Norske vikinger hadde bygd riker i både Frankrike, Irland og i England. De hadde lært kristendommen å kjenne, og mange hadde blitt døpt. Noen av dem fant å ville dra hjem.
Olav Trygvason og Olav Haraldson var to av dem som dro tilbake til Norge. De ville både hevde odelsretten, vinne makten i riket og bli norske konger i stedet for å tjene som jarler under kongen i England. De fant begge å ville samle Norge til en mer omfattende politisk enhet en det som til nå hadde blitt gjort. Og de ville gjøre folk til Hvite-Krist tilhengere.
Hjemme i Norge hadde folk hov der de kom sammen noen ganger i året og blotet til distriktets mange guder, guder for vekst, for krig og andre forhold i samfunnet. Det ble holdt fester, gjerne kalt blot, der det ble ofret til gudene, med kongen som den mektige leder, og en som samtidig krevde lydighet og underkastelse.
Det nye som nå kom, var troen på én gud, en gud som hersket over både himmel og jord.
Verken Olav Trygvason eller Olav Haraldson drev hedningmisjon slik som nå. For dem var det å få de fornemme til å ta kristendommen, mens de andre ble overlatt til kirkens prester.
Leser vi Snorres Olavsaga, skriver Sverre Steen, møter vi vikingen som opptrer som kriger og misjonær. Han tvinger stormenn og småkonger til å underkaste seg kristendommen. Midlene han bruker er både milde og hardhendte. Hjalp ikke det gode, brukte han makt og brutalitet. Så det ble mange som ble martyrer for sin gamle tro i møte med ham.
Samtidig møter vi, skriver Sverre Steen videre, at den som var en villmann av en viking, også blir fremstilt med trekk fra den Kristusskikkelsen han hadde møtt.
Den kristendommen de to kongene hadde prøvd å innføre var ikke det vi med kristendommens innføring i dag mener. For hver nordmann hadde ikke fått sin nye religion, i løpet av så kort tid, og et kristent sinnelag. Det ble i stedet begynnelsen på et sedskifte i landet, i første omgang var det ikke snakk om personlig omvendelse.
Kristendommen viktig i Norge.
Likevel var det viktig det som skjedde, skriver Steen ei så viktig bok at den ble delt ut til alle 9. klassingene i 1973. Det førte blant annet til et riksmøte i tida omkring 1020, der noen fra allmuen, men kanskje viktigst, stormenn, prester og biskoper tok del, sammen med kong Olav. Da ble det som går under betegnelsen en kristenrett vedtatt.
Kristendommen var på vei til å bli landets offisielle religion, ved at denne kristenretten etter hvert ble godtatt i de enkelte langdømmene og ført inn i deres lovbøker. Bloting ble forbudt, offerplasser og gudebilder likeså. Det ble forbudt å sette uønskede spedbarn ut i naturen for at de skulle dø. Trellehold skulle opphøre etter hvert, og ingen skulle ha mer enn ei kone. Lover om hellighold av hviledager ble også vedtatt.
Kirka ble en landsomfattende institusjon, med tjenestemenn som skulle arbeide for å virkeliggjøre den nye troen. De skulle gjøre sitt til at kristenretten ble overholdt, og sørge for kirkens verdighet.
Det ble bygd kirker, og dit kom folk til gudstjeneste på søndagene og på de mange høytidsdagene. Det ble slutt på offerfestene, blotingen, der dyr det ble ofret til gudene. I stedet var det presten som opprettholdt kontakten med med den allmektige Gud. Nå kunne enhver be til Gud i Himmelen, eller til helgener som på sett og vis ble en slags erstatning for de mange gudene.
At det gikk lang tid før den nye, offisielle religionen fikk så sterk innvirkning på folk at de helt kunne gå over til den nye troen, er forståelig. Så den gamle praksisene med med dens kultus og dens magi ble en del av livet lenge, sikkert i generasjoner.
Likevel ble kristendommens betydning sterk. Kristendommen og det kirka med prestene i spissen formidlet, ble kjent og etter hvert godtatt. Det ble noe folk kunne vedkjenne seg for hverandre.
Det romersk-katolske Europa
Samtidig med det, ble det Norge vi den gang er i, en del av det romersk-katolske Europa. Den kirka som hadde kommet til erstatning for den gamle, norrøne religionen, fikk allerede i 1070 sin pavelige godkjenning da Olav Kyrre var konge. Og i 1152 ble Norge en egen kirkeprovins med sin sin erkebiskop i Nidaros, utnevnt av paven i Roma.
I nord der hedningene bor
Den første kirka i nord kom langt om lenge, bygd så langt nord i landet at den kom «opp mot grensen til der hedningene bodde». Den kom i 1250, og i Håkon Håkonssons saga skal det stå at: «Han lot bygge en kirke nord i Troms og kristnet hele kirkesognet».
Det var akkurat i den tida, på 1200-tallet Kyst-Finnmark begynte å bli befolket, leser vi av det Einar Richter Hansen skriver. , men når den første kirka i det som skulle bli Kjelvik herred, og etter hvert Nordkapp kommune kom, er ukjent.
Og i Vardø, står det å lese et gammelt islandsk skrift, kom det kirke i 1309.
Publiset mandag 17. august 2026 med kilde
- Steen, Sverre (1967) Langsomt ble landet vårt eget, J.W. Cappelens forlag, Oslo
- Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune 1990, Honningsvåg
-
Svein Askheim (2026) «Vardø gamle kirke», Store norske leksikon, Oppdatert 4. februar 2026,