Kapitlet & Artiklene & Bildene

Honningsvåg i førkrigstida

Honningsvåg var en gang et lite fiskevær i vekst, og på bildet ser vi hvordan det en gang så ut på området som i fortida fikk betegnelsen Larsjorda. Når bildet har blitt tatt, og er ikke godt å si. Vi vet langt mindre hvem som har tatt det, men vi vet hvor det kommer fra.

Vi som vet hvor Larsjorda er, og i alle år har hørt navnet, kan nok tenke oss det der, en gang har bodd en mann med navnet Lars. Da er det ikke utenkelig at det er Lars selv vi ser på trappa foran huset.

Larsjorda er også et område de også den gang måtte gjennom for å komme seg mellom Vågen og Løkkebukta, og Storbukta med, etter hvert også mellom Vågen og kaia inne i Nordmanset. Hvis det er Lars som står der oppe på trappa, ser vi vel en fiskerbonde og boligen hans.

Vi kan vite noe om Lars, ut fra det vi ellers ser på bildet. Hustypen forteller meg at det kan være bygd av en med røtter i Trøndelag, og det er ikke utenkelig. Det kom trøndere nordover og slo seg ned her i den tida da den nye innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart.

Vi vet også at det ikke bodde flere enn omtrent 300 mennesker i det som i 1861 ble det som nå er Nordkapp kommune. Det er ikke bare det vi vet, vi får også fått vite at det bodde bare et sted mellom fem og ti mennesker i Honningsvåg i 1855.

Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de 45 årene da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Trøndelag (Balsvik 1990). Fra da av kom det så mange hit og slo seg ned i Honningsvåg at befolkninga i 1900 hadde kommet opp i vel 500. Folketallet økte sterk i de neste to ti-årene, slik at folketallet i 1920 nesten hadde blitt tredoblet, det lå nå på 1.420.

Det her må vel være et av de tidligste bildene vi har fra Honningsvåg? Lenge siden bildet ble tatt er det i hvert fall. – Foto fra Engelbert Svane

Bildet har blitt tatt i makketida, så det er ikke fisk å så på hjellen, men litt klær har de hengt opp. Kanskje er det kona som står der, sammen med Lars, oppe på terrassen? At bildet har blitt tatt for lang tid tilbake, er klart, for det har verken kommet naboer i umiddelbar nærhet, eller vei. Og som vi kan se, hadde det knapt kommet en sti, så man måtte gå fjæraveien for å komme forbi.

Bildet kan ha blitt tatt etter 1878, for da ble det strukket telegraflinje mellom Kjelvik, Honningsvåg og Skarsvåg. Vi ser stolpene oppe under fjellsida. I 1875 hadde kommunen fortsatt ei svært lita befolkning, med bare 429 beboere. I Honningsvågs bodde det ikke flere enn at Lars fortsatt kunne få ha eiendommen sin i fred. Hvis det er tilfelle, må Larsjorda ennå i 1878 ha ligget ute på landet. Honningsvåg var et ubetydelig bosted for fiskerbønder mens Kjelvik var det sentrale stedet.

Lyngsværingen Karesius Løkke hadde kommet til Honningsvåg i 1856, i ei tid da stedet bare hadde noen få bofaste. Det lille vi vet om Honningsvåg i den tida, var at det bodde i enke her, kan hende to. Den ene hadde nylig mistet ektemannen på havet. Så kom det altså en hit, en av få vi vet litt om fra den tida. Løkke kan ha kommet under vårtorskefisket, eller ut på sommeren, han som de andre fiskerne langveisfra. Det må vi kunne tenke oss, men vi vet det ikke. De kom i alle fall, til et sted nesten uten fastboende.

Karesius Løkke var 25 år gammel da han fant fiskeværet så pass attraktivt, at han noen år etter, i 1865 fikk foreldrene og de mange søsknene til å flytte hit, og det bidro litt til befolkningsøkninga allerede da. Stedet hadde da allerede begynte å vokse.

Løkke tok arbeid hos ei av de to enkene som bodde her, ei med fire barn, fire jenter. Som ansatt hos henne, tok han seg av det nødvendige arbeidet på det som var et gårdsbruk med utslott blant annet i Breivika. Mye tyder på at det hørte med ei kai, og et lite fiskebruk. Da tida var inne for det, giftet enka seg med fiskeren, og han ble værende her. Så ble det vel til at fiskebruket kom i drift, kanskje det første i ei rekke fiskebruk som skulle komme.

Det er Honningsvåg etter 1876. Da hadde Robertsonbruket hadde kommet, det vi ser til venstre. Vi ser fiskebruket Karesius Løkke drev, der det ligger på den andre sida av Vågen.

Da sognet, Kjelvik annekssogn, hadde blitt et  formannsdistrikt i 1861, kom Karesius Løkke etter hvert med i styret og stellet. Han ble også ordfører i det som i dag går under betegnelsen kommunestyret.

Stadig flere innbyggere

Det har fra gammelt av kommet mange fiskere også til Honningsvåg under vårtorskefisket, og under sommerfisket. Folketallet hadde begynt å øke, her som på Finnmarkskysten ellers akkurat i den tida. I Honningsvåg hadde det i 1861 ikke nådd opp i mer enn 159, men det var i rask vekst.

Begge deler var noe som medførte at det var behov for flere fiskeoppkjøpere. Så har de kommet, fiskebrukene, i tett rekkefølge, noe som også medføret behov for arbeidskraft. Slik begynte folketallet å øke, først sakte, men etter hvert i økende fart.

Det blir bygd kirke i fiskeværet

Befolkninga begynte å sette sitt preg på stedet, og man begynte å innse at kommunesentret Kjelvik lå litt vanskelig til. Allerde før kirka en vinterdag i 1882 blåste ned, var det folk som hadde tatt til orde for at Kjelvik ikke var den rette plassen å ha kirka. Man mente at Honningsvåg lå mer sentralt. I 1885 kom det kirke i fiskeværet, i et annekssog under Måsøy.

Honningsvåg etter 1885, og før 1896 da skolen kom.

Det var i 1861, da Kjelvik annekssogn hadde blitt til Kjelvik formannsdistrikt, altså en selvstendig kommune, at den kirkelige delen hadde blitt overført til Måsøy.  Så hver gang det skulle bli utført kirkelige handlinger som gudstjenester og begravelser, var det soknepresten i Måsøy som kom hit. Soknepresten i Måsøy holdt til på øya Måsøy den gang, for der lå kirka, og der hadde presten sin bolig og sitt kontor.

Fiskebruk

Romsdølen Anton Tokle kom noen år etter både Finchenhagen og Robertson. Han hadde kommet til Honningsvåg som skrepphandler, i 1888, sammen med andre skrepphandlere som kom hit under de rike vårtorskefiskeriene. Han hadde også drevet fiske en periode. Tokle så mulighetene som var, slo seg ned og ble værende. Etter noen år overtok han det fiskebruket Karesius Løkke hadde hatt ansvaret for og drev det videre. Snart tok kremmerånda overtaket hos Tokle, så han bygde opp ei forretning like ved fiskebruket.

Så da O. J. Finchenhagen  hadde kommet og anlagt sitt fiskebruk, hadde behovet for arbeidskraft åpnet mulighetene for folk som trengte arbeid.

Det var arbeid å få på fiskebrukene. Det utviklet seg et næringsliv utenom det som var nede på kaiene, for det skulle bygges, ikke bare kaier og pakkhus, men også boliger. En og annen skulle også ha innredet noen rom til butikk, eller satt opp et lite forretningsbygg.  Uviklinga var i gang, og den økte på.

O. J. Finkenhagen, en fiskekjøper fra kjøpstaden Hammerfest, fikk bygd opp opp et fiskebruk også i Honningsvåg. Det skjedde allerede i 1872, på et sted med ei rimelig god havn. Finchenhagen må ha sett mulighetene, kan hende på grunn av de mange fiskerne som han forstod kunne trenge et sted å få omsatt fangstene sine. Han visste vel også at det ble bragt i land mye fisk i områdene omkring Magerøya, og så at det var gode forhold for å etablere et fiskebruk, inne i vågen.

Georg Robertson etablerte etablerte flere fiskebruk, også et i Honningsvåg, det var i 1876. Det skjedde bare noen få år etter at Finchenhagen hadde kommet med sitt. Robertson var en innvandret engelskmann som hadde slått seg ned Hammerfest i 1827. Han hadde etablert seg der og gått i gang med utbygginga av firmaet sitt.

Feddersen og Nissen-firmaet kom så med enda ett fiskeoppkjøp, inne i Vågen. Det var i 1880. Og det kom flere. Det kom mange flere og gikk i gang med å kjøpe fisk. De etablerte seg langs landet fra Juldagsneset, innover mot Storbukt og hele veien bortover mot Kobbhola.

Et par oversiktsbilder

Som vi kan se av bildet under, var det mange fiskefartøyer i det lille fiskeværet allerede før det kom kai borte på holmen, en holme som siden bidro til at bydelen like ved Larsjorda fikk sitt områdenavn, Holmen.Det er Honningsvåg vi ser, på et bilde tatt etter at hammerfestingen O. J. Finchenhagen i 1872 hadde kommet og fått bygd opp fiskebruket sitt. Bildet viser noen av de mange fiskebåtene som under vårtorskefisket har kommet nordover. Vi ser, ian hende også noen av pomorenes kjøpefartøyene fra Kvitsjøområdet, og muligens noen norske også.

Honningsvåg etter 1880

Det har blitt fylt ut og vei ut til Holmen har kommet. Vi kan se at der allerede er enda ei brygge bortenfor  Kai Øst, eller Honningsvåg brygge som den også ble kalt.

På bildet over ser vi det lille fiskeværet Honningsvåg under vårtorskefisket, tidlig på våren en gang i tida etter 1880. Bildet har blitt tatt etter at Kai Øst, eller Honningsvåg brygge har kommet.

Honningsvåg under vårtorskefisket, med enda flere fiskefartøyer å se enn på bildet over, et bilder tatt etter 1880.

Når Honningsvåg brygge ble ført opp, har det ikke blitt gjort greie for, men vi vet at brygga kom en gang etter at Feddersen og Nissen hadde begynt med sitt fiskekjøp i Vågen i 1880.

Vi ser at Honningsvåg brygge er under oppføring ytterst på holmen. Det skjedde en gang i tida etter 1880. Det gikk for seg allerede en tjuefem års tid etter at Karesius Løkke hadde kommet og slått seg ned i et lite vær der det akkurat da nesten var folketomt. Og nå ser vi at Larsjorda har blitt bygd ut, og Lars var kan hende en gammel mann den gang bildet av det lille gårdsbruket ennå stod der.

Ei storstilt utbygging gikk for seg da Honningsvåg begynte å vokse, og Larsjorda har blitt utbygd. Foto: Mittet kortforlag

Fjorden og havet utenfor

Kysten utenfor Finnmark er et område med uvanling mye fisk. Så Honningsvåg har vært et velegnet sted både for dem som har villet slå seg ned, men også for dem som har villet gå i gang med å drive fiskebruk. Det har vært tider da det ble brakt i land like mye fisk i Finnmark som det til sammen har blitt brakt i land i hele Norge sammenlagt. Honningsvåg, med sin store fjord, er ei god havn for de mange fartøyene som har hatt behov for å legge seg til her. Det har fra gammelt av kommet fiskere lenger vestfra hit i sesongene, og mange fiskeoppkjøpsfartøyer sørfra. Også østfra har det kommet fiskere hit til den velkjente Finnmarkskysten som har vært så rik på fisk. Den gang Finland hadde korridor til havet, kom finlendere hit på fiske. Det samme gjorde pomorene fra Kem, Onega, Arkhangelsk og andre større og mindre landsbyer inne i og rundt Kvitsjøen i Russland.

Et fiskevær i sterk vekst

Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kommer flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola. Til og med skolelæreren Waldemar Larsen, fant det best å avslutte karrieren som lærer.

Det begynte, som vi skjønner, å bli mange fiskebruk i det fiskeværet som nesten ikke hadde hatt noen bofaste i 1853, og som hadde vært folketomt ei stund før det igjen.

BILDE

Honningsvåg før 1914. Det kan vel være O.J.Finkenhagens fiskebruk, det vi ser til venstre på et bilde tatt før 1914, med pomorskuter. Foto: utsnitt av et postkort fra før 1914

Det som en gang hadde vært et lite, og ubetydelig fiskevær er i sterk vekst. Det kom flere nye fiskebruk, spredt helt i fra Juldagsneset, rundt Vågen, og innover langs fjorden, helt til Even Hansenbukta, nesten i Kobbhola.

Til og med skolelæreren Waldemar Larsen hadde funnet det best å avslutte karrieren som lærer. Det gjorde han i 1907. Han gikk i stedet i gang med å bygge fiskebruk, inne i Storbukt, ikke bare ett, men to.

Noen få år etter, kom det ei dame dame og begynte med fiskebruk inne i Vågen. Hun het Abel Bull, og kom fra Repvåg. Før det hadde hun hatt fiskebruk på Tamsøya og et på Jernøya.

Abel Bull (1865-1949) vokste opp på Repvåg. Det første fiskebruket hennes  i Honningsvåg lå ikke langt unna Robertsonbruket, men i 1914, da hun var 49 år gammel, etablerte hun seg på nytt, nå på utsida av Holmen, ikke langt fra Dampskipskaia. Her hadde hun gått til anskaffelse av egen kai, med både pakkhus, egnebuer og tørrfiskhjell. Samtidig drev hun skipshandel og solgte kull.

Abel Bulls andre fiskebruk ble i 1930-årene overtatt av Sivert Maan. – Foto: Samuili Paulaharju

Waldemar Larsen (1869-1943) hadde kommmet som skolelærer til Honningsvåg i 1889. Etter nesten tjue år som lærer, sluttet han i 1907 og begynte som fiskekjøper. Han begynte med fiskebruk, og handel i Storbukt. Han gikk også til anskaffelse av et eget fraktefartøy. Det første fiskebruket han fikk bygd opp i Storbukt, lå der Finotro ble bygd etter krigen, og der Storbukt fiskeindustri, Stofi er i dag.

Waldemar Larsens første fiskebruk i Storbukt kom en gang i tida omkring 1907 . Forbi der hadde det den gang kommet vei forbi. Etter krigen ble et av statsbedriften AS Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg bygd opp akkurat her. – Mittet / Nasjonalbiblioteket

BILDE

Det neste fiskebruket Waldemar Larsen fikk bygd opp inne i Storbukt, ser vi her, like ved enda et av de mange små og større fiskekjøpene i Honningsvåg – Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket.

Pomorenes handelsfartøyer

Pomorene, med sine oppkjøpsfartøyer kom fra områdene rundt Kvitsjøen i Russland i sommersesongene, de også. De byttet til seg fisk mot rugmel og andre varer som de brakte med seg. Når handelsmennene fra Kvitsjøområdene kom, fikk fiskerne i Nord-Norge solgt fisken også i sommertida. Det var ellers vanskelig å bli kvitt den, for sommertida var makketida, og da var det problematisk å henge fisken på hjell.

Særlig i tida da Napoleonskrigene raste nede i Europa, i tida mellom 1800 og 1815 hadde det vært mange som sultet. Når fisket i tillegg slo feil, og det ikke var mulig å få penger til å kjøpe det livsnødvendige melet, var det til og med folk som døde av sult, både i Finnmark og andre steder i landet. Av den grunn var det Bottolfsen kaller «overdødeligheten» så usedvanlig stor i Nord-Norge at folketallet gikk betydelig tilbake.

Hadde det ikke vært for fisken, som det tross alt var en nok av til husbruk, i kommunen, hadde forholdene blitt vanskelige også her da engelskmennene hadde sperret for tilførselen av det nødvendige melet fra Arkhangelsk og områdene rundt. Korn sørfra kom det ikke. Så uten den kornimporten som tross alt kom frem, på tross av blokaden, hadde krigen som da pågikk gjort tragedien enda mer alvorlig.

Skole

Det hadde kommet fiskebruk og kirke. Tallet på innbyggere hadde økt sterkt og tida hadde kommet for å bygge skole. Den stod ferdig i 1896 elleve år etter at kirka hadde blitt bygd. Befolkninga var ikke større enn at man klarte seg med ble to klasserom. På loftet var det leilighet for læreren. Det ble slutt på omgangsskole i Honningsvåg, og barna helt inne fra Storbukt gikk den lange veien til det som ble kalt «Skolen på bakken».

Waldemar Larsen hadde kommet til kommunen i 1889, og begynt som omgangskolelærer. Han hadde da bopel på Sarnes.  Da det kom skolebygg i Honningsvåg i 1896, og det ble satt i gang undervisning her, ble han kanskje den første læreren med fast stilling. I 1903 kom det et en lærer til, og ble ansatt ved den nye skolen. Det var Agnes Løkke. Hun var ung, nyutdannet fra lærerseminaret i Tromsø. Når hun ikke var i skolestua, var hun i arbeid på orgelkrakken i kirka.

Lensmannsdistrikt

Folketallet hadde økt, i 1900 hadde det kommet opp i så over 500. Når fiskerne og oppkjøpsfartøyene om vårene kom, ble det mange mennesker i fiskeværet. Da var det bruk for noen til å holde orden. Så kommunen ble i 1896 eget lensmannsdistrikt, med lensmann Fredrik Fredriksen.

Honningsvåg på et postkort stemlet i 1910. Toklebruket ligge bortenfor den store Toklegården, til høyre på bildet.

Bildet over viser litt av Honninsvåg en gang før 1910, noe vi kan vite siden det er et postkort stemplet i 1910. Var det den gang et helt nytt postkort, har bildet blitt tatt kort tid før 1911 da Kjelvik sogn opprettet.

Det året kom den da 26 år gamle Sverre Widsten hit som sokneprest. Den gang hadde Honningsvåg ei befolkning på omkring 670, Kjelvik 180 og Nordvågen i underkant av 450. Samlet hadde herredet da nokså nøyaktig 2200 innbyggere.

Turnforening

Da Honningsvaag turnforening ble stiftet i 1904, lå innbyggertallet i Honningsvåg på nokså nøyaktig 570. Stedet var i sterk vekst og Ole og Simon Grøtta hadde kommet  fra Romsdal og slått seg ned i Honningsvåg. De brakte med seg sin interesse for turnsporten, og det fikk flere til å bli interessert. Grøttabrødrene fikk også med seg folk fra hjemstedet Isfjorden hit til turneringer, og ikke minst det bidro.

Utenfor Turnlokalet en gang etter 1921.

I 1926 ble navnet endra til HTIF, Honningsvåg turn- og idrettsforening, og ei egen fotballgruppe med Cedolf Eilertsen som formann kom i 1934.

Helsevesen

Det hadde ennå ikke kommet legekontor, men området hørte inn under Måsøy legedistrikt. Legen der kom hit fra og med 1894 og hadde kontordager i Honningsvåg.

En ny sykdom hadde kommet og spredt seg utover landet i tida fra omkring 1895, en sykdom som, mens den stod på, tok livet av omkring 250 tusen mennesker i landet.

Mens arbeidet med å få bekjempet tuberkulosen stod på, og innsamlinga av penger til et tuberkulosehjem var i gang, ble kommunen eget legedistrikt. I 1915 kom den første fastboende legen hit, Edvar M. Erichsen. Og i 1921 stodTuberkulosehjemmet klart.

Sofie Aas, en pioner

Det var vel det hun var, en pioner, for våren 1911 fikk hun med seg legen i Måsøy, den nye presten Sverre Widsten, som nettopp hadde kommet, og noen andre til et møte i Turnlokalet. Det de hadde blitt enige om, var å se om det ikke skulle være mulig å få et tuberkulosehjem også her. Den frykta tuberkulosen hadde begynt å bre seg også i den lille kommunen med ikke mer enn så vidt det var, to tusen mennesker.

Det fikk de til, gjennom en innsats gjennom ti år, som deltakere i en kamp mot en sykdom som hadde spredt seg utover landet i tida fra omkring 1895, og som også hadde kommet hit. Det var en sykdom som, mens den stod på, tok livet av omkring 250 tusen mennesker her i landet.

Honningsvåg i tida mellom 1921 og 1933 – Foto: Mittet kortforlag / tcs

Mens arbeidet med å få bekjemptet tuberkulosen stod på, og innsamlinga av penger til et tuberkulosehjem var i gang, ble kommunen eget legedistrikt. I 1915 kom den første fastboende legen hit, Edvar M. Erichsen.

I 1921 stod Tuberkulosehjemmet klart til det viktige arbeidet.

Veibygging

Gangsti mot Nordvågen – Da man i tida rundt 1880 hadde fått ryddet en gangsti, mellom Honningsvåg og Nordvågen, gikk det lang tid før man begynte å tenke på en ordentlig vei, større var ikke behovet. Bil var det ingen som hadde. Samtidig med rydding av denne gangstien, altså i 1880-årene, hadde det kommet en smal vei mellom Vågen og Storbukt.

Vei mot Nordvågen

I 1891 søkte kommunestyret amtstinget om å få bygge en kjørevei mot Nordvågen, på den samme strekning som gangstien gikk. Samtidig med det, ville man også få anrettet en gangsti mellom Nordvågen og Kjelvik. Det gikk seks år, så i 1897 kom man i gang med bygginga. Da ble de første spadetakene ble tatt oppe ved kirka. Fem år senere, i 1902, hadde man kommet frem til Vestersida. Da hadde Magerøya fått den første kjørbare veien i kommunen.

Når det gikk så mye som seks år før man kunne komme i gang med bygginga hadde det sin årsak i at amtstinget alene ikke kunne vedta utbygginga. Dens oppgave var å vurdere behovene omkring i distriktene, dernest å være pådriver overfor de sentrale myndighetene.

Vei gjennom Vågen

Det var etter at veibygginga mellom Honningsvåg og Norvågen hadde kommet i gang, man hadde bestemt at man også skulle bygge vei gjennom Vågen. Fra der hvor Nordvågveien begynte gikk man i gang, og veien ble ført ned til det som da var Honningsvåg brygge.

BILDET

Honningsvåg før veien innover mot Storbukt hadde blitt påbegynt. Bildet har blitt tatt etter 1904, vi ser det for turnlokalet har kommet. Den smale veien det er snakk om innover til Storbukt, er det ikke den vi ser der oppe til venstre, en gangsti?

Vei innover til Nordmanset

Da veidirektøren i Finnmark hadde vært på befaring i  Honningsvågområdet i 1911, hadde han gått inn for forslaget om å få bygd vei innover mot Storbukt, og videre mot Nordmanset. Det som til da hadde vært av vei innover, kan vel ikke ha vært annet enn forlengelsen av den litt brede stien vi kan se på et av bildene. Så kom det i 1913 ei bevilgning på 40.000 kroner til bygging av vei fra sentrum og innover til Nordmanset. Fra da av, gikk det to år til en noe over fire meter bred veien var bygd ferdig. Nå kunne man komme fra Kamøyvær med båt til Nordmanset, og videre langs veien til Honningsvåg. Her hadde det kommet både prest og lege. Året før veien var ferdig, i 1912, hadde det kommet bank, Kjelvik sparebank.

Veien gjennom Vågen  kom i 1897, to år etter at skolebygget stod ferdig.

Honningsvåg får dampskipskai

Det samme året som veien til Nordmanset stod ferdig, og kommunen ble eget legedistrikt, i 1915, gjorde man en forespørsel til Havnedirektøren i Kristiania om muligheten til å få anlagt ei Dampskipskai.

På det kom det positivt svar, ser vi, for i 1918 overtok Honningsvåg havnevesen det som var Honningsvåg brygge. Havnestyret gikk inn for at Hauans materialhandel i Hammerfest skulle få anbudet på ombygging og utvidelse kaianlegget (1.273).

Honningsvåg etter at Dampskipskaia hadde kommet på plass, en gang før 1921.  Mittet/Nasjonalbiblioteket

Det var ikke før i tida rundt 1850-60 at folk på ny begynt å bosette seg i det den gang igjen nesten fraflytta Honningsvåg. Før det var det Kjelvik som var det sentrale stedet, og hadde vært det i flere hundre år.

Det kom folk fra Nordland og fra Trøndelag nordover og slo seg ned her i den tida da den nye innvandringa til områdene i Finnmark skjøt fart. Så mye som 24 % av alle dem som kom til Finnmark i løpet av de 45 årene da folketallet ble fordoblet fra 16.000 til 32.000, kom fra Nordland og en like stor andel kom fra Trøndelag (Balsvik 1990). Fra da av kom det så mange hit og slo seg ned i Honningsvåg at befolkninga i 1900 hadde kommet opp i vel 500. Folketallet økte sterk i de neste to ti-årene, slik at tallet i 1920 nesten hadde blitt tredoblet, det lå på 1.420 det året.

Lyngsværingen Karesius Løkke hadde kommet til Honningsvåg i 1856, i ei tid da stedet var så godt som folketomt. I hele sognet, annekssognet Kjelvik, som da lå under Kistrand (i Porsanger), var det ikke mer enn i underkant av 300 fastboende.

— — —

Honningsvåg i etterkrigstida

Det kom fort opp flere fiskebruk i Honningsvåg straks befolkninga for alvor hadde begynt å komme tilbake. For sentralmyndighetene var det også viktig å få de viktige fiskeriene i gang.

Allerede i 1947 kom Sifi, Sild- og fiskeindustri A/S, i gang i Storbukt, det som før krigen hadde vært Honningsvåg guanofabrikk. Det samme var det med blant annet Johan Jensens fiskebruk, det hadde blitt startet opp i 1924 og kom i gang igjen i 1947. Slik var det med flere, som Jægtvikbruket, Eilertsenbruket og Robertsonbruket, ja Floerbruket med. Slik var det med Finotro-anlegget også, det kom helt i begynnelsen av 1950-årene. I 1962 kom Norfi, Nordkapp fiskeindustri A/S, som Sifi, en fabrikk for produksjon av mel og olje fra guano, sild og lodde. Den kom i Kobbohola.

Problemet i begynnelsen var å få sendt fisken sørover, men det løste seg gradvis. Som vi har vært inne på bestemte regjeringa at det skulle settes i gang ei viss sentralisering. Ikke alle fiskeværene som hadde eksistert i førkrigstida skulle bli bygd opp igjen. Honningsvåg ble det satset på, men Berlevåg mente man ikke var liv lage, og skulle legges ned.

1. Eilertsenbruket

Eilertsenbruket lå ytterst på Klubben, vi kan se det på bildet under.

Eliertsenbruket slik det tok seg ut frem til et godt stykke ut på 1960-tallet.

2. Floerbruket

Anton Richar Floer hadde flyttet til Honningvåg fra Breivikbotn på Sørøya allerede i tida  omkring 1920. Her bygde han opp sitt fiskeimperium, med ei avdelign i Tyskerbrygga på Holmen. Inne i Storbukt bygde han ei til avdeling, foruten at han hadde fiskebruk et par tre andre steder utenfor Honningsvåg. Straks krigen var over, og det var mulig å få komme tilbake, var han i gang igjen.

I samarbeid med oljeselskapet Shell levert han olje både til utenlandske trålere, trelastfartøyer, men i blant også til forsvarets marinebåter.

I førkrigstida sendte han ut to oppkjøpsfartøyer for å kjøpe opp tørrfisk som fiskere rundt omkring på småplassene i Vest-Finnmark selv hadde tørket på egne hjeller og hesjer. I etterkrigstida ble M/K Saltsalen brukt som innkjøpsfartøy for Floerbruket. Med Magnus Wagelid som skipper, og Einar Johansen som tørfiskvraker, dro de rundt om til de mange småstedene i Vest-Finnmark på oppkjøpsturer etter tørrfisk.

Richard Anton Floers fiskebruk inne i Storbukt – Foto: Kåre M. Hansen

Knut Erik Jensen ble med skipper Magnus Vagelid og fiskevraker Einar Johansen på en slik innkjøpstur tidlig i 1970-årene og lagde en film om en av de mange turene som ble gjort med fartøyet.. Filmen ble vist i NRK TV i 1975/76, og den skal det være mulig å få sett. De har den blant annet på Nasjonalbiblioteket.

Floerbruket ble lagt nedd i 1985, etter å ha vært i drift helt fra tida omkring 1916 da Gerhard Voldnes kom dit på fiskearbeid, ja enda lenger tilbake i tid.

3. Jensenbruket

Johan Jensen bygde fiskebruket sitt i Storbukt i 1949, ikke langt fra området der Waldemar Larsen senior hadde sitt andre fiskebruk i førkrigstida.

Ved Johan Jensens fiskebruk ble det, et av de første årene etter oppstart, iset 660 tonn fisk, og saltet 264 tonn. Det ble hengt så mye at det utgjorde 21 tonn tørket fisk. Det samme året ble det produsert 115 tonn tran.

Johan Jensens fiskebruk inne i Storbukt, slik det tok seg ut i 1950 og 1960-årene – Foto: i priavat eie.

Mens vårfisket var i gang, kunne Jensenbruket ha så mange som mellom 25 og 40 ansatte i virksomhet.

Johan Jensen solgte fiskebruket sitt til A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro,  da driften der kom i gang tidlig i 1950-årene. Fra nå av ble den største av bygningene benyttet som tørrfisklager. Trandamperiet ble stående ubrukt, det samme ble det med egnerbuene og tanken som hadde blitt satt opp for levering av solar til fiskeflåten.

4. Finotroanlegget

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro, kom med et av anleggene i Honningsvåg begynnelsen av 1950-årene. Det var et av fiskeværene myndighetene hadde vedtatt det skulle satses på. Det var en statsbedrift opprettet av Storting og regjering like etter krigen. Staten eide 98% av aksjekapitalen, Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, LO eide resten.

Hovedkontoret for denne organisasjonen med flere fiskebruk på kysten av Finnmark og Nord-Troms ble lagt her.

Ved Finotro-anlegget i Honningsvåg ble det kjøpt inn fisk i store mengder. Store trålere, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder» kom jevnlig med fisk. Større og mindre fiskebåter fra fjern og nær, leverte fangstene sine i en årrekke. Det ble bygd fiskehjeller for tørking av fisk flere steder i utkanten av Honnigsvåg, og en stor hjell i flere etasjer for tørking av fisk, like ved anlegget i Storbukt.

Det ble produsert en mengde fiskeprodukter, som tørrfisk, saltfisk, filet av torsk og sei, det kom produksjon også av grilletter og lakserstatning. Det ble kjøpt inn kveite, brosme, steinbit og hyse. Det ble stimet tran av fiskelevra, tappet på store fat, og det ble pakket inn og sendt avgårde kassevis med dyrefor, nedfrosset avkutt fra filetproduksjonen. Det ble også levert guano i form av fiskehoder til oppmaling for produksjon av fiskemel, og jevnlig ble det sendt iset, fersk fisk med Hurtigrutene sørover til Trondheim.

Om våren og et stykke ut på sommeren, tok Finotro også imot hvalkjøtt. Når det kom hvalkjøtt, ble produksjonen lagt om, kjøtte ble renskåret, pakket og frosset ned. Produktet ble sendt ut på markedene i Norge og Europa, som all fisken.

Finotroanlegget fikk ikke bare flere avdelinger, men gav også mange nødvendige arbeidsplasser i gjenreisingstida og i flere ti-år utover.

Det var folk i arbeid nede på brygga der fisk ble tatt imot, bearbeidet og sendt videre til andre avdelonger. Fisk skulle saltes, fisk skulle gjøres klar for henging på hjell, taes taes ned igjen, og klargjøres for eksport. Fisk og noen ganger hvalkjøtt skulle sendes opp til bearbeiding i andre avdelinger. Her skulle produktene pakkes, bli sendt gjennom innfrysningsmaskinene før de ble sendt inn på fryselagrene. Det var egne folk som tok seg av maskineriet som holdt fryselagrene i drift og vi hadde administrasjonen som bestyrte det hele.

Og stadig kunne vi se de store skipene, godsbåtene, som kom til Finotroanlegget og hentet frosne fiskeprodukter.

Før byggingen av Finotro-anlegget kunne bli satt i gang, ble et nybygd, privat  fiskebruk som alt hadde kommet, fjernet.

A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri, Finotro på et bilde tatt i 1950-årene. Foto: Mittet / Nasjonalbiblioteket

Finotro var i drift fra 1952 til 1982, skriver Harald Vik i boka «FINOTRO A/S 1952-82. Finotro ble etablert etter tilråding fra Fiskeridepartementet, ved et vedtak i Stortinget 31. mars 1950 forteller han. Harald Vik var administrerende direktør fra 1954 til 1977.

Ikke bare kjøpte man inn fisk til henging og salting, men det ble produsert filet i stor målestokk for det uenlandske markedet, solgt gjennom organisasjonen Frionor. Da anlegget tidlig i 1960-årene ble utvidet, gikk man i gang med å produsere også produserte fiskepinner og såkalt lakserstatning. Det ble kjøpt inn nesten alle sorter fisk, som torsk, sei, hyse, brosme og kveite, og i blant uer, men bare hvis det kom store nok kvanta. Kom det kvalkjøtt, la man om produksjonen og pakket kvalkjøtt til det ikke var mer igjen.

I 1960-årene drev de to store hekktrålerne «Hans Egede» og «Kristian Tønder» fiske for Finotroanlegget.

Stadig kom det store godsbåter, som for eksempel søsterskipene «Torfinn Jarl» og «Sote Jarl» og lastet frossenfisk for de store markedene «ute i Europa».

Stadig ble det skipet ut ladninger med fersk, iset fisk utover til Vågen for utskiping til Trondheim og Bergen med hurtigrutene. Finotro, Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri ble solgt til Frionor, Norsk frossenfisk A/S og deretter nedlagt i 1990.

5. Jægtvikbruket

Gudmund Jægtvik kom tilbake da evakueringstida var over, og gikk i gang. Han fortsatte i farens spor, og bygde opp sitt fiskebruk der de hadde hatt et frem til sommeren 1942.

Inne på, og mellom bergene i Nordmanset hadde han hjellene og hesjene der fisken ble tørket, slik både Finotro og Robertsonbruket også hadde. Om våren ble det tansportert fersk, sperret og «råttskjært» fersk fisk innover til hjellene. Ut på sommeren ble fisken plukket ned og fylt opp på lasteplanet. Edmund Jørgensen kjørte lastebilen i hele etterkrigstida, så lenge bruket var i drift.

I 1962/63 kom Mobil Oil og bygde opp to store oljetanker i tilknytning til fiskebruket, og Jægtvik fikk med det et utvidet arbeidsområde, og større inntjening.

De siste årene bruket var i drift, gikk han til anskaffelse av en liten fraktbåt. Med den førte han fisk innover til Lafjord for henging, i stedet for innover til Nordmanset.

Jægtvikbruket slik det tok seg ut frem til det ble revet, etter en brann i slutten av 1960-årene.

I en annonse i Vestfinmarken kunne vi lese:

«Bank og bankfiskere Jeg kjøper alle sorter fisk til ising, salting og henging. Gudmund P. Gjægtvik»

De siste årene drev Jægtvik innkjøp av fisk, førte den med egen båt innover til Lafjord. Her ble den hengt på hjell til tørk.

Så gikk det slik at allerede før 1967 hadde Gudmund Gjægtvik lagt ned fiskebruket sitt. Han hadde sine aner i Trøndelag, og da bedriften i Honningsvåg ble lagt ned i tida omkring 1966-67, flyttet han med familien dit. Der gikk han i gang med lakseoppdrett, fortalte han, kom set frem i en artikkel i Finmarksposten på den tid, kan vi huske.

6. Robertsonbruket

Robertsonbruket i Vågen kom også fort i gang etter krigen. Som vi husker var det Georg Robertson, engelskmannen, som kom og bosatte seg i Hammerfest som etablerte seg også i Honningsvåg. Sønnen Charles Robertson overtok etter hvert, og drev virksomheten videre frem til 1958.

Robertsonbruket slik det tok seg ut i tida omkring 1960

7. Sild og fiskeindustri A/S — Sifi

Etter en periode på vent, ble det ved Sifi, Sild og fiskeindustri a/s, sesongen 1990 startet opp igjen, men det gikk ikke bra, så det ble den siste. Året etter var det slutt. Det var ikke råstoff nok å få tak i, staten hadde ikke mer stønad å bistå med, og eierne så seg ikke tjent med å investere. Fabrikken som ble bygd opp i 1947, ble slått konkurs i 1991.

Vi fikk vite at prosessmaskineriet hadde blitt fjernet og vi så at avdelinga der produksjonen gikk for seg ble knust.

8. Nordkapp fiskeindustri A/S — Norfi

Nordkapp fiskeindustri A/S, hadde blitt bygd opp i tida omkring 1961, ved firma Odd Berg i Tromsø. Siloen kom ti år etter, og stod ferdig i 1972. Også denne fiskeribedriften er ute av verden, den ble nedlagt i 1986, og demontert året etter. Deretter ble fabrikkanlegget jevnet med jorden.

Foruten kaia er det eneste som står igjen, mellagret og melsiloen, og et lite kontor- og et velferdsbygg brukt av dem som stod for levering av bunkrsolje, kull og salt. Vi ser havøysundsnurperen MS Hugo Trygvason ved Nordfikaia en gang i 1960-årene. — Foto fra Finmarksposten

Honningsvåg ble altså et viktig fiskevær i Kyst-Finnmark. Hurtigrutene kom daglig innom. Flere lokalrutebåter hadde Honningsvåg som utgangsted, og det var stor aktivitet på Damskipskaia med lasting og lossing. Det var ikke bare de store store godsrutebåtene som kom og lastet frosne fisk- og fiskeprodukter med kurs for norske og utenlandske havner. Det kom tankbåter til sildoljefabrikkene og fikk tankene fylt opp med olje fra silde- og loddeproduksjonen, slik større fartøyer kom og lastet dytefor i form av mel fra guano, sild og lodde.

Ved begge fiskemel- og fiskeoljefabrikkene ble det liv ut på etterjulsvinteren. Da kom loddefisket i gang, og da var alle snurperne og loddetrålerne her og fylte opp fjorden med loddesnurpere og loddetrålere. Det skapte liv ute på fjorden, og liv inne på Vågen med tiskere som med lettbåtene kom på bytur mens fartøyene ble losset. Det samme var det under sildefisket om somrene. Større og mindre fartøyer kom lastet med sild innover til Storbukt der Sifi tok imot fangstene, og til Norfi i Kobbhola. Det ble enda mer liv enn det hadde vært i perioden mellom de to sesongene med lodd- og sildefisket.

Men så endret det seg

De mange mindre fiskebrukene som ble bygd opp etter krigen, ble ikke værende i drift mer enn i et par-tre tiår. Eilertsenbruket ute på Klubben ble drev bare ei kort tid, så ble det stående der noen år før det ble oppkjøpt av andre og omgjort til såkalt notbøteri. Gudmund Jægtvik som hadde fått gjenoppbygd anlegget tidlig i etterkrigstida, la det ned omkring 1970. Omtrent samtidig ble Floerbruket nedlagt.

Da A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg, Finotro, kom, ble noen av de andre anleggene nedlagt, som det fiskebruket som først var der Finotro kom. Jensenbruket innerst i Storbukt ble svært godt drevet i noen år i etterkrigstida. Det ble overtatt av Finotro og benyttet som lager for tørrfisk.

Alle sammen, hvert eneste ett av fiskebrukene som kom i etterkrigstida har enten blitt lagt ned, revet og fjernet, som  Jægtvikbruket, og Floerbruket. Eller de har blitt solgt, som også Robertsonbruket i Vågen og Eilertsenbruket. Robertsonbruket ble overtatt av bergensfirmset Clemet Johnsen drev effektivt i noen år, til Finotro overtok det.

Sildolje- og sildemelfabrikkene gikk det samme veien med. Sild og fiskeindustri a/s i Storbukt, Sifi, og Nordkapp fiskeindustri a/s, Norfi i Kobbhola ble borte. Det ene lot man bli slått konkurs. Det andre ble nedlagt og fabrikkavdelingen fjernet man. Det var mangel på råstoff.

Finotro ble overtatt av Frionor i 1986, og slått konkurs i 1990. Det hadde kommet ny regjering, Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og den nye skulle ikke ha statlige fiskeribedrifter.

Så en sommerdag da folk inne i Storbukt våknet, kunne de høre lyden fra en maskin som banket i stykker den største av bygningene. Og da vi andre kom forbi, fikk vi se at Finotroanlegget var i ferd med å bli knust. Bygningen der tørfisken ble lagret, og den der fisken ble saltet, ble revet. og fiskehjellen. Bygningen der egnerbuene var, og nothjellen, begge ble brent ned sammen med trekaien.

Arbeidsledighet og fraflytting

De mange ansatte ved anleggene ble sagt opp. Resultatet var det vi fikk se, arbeiderne merke, kommunen kjenne på skatteinngangen, og det daværende arbeidskontoret, og sosialkontoret oppleve når kravene om utbetaling av arbeidsledigetstrygd og andre ytelser kom. Mange ble nødt til å finne arbeid andre steder og flytte herfra. Nedgangen i folketallet begynte.

Den daglige strømmen av arbeidsfolk gjennom Storbukt og ned til Finotro stoppet helt. Alle som hver morgen hadde strømmet gjennom Løkkebukta og innover til anlegget i Storbukt ble borte. Bussen fra Nordvågen med arbeidsfolk til avdelinga for produksjon av lakserstatning uteble.

Fiskebåtene og trålerne kom ikke mer.

En liten del av det store Finotroanlegget ser vi her. Foto: Terje Cock Svane

Alt av fiskeindustri hadde blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene Honningsvåg som hadde blitt nedlagt, blebogså gradvis fjernet, helt.

Hva hadde skjedd?

Snurperne hadde blitt større, og bedre utstyrt. Med ekkolodd og asdic var det ikke noe problem å få lokalisert stimene med sild og lodde. Med kraftblokk fikk man halt inn nota når stimene var omringet og nøtene tømt. Fisket ble effektivisert, man trngte ikke så mange mann for å få gjort jobben, og oppfisket kvantum ble større år for år. Resultatet var at både den Nord-Atlantiske lodde- og sildestammen så godt som brøt sammen. Når lodda nesten helt ble borte, uteble de rike torskefiskeriene. Den samme veien gikk det med silda.

Når lodda med torskestimene i sitt følge skulle ha kommet i store mengder inn fra Barentshavet og inn mot Finnmarkskysten, ikke gjorde det, ble det ikke lenger lønnsomt å bruke line. Det ble i en lang periode mangel på fisk, og inntektene gikk ned. Det ble innført reguleringer i form av kvoter.

Sildolje- og sildemelfablikker ble lagt ned, ikke bare i Honningsvåg, også den i Øksfjord og den i Vadsø, blant annet. Det var ikke lenger lønnsomt å holde dem i gang på grunn av mangel på råstoff. Det lille som ble fisket opp, gikk til fabrikkene lenger sør i landet.

De andre fiskeværene

Det ble til at folk undret seg over hva det var som var i ferd med å skje. Eller, kan hende var det først etter at det hele hadde gått sin gang, at undringa kom? Hvorfor hadde det gått slik? Utenlandske turister stilte spørsmålet: Hva lever folk av? Hva skulle vi svare? Det var da jeg som skriver dette begynte å tenke over saken.

Det gikk da noenlunde greit videre med fiskebrukene i Nordvågen, og i Kamøyvær, i Skarsvåg og i Gjesvær? Der pågikk fisket som før, og gjør det fremdeles. Det var fiskeværet Honningsvåg, det fiskeværet som er temaet her, det gikk nedover med.

Svarene på undringen

Etter at man hadde jobbet iherdig for å få penger til å modernisere driften ved Finotroanlegget, noe som kom til å kreve kostbare investeringer, vedtok regjeringa at vi ikke skulle ha statlig drevne fiskeribedrifter. Det var da Finotro ble solgt til Frionor frossenfisk A/S.

Hvorfor ble så det nyervervede anlegget til Frionor solgt videre, og deretter lagt ned? Var det problemer med å få nok fisk til produksjonen? Det gjenstår å finne ut, men det kan være ei av forklaringene.

Svaret på hvorfor det har gått som det har gjort med fiskebrukene og det viktige fiskeværet, er noe av det jeg har vært ute etter å finne ut av. Og svarene har langt på vei blitt funnet. Vi har dem, i alle fall nok til å se tegninga.

Omstrukturering

Det som en gang var Vest-Finnmarks store fiskevær, både før krigen og i etterkrigstida, er det ikke mer. Hvorfor?

Da det ble snakk om moderniseringa ved Finotroanlegget i Honningsvåg, var svaret fra den regjeringa vi da hadde at vi ikke skulle ha statsdrevne fiskeindustrianlegg. Hvordan det også gikk med de mange fiskebrukene i Vardø, og med Findus i Hammerfest, vet vi. Det gikk samme vei, gjennom oppkjøp av anlegg og kjøp og salg av kvoter .

Det kom kvoter der hvert fiskefartøy og dets eier måtte holde seg innenfor den tildelte fiskemengden. Ikke før hadde det skjedd, så kom det som da måtte komme, kjøp og salg av kvoter.

Svaret vi kommer frem til er omstrukturering, her som på andre områder, blant annet oppkjøp og nedleggelser, og det at oppkjøpte fiskebruk so Jensenbruket og Robertsonbruket går med i dragsuget

All fiskeindustrien var blitt nedlagt

Alt som hadde blitt bygget opp av fiskeindustrien i Honningsvåg var blitt nedlagt. Alle de åtte fiskeindustrianleggene som Honningsvåg hadde hatt ble nedlagt og gradvis fjernet helt.

Så kom Storbukt Fiskeindustri A/S, Stofi, som det 9. fiskebruket. Det var i 1991 det kom. Stofi ligger der det store Finotro-anlegget hadde vært. Stofi A/S er nå det eneste fiskebruket i Honningsvåg, og opererer i mindre skala enn Finotro. Til gjengjeld driver de også med krabber, i tillegg til fersk fisk, tørrfisk og saltfisk.

Cape Fish A/S med Stofi, Storbukt Fiskeindustri A/S som kom i 1991 – Foto: Terje Cock Svane

Slik ble Honningsvåg, det som en gang hadde vært Vest-Finnmarks store fiskevær gjort til noe helt annet enn hva det hadde vært.

— — —

Nede på Finotroanlegget

Vi som stadig vanket nede på Finotrokaia, vi møtte både fiskerne som kom med fangstene, og de mange som arbeidet med å ta seg av de ilandbrakte fiskemengdene. Her blir det skkrevet om det vi som vokste opp i Honningsvåg i den tidlige etterkrigstida da Honningsvåg kunne se og oppleve når vi befant oss nede på Finotro. Vi fikk erfare fiskebåter i alle størrelser og fasonger som kom med fisk, kjøpt inn og sendt videre i produksjonsapparatet. Det kom også store trålere med fisk til Finotrokaia, som «Hans Egede» og «Kristian Tønder». Da var fisken sløyd og iset ute på havet.

Finotro, det var den statsbedriften som av regjeringa Gerhardsen hadde fått den offisielle betegnelsen A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. Da krigen var over, og de nedbrente områdene i Finnmark og i Nord-Troms skulle gjenreises, var det ikke nok å få sendt nordover det folk trengte for å kunne dra hjemover igjen, som bygningsmaterialer, husdyr, mat og klær. Fiskerne som hadde tatt båtene med og latt seg evakuere, kom tilbake, og de måtte få komme ut på feltene igjen. Folk på land trengte arbeidsplasser og mat på bordet. Finnmarkskysten var full av fisk og landet trengte valuta for å komme på fote igjen.

På brygga Men for oss var det fiskerne i arbeid med sløying, og dem som jobbet på kaia og tok seg av den nylig ilandbrakte fisken som var det vi så til daglig. Det vanlige var at fiskerne selv sløyde fisken, men om somrene når det kom snurpere med store mengder sei, ble ansatte ved anlegget hyret inn som sløyere. Med god fortjeneste, og akkordlønn, kunne de stå ved sløyebenken i timevis, ofte natta igjennom. A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri sitt anlegg i Honningsvåg, der også mange sjarkfiskere kom og leverte fisk.

Etter hvert som fisken ble sløyd, og det vi kalte for «sloget» hadde blitt fjernet, ble fisken lagt på vekt og veid under store bismarer. Her stod en betrodd ansatt og kontrollerte at det målet bismaren var stilt inn på, var nådd før vekta med sløyd fisk ble tømt ned i skyllekaret. Herfra ble alt vippet opp i trillebår etter trillebår og kjørt bort til området der kasse etter kasse ble fylt med is og fisk og mer is, og stående i stabler, gjerne til neste dag.

Noe ble sendt til henging på hjell, for det meste torsk, men også brosme. Noe ble saltet. Det var rimelig stor torsk som ble saltet, for så å bli stablet inne på det lagret som hadde betegnelsen Salteriet. Her kunne fisken bli liggende nokså lenge, til fraktebåter kom og tok ladninger med saltfisk med sørover, antakelig til produksjon av klippfisk.

Filtavdelinga Størstedelen av fiskemengden ble sendt opp til filetavdelinga, går jeg ut fra, for det meste torsk, sei, og hyse. Her oppe på filetavdelinga i andre etasje, ble de store torskene kløyvd, for hånd, og plassert på små transportbånd som førte fisk etter fisk inn i maskiner som fjernet skinnet. Fisk av mindre størrelse ble plassert på riktig måte i maskiner som kløvde dem, før også de ble lagt over i maskiner som fjernet skinnet. Herfra ble fisken sendt til dem som klargjorde den før den ble sendt videre til dem som veide og pakket filetene i små og større esker.

I filletavdelinga hadde damene arbeidsplass. Til dem som satt der kledd i hvitt, kom fisken på transportbånd uten skinn og helst uten bein. Her ble hver enkelt filet renskåret, og eventuelle tiloversblevne småbein fjernet. Ved enden av transportbåndet var det folk som veide og tok stikkprøver av det som kom ferdig til pakking. Hun som kontrollerte, gikk gjennom brett etter brett og hadde i oppgave å påse at jobben med å fjerne alt som kunne gjøre produktet mindre tiltalende hadde blitt fjernet. Så bar det til neste post med renskåren fisk. Der satt det andre som tok seg av tilpassning til eskestørrelse og veing, før de velkjente små, avlange eskene merket med «Frionor» ble sendt videre, til avdelinga med de store innfrysingsmaskinene.

Til grilettavdelinga i fjerde etasje, ble blokker med nedfrossen fisk videresendt. Her ble blokkene delt opp i passe små stykker og i frossen tilstand sendt til dem som anrettet de små fiskestykkene til grilletter. Etter å ha blitt pakket i esker med det velkjente varemerket, gikk veien tilbake til fortsatt innfrysing.

Fryseriavdelinga Fryseriavdelinga var en arbeidsplass kun for menn. Her var det kjølig, så i denne avdelinga gikk man med gråbrune frakker utenpå arbeidstøyet, og  lue på hodet. Når den ferdigpakka fileten kom hit, ble eskene plassert i store brett, og lokk satt over. Deretter ble de plassert i innfrysingsmaskinene, dørene lukket og den riktige knappen trykket på. Frysebåten «Sote Jarl» kom jevnlig innom og lastet filetproduktene  med kurs for verdensmarkedet. Foto: Finn R. Hansen i boka «Nordenfjeldske 1897-1985»  — Foto: Finn R. Hansen i boka «Nordenfjeldske 1897-1985»  Straks innfrysinga var unnagjort, og fisken var vel ute av frysemaskinene, ble eskene pakket i større kartonger, og sendt inn på fryselagret i påvente av utskiping.

Ferskfisk med Hurtigruta Noe av fisken ble sendt fersk sydover. Da ble den fylt i kasser og iset før kassene ble spikret igjen og med anleggets lastebil kjørt utover til Dampskipskaia. Allerede morgenen etter, når sydgående hurtigrute hadde lagt til kai, ble kassene heist om bord og plassert i kjølerommet. Trondheim var målet, og her ble fisken losset, tre døgn etter. På kaia ble fisken hentet av dem som fordelte og sendte forsyningene videre til forretningene i byen, og til områdene rundt. Noe ble kan hende laster over på tog og sendt videre sørover.

Mange produkter fra fisk Av levra ble det produsert tran, i den avdelinga som gikk under betegnelsen Tranmeieriet. Her var det et stort maskineri som stimet levra. Ut kom det rein tran som ble tappet på store fat, og skrudd igjen, klare for å bli send videre.

Rogna ble også tatt vare på. Den ble fylt i tønner likedan som levra, og videresendt til dem som foredler den til blant annet kaviar på tuber, og som hermetikk.

Fiskehodene ble kastet i store binger på hver side av sløyebenkene etter hvert som fisken ble sløyd. Når de som kom for å skjære torsketunger, hadde forsynt seg, ble det som var igjen, hentet med truck, måket opp på lastebilen og sendt videre som guano. Det hele gikk inn i den samme produksjonen som sild og lodde. Nede på brygga ved Finotro-anlegget – Foto: Terje Cock Svane

Fiskeavskjær, som spord og ryggbein ble send nedover fra filletskjærerne til dem som arbeidet på kaia. Her ble det alt sammen pakket i kasser, veid og sent på fryselager og deretter distribuert til bruk som dyrefór. Noe ble tatt unna og malt opp til minkfor.

De store torskene som skulle på hjell, ble også kløyvd før det ble bundet snøre rundt sporden og inn mellom de to halvdelene av fisken for å holde den sammen når den kom på hjell. De mindre ble sperret og hengt opp to sammen.

Torsken som ble saltet, ble også kløyvd, men ikke mer enn at de to delene hang sammen langs ryggen når den ble plassert i de store stablene med svært så mye salt mellom lagene.

Fiskene i havet Torsk og sei var de vanligste fiskeartene å se nede på fiskebruket når skøytene hadde lagt til kai. Torsken ble fisket med line, men også med jukse, og som sagt, med trål. Seien ble fisket med dorg, eller med not, men bare om somrene, mens seien oppholdt seg i de nordlige farvannene. Hyse var også å se, i bingen der fisken ble sløyd, men det var ikke så mange av dem. BILDE

Av flyndrefisker var kveite av og til å se, og flyndre, men så godt som aldri blåkveite. Det hendte det kom en båt med storkveite. Da kunne vi se dem på et hundre kilo, og vel så det. Når de svære kveitene var å se, kom de med båter som driftet med kveitvad, heller ikke det så ofte.

Brosma som skulle på hjell, ble ikke sperret på samme måte som torsken. Den ble stukket gjennom sporden med ei stor nål med tynt snøre i, og knytt sammen, to og to.

Uer så vi en del av, ikke på kaia der fiskerne leverte fangstene, men nede på dekk. Ved Finotro-anlegget i Storbukt ble det fiskeslaget til vanlig ikke kjøpt inn. Det fiskeslaget kom i for små mengder til at man ville legge om produksjonen. Så fiskerne tok vare på de få uerne de fikk. Spurte vi, kunne vi få et par stykker uten å måtte betale. Steinbit var det en del av, og en god del brosme.

Tørrfisk I tilknytning til Finotroanlegget var det fiskehjeller og fiskehesjer. En stor fiskehjell var like ved anlegget, mens det på bergene inne i Nordmanset var en mengde hesjer som under vårtorskefisket ble fylt opp. Når fisken var tør, ble den tatt ned og lastet inn på Tørrfiskloftet. Her ble det skilt mellom standard torrfisk og «fosfisk». Fosfisken var fisk hengt opp i den hardeste vinterkulden, kjent frost, og dermed fått en annen konsistens. Vel plassert inne på lgerplassen, ble fisken stablet og fikk tørke litt til før vrakeren slapp til. Hans jobb gikk ut på å sortere fisken etter kvalitet, blant annet. Så ble den stablet på ny til tida kom for pakking. Når tida for det kom, begynte neste trinn i klargjøringa av den tørka fisken. Da var jobben å stable «pakkemaskinen» passe full, også her å trykke på den rette knappen, så fisken ble presset sammen. Så ble det surret stram ståltråd rundt bunt etter bundt, før fisken ble tatt ut og sydd inn i sekkestrie. Da var den klar for utsending. Finotroanlegget slik det tok seg ut en dag i august 1975 – Foto: Terje Cock Svane

Kokfisk Da er vi inne på det med å skaffe seg kokfisk. Den gang, som i 1963, for eksempel, kunne vi gå ned på kaia for å kjøpe fisk fra fiskerne mens de var i arbeid med sløyinga. Vi spurte, og da var det bare å velge den fisken som så ut til best å svare til forventningene. Så vidt jeg husker, kunne de ta fem-seks kroner for en rimelig stor torsk. Seien var billigere, men de var mindre, og for dem kunne vi betale to kroner sykket. Var det ikke båt ved kaia som leverte, gikk vi og fant kaiformannen. Han tok oss med bort til kassene med iset fisk, og dro frem den fisken han antok at vi ville ha.

Reker og kvalkjøtt Reker ble det kjøpt inn om vårene, i den tida vi her snakker om. Da kom det reketrålere med reker kokt ferdig ute på feltene. Fremme på bakken var det da en ovn med ei store gryter som rekene ble kokt i, før de ble lagt i kasser, ferdig til å bli levert ved Finotroanlegget.

I sommerhalvåret når det kom kvalkjøtt, kunne produksjonen bli lagt om. Da ble det pakket kjøtt i stedet for fisk, men det var ikke så ofte, og denne aktiviteten varte bare en dag, til alt var pakket ferdig.

Seifisket Seifisket, var et sommerfiske. Som vi vet, er det i sommerhalvåret de store seimengdene kommer trekkende nordover til Finnmarkskysten, samtidig som seiyngelen kommer samme vei. I etterkrigstida ble det fisket opp store kvanta sei. De som brukte dorg, kunne drive på til langt ut på høsten. En og annen fanget rimelig store båtlaster med sei på bergene, på fastlandsida av Magerøysundet. De større båtene drev med synkenot. Når de kom, med flere tonn sei, kunne det bli vel mye å ta unna for dem som administrerte filetavdelinga, for det var dit opp dette fiskeslaget ble sendt.

Torskefisket Vinterhalvåret var tida for linefisket etter torsk, for da hadde de store seimengdene trukket sørover igjen. Da var det tid for å få egnet line, i egnerbuene på land. Fastboende fiskere hadde egnerbu i langtidsleie, men det hendte at også fiskere annet sted fra kom og leide seg inn en måned eller flere. En av fiskerne, den såkalte «landmannen», hadde ansvaret for egninga mens resten av mannskapet var ute på havet. Jobben bestod blant annet i å skaffe egnere, hente nedfrosset agnsild, få tint den og skåret den opp til dem som stod for egninga. Så mens båten var ute på feltet og satte linebruket, og i samme anledning halte opp fisken fra gårdagens setting, sørget han, landmannen for at nye stamper ble egnet og klargjort til utsetting når den ilandbragte fisken hadde blitt sløyd og levert – og  fiskerne hadde fått ei god natt søvn.

Egnebuene og nothjellen Den lange, hvite bygninga var også ei avdeling ved Finotroanlegget. Her leide fiskerne rom til lineegning, og til oppbevaring av fiskeredskapene de i øyeblikket ikke brukte under fisket. Egnerbuene og nothjellen ved ved Finotroantlegget, til venstre litt av bygninga der tørrfisken ble lagret.- Foto: Terje Cock Svane Når sesongen for seifisket var over, ut på høsten, ble Nothjellen tatt i bruk. Her ble seinøtene heng opp til tørk, før de ble flyttet inn på loftene i egnerbuene.

Maskinhallen Den store «Maskinhallen» var ei avdeling med flere maskiner som sørget for de lave temperaturene i de store fryserommene. Her hadde de arbeidsplassen, de som hadde ansvaret for at fisken kunne bli nedfryst på rekordtid, og holde seg på de riktige temperaturene til det var tid for utskiping. I denne avdelinga gikk maskinene dag og natt, året rundt, også når strømmen gikk. Da ble et par kraftige strømagregat satt i gang. I årevis jobbet Martin Henriksen her, sammen med Sverre Wilhelmsen til han gikk over til fryseriavdelinga.

Vedlikeholdsavdelinga I etasjen over fiskemottaket, der fiskeskøytene og småbåtene kom med fangstene sine, var snekkerbua. Her var det Fridtjof Olsen som hadde ansvaret for småreparasjoner av ulike slag.

Ikke bare for yrkesfiskere

Vi som selv også var ute og fisket, ute på fjorden, på Sarnesfjorden, i Magerøysundet, eller utenfor Kjelvik, og det var det flere av oss som var, vi fikk både torsk og sei på snøret, men også andre fisker. Det hendte at ei kveite beit på, men normalt var det ikke. Brosme fikk vi ikke, og så godt som aldri uer og steinbit. Flyndre var det enkelt å få opp der det var passe grunt og lys sandbotn, som utenfor Gullgamlandet. Der kunne man se fisken som svømte og flyndre som lå. Da var det bare å slippe ned «flyndrestikkeren», så var flyndra fast, og opp kom den. Ville vi ha mer enn ei eller to, så var det bare å slippe stikkeren ned på ny. Det lå gjerne flere nedgravd i sanda, med øynene nysgjerrig stikkende frem. Og frem kom de, mange flere. Den gang var det ikke noe som het fiskekvoter. Så vi fikk solgt det vi fikk på snøret, torsk og sei, og kveite, på Finotro, så mye vi hadde, men også tørrfisk ut på høsten.

HOME

Oppdatert Søndag 9. august 2026 — 23:57 med kildene

1. Richter Hansen, Einar (1990) NORDKAPP en fiskerikommune fra de eldste tider til i dag, Nordkapp kommune, Honningsvåg
2. Richter Hansen, Einar (1990-91) «Fiskeriene – Finnmarks hovednæring» Årbok for Nordkapp 1990-91, Honningsvåg
3. Eriksen, Steinar (2013) «Honningsvågminner» i Samhold gjør sterk, 100 år i bilder og tekst, Utgitt av Honningsvåg Handel- og Industriforening, Honningsvåg
4. Botolfsen, Øystein (1990) Finnmark Fylkeskommunes historie, Vadsø kommune, Vadsø

HOME  BACH