent
Da tyskerne i 1944 hadde gått i gang med å trekke seg ut av områdene de hadde okkupert i Finland, strømmet de inn oppe i nord. Før de tyske troppene hadde nådd å komme seg ut av Finnmark, gikk Stalins styrker inn over den norsk-russiske grensen fra 1926. Sovjetunionen med Stalin som leder var i full gang med å nyordne Europa. Planen hans var å legge Finnmark og Troms under Sovjet, områdene helt ned til Narvik ville han ha.

Men Hitler hadde sett dette for seg, så da tilbaketrekkinga av de tyske styrkene fra Murmanskfronten ble satt i gang, gav Hitler beskjed om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes. Lothar Rendulik, generaloberst og ansvarlig for troppene i nord, var den som fikk ansvaret for gjennomføringa.

Initiativet til nedbrenninga i Finnmark og Nord-Troms hadde blitt tatt av reichskommisar Josef Terboven i samtale med Vidkun Quisling, kan vi lese på Wikipedia. Da Quislings regjering ikke fikk befolkninga til frivillig å la seg evakuere, ble den gjennomført med tvang. Det sørget tyske soldater for. Mange gjemte seg i fjellene og mange stakk seg bort i gruvegangene ved Bjørnevant, ikke langt fra Kirkenes sentrum.

Så da Tyskland var i ferd med å måtte kapitulere, og den tyske hæren i nord måtte flyktet mot sør, og hjemover, var det også fordi Stalin hadde sendt sovjetiske tropper i hælene på dem.

Å legge under seg de store områdene i nord, gav de opp, etter å ha stått her på vent i nesten et år. Så da Stalin om sider trakk sine fem tusen soldater tilbake, var det til en stor lettelse for Einar Gerhardsen og hans regjering. Så, kanskje i takknemlighet, og i glede over at de russiske soldatene ble kalt hjem, ble myten skapt om at russerne frigjorde den østligste delen av Finnmark. Man ville holde seg til venns med makthaverne i Moskva, hva ellers?

Sannheten er at russiske styrker jaget vekk tyskerne, det vet vi. Det gjorde de med store tap, men målet var noe helt annet enn å frigjøre Øst-Finnmark. De frigjorde riktig nok deler av Øst-Finnmark for tyske soldater, frem til Tanaelven, men det var for selv å erobreområdet. Planen var å ta hele Finnmark, og mesteparten av Troms i samme farta som de la under seg store deler av Øst-Europa i sør. En av målsettingene under veis, var å anlegge baser utenfor Tromsø, men så langt kom de ikke.

Kartet viser Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer frem til Stalin gikk inn i Finnmark i oktober 1940 under sine forsøk på nyordning i Europa.

På kartet som her er forminsket, ser vi Russland i 1598, og erobringer og forsøk på erobringer som har vært gjort helt frem til Stalin gikk inn i Finnmark høsten 1944. – Et kart fra Store norske leksikon

Mens de sovjetiske troppene stod i Øst-Finnmark, var situasjonen så spent, at regjeringa ble varslet om at det nå var like før de sovjetiske styrkene skulle begynne å bevege seg i retning Troms. Utenfor Tromsø var planen at det skulle etableres en militærbase, som i Baltikum, før de der startet sin fullskala operasjon og la hele Balticum under seg på ny.

Den 24. september 1945, først fire måneder etter at Tyskland hadde kapitulert, ble det sovjetiske flagget firt. Stalin trakk de 5.000 soldatene han hadde her, ut av Finnmark. Da hadde de stått i landet fra i oktober 1944, i elleve måneder.

En kjent sak er det også, at om russerne hadde kommet tilbake, for realisere planene fra før de kom i 1944, hadde Storting og regjering i Norge planene klare for selv å brenne ned Finnmark på ny, og evakuere befolkninga.

Det viser at norske myndigheter hadde innsett at nedbrenninga av Finnmark og Nord-Troms helt til Kåfjord i Troms, var avgjørende, om ikke det eneste avgjørende, for at Stalin og hans generalstabsledere og tjenestemenn i det sovjetiske utenriksministerium gav seg og godtok løftet fra den norske regjering om at det aldri skulle komme utenlandske styrker i Finnmark.

Var det mer som gjorde at Stalin gav opp å underlegge seg landområdene i nord, Troms og Finnmark?

Var det flere grunner til at Stalin gav seg? Svaret vel ikke være annet enn at stormaktene til slutt kom frem til, og ble enige om hvem som måtte gi seg her. De allierte hadde dessuten herredømmet på sjøen utenfor.

Den 8. mai 1945

Norge et fritt land igjen – Den dagen kapitulerte de tyske militære styrkene etter å ha vært fem år i landet. Bare to dager før, den 6. mai, hadde tyske soldater skutt og drept fire norske fiskere og to unge gutter på Hopseidet i Finnmark.

De om lag 360.000 soldatene som var i Norge hadde denne dagen for 75 år siden fått ordre fra øverste hold i Tyskland om å overgi seg.

Adolf Hitler tok livet av seg den 30. april, etter at han hadde utnevnt storadmiral Karl Döniz til sin etterfølger og gitt ham tittelen riksfører.

Rikskommisær Josef Terboven, den øverste sivile tyske lederen i Norge, ble avsatt den 7. mai, og hans myndighet overtatt av general Franz Böhme. Josef Terboven gjorde som Hitler, tok livet av seg.

General Franz Böhme i Norge, fikk samme kveld, den 7. mai, beskjed om at Tyskland var i ferd med å kapitulere.

Riksfører, storadmiral Karl Döniz var den som gav General Böhme beskjed om at han skulle signere kapitulasjonsdiktatet, et dokument han natt til 8. mail ved 2-tida fikk seg forelagt av den allierte firemannskommisjonen på Lillehammer.

Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, den øverste sjefen for de tyske styrkene under andre verdenskrig, undertegner samme dag, den betingelsesløse tyske kapitulasjonen.

FOTO

Generalfeltmarskalk Wilhem Keitel undertegner dokumentene med den betingelsesløse kapitulasjonen. Foto: Wikipedia

Wilhelm Keitel

I Store norske leksikon kan vi lese om Wilhelm Keitel:

«Keitel var Adolf Hitlers øverste militære rådgiver under hele andre verdenskrig og leder av de daglige operasjonenene. Han undertegnet kapitulasjonen i Berlin 8. mai 1945.»

«Under Nürnbergprosessen ble Keitel dømt til døden som krigsforbryter og hengt.

Oppdatert torsdag 14. august 2025 – med kilder, noter og et tillegg