Guttorm Hansen var stortingsmann fra 1961 til 1985, og i fire perioder stortingspresident. Han vokste opp på Trøndelagskysten. I boka Trehesten, partiet og gutten skriver han om da faren mistet jobben som så mange andre da den internasjonale krisa kom. Han forteller om de stadig nye ungdomskull som ikke fikk arbeid, for det var ingen som hadde bruk for dem. De gikk rett ut av skolen og ut i arbeidsløshet.

Sagbrukene i bygda stoppet etter hvert, for det var ingen oppe i nord som lenger trengte bygningsmaterialer. Det å unngå fattigkassa var det viktigste for de fleste, skriver han. Den som måtte gå til forsorgsforstanderen, og det måtte flere og flere, og der måtte de gjennom alle slags forhør. Han skulle fastslå om det var nødvendig med bidrag. Et ektepar fikk sju kroner uka, og var det barn i familien, fikk de et par kroner ekstra for hvert barn. Bare halvparten ble utbetalt i penger, resten i matlapper.

De som ikke hadde penget å kjøpe mat for, omkring Kommunen, i alle landets kommuner fikk litt hjelp av fattigkassa.

Guttorm Hansen skriver at at Bondepartiets regjering hadde engasjert eksperte til å finne frem til det minimum et voksent menneske trengte hver uke for å opprettholde livet. Denne matseddelen skriver han, ble sendt fra regjeringa som direktiv til kommunene, og den lød slik:

• sammalt rug 1,75 kg, hvete 1,75 kg, havregryn 0,3 kg
• flesk 0,25 kg, sild 0,5 kg, sild 0,5 kg, poteter 4 kg
• sukker 0,3 kg, margarin 0,35 kg, skummet melk 4 liter

I tilllegg fikk de 60 øre per uke i kontanter.

Matseddelen, skriver han,

«skapte både raseri og avmakt rundt om i heimene. Det føltes som en ydmykelse.» (Hansen 1987)

Når folk ikke kunne betjene gjelda, kunne myndighetene og bankene ta i bruk de innkrevningsmetodene som var tilgjengelige. Det var utpanting og auksjon. Både hus og hjem, ble i mange tilfeller solgt på tvangsauksjon, og enda flere enn dem som mistet nesten alt de eide, levde i frykt for at det skulle skje med dem også. Å ta fra folk husene, husdyrene og båten, betydde økte utgifter for fattigforsorgen. Det blir slik Øystein Bottolfsen skriver, man tok med den ene hånda og måtte gi med den andre.

Et bilde fra Honningsvåg, tatt en gang i de harde 30-årene

Hjørdis Lia skriver «Ofte var det også store gjeldsproblemer og tvangsauksjoner, og folk ble satt på gata i de verste tilfellene.» Og folk hjalp hverandre, forteller hun. De som stod der uten noe sted å bo, fikk tak over hodet, og kunne overleve (Lia 1990-91).

Vi er i de harde 1930-årene, og det var kan hende i denne tida, eller etter opplevelsene den bragte at  «kirkebønna» ble endret slik at presten foran alterringen hver søndag fra da av bad om Guds hjelp for at vi skulle slippe å oppleve den igjen, dyrtida. Om det ble det, som et ledd i kirkebønna, bed helt frem til den nye liturgien kom i 1970-årene, hver søndag: «Bevar oss fra hunger og dyrtid».

Einar Gerhardsen kritiserer myndighetenes håndtering av krisen, og spør: «Hva gjorde regjeringa for å unngå de verste følgene av krisen?» Svaret på det, mener Einar Gerhardsen, den senere statsministeren å ha. Han skriver:

«De borgerlige regjeringene gjorde lite eller ingenting for å komme ut av krisen eller for å mildne virkningene av den. De fulgte den gamle oppskriften og gikk inn for å spare på alle bauger og kanter. Det ble skåret ned på arbeidsbudsjettene og på de sosiale budsjettene.»

Fskernes økonomiske problemer skriver Kristian M. Hansens om i artikkelen «Fra linefisket på Nordkappbanken» at fiskeprisene raste ned til det halve over natten. Fiskebruk gikk konkurs og det ble stor arbeidsløshet. Fiskerne fikk betalt 8 øre, i høyden 10 øre kiloet for torsken, og 4 øre for seien, i den grad det var avsetning å få. Resultatet ble at fiskebruk langs hele kysten ble brennende inne med store lagre. Mange gikk over ende, og arbeidsplasser forsvant. Nesten alle merket nøden, ikke bare fiskerne. Fortjenesten for dem som drev handel gikk ned, alle levde jo av fiskeriene. Kristian Hansen forteller at det var fiskere som ikke hadde råd til å kjøpe nye fiskeredskaper når det var nødvendig (Hansen 1983).

Øystein Bottolfsen forteller at i 1920-årene måtte mange fiskere som hadde gått til anskaffelse av nye, gode fiskeskøyter selge dem unna for å unngå konkurs. Mange av dem hadde ikke en gang råd til å få vedlikeholdt båtene. I stedet måtte de gå over til mindre og dårligere båter, båter de ikke kunne drive kystfiske med i den hardeste vintertida. Et eksempel på det kan vi lese i artikkelen Et vanskelig sjøvær, skrevet med utgangspunkt i det Kristian M. Hansen forteller.

Øystein Bottolfsen skriver at «Kyst-Finnmark fikk til fulle kjenne vanskene i fiskerinæringa, og det som gjorde katastrofen fullstendig var at handelsforbindelsen med Russland stanset etter revolusjonen.»

Nils Øritsland som var sokneprest i Nordkapp i denne tida, skriver at det var nød i hele landet. De som stod der uten et sted å bo, ble hjulpet med et sted å være. Kravene var ikke store, man var glad bare man fikk tak over hodet (Øritsland 1985).

Øritsland kom til Nordkapp i 1927 og ble her til 1932, i ni år. Han forteller hvordan han opplevde de harde 30-årene, i det han skriver at

«Det var nedgangstid og nød i hele landet, aller mest i Finnmark.» Sør i landet var det folk som samlet inn penger og klær og sendte nordover, og man kunne både lese og høre snakk om ”Finnmarksnøden”. (Øritsland 1985)

Som prest reiste Øritsland til stadighet rundt i kommunen, og han forteller forteller at det i Repvåg, Kåfjord og Lafjord var folk som bodde i gammer. Når gammene ble holdt i god stand, var de bedre og fremfor alt varmere boliger enn mange av de rorbuene og småhusene som man fant overalt, og som oftest var bebodd av barnerike familier. Boligstandarden var utrolig lav. I noen familier hadde man bare ei eller to senger, og noen av barna måtte ligge på golvet med filleryer og gamle seil som sengtøy. Mange hadde ikke råd til skikkelig ytre bordkledning på husene, og kledde dem med tjærepapp som rett som det var ble revet av i stormene. Ernæringen var mangelfull, skriver han, og sier at «Fisk, brød med margarin, havregrynsuppe (”havresaft”), også kaffe. Lite poteter. Ikke grønsaker. Ikke frukt. Det var det vanlige blant befolkningen.» Øritsland forteller videre at de som brukte fiskelever og de som hadde en ku eller en geit eller to, klarte seg, og at mange fikk ”engelske syke”, særlig små barn.

Hva så? Hvordan gikk det videre?

Arbeidsledighetstrygd kom det ikke før i 1938, da et nytt parti fra 1935 av hadde fått regjeringsmakten i landet. Det var da Arbeiderpartiets Johan Nyågårdsvold dannet ei regjering, ei regjering som ble sittende frem til 1945 (Gerhardsen 1974).

Oppdatert tirsdag 12. mai 2026

HOME